Thank you. I have only got 18 minutes to explain something that lasts for hours and days, so I'd better get started. Let's start with a clip from Al Jazeera's Listening Post.
Takk. Jeg har bare 18 minutter på å forklare noe som varer i timer og dager, så det er best jeg begynner. La oss starte med et klipp fra Al Jazeera.
Richard Gizbert: Norway is a country that gets relatively little media coverage. Even the elections this past week passed without much drama. And that's the Norwegian media in a nutshell: not much drama. A few years back, Norway's public TV channel NRK decided to broadcast live coverage of a seven-hour train ride -- seven hours of simple footage, a train rolling down the tracks. Norwegians, more than a million of them according to the ratings, loved it. A new kind of reality TV show was born, and it goes against all the rules of TV engagement. There is no story line, no script, no drama, no climax, and it's called Slow TV. For the past two months, Norwegians have been watching a cruise ship's journey up the coast, and there's a lot of fog on that coast. Executives at Norway's National Broadcasting Service are now considering broadcasting a night of knitting nationwide. On the surface, it sounds boring, because it is, but something about this TV experiment has gripped Norwegians. So we sent the Listening Post's Marcela Pizarro to Oslo to find out what it is, but first a warning: Viewers may find some of the images in the following report disappointing. (Laughter)
Richard Gizbert: “Norge er et land som får relativ lite mediedekning. Selv valget forrige uke foregikk uten dramatikk. Og det er norske media i et nøtteskall: Ikke mye drama. For noen år siden bestemte Norges statskanal NRK seg for å sende live dekning av en sju timers togreise – sju timer med enkle opptak et tog rullende på skinnene. Nordmennene, mer enn en million av dem, i følge målingene, elsket det. En ny type reality-TV var født, stikk i strid med alle regler for TV-underholdning. Det er ingen fortelling, intet manus, intet drama, intet klimaks, og det heter sakte-TV. De siste to månedene har nordmenn sett på et cruiseskips reise opp langs kysten, og det er mye tåke langs den kysten. Ledelsen i NRK vurderer nå en landsdekkende sending med en kveld med strikking. På overflaten høres det kjedelig ut, fordi det er det. Men noe med dette TV-eksperimentet har fenget nordmenn. Så vi sendte vår reporter Marcela Pizarro til Oslo for å finne ut av dette. Men først en advarsel: Seere kan finne noen av bildene i følgende reportasje ganske kjedelige.” (Latter)
Thomas Hellum: And then follows an eight-minute story on Al Jazeera about some strange TV programs in little Norway. Al Jazeera. CNN. How did we get there? We have to go back to 2009, when one of my colleagues got a great idea. Where do you get your ideas? In the lunchroom. So he said, why don't we make a radio program marking the day of the German invasion of Norway in 1940. We tell the story at the exact time during the night. Wow. Brilliant idea, except this was just a couple of weeks before the invasion day. So we sat in our lunchroom and discussed what other stories can you tell as they evolve? What other things take a really long time?
Thomas Hellum: Og så følger en 8 minutters historie på Al Jazeera om noen rare TV-program i lille Norge. Al Jazeera. CNN. Hvordan kom vi dit? Vi må gå tilbake til 2009, da en av min kolleger fikk en god idé. Hvor får man gode idéer? I lunsjrommet. Så han sa, “Hvorfor lager vi ikke et radioprogram som markerer dagen for den tyske invasjonen av Norge i 1940? Vi forteller historien på eksakt samme klokkeslett gjennom natten.” Wow. Briljant idé, bortsett fra at dette var bare et par uker før invasjonsdagen. Så vi satt i lunsjrommet og diskuterte, hvilke andre historier kan man fortelle mens de utvikler seg? Hva annet tar virkelig lang tid?
So one of us came up with a train. The Bergen Railway had its 100-year anniversary that year It goes from western Norway to eastern Norway, and it takes exactly the same time as it did 40 years ago, over seven hours. (Laughter) So we caught our commissioning editors in Oslo, and we said, we want to make a documentary about the Bergen Railway, and we want to make it in full length, and the answer was, "Yes, but how long will the program be?" "Oh," we said, "full length." "Yes, but we mean the program." And back and forth.
Så en av oss kom med idéen om et tog. Bergensbanen hadde 100-årsjubileum det året. Den går fra Vest-Norge til Øst-Norge, og tar nøyaktig like lang tid som den gjorde for 40 år siden, over sju timer. (Latter) Så vi ringte våre redaktører i Oslo, og sa: “Vi har lyst til å lage en dokumentar om Bergensbanen, og vil lage den i full lengde.” Og svaret var: “Ja, men hvor langt tror dere programmet vil bli?” “Å”, sa vi, “full lengde”. “Ja, men vi mener programmet”. Og fram og tilbake.
Luckily for us, they met us with laughter, very, very good laughter, so one bright day in September, we started a program that we thought should be seven hours and four minutes. Actually, it turned out to be seven hours and 14 minutes due to a signal failure at the last station. We had four cameras, three of them pointing out to the beautiful nature. Some talking to the guests, some information. (Video) Train announcement: We will arrive at Haugastøl Station. TH: And that's about it, but of course, also the 160 tunnels gave us the opportunity to do some archives. Narrator [in Norwegian]: Then a bit of flirting while the food is digested. The last downhill stretch before we reach our destination. We pass Mjølfjell Station. Then a new tunnel. (Laughter) TH: And now we thought, yes, we have a brilliant program. It will fit for the 2,000 train spotters in Norway. We brought it on air in November 2009. But no, this was far more attractive. This is the five biggest TV channels in Norway on a normal Friday, and if you look at NRK2 over here, look what happened when they put on the Bergen Railway show: 1.2 million Norwegians watched part of this program. (Applause) And another funny thing: When the host on our main channel, after they have got news for you, she said, "And on our second channel, the train has now nearly reached Myrdal station." Thousands of people just jumped on the train on our second channel like this. (Laughter) This was also a huge success in terms of social media. It was so nice to see all the thousands of Facebook and Twitter users discussing the same view, talking to each other as if they were on the same train together. And especially, I like this one. It's a 76-year-old man. He's watched all the program, and at the end station, he rises up to pick up what he thinks is his luggage, and his head hit the curtain rod, and he realized he is in his own living room. (Applause)
Heldigvis for oss møtte de oss med latter, en god, god latter. Så en lys dag i september startet vi på et program vi trodde ville ta sju timer og fire minutter. Faktisk viste det seg å bli sju timer og 14 minutter grunnet en signalfeil på siste stasjon. Vi hadde fire kameraer, tre av dem pekte utover mot den vakre naturen. Litt snakking med passasjerene, litt informasjon. (Video) Annonsering fra toghøyttaler: “Vi ankommer nå Haugastøl stasjon.” Og det er omtrent det hele, men selvfølgelig, de 160 tunnelene ga oss også muligheten til noen klipp fra arkivet. Forteller [på norsk]: “Og så en liten flørt mens maten fordøyes. Den siste utforkjøringen før vi når målet. Mjølfjell stasjon passeres. Og så en ny tunnel.” (Latter) TH: Og nå tenkte vi, “Yes, vi har et briljant program. Det vil passe de 2000 toginteresserte i Norge.” Det gikk på lufta i november 2009. Men nei, dette var mye mer attraktivt. Dette er de fem største TV-kanalene i Norge en normal fredag, og hvis dere ser på NRK2 her borte, se hva som skjer da de la ut programmet med Bergensbanen: 1,2 millioner nordmenn så på deler av dette programmet. (Applaus) Og noe annet morsomt: Da TV-verten på vår hovedkanal, etter å ha annonsert nyhetssendingen, sa, “Og på vår andre kanal har toget nesten nådd Myrdal stasjon”, hoppet tusenvis av mennesker på toget på vår andre kanal. (Latter) Dette var også en kjempestor suksess på sosiale media. Det var så gøy å se alle tusenvis av Facebook- og Twitter-brukere som diskuterte den samme utsikten, snakket med hverandre som om de var på samme tog. Og spesielt liker jeg denne. Det er en 76 år gammel mann, han har sett hele programmet. Og på endestasjonen reiser han seg for å ta ned det han tror er bagasjen, slår hodet i gardinstanga, og innser at han er i sin egen stue. (Latter og applaus)
So that's strong and living TV. Four hundred and thirty-six minute by minute on a Friday night, and during that first night, the first Twitter message came: Why be a chicken? Why stop at 436 when you can expand that to 8,040, minute by minute, and do the iconic journey in Norway, the coastal ship journey Hurtigruten from Bergen to Kirkenes, almost 3,000 kilometers, covering most of our coast. It has 120-year-old, very interesting history, and literally takes part in life and death along the coast. So just a week after the Bergen Railway, we called the Hurtigruten company and we started planning for our next show.
Så … Det er sterk og levende TV. 436 minutter, minutt for minutt en fredagskveld. Og i løpet av den første natta kom den første Twitter-meldingen: Hvorfor feige ut? Hvorfor stoppe på 436 når du kan øke det til 8040, minutt for minutt, og ta den ikoniske reisen i Norge, kystreisen Hurtigruten fra Bergen til Kirkenes. Nesten 3000 kilometer, som dekker nesten hele kysten vår. Den har en 120 år gammel, veldig interessant historie, og tar bokstavelig talt del i liv og død langs kysten. Så bare en uke etter Bergensbanen ringte vi Hurtigruten, og startet å legge planer for vårt neste program.
We wanted to do something different. The Bergen Railway was a recorded program. So when we sat in our editing room, we watched this picture -- it's all Ål Station -- we saw this journalist. We had called him, we had spoken to him, and when we left the station, he took this picture of us and he waved to the camera, and we thought, what if more people knew that we were on board that train? Would more people show up? What would it look like? So we decided our next project, it should be live. We wanted this picture of us on the fjord and on the screen at the same time.
Vi ville gjøre noe annerledes. Programmet om Bergensbanen var laget av opptak. Så da vi satt i redigeringsrommet så vi dette bildet, det er på Ål stasjon, vi så denne journalisten. Vi hadde ringt ham, vi hadde snakket med ham. Og da vi forlot stasjonen tok han dette bildet av oss, og han vinket til kamera, og vi tenkte, “Hva om flere visste at vi var ombord på det toget? Ville flere mennesker møte opp? Hvordan ville det se ut?” Så vi bestemte at vår neste prosjekt skulle være live. Vi ville ha dette bildet av oss på fjorden og på skjermen samtidig.
So this is not the first time NRK had been on board a ship. This is back in 1964, when the technical managers have suits and ties and NRK rolled all its equipment on board a ship, and 200 meters out of the shore, transmitting the signal back, and in the machine room, they talked to the machine guy, and on the deck, they have splendid entertainment. So being on a ship, it's not the first time. But five and a half days in a row, and live, we wanted some help. And we asked our viewers out there, what do you want to see? What do you want us to film? How do you want this to look? Do you want us to make a website? What do you want on it? And we got some answers from you out there, and it helped us a very lot to build the program. So in June 2011, 23 of us went on board the Hurtigruten coastal ship and we set off. (Music)
Så. Dette er ikke første gang NRK har vært ombord på et skip. Dette er tilbake i 1964, da teknisk sjef gikk dress og slips, og NRK rullet alt utstyret ombord på et skip og sendte signalet tilbake 200 meter fra land, og i maskinrommet snakket de med maskinisten, og på dekk hadde de utmerket underholdning. Så å være på et skip var ikke nytt. Men med fem og en halv dag på rad, og live, ville vi ha litt hjelp. Og vi spurte seerne våre der ute, “Hva har dere lyst til å se? Hva vil dere vi skal filme? Hvordan vil dere dette skal se ut? Vil dere vi skal lage en nettside? Hva vil dere ha på den?” Og vi fikk noen svar fra dere der ute og det hjalp oss veldig for å lage programmet. Så i juni 2011 gikk 23 av oss ombord på Hurtigruta og dro av gårde. (Musikk)
I have some really strong memories from that week, and it's all about people. This guy, for instance, he's head of research at the University in Tromsø (Laughter) And I will show you a piece of cloth, this one. It's the other strong memory. It belongs to a guy called Erik Hansen. And it's people like those two who took a firm grip of our program, and together with thousands of others along the route, they made the program what it became. They made all the stories. This is Karl. He's in the ninth grade. It says, "I will be a little late for school tomorrow." He was supposed to be in the school at 8 a.m. He came at 9 a.m., and he didn't get a note from his teacher, because the teacher had watched the program. (Laughter)
Jeg har noen virkelig sterke minner fra den uka, og alle er om mennesker. Denne fyren, for eksempel, han er forskningssjef på Universitet i Tromsø. (Latter) Og … jeg vil viser dere et stykke tøy, dette. Det er det andre sterke minnet. Det tilhører en fyr ved navn Erik Hansen. (Latter) Og det er mennesker som disse to som tok et fast grep om programmet, og sammen med tusenvis av andre langs ruten gjorde de programmet til hva det ble. De lagde alle historiene. Dette er Karl, han går i niende klasse. Det står, “Æ bli litt sein på skolen i morra!” Han skulle ha vært på skolen kl. 8.00. Han kom kl. 9.00, og fikk ikke anmerkning fra læreren sin fordi læreren hadde sett på programmet. (Latter)
How did we do this? Yes, we took a conference room on board the Hurtigruten. We turned it into a complete TV control room. We made it all work, of course, and then we took along 11 cameras. This is one of them. This is my sketch from February, and when you give this sketch to professional people in the Norwegian broadcasting company NRK, you get some cool stuff back. And with some very creative solutions.
Hvordan gjorde vi dette? Ja, vi tok et konferanserom ombord på Hurtigruten og gjorde det til et komplett TV-kontrollrom. Vi fikk alt til å virke, selvfølgelig, (Latter) og så tok vi med 11 kamera. Dette er ett av dem. Dette er skissen min fra februar, og når du gir denne skissen til profesjonelle folk i det norske kringkastingsselskapet NRK, får du noen kule ting tilbake. Og med noen veldig kreative løsninger.
(Video) Narrator [in Norwegian]: Run it up and down. This is Norway's most important drill right now. It regulates the height of a bow camera in NRK's live production, one of 11 that capture great shots from the MS Nord-Norge. Eight wires keep the camera stable. Cameraman: I work on different camera solutions. They're just tools used in a different context.
(Video) Forteller [på norsk]: “Så kjører du den opp og ned”. “Denne drillen er Norges viktigste akkurat nå. Den styrer nemlig høyden på et avansert baugkamera i NRKs live-produksjon og er et av 11 kamera som skaper fantastiske bilder fra MS Nord-Norge.” “Det er åtte tau som holder dette stabilt.” Kameramann: “Jeg jobber med forskjellige kameraløsninger, så det er jo bare et verktøy du bruker nå i en annen sammenheng.”
TH: Another camera is this one. It's normally used for sports. It made it possible for us to take close-up pictures of people 100 kilomteres away, like this one. (Laughter) People called us and asked, how is this man doing? He's doing fine. Everything went well. We also could take pictures of people waving at us, people along the route, thousands of them, and they all had a phone in their hand. And when you take a picture of them, and they get the message, "Now we are on TV, dad," they start waving back. This was waving TV for five and a half days, and people get so extremely happy when they can send a warm message to their loved ones.
TH: Et annet kamera er dette, det er vanligvis brukt til sport, det gjorde det mulig for oss å ta nærbilder av mennesker 100 kilometer borte, som dette. (Latter) Folk ringte oss og spurte, “Hvordan går det med denne mannen?” Det går fint. Alt gikk bra. Vi kunne også ta bilder av folk som vinket til oss, folk langs ruta, tusenvis av dem, og alle hadde en telefon i hånda. Og når du tar et bilde av dem og de får meldingen “Nå er vi på TV, pappa”, begynner de å vinke tilbake. Dette var vinkende TV i fem og en halv dag, og folk blir så innmari glade når de kan sende en varm hilsen til sine kjære.
It was also a great success on social media. On the last day, we met Her Majesty the Queen of Norway, and Twitter couldn't quite handle it. And we also, on the web, during this week we streamed more than 100 years of video to 148 nations, and the websites are still there and they will be forever, actually, because Hurtigruten was selected to be part of the Norwegian UNESCO list of documents, and it's also in the Guinness Book of Records as the longest documentary ever. (Applause) Thank you.
Det var også en stor suksess på sosiale media. På den siste dagen møtte vi Hennes majestet Dronningen, og Twitter greide ikke helt å takle det. Og også, på nettet, i løpet av denne uken strømmet vi mer enn 100 år med video til 148 nasjoner, og nettsidene ligger fortsatt der, og vil være der for alltid, faktisk, fordi Hurtigruten ble utvalgt til å være en del av Norges dokumentarv. Og det ligger også i Guinness Rekordbok som tidenes lengste dokumentar. (Applaus) Takk.
But it's a long program, so some watched part of it, like the Prime Minister. Some watched a little bit more. It says, "I haven't used my bed for five days." And he's 82 years old, and he hardly slept. He kept watching because something might happen, though it probably won't. (Laughter) This is the number of viewers along the route. You can see the famous Trollfjord and a day after, all-time high for NRK2. If you see the four biggest channels in Norway during June 2011, they will look like this, and as a TV producer, it's a pleasure to put Hurtigruten on top of it. It looks like this: 3.2 million Norwegians watched part of this program, and we are only five million here. Even the passengers on board the Hurtigruten coastal ship -- (Laughter) -- they chose to watched the telly instead of turning 90 degrees and watching out the window.
Men det er et langt program, så noen så deler av det, som statsministeren. Noen så litt mer. Det står, “Har ikke brukt senga på fem døgn”. Og han er 82 år gammel og sov knapt. Han fortsatte å se fordi noe kunne skje, selv om det neppe ville gjøre det. (Latter) Dette er antall seere langs ruta. Man kan se den berømte Trollfjorden. Og dagen etter: Rekord for NRK2. Hvis man ser på de fire største kanalene i Norge i løpet av juni 2011 vil de se slik ut, og som TV-produsent er det en glede å sette Hurtigruten helt øverst, det ser slik ut. 3,2 millioner nordmenn så deler av dette programmet, og vi er bare fem millioner her. Til og med passasjerene ombord på Hurtigruten (Latter) valgte å se på TV i stedet for å snu seg 90 grader og se ut av vinduet.
So we were allowed to be part of people's living room with this strange TV program, with music, nature, people. And Slow TV was now a buzzword, and we started looking for other things we could make Slow TV about. So we could either take something long and make it a topic, like with the railway and the Hurtigruten, or we could take a topic and make it long. This is the last project. It's the peep show. It's 14 hours of birdwatching on a TV screen, actually 87 days on the web. We have made 18 hours of live salmon fishing. It actually took three hours before we got the first fish, and that's quite slow. We have made 12 hours of boat ride into the beautiful Telemark Canal, and we have made another train ride with the northern railway, and because this we couldn't do live, we did it in four seasons just to give the viewer another experience on the way.
Så vi fikk lov til å være en del av stua til folk med dette rare TV-programmet, med musikk, natur, mennesker. Og “sakte-TV” var nå et moteord og vi begynte å se etter andre ting vi kunne lage sakte-TV om. Så vi kunne enten ta noe langvarig å gjøre det til et tema, som med jernbanen og Hurtigruten, eller vi kunne ta et tema og gjøre det langvarig. Dette er det siste prosjektet. Det er Piip-Show. Det er 14 timer med fuglekikking på en TV-skjerm, faktisk 87 dager på nettet. Vi har laget 18 timer med live laksefiske. Det tok faktisk tre timer før vi fikk den første fisken, og det er ganske sakte. Vi har laget 12 timer med båttur i den vakre Telemarkskanalen, og vi har laget enda en togtur med Nordlandsbanen. Og fordi vi ikke kunne lage denne live lagde vi den over fire årstider, bare for å gi seeren en opplevelse til på veien.
So our next project got us some attention outside Norway. This is from the Colbert Report on Comedy Central.
Så vårt neste prosjekt ga oss litt oppmerksomhet utenfor Norge. Dette er fra Colbert Report på Comedy Central.
(Video) Stephen Colbert: I've got my eye on a wildly popular program from Norway called "National Firewood Night," which consisted of mostly people in parkas chatting and chopping in the woods, and then eight hours of a fire burning in a fireplace. (Laughter) It destroyed the other top Norwegian shows, like "So You Think You Can Watch Paint Dry" and "The Amazing Glacier Race." And get this, almost 20 percent of the Norwegian population tuned in, 20 percent.
(Video) Stephen Colbert: Jeg har fått øye på et vilt populært program fra Norge som het “Nasjonal vedkveld”, det besto mest av folk i parkas som pratet og hugget i skogen, og så åtte timer med flammer i en peis. (Latter) Det tok kål på andre norske topp-program som “Så du tror du kan se maling tørke” og “Det fantastiske isfjelløpet”. Og forstå dette, nesten 20 prosent av den norske befolkning satte det på, 20 prosent.
TH: So, when wood fire and wood chopping can be that interesting, why not knitting? So on our next project, we used more than eight hours to go live from a sheep to a sweater, and Jimmy Kimmel in the ABC show, he liked that.
TH: Så, når ild og vedkløyving kan være så interessant, hvorfor ikke strikking? Så i vårt neste prosjekt brukte vi mer enn åtte timer på å gå live fra en sau til en genser, og Jimmy Kimmel i ABC Show, han likte det.
(Music)
(Musikk)
(Video) Jimmy Kimmel: Even the people on the show are falling asleep, and after all that, the knitters actually failed to break the world record. They did not succeed, but remember the old Norwegian saying, it's not whether you win or lose that counts. In fact, nothing counts, and death is coming for us all. (Laughter)
(Video) Jimmy Kimmel: “Til og med folka i programmet sovner. Og etter alt det, mislyktes faktisk strikkerne i å sette verdensrekord. De lyktes ikke, men husk det gamle, norske uttrykket, “Det er ikke om du vinner eller taper som teller.” Faktisk er det ikke noe som teller, og døden kommer for oss alle. (Latter)
TH: Exactly. So why does this stand out? This is so completely different to other TV programming. We take the viewer on a journey that happens right now in real time, and the viewer gets the feeling of actually being there, actually being on the train, on the boat, and knitting together with others, and the reason I think why they're doing that is because we don't edit the timeline. It's important that we don't edit the timeline, and it's also important that what we make Slow TV about is something that we all can relate to, that the viewer can relate to, and that somehow has a root in our culture. This is a picture from last summer when we traveled the coast again for seven weeks. And of course this is a lot of planning, this is a lot of logistics. So this is the working plan for 150 people last summer, but more important is what you don't plan. You don't plan what's going to happen. You have to just take your cameras with you. It's like a sports event. You rig them and you see what's happening. So this is actually the whole running order for Hurtigruten, 134 hours, just written on one page. We didn't know anything more when we left Bergen.
TH: Nettopp. Så, hvorfor er dette spesielt? Dette er så komplett forskjellig fra andre TV-program. Vi tar med seeren på en reise som skjer akkurat nå, i sanntid, og seeren får følelsen av å faktisk være der, faktisk være på toget, på båten, og strikkende sammen med andre, og grunnen til at jeg tror de gjør det er at vi ikke endrer tidslinjen. Det er viktig at vi ikke endrer tidslinjen, det er også viktig at vi det vi lager sakte-TV om er noe vi alle kan kjenne oss igjen i, som seeren kan kjenne seg igjen i, og som på en eller annen måte har rot i kulturen vår. Dette er et bilde fra i fjor sommer da vi reiste langs kysten igjen i sju uker. Og selvfølgelig er dette mye planlegging, det er mye logistikk, så dette er arbeidsplanen for 150 mennesker i fjor sommer, men viktigere er det man ikke planlegger. Man planlegger ikke hva som skal skje. Du trenger bare å ta med deg kamera. Det er som en sportsbegivenhet. Du rigger dem og ser hva som skjer. Så dette er faktisk hele kjørerekkefølgen for Hurtigruten 134 timer, skrevet på kun én side. Vi visste ikke mer da vi forlot Bergen.
So you have to let the viewers make the stories themselves, and I'll give you an example of that. This is from last summer, and as a TV producer, it's a nice picture, but now you can cut to the next one. But this is Slow TV, so you have to keep this picture until it really starts hurting your stomach, and then you keep it a little bit longer, and when you keep it that long, I'm sure some of you now have noticed the cow. Some of you have seen the flag. Some of you start wondering, is the farmer at home? Has he left? Is he watching the cow? And where is that cow going? So my point is, the longer you keep a picture like this, and we kept it for 10 minutes, you start making the stories in your own head. That's Slow TV.
Så man må la seerne skape historiene selv, og jeg skal gi dere et eksempel på dét. Dette er fra i fjor sommer, og som TV-produsent syns jeg det er et fint bilde, men nå kan du, ok, kutt til det neste, men dette er sakte-TV, så du må holde dette bildet til det virkelig begynner å gjøre vondt i magen, og så holder du det litt lenger. Og når du holder det så lenge, er jeg sikker på at noen av dere nå har lagt merke til kua, noen av dere har sett flagget, noen av dere har begynt å lure på om bonden er hjemme. “Har han dratt? Ser han etter kua? Og hvor går den kua?” Så poenget mitt er, når man holder et bilde som dette lenge, og vi holdt det i 10 minutter, begynner du å lage historiene i ditt eget hode. Det er sakte-TV.
So we think that Slow TV is one nice way of telling a TV story, and we think that we can continue doing it, not too often, once or twice a year, so we keep the feeling of an event, and we also think that the good Slow TV idea, that's the idea when people say, "Oh no, you can't put that on TV." When people smile, it might be a very good slow idea, so after all, life is best when it's a bit strange.
Så. Vi syns at sakte-TV er en fin måte å fortelle en TV-historie på, og vi syns at vi kan fortsette med det, ikke for ofte, én eller to ganger i året, så vi beholder følelsen av en begivenhet. Og vi syns også at den gode sakte-TV-idéen, det er den når folk sier “Å nei, du kan ikke ha dét på TV.” Når folk smiler kan det være en veldig god sakte-idé. Så tross alt, livet er best når det er litt rart.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)