When I was little -- and by the way, I was little once -- my father told me a story about an 18th century watchmaker. And what this guy had done: he used to produce these fabulously beautiful watches. And one day, one of his customers came into his workshop and asked him to clean the watch that he'd bought. And the guy took it apart, and one of the things he pulled out was one of the balance wheels. And as he did so, his customer noticed that on the back side of the balance wheel was an engraving, were words. And he said to the guy, "Why have you put stuff on the back that no one will ever see?" And the watchmaker turned around and said, "God can see it." Now I'm not in the least bit religious, neither was my father, but at that point, I noticed something happening here. I felt something in this plexus of blood vessels and nerves, and there must be some muscles in there as well somewhere, I guess. But I felt something. And it was a physiological response. And from that point on, from my age at the time, I began to think of things in a different way.
Da jeg var liten og forresten, jeg var liten en gang i tiden -- fortalte far min meg en historie om en 1800-talls urmaker. Og det som han hadde gjort: Han brukte å lage slike fabelaktig vakre ur. En dag kom en av kundene hans inn i verkstedet og spurte om han kunne rense uret han hadde kjøpt. Og urmakeren tok uret fra hverandre, og en av delene han tok ut var et av balansehjulene. Og da han gjorde det, la kunden merke til at det på baksiden av balansehjulet var en inngravering, der var ord. Så han sa til urmakeren, "Hvorfor har du laget noe på baksiden som ingen noensinne vil se?" Men urmakeren snudde seg og sa, "Gud kan se det." Nå er ikke jeg det minste religiøs, ei heller var min far, men akkurat da merket jeg noe som skjedde her nede. Jeg følte noe i mellomgulvets blodårer og nerver, og det må finnes noen muskler inni der også, vil jeg tro. Men jeg følte noe. Og det var en fysiologisk reaksjon. Og fra den dagen, fra den alderen jeg var dengang, begynte jeg å tenke annerledes om ting.
And as I took on my career as a designer, I began to ask myself the simple question: Do we actually think beauty, or do we feel it? Now you probably know the answer to this already. You probably think, well, I don't know which one you think it is, but I think it's about feeling beauty. And so I then moved on into my design career and began to find some exciting things. One of the most early work was done in automotive design -- some very exciting work was done there. And during a lot of this work, we found something, or I found something, that really fascinated me, and maybe you can remember it. Do you remember when lights used to just go on and off, click click, when you closed the door in a car? And then somebody, I think it was BMW, introduced a light that went out slowly. Remember that? I remember it clearly. Do you remember the first time you were in a car and it did that? I remember sitting there thinking, this is fantastic. In fact, I've never found anybody that doesn't like the light that goes out slowly. I thought, well what the hell's that about?
Og siden jeg valgte en karriere som designer, begynte jeg å spørre meg det enkle spørsmålet: Tenker vi egentlig skjønnhet, eller føler vi det? Nå vet dere antakelig svaret på dette allerede. Dere tenker kanskje, vel, jeg vet jo ikke hvilket svar dere har valgt, men jeg tror det handler om å føle skjønnhet. Så gikk jeg videre i min designkarriere og begynte å oppdage spennende ting. Et av de tidligste arbeidene ble gjort innen bildesign -- en del veldig spennende arbeid ble gjort der. Og gjennom mye av dette arbeidet, fant vi noe, eller jeg fant noe, som virkelig fasinerte meg, og kanskje dere husker det. Husker dere da lysene inni bilen bare gikk av og på, klikk, klikk, når du lukket bildøren? Og så fant noen på, jeg tror det var BMW, som introduserte et lys som slukket langsomt. Husker dere? Jeg husker det tydelig. Husker dere første gang dere satt i en bil og den gjorde det? Jeg husker jeg satt der og tenkte, dette er fantastisk. Faktisk, jeg har aldri møtt noen som ikke liker at lyset slukkes sakte. Jeg tenkte, hva i helsike handler dette om?
So I started to ask myself questions about it. And the first was, I'd ask other people: "Do you like it?" "Yes." "Why?" And they'd say, "Oh, it feels so natural," or, "It's nice." I thought, well that's not good enough. Can we cut down a little bit further, because, as a designer, I need the vocabulary, I need the keyboard, of how this actually works. And so I did some experiments. And I suddenly realized that there was something that did exactly that -- light to dark in six seconds -- exactly that. Do you know what it is? Anyone?
Så jeg begynte å stille meg spørsmål om det. Til å begynne med spurte jeg andre folk: "Liker du det?" "Ja." "Hvorfor?" Og de ville si, "Å, det føles så naturlig," eller, "Det er fint." Jeg tenkte, vel - det er ikke godt nok. Kan vi grave littegrann dypere, fordi, som en designer trenger jeg vokabularet, trenger jeg nøkkelen til hvordan dette faktisk virker. Så gjorde jeg noen eksperimenter. Og jeg oppdaget plutselig at der var noe som gjorde akkurat det -- lys til mørke på seks sekunder -- akkurat det. Vet dere hva det er? Ingen?
You see, using this bit, the thinky bit, the slow bit of the brain -- using that. And this isn't a think, it's a feel. And would you do me a favor? For the next 14 minutes or whatever it is, will you feel stuff?
Dere skjønner, ved å bruke denne, tenkeboksen, den langsomme delen av hjernen -- å bruke den. For dette er ikke en tanke, det er en følelse. Og vil dere gjøre meg en tjeneste? I de neste 14 minuttene eller hva det nå er, kan dere føle ting?
I don't need you to think so much as I want you to feel it. I felt a sense of relaxation tempered with anticipation. And that thing that I found was the cinema or the theater. It's actually just happened here -- light to dark in six seconds. And when that happens, are you sitting there going, "No, the movie's about to start," or are you going, "That's fantastic. I'm looking forward to it. I get a sense of anticipation"? Now I'm not a neuroscientist. I don't know even if there is something called a conditioned reflex. But it might be. Because the people I speak to in the northern hemisphere that used to go in the cinema get this. And some of the people I speak to that have never seen a movie or been to the theater don't get it in the same way. Everybody likes it, but some like it more than others.
Jeg vil ikke dere skal tenke så mye som jeg vil dere skal føle det. Jeg opplevde en følelse av ro krydret med forventning. Og den tingen jeg fant var kinoen eller teateret. Det skjedde faktisk her nå nettopp -- lys til mørke på seks sekunder. Og når det skjer, sitter du der og tenker, "Nei, nå begynner filmen," eller tenker du, "Det er fantastisk, jeg gleder meg, jeg får en følelse av forventning"? Nå er ikke jeg noen hjerneforsker. Jeg vet ikke engang om det er noe som heter en betinget refleks. Men det kan det være. Fordi folk jeg snakker med på den nordlige halvkule som pleide å gå på kino, fikk denne følelsen. Og enkelte av de folka jeg snakker med som aldri har sett en film eller vært i teater opplever det ikke på samme måte. Alle liker det, men noen liker det mer enn andre.
So this leads me to think of this in a different way. We're not feeling it. We're thinking beauty is in the limbic system -- if that's not an outmoded idea. These are the bits, the pleasure centers, and maybe what I'm seeing and sensing and feeling is bypassing my thinking. The wiring from your sensory apparatus to those bits is shorter than the bits that have to pass through the thinky bit, the cortex. They arrive first. So how do we make that actually work? And how much of that reactive side of it is due to what we already know, or what we're going to learn, about something?
Dette får meg til å tenke annerledes på fenomenet. Vi føler det ikke. Vi tror skjønnhet ligger i det limbiske systemet -- hvis ikke det er en utdatert tanke. Vi har delene, sentrene for nytelse, og kanskje det jeg ser og sanser og føler går utenom min tenking. Kablingen fra ditt sanseapparat til disse delene er kortere enn de bitene som må passere tenkeboksen, hjernebarken. De kommer først fram. Så hvordan får vi det faktisk til å virke? Og hvor mye av den reaktive siden av det kommer av det vi allerede vet, eller hva vi kommer til å få vite, om dette noe?
This is one of the most beautiful things I know. It's a plastic bag. And when I looked at it first, I thought, no, there's no beauty in that. Then I found out, post exposure, that this plastic bag if I put it into a filthy puddle or a stream filled with coliforms and all sorts of disgusting stuff, that that filthy water will migrate through the wall of the bag by osmosis and end up inside it as pure, potable drinking water. And all of a sudden, this plastic bag was extremely beautiful to me.
Dette er en av de vakreste tingene jeg vet om. Det er en plastpose. Men første gang jeg så på den, tenkte jeg, nei, det fins ikke skjønnhet i den. Så fant jeg ut, etter eksponeringen, at denne plastposen, hvis den puttes i en skitten dam eller en bekk full av koliforme bakterier og alle slags ufyselige ting, at det skitne vannet vl migrere gjennom posens vegger ved osmose og ende opp på innsiden som rent drikkevann. Og helt plutselig, ble denne plastposen ekstremt vakker for meg.
Now I'm going to ask you again to switch on the emotional bit. Would you mind taking the brain out, and I just want you to feel something. Look at that. What are you feeling about it? Is it beautiful? Is it exciting? I'm watching your faces very carefully. There's some rather bored-looking gentlemen and some slightly engaged-looking ladies who are picking up something off that. Maybe there's an innocence to it. Now I'm going to tell you what it is. Are you ready? This is the last act on this Earth of a little girl called Heidi, five years old, before she died of cancer to the spine. It's the last thing she did, the last physical act. Look at that picture. Look at the innocence. Look at the beauty in it. Is it beautiful now?
Nå skal jeg spørre dere igjen om å slå på den emosjonelle delen. Kan dere være snille å koble ut hjernen, så vil jeg vil at dere bare skal kjenne etter. Se på det. Hva føler dere om den? Er den vakker? Er den spennende? Jeg betrakter ansiktene deres veldig nøye. Der er noen herrer som ser ut til å kjede seg og noen damer som ser mildt engasjerte ut som får noe ut av det. Kanskje er der en uskyld ved den. Nå skal jeg fortelle hva det er. Er dere klare? Det er den siste handlingen på denne jorden gjort av en liten jente som het Heidi, fem år gammel, før hun døde av ryggmargskreft. Det er den siste tingen hun gjorde, den siste fysiske handlingen. Se på det bildet. Se på uskylden. Se på skjønnheten i det. Er det vakkert nå?
Stop. Stop. How do you feel? Where are you feeling this? I'm feeling it here. I feel it here. And I'm watching your faces, because your faces are telling me something. The lady over there is actually crying, by the way. But what are you doing? I watch what people do. I watch faces. I watch reactions. Because I have to know how people react to things. And one of the most common faces on something faced with beauty, something stupefyingly delicious, is what I call the OMG. And by the way, there's no pleasure in that face. It's not a "this is wonderful!" The eyebrows are doing this, the eyes are defocused, and the mouth is hanging open. That's not the expression of joy. There's something else in that. There's something weird happening. So pleasure seems to be tempered by a whole series of different things coming in.
Stopp. Stopp. Hvordan føles det? Hvor føler dere det? Jeg kjenner det her. Jeg føler det her. Og jeg betrakter ansiktene deres, fordi ansiktene deres forteller meg noe. Damen over der gråter faktisk, forresten. Men hva gjør du? Jeg observerer hva folk gjør. Jeg ser på ansikter. Jeg ser på reaksjoner. Fordi jeg må vite hvordan folk reagerer på ting. Og et av de vanligste uttrykkene for noen eksponert for skjønnhet, noe blendende lekkert, er hva jeg kaller OMG. Og forresten er det ingen glede i det ansiktet. Det er ikke et "dette er vidunderlig!" Øyenbrynene gjør slik, øynene er ute av fokus, og munnen henger åpen. Det er ikke uttrykket for glede. Det er noe annet i det. Det er noe merkelig som skjer. Så glede synes å være herdet av en hel rekke forskjellige ting som kommer inn.
Poignancy is a word I love as a designer. It means something triggering a big emotional response, often quite a sad emotional response, but it's part of what we do. It isn't just about nice. And this is the dilemma, this is the paradox, of beauty. Sensorily, we're taking in all sorts of things -- mixtures of things that are good, bad, exciting, frightening -- to come up with that sensorial exposure, that sensation of what's going on. Pathos appears obviously as part of what you just saw in that little girl's drawing. And also triumph, this sense of transcendence, this "I never knew that. Ah, this is something new." And that's packed in there as well. And as we assemble these tools, from a design point of view, I get terribly excited about it, because these are things, as we've already said, they're arriving at the brain, it would seem, before cognition, before we can manipulate them -- electrochemical party tricks.
Gripende er et ord jeg elsker som designer. Det betyr noe som trigger en stor emosjonell respons, ofte en ganske trist emosjonell respons, men det hører med i hva vi gjør. Det hander ikke bare om å være fint. Og dette er dilemmaet, dette er skjønnhetens paradoks. Følelsesmessig tar vi inn alle slags inntrykk -- blandinger av ting som er godt, dårlig, spennende, skremmende -- for å komme ut med med den følelsesmessige eksponeringen, den fornemmelsen av hva som foregår. Pathos dukker naturligvis opp som en del av det du akkurat så i den lille jentas tegning. Og også triumf, denne følelsen av overskridelse dette "Jeg har aldri visst det. Åh, dette er noe nytt." Og det er pakket inn her også. Og når vi samler disse verktøyene, blir jeg, fra en designers ståsted, veldig engasjert av det, fordi dette er ting, som vi allerede har sagt, de kommer fram til hjernen, ser det ut til før oppfattelsen, før vi kan manipulere dem -- som elektrokjemiske party-triks.
Now what I'm also interested in is: Is it possible to separate intrinsic and extrinsic beauty? By that, I mean intrinsically beautiful things, just something that's exquisitely beautiful, that's universally beautiful. Very hard to find. Maybe you've got some examples of it. Very hard to find something that, to everybody, is a very beautiful thing, without a certain amount of information packed in there before. So a lot of it tends to be extrinsic. It's mediated by information before the comprehension. Or the information's added on at the back, like that little girl's drawing that I showed you.
Det jeg også er interessert i er dette: Er det mulig å skille fra hverandre indre og ytre skjønnhet? Med det mener jeg ubetinget vakre ting, bare noe som er usøkt vakkert, som er universelt vakkert. Veldig vanskelig å finne. Kanskje har dere noen eksempler på det. Svært vanskelig å finne noe som, for alle, er en veldig vakker ting, uten en viss mengde forhåndsinformasjon. Så en hel del av det ser ut til å være utvendig. Det er bearbeidet av informasjon før oppfattelsen. Eller informasjonen blir lagt til etterpå, slik som den lille jentas tegning som jeg viste dere.
Now when talking about beauty you can't get away from the fact that a lot experiments have been done in this way with faces and what have you. And one of the most tedious ones, I think, was saying that beauty was about symmetry. Well it obviously isn't. This is a more interesting one where half faces were shown to some people, and then to add them into a list of most beautiful to least beautiful and then exposing a full face. And they found that it was almost exact coincidence. So it wasn't about symmetry. In fact, this lady has a particularly asymmetrical face, of which both sides are beautiful. But they're both different.
Og mens vi snakker om skjønnhet kommer du ikke bort fra det faktum at en mengde eksperimenter er gjort på denne måten med ansikter og hva det måtte være. Og en av de kjedeligste, syns jeg, handlet om at skjønnhet hadde med symmetri å gjøre. Vel, det har det åpenbart ikke. Dette er en litt mer interessant en hvor halve ansikter ble vist til noen personer, og ble så listet opp fra vakrest til minst vakker og så vise fram et helt ansikt. Og de fant at det var omtrent nøyaktig sammenfall. Så det handlet ikke om symmetri. Faktisk har den damen et særlig asymmetrisk ansikt, hvor hver side er vakker. Men de er begge forskjellige.
And as a designer, I can't help meddling with this, so I pulled it to bits and sort of did stuff like this, and tried to understand what the individual elements were, but feeling it as I go. Now I can feel a sensation of delight and beauty if I look at that eye. I'm not getting it off the eyebrow. And the earhole isn't doing it to me at all. So I don't know how much this is helping me, but it's helping to guide me to the places where the signals are coming off. And as I say, I'm not a neuroscientist, but to understand how I can start to assemble things that will very quickly bypass this thinking part and get me to the enjoyable precognitive elements.
Og som designer kan jeg ikke dy meg for å fikle med dette, så jeg klipte det i biter og gjorde noe sånn som dette, og prøvde å forstå hva de individuelle elementene er, men ved å kjenne etter mens jeg holdt på. Jeg får en fornemmelse av glede og skjønnhet hvis jeg ser på det øyet. Jeg får det ikke fra øyenbrynet. Og hullet i øret gjør det ikke med meg i det hele tatt. Så jeg vet ikke hvor mye dette hjelper meg, men det hjelper meg å bli ledet til de stedene som signalene kommer fra. Og som jeg sa, jeg er ingen hjerneforsker, men for å forstå hvordan jeg kan begynne å sette sammen ting som raskt vil omgå denne tenke-delen og få meg til de hyggelige pre-kognitive delene.
Anais Nin and the Talmud have told us time and time again that we see things not as they are, but as we are. So I'm going to shamelessly expose something to you, which is beautiful to me. And this is the F1 MV Agusta. Ahhhh. It is really -- I mean, I can't express to you how exquisite this object is. But I also know why it's exquisite to me, because it's a palimpsest of things. It's masses and masses of layers. This is just the bit that protrudes into our physical dimension. It's something much bigger. Layer after layer of legend, sport, details that resonate. I mean, if I just go through some of them now -- I know about laminar flow when it comes to air-piercing objects, and that does it consummately well, you can see it can. So that's getting me excited. And I feel that here.
Anais Nin og Talmud har fortalt oss om og om igjen at vi ikke ser ting som de er, men som vi er. Så skal jeg uten å skjemmes vise dere noe, som er vakkert for meg. Og dette er en F1 MV Agusta. Åhhhh. Det er virkelig -- jeg mener, jeg får ikke uttrykt til dere hvor enestående dette objektet er. Men jeg vet også hvorfor det er enestående for meg, fordi det er et overflødighetshorn av ting. Der er massevis av lag. Dette er bare den delen som trenger inn i vår fysiske dimensjon. Der er noe mye større. Lag på lag av legender, sport, detaljer som klinger sammen. Jeg mener, hvis jeg bare går gjennom noen av dem nå -- Jeg kjenner til laminærstrømning når det gjelder luftbrytende objekter, og den gjør det i rikt monn, du kan se den gjør. Så det gjør meg opprømt. Og jeg kjenner det her.
This bit, the big secret of automotive design -- reflection management. It's not about the shapes, it's how the shapes reflect light. Now that thing, light flickers across it as you move, so it becomes a kinetic object, even though it's standing still -- managed by how brilliantly that's done on the reflection. This little relief on the footplate, by the way, to a rider means there's something going on underneath it -- in this case, a drive chain running at 300 miles and hour probably, taking the power from the engine. I'm getting terribly excited as my mind and my eyes flick across these things.
Denne delen, den store hemmeligheten i automotiv utforming -- håndteringen av reflekser. Det handler ikke om former, det er om hvordan form reflekterer lys. Og den tingen, lyset glitrer over den mens du går, så den blir til et kinetisk objekt, selv om den står stille -- håndtert av hvor brilliant det er gjort med refleksene. Dette lille relieffet på fotplaten, forresten, for en kjører betyr det at det er noe som foregår på undersiden -- i dette tilfellet, en drivkjede som antakelig beveger seg i 480 km/t, overfører kraften fra motoren. Jeg blir veldig opprømt etterhvert som tanken og øynene flakker over disse tingene.
Titanium lacquer on this. I can't tell you how wonderful this is. That's how you stop the nuts coming off at high speed on the wheel. I'm really getting into this now. And of course, a racing bike doesn't have a prop stand, but this one, because it's a road bike, it all goes away and it folds into this little gap. So it disappears. And then I can't tell you how hard it is to do that radiator, which is curved. Why would you do that? Because I know we need to bring the wheel farther into the aerodynamics. So it's more expensive, but it's wonderful. And to cap it all, brand royalty -- Agusta, Count Agusta, from the great histories of this stuff.
Titanlakk på denne. Jeg får ikke sagt hvor vidunderlig det er. Det er slik du hindrer mutterne i å falle av under høy fart på hjulet. Jeg kommer virkelig inn i det nå. Og selvfølgelig, en rasersykkel har ikke støttebøyle, men denne har, fordi det er en gatesykkel, det hele tas bort og foldes inn i denne lille sprekken. Så den forsvinner. Og så får jeg ikke sagt hvor vanskelig det er å lage den radiatoren, som er buet. Hvorfor ville du gjøre det? Fordi jeg vet vi trenger å få hjulet lenger inn i det aerodynamiske feltet. Da blir det dyrere, men det er vidunderlig. Og for å kapsle inn det hele, kongelig merkevare -- Agusta, grev Agusta, fra de store fortellingene om disse sakene.
The bit that you can't see is the genius that created this. Massimo Tamburini. They call him "The Plumber" in Italy, as well as "Maestro," because he actually is engineer and craftsman and sculptor at the same time. There's so little compromise on this, you can't see it.
Det du ikke kan se er geniet som skapte dette. Massimo Tamburini. De kaller ham "Rørleggeren" i Italia, så vel som "Mester," fordi han faktisk er ingeniør og håndverker og skulptør samtidig. Det er så få kompromisser på denne, at du ikke ser det.
But unfortunately, the likes of me and people that are like me have to deal with compromise all the time with beauty. We have to deal with it. So I have to work with a supply chain, and I've got to work with the technologies, and I've got to work with everything else all the time, and so compromises start to fit into it. And so look at her. I've had to make a bit of a compromise there. I've had to move that part across, but only a millimeter. No one's noticed, have they yet? Did you see what I did? I moved three things by a millimeter. Pretty? Yes. Beautiful? Maybe lesser. But then, of course, the consumer says that doesn't really matter. So that's okay, isn't it? Another millimeter? No one's going to notice those split lines and changes. It's that easy to lose beauty, because beauty's incredibly difficult to do. And only a few people can do it. And a focus group cannot do it. And a team rarely can do it. It takes a central cortex, if you like, to be able to orchestrate all those elements at the same time.
Men uheldigvis, slike som meg og folk som er slik som meg må forholde oss til kompromisser hele tiden i forhold til skjønnhet. Vi må håndtere det. Sa jeg må jobbe med leverandørkjeden, og jeg må jobbe med teknologier, og jeg må jobbe med alt mulig annet hele tiden, så kompromissene begynner å presse seg inn. Og se nå på henne. Jeg har måttet gjøre et lite kompromiss her. Jeg har måttet flytte den delen over, men bare med en millimeter. Ingen har merket noe ennå, har dere? Så dere hva jeg gjorde? Jeg flyttet tre ting en millimeter. Pent? Ja. Vakkert? Kanskje litt mindre. Men selvfølgelig, forbrukeren sier at det ikke egentlig betyr noe. Så da er det greit, er det ikke? Enda en millimeter? Ingen kommer til å merke de splitta strekene og forandringene. Så enkelt er det å miste skjønnhet, fordi skjønnhet er utrolig vanskelig å skape. Og bare noen få mennesker kan det. Og en fokusgruppe kan ikke gjøre det. Og et team kan sjelden gjøre det. Det krever en sentral hjernebark om du vil, for å klare å dirigere alle de elementene på en gang.
This is a beautiful water bottle -- some of you know of it -- done by Ross Lovegrove, the designer. This is pretty close to intrinsic beauty. This one, as long as you know what water is like then you can experience this. It's lovely because it is an embodiment of something refreshing and delicious. I might like it more than you like it, because I know how bloody hard it is to do it. It's stupefyingly difficult to make something that refracts light like that, that comes out of the tool correctly, that goes down the line without falling over. Underneath this, like the story of the swan, is a million things very difficult to do. So all hail to that. It's a fantastic example, a simple object. And the one I showed you before was, of course, a massively complex one. And they're working in beauty in slightly different ways because of it.
Dette er en vakker vannflaske -- noen av dere kjenner til den -- gjort av Ross Lovegrove, designeren. Dette er ganske nær indre skjønnhet. Denne, så sant du vet hvordan vann er så kan du oppleve denne. Den er vakker fordi den er en kroppsliggjøring av noe forfriskende og delikat. Jeg liker den kanskje mer enn du liker den, fordi jeg vet hvor vanvittig vanskelig det er å gjøre det. Det er himmelropende vanskelig å lage noe som bryter lyset på den måten, som kommer korrekt ut av verktøyet, som beveger seg bortover båndet uten å velte. Under dette, som i historien om svanen, er en million vanskelige ting å få til. Så all ære for det. Det er et fantastisk eksempel, et enkelt objekt. Og den jeg viste dere tidligere var, selvfølgelig, et enormt komplekst objekt. Og de arbeider med skjønnhet på litt forskjellige måter på grunn av det.
You all, I guess, like me, enjoy watching a ballet dancer dance. And part of the joy of it is, you know the difficulty. You also may be taking into account the fact that it's incredibly painful. Anybody seen a ballet dancer's toes when they come out of the points? While she's doing these graceful arabesques and plies and what have you, something horrible's going on down here. The comprehension of it leads us to a greater and heightened sense of the beauty of what's actually going on.
Jeg tror alle dere, som meg, nyter å se en ballettdanser danse. Og noe av nytelsen kommer av at du vet hvor vanskelig det er. Kanskje du også tar med i beregningen at det faktisk er utrolig smertefullt. Har noen sett en ballettdansers tær når de går ut av tåstillingen? Mens hun gjør disse grasiøse arabeskene og kastene og hva det nå er, foregår det noe forferdelig her nede. Forståelsen av det løfter oss til en utvidet og høynet opplevelse av skjønnheten i det som faktisk foregår.
Now I'm using microseconds wrongly here, so please ignore me. But what I have to do now, feeling again, what I've got to do is to be able to supply enough of these enzymes, of these triggers into something early on in the process, that you pick it up, not through your thinking, but through your feeling. So we're going to have a little experiment. Right, are you ready? I'm going to show you something for a very, very brief moment. Are you ready? Okay. Did you think that was a bicycle when I showed it to you at the first flash? It's not. Tell me something, did you think it was quick when you first saw it? Yes you did. Did you think it was modern? Yes you did. That blip, that information, shot into you before that. And because your brain starter motor began there, now it's got to deal with it. And the great thing is, this motorcycle has been styled this way specifically to engender a sense that it's green technology and it's good for you and it's light and it's all part of the future.
Nå bruker seg mikrosekund på feil måte her, så vær snill og ignorer meg. Men det jeg må gjøre nå, for å føle igjen, det jeg må gjøre er å være i stand til å levere nok av disse ensymene, av disse utløserne av dette noe, tidlig i prosessen, slik at dere fanger det opp, ikke gjennom tenking, men gjennom deres følelser. Derfor skal vi gjøre et lite eksperiment. Greit, er dere klare? Jeg skal vise dere noe i et veldig veldig kort øyeblikk. Er dere klare? OK. Trodde dere at det var en sykkel, da jeg viste den i et kort øyeblikk? Det er det ikke. Fortell meg, tenkte dere at den var rask da dere så den? Ja, det gjorde dere. Tenkte dere at den var moderne? Ja, det gjorde dere. Det øyeblikket, den informasjonen, skutt inn i dere før det. Og fordi hjernens startmotor begynte der, må den nå forholde seg til det. Og det strålende er, at denne motorsykkelen har blitt stylet på denne måten nettopp for å framkalle en følelse av at det er grønn teknologi, og at den er bra for deg og at den er lett og at det hele er en del av framtiden.
So is that wrong? Well in this case it isn't, because it's a very, very ecologically-sound piece of technology. But you're a slave of that first flash. We are slaves to the first few fractions of a second -- and that's where much of my work has to win or lose, on a shelf in a shop. It wins or loses at that point. You may see 50, 100, 200 things on a shelf as you walk down it, but I have to work within that domain, to ensure that it gets you there first.
Så er det galt? Vel, i dette tilfellet er det ikke, fordi det er et svært, svært økologisk sunt stykke teknologi. Men du er en slave av det første glimtet. Vi er slaver av de første få brøkdeler av et sekund -- og det er hvor mye av mitt arbeid må vinne eller tape, på en hylle i en butikk. Det vinner eller taper på det øyeblikket. Du ser kanskje 50, 100, 200 ting på en hylle mens du går langs den, og jeg må arbeide innenfor det domenet, for å sikre at det får deg dit først.
And finally, the layer that I love, of knowledge. Some of you, I'm sure, will be familiar with this. What's incredible about this, and the way I love to come back to it, is this is taking something that you hate or bores you, folding clothes, and if you can actually do this -- who can actually do this? Anybody try to do this? Yeah? It's fantastic, isn't it? Look at that. Do you want to see it again? No time. It says I have two minutes left, so we can't do this. But just go to the Web, YouTube, pull it down, "folding T-shirt." That's how underpaid younger-aged people have to fold your T-shirt. You didn't maybe know it. But how do you feel about it? It feels fantastic when you do it, you look forward to doing it, and when you tell somebody else about it -- like you probably have -- you look really smart. The knowledge bubble that sits around the outside, the stuff that costs nothing, because that knowledge is free -- bundle that together and where do we come out?
Og til slutt, det er nivået jeg elsker, av kunnskap, Noen av dere er jeg sikker på, vil være kjent med dette. Det som er utrolig med dette, og måten jeg elsker å komme tilbake til det, er at dette tar tak i noe du hater eller som kjeder deg, å brette klær, og hvis du faktisk kan gjøre dette -- hvem kan faktisk gjøre dette? Har noen prøvd å gjøre dette? Ja? Det er fantastisk, er det ikke? Se på det. Vil dere se det igjen? Ikke tid. Den sier jeg har to minutter igjen, så vi kan ikke. Men bare gå inn på webben, YouTube, hent den ned, "folding T-shirt". Det er hvordan underbetalte mindreårige folk må brette T-skjortene dine. Du visste kanskje ikke det. Men hva føler du om det? Det kjennes fantastisk når du gjør det, du gleder deg til å gjøre det, og når du forteller noen andre om det -- som du antakelig har gjort -- ser du skikkelig glup ut. Kunnskapsboblen som omslutter det, de sakene som ikke koster noe, fordi den kunnskapