You will understand nothing with my type of English. It's good for you because you can have a break after all these fantastic people. I must tell you I am like that, not very comfortable, because usually, in life, I think my job is absolutely useless. I mean, I feel useless. Now after Carolyn, and all the other guys, I feel like shit. And definitively, I don't know why I am here, but -- you know the nightmare you can have, like you are an impostor, you arrive at the opera, and they push you, "You must sing!" I don't know. (Laughter)
Dere vil forstå ingenting med min type engelsk. Det er bra for dere fordi dere kan få en pause etter alle disse fantastiske folkene. Jeg må si dere at jeg er sånn, ikke veldig komfortabel, fordi vanligvis, i livet, tenker jeg på jobben min som totalt ubrukelig. Jeg mener, jeg føler meg ubrukelig. Nå etter Carolyn, og alle de andre folka, føler jeg meg som dritt. Og definitivt, jeg vet ikke hvorfor jeg er her, men -- du kjenner maretittet du kan ha, som om du er en bedrager, du ankommer operaen, og de dytter deg inn, "Du må synge!" Jeg vet ikke. (Latter)
So, so, because I have nothing to show, nothing to say, we shall try to speak about something else. We can start, if you want, by understanding -- it's just to start, it's not interesting, but -- how I work. When somebody comes to me and ask for what I am known, I mean, yes, lemon squeezer, toilet brush, toothpick, beautiful toilet seats, and why not -- a toothbrush? I don't try to design the toothbrush. I don't try to say, "Oh, that will be a beautiful object," or something like that. That doesn't interest me.
Og, og, fordi jeg ikke har noe å vise, ikke noe å si, skal vi prøve å snakke om noe annet. Vi kan begynne, hvis dere vil, med å forstå -- det er bare å begynne, ikke noe interessant, men -- hvordan jeg arbeider. Når noen kommer til meg og spør hva jeg er kjent for, jeg mener, ja, sitronpresse, toalettbørste, tannpirker, vakre toalettseter, og hvorfor ikke -- en tannkost? Jeg prøver ikke å designe tannbørsten. Jeg prøver ikke å si, "Å, det blir et vakkert objekt," eller noe slikt. Det interesserer meg ikke.
Because there is different types of design. The one, we can call it the cynical design, that means the design invented by Raymond Loewy in the '50s, who said, what is ugly is a bad sale, la laideur se vend mal, which is terrible. It means the design must be just the weapon for marketing, for producer to make product more sexy, like that, they sell more: it's shit, it's obsolete, it's ridiculous. I call that the cynical design.
Fordi det fins forskjellige typer design. Den ene, vi kan kalle den kynisk design, det betyr designet som ble oppfunnet av Raymond Loewy på 50-tallet. som sa, stygghet selger dårlig, la laideur se vend mal, som er forferdelig. Det betyr at design er et våpen for markedsføring, for produsenter å lage produktene mer sexy, sånn der, de selger mer: det er noe dritt, det er foreldet, det er tåpelig. Jeg kaller det for kynisk design.
After, there is the narcissistic design: it's a fantastic designer who designs only for other fantastic designers. (Laughter) After, there is people like me, who try to deserve to exist, and who are so ashamed to make this useless job, who try to do it in another way, and they try, I try, to not make the object for the object but for the result, for the profit for the human being, the person who will use it. If we take the toothbrush -- I don't think about the toothbrush. I think, "What will be the effect of the brush in the mouth?" And to understand what will be the effect of the toothbrush in the mouth, I must imagine: Who owns this mouth? What is the life of the owner of this mouth? In what society [does] this guy live? What civilization creates this society? What animal species creates this civilization? When I arrive -- and I take one minute, I am not so intelligent -- when I arrive at the level of animal species, that becomes real interesting.
Deretter fins det narsissistisk design: det er en fantastisk designer som bare designer for andre fantastiske designere. (Latter) Og så, fins de folk som meg, som prøver gjøre seg fortjent til å eksistere, og som er så skamfull over å gjøre en unyttig jobb, som prøver å gjøre det annerledes, og de prøver, jeg prøver, å ikke lage objekter for objektets skyld, men for resultatet, til fortjeneste for mennesket, personen som kommer til å bruke det. Hvis vi tar tannbørsten -- jeg tenker ikke på selve tannbørsten. Jeg tenker, "Hva blir effekten av børsten i munnen?" Og for å forstå hvilken effekt tannbørsten vil få i munnen, må jeg forestille meg: Hvem eier denne munnen? Hvordan er livet til den som eier munnen? I hvilket samfunn lever denne fyren? Hvilken sivilisasjon skaper dette samfunnet? Hvilke dyrearter skapte denne sivilisasjonen? Når jeg når fram -- og jeg bruker ett minutt, jeg er ikke så intelligent -- når jeg kommer til nivået med dyrearter, begynner det å bli virkelig interessant.
Me, I have strictly no power to change anything. But when I come back, I can understand why I shall not do it, because today to not do it, it's more positive than do it, or how I shall do it. But to come back, where I am at the animal species, there is things to see. There is things to see, there is the big challenge. The big challenge in front of us. Because there is not a human production which exists outside of what I call "the big image." The big image is our story, our poetry, our romanticism. Our poetry is our mutation, our life. We must remember, and we can see that in any book of my son of 10 years old, that life appears four billion years ago, around -- four billion point two?
Jeg, jeg har strengt tatt ikke makt til å forandre noenting. Men når jeg er tilbake, kan jeg forstå hvorfor jeg ikke skal gjøre det, for ikke å gjøre det, er i dag mer positivt enn å gjøre det, eller hvordan jeg skal gjøre det. For å komme tilbake til hvor jeg var med dyreartene, der er ting å legge merke til. Der er noe å oppdage, der er den store utfordringen. Den store utfordringen foran oss. Fordi det finnes ingen menneskelig produksjon som eksisterer utenfor hva jeg kaller "det store bildet". Det store bildet er vår fortelling, vår poesi, vår romantikk. Vår poesi er vår mutasjon, vårt liv. Vi må huske, og vi kan lese det i en tilfeldig bok hos min 10 år gamle sønn, at livet oppstod for fire milliarder år siden, omtrent -- fire komma to milliarder?
Voice offstage: Four point five.
Stemme fra salen: Fire komma fem.
Yes, point five, OK, OK, OK! (Laughter) I'm a designer, that's all, of Christmas gifts. And before, there was this soup, called "soupe primordiale," this first soup -- bloop bloop bloop -- sort of dirty mud, no life, nothing. So then -- pshoo-shoo -- lightning -- pshoo -- arrive -- pshoo-shoo -- makes life -- bloop bloop -- and that dies. Some million years after -- pshoo-shoo, bloop-bloop -- ah, wake up! At the end, finally, that succeeds, and life appears. We was so, so stupid. The most stupid bacteria. Even, I think, we copy our way to reproduce, you know what I mean, and something of -- oh no, forget it.
Ja, komma fem, OK, OK, OK! (Latter) Jeg er en designer, det er alt, av julegaver. Og før det, var det denne suppen, som kalles "primordial suppe," den første suppen -- blubb blubb blubb -- en slags møkkete gjørme, intet liv, ingenting. Så plutselig -- tsjoo-shoo -- lyn -- pshuu -- slo ned -- pshuu-shoo -- skaper liv -- blubb blubb -- og det dør. Noen millioner år seinere -- pshuu-shoo, blubb blubb -- åh, våkn opp! Til slutt, endelig, lykkes det, og liv oppstår. Vi var så, så dumme. Den dummeste bakterie. Enda, tror jeg, kopierer vi vår måte å formere oss, dere vet hva jeg mener, og noe av -- å nei, glem det.
After, we become a fish; after, we become a frog; after, we become a monkey; after, we become what we are today: a super-monkey, and the fun is, the super-monkey we are today, is at half of the story. Can you imagine? From that stupid bacteria to us, with a microphone, with a computer, with an iPod: four billion years. And we know, and especially Carolyn knows, that when the sun will implode, the earth will burn, explode, I don't know what, and this is scheduled for four, four billion years? Yes, she said, something like that. OK, that means we are at half of the story. Fantastic! It's a beauty! Can you imagine? It's very symbolic. Because the bacteria we was had no idea of what we are today. And today, we have no idea of what we shall be in four billion years. And this territory is fantastic.
Etterpå ble vi en fisk, så ble vi en frosk, så ble vi til aper, så ble vi det vi er i dag, en superape, og det morsomme er, at superapen vi er i dag, er halve historien. Kan du forestille deg? Fra den dumme bakterien til oss, med en mikrofon, med en datamaskin, med en iPod: fire milliarder år. Og vi vet, og særlig Carolyn vet, at når solen kommer til å implodere, vil jorden brenne, eksplodere, jeg vet ikke hva, og dette er planlagt til å skje om fire, fire milliarder år? Ja, sa hun, noe slikt. OK, det betyr at vi er halveis i fortellingen. Fantastisk! Det er så flott! Forestill deg? Det er veldig symbolsk. Fordi bakterien vi var ikke hadde noen idé om hva vi er i dag. Og i dag har vi ingen idé om hva vi vil være om fire milliarder år. Og dette landskapet er fantastisk.
That is our poetry. That is our beautiful story. It's our romanticism. Mu-ta-tion. We are mutants. And if we don't deeply understand, if we don't integrate that we are mutants, we completely miss the story. Because every generation thinks we are the final one. We have a way to look at Earth like that, you know, "I am the man. The final man. You know, we mutate during four billion years before, but now, because it's me, we stop. Fin. (Laughter) For the end, for the eternity, it is one with a red jacket." Something like that. I am not sure of that. (Laughter) Because that is our intelligence of mutation and things like that. There is so many things to do; it's so fresh.
Det er vår poesi. Det er vår vakre historie. Det er våre drømmer. Mu-ta-sjon. Vi er mutanter. Og hvis vi ikke har dyp forståelse, hvis vi ikke erkjenner at vi er mutanter, har vi fullstenidig misforstått fortellingen. Fordi hver generasjon tror vi er den siste. Vi har en måte å se på kloden på den måten, vet du, "Jeg er mannen. Den siste mann. Du vet, vi muterte gjennom fire milliarder år tidligere, men nå, fordi det er meg, stopper vi. Slutt. (Latter) Helt til slutt, for evigheten, er det en mann i en rød jakke." Noe slikt. Jeg er ikke sikker på det. (Latter) For det er vår viten omkring muteringer og slike ting. Der er så mange ting å gjøre; det er så nytt.
And here is something: nobody is obliged to be a genius, but everybody is obliged to participate. And to participate, for a mutant, there is a minimum of exercise, a minimum of sport. We can say that. The first, if you want -- there is so many -- but one which is very easy to do, is the duty of vision. I can explain you. I shall try. If you walk like that, it's OK, it's OK, you can walk, but perhaps, because you walk with the eyes like that, you will not see, oh, there is a hole. And you will fall, and you will die. Dangerous.
Og her er noe: En må ikke være et geni, men alle har plikt til å delta. Og for å delta, for en mutant, er der et minimum av øvelse, en minimal idrett. Vi kan si det. Det første, hvis du vil -- der er så mange -- men en som som er enkel å gjøre, er plikten til å se. Jeg kan forklare. Jeg skal prøve. Hvis du går som dette, det greit, OK, du kan gå, men kanskje, fordi du går med øynene slik, vil du ikke se, at der er et hull. Og du vil falle, og du vil dø. Farlig.
That's why, perhaps, you will try to have this angle of vision. OK, I can see, if I found something, up, up, and they continue, up up up. I raise the angle of vision, but it's still very -- selfish, selfish, egoiste -- yes, selfish. You, you survive. It's OK. If you raise the level of your eyes a little more you go, "I see you, oh my God you are here, how are you, I can help you, I can design for you a new toothbrush, new toilet brush," something like that. I live in society; I live in community. It's OK. You start to be in the territory of intelligence, we can say. From this level, the more you can raise this angle of view, the more you will be important for the society. The more you will rise, the more you will be important for the civilization. The more you will rise, to see far and high, like that, the more you will be important for the story of our mutation. That means intelligent people are in this angle. That is intelligence. From this to here, that, it's genius. Ptolemy, Eratosthenes, Einstein, things like that. Nobody's obliged to be a genius. It's better, but nobody.
Det er hvorfor, kanskje, du vil prøve å å ha denne vinkelen på synet. OK, jeg kan se, hvis jeg fant noe, ops, ops, og de fortsetter, ops ops ops. Jeg øker vinkelen på synet, men det er stadig veldig -- selvisk, egoistisk -- ja selvisk. Du, du overlever. Det er OK. Hvis du løfter blikket litegrann til når du går, "Jeg ser deg, åh gud du er her, hvordan har du det, jeg kan hjelpe deg, jeg kan designe for deg en ny tannbørste, ny toalettbørste," noe slikt. Jeg lever i samfunnet, jeg lever i en gruppe. Det er OK. Du begynner å nærme deg territoriet til intelligensen kan vi si. Fra dette nivået, jo mer du kan heve denne vinkelen til blikket, dess mer vil du bli viktig for samfunnet. Jo mer du løfter, jo mer vil du være viktig for sivilisasjonen. Jo mer du vil løfte, for å se langt og høyt, slik, jo viktigere vil du bli for fortellingen om vår mutasjon. Det betyr at intelligente folk er i denne vinkelen. Det er intelligens. Fra her til her, det, det er genialt. Ptolemaios, Eratosthenes, Einstein, slike ting. Ingen er forpliktet til å være et geni. Der er bedre, men ingen.
Take care, in this training, to be a good mutant. There is some danger, there is some trap. One trap: the vertical. Because at the vertical of us, if you look like that, "Ah! my God, there is God. Ah! God!" God is a trap. God is the answer when we don't know the answer. That means, when your brain is not enough big, when you don't understand, you go, "Ah, it's God, it's God." That's ridiculous. That's why -- jump, like that? No, don't jump. Come back. Because, after, there is another trap. If you look like that, you look to the past, or you look inside if you are very flexible, inside yourself. It's called schizophrenia, and you are dead also.
Pass på, i denne øvelsen, å være en god mutant. Der er noen farer, der er noen feller. En felle: det vertikale. Fordi vertikalt for oss, hvis du ser som dette, "Åh! min Gud, der er Gud, Åh! Gud!" Gud er en felle. Gud er svaret når vi ikke vet svaret. Det betyr, når din hjerne ikke er stor nok, når du ikke forstår, går du, "Åh, det er Gud, det er Gud." Det er tåpelig. Det er derfor -- hopp, slik? Nei, ikke hopp. Kom tilbake. Fordi, etterpå, der er en ny felle. Hvis du ser på den måten, ser du bakover, eller du ser inni deg selv hvis du er myk, inni deg selv. Det kalles schizofreni, da er du også død.
That's why every morning, now, because you are a good mutant, you will raise your angle of view. Out, more of the horizontal. You are an intelligence. Never forget -- like that, like that. It's very, very, very important. What, what else we can say about that? Why do that? It's because we -- if we look from far, we see our line of evolution. This line of evolution is clearly positive. From far, this line looks very smooth, like that. But if you take a lens, like that, this line is ack, ack, ack, ack, ack. Like that. It's made of light and shadow. We can say light is civilization, shadow is barbaria. And it's very important to know where we are. Because some cycle, there is a spot in the cycle, and you have not the same duty in the different parts of the cycle.
Det er derfor hver morgen, nå, siden du er en god mutant, vil du løfte vinkelen på blikket ditt. Ut, mer mot det horisontale. Du er en intelligens. Ikke glem -- slik som dette, slik. Det er veldig, veldig, veldig viktig. Hva, hva annet kan vi si om det? Hvorfor gjøre det? Det er fordi vi -- hvis vi ser fra langt borte, ser vi vår evolusjonslinje. Denne evolusjonslinjen er klart positiv. Fra langt vekke, ser linjen myk ut, slik. Men hvis du tar en linse, slik, er denne linjen hakk, hakk, hakk, hakk. Slik. Den er laget av lys og skygge. Vi kan se at lys er sivilisasjon, skygge er barbari. Og det er veldig viktig å vite hvor vi er. Fordi noen runder, der er et punkt i sirkelen, og du har ikke de samme forpliktelsene i de forskjellige delene av runden.
That means, we can imagine -- I don't say it was fantastic, but in the '80s, there was not too much war, like that, it was -- we can imagine that the civilization can become civilized. In this case, people like me are acceptable. We can say, "It's luxurious time." We have time to think, we have time to I don't know what, speak about art and things like that. It's OK. We are in the light. But sometimes, like today, we fall, we fall so fast, so fast to shadow, we fall so fast to barbaria. With many, many, many, many face of barbaria. Because it's not, the barbaria we have today, it's perhaps not the barbaria we think. There is different type of barbaria. That's why we must adapt. That means, when barbaria is back, forget the beautiful chairs, forget the beautiful hotel, forget design, even -- I'm sorry to say -- forget art. Forget all that. There is priority; there is urgency. You must go back to politics, you must go back to radicalization, I'm sorry if that's not very English. You must go back to fight, to battle.
Det betyr, vi kan forestille oss -- jeg sier ikke at det var fantastisk, men på 80-tallet, var der ikke så mange kriger, som det, det var -- vi kunne forestille oss at sivilisasjonen kunne bli sivilisert. I en slik situasjon, er folk som meg akseptable. Vi kunne si, "Det er tid for luksus." Vi har tid til å tenke, vi har til til jeg vet ikke hva, snakke om kunst og slike ting. Det er OK. Vi er i lyset. Men noen ganger, som i dag, faller vi, vi faller så fort, så fort til skyggen, vi faller så fort til barbariet. Med mange, mange, mange, mange sider av barbariet. Fordi det er ikke, barbariet som vi har i dag, det er kanskje ikke barbariet vi tenker på. Der fins forskjellige typer barbari. Derfor må vi tilpasse oss. Det betyr, når barbariet er tilbake, glem de vakre stolene, glem det flotte hotellet, glem design, til og meg -- jeg er lei for å si det -- glem kunst. Glem alt det. Der fins prioriteter; der er hast. Du må tilbake til politikken, du må tilbake til radikaliseringen, Jeg beklager hvis det ikke er godt engelsk. Du må tilbake for å slåss, til slaget.
That's why today I'm so ashamed to make this job. That's why I am here, to try to do it the best possible. But I know that even I do it the best possible -- that's why I'm the best -- it's nothing. Because it's not the right time. That's why I say that. I say that, because, I repeat, nothing exist if it's not in the good rhythym, the rhythym of our beautiful dream, of this civilization. And because we must all work to finish this story. Because the scenario of this civilization -- about love, progress, and things like that -- it's OK, but there is so many different, other scenarios of other civilizations. This scenario, of this civilization, was about becoming powerful, intelligent, like this idea we have invented, this concept of God. We are God now. We are. It's almost done. We have just to finish the story. That is very, very important. And when you don't understand really what's happened, you cannot go and fight and work and build and things like that. You go to the future back, back, back, back, like that. And you can fall, and it's very dangerous. No, you must really understand that.
Derfor er det jeg i dag er så skamfull over å gjøre denne jobben. Derfor er jeg her, for å prøve å gjøre det best mulige. Men jeg vet at selv om jeg gjør det best mulige -- derfor er jeg den beste -- er det ingenting. Fordi det ikke er rett tid. Derfor er det jeg sier det. Jeg sier det, fordi, jeg gjentar, ingenting eksisterer uten en god grunn, grunnen til vår vakre drøm, vår sivilasjon. Og fordi vi alle må arbeide for å gjøre ferdig fortellingen. Fordi scenariet for denne sivilisasjonen -- om kjærlighet, framskritt, og slike ting -- det er OK, men der ser så mange forskjellige, andre scenarier for andre sivilisasjoner. Dette scenariet, for denne sivilisasjonen, handlet om å bli sterk, intelligent, slik som den idéen vi har funnet opp, dette konseptet av Gud. Vi er Gud nå. Det er vi. Det er nesten gjort. Vi må bare avslutte historien. Det er veldig, veldig viktig. Og når du ikke virkelig forstår hva som har skjedd, kan du ikke dra ut og slåss og arbeide og bygge opp og slike ting. Du går inn i framtiden bakover, bakover, bakover, slik. Og du kan falle, og det er ganske farliig. Nei, dere må virkelig forstå det.
Because we have almost finished, I'll repeat this story. And the beauty of this, in perhaps 50 years, 60 years, we can finish completely this civilization, and offer to our children the possibility to invent a new story, a new poetry, a new romanticism. With billions of people who have been born, worked, lived and died before us, these people who have worked so much, we have now bring beautiful things, beautiful gifts, we know so many things. We can say to our children, OK, done, that was our story. That passed. Now you have a duty: invent a new story. Invent a new poetry. The only rule is, we have not to have any idea about the next story. We give you white pages. Invent. We give you the best tools, the best tools, and now, do it. That's why I continue to work, even if it's for toilet brush.
Fordi vi er nesten ferdige, skal jeg gjenta denne historien. Og skjønnheten i dette, om kanskje 50 år, 60 år, kan vi sluttføre denne sivilisasjonen, og tilby til våre barn muligheten til å finne opp en ny fortelling, en ny poesi, en ny romantisk drøm. Med milliarder av mennesker som ble født, arbeidet, levde og døde før oss, disse folkene som har arbeidet så mye, vi kan nå skape vakre ting, vakre gaver, vi vet så mange ting. Vi kan si til våre barn, OK, ferdig, det var vår fortelling. Den bestod. Nå har dere en plikt: Finn opp en ny fortelling. Finn på ny poesi. Den eneste regelen er, vi må ikke ha noen tanker om den neste fortellingen. Vi gir dere blanke ark. Finn opp. Vi gir dere de beste verktøyene, de beste redskaper, og nå, gjør det. Det er årsaken til at jeg fortsetter å arbeide, selv om det er for toalettbørsten.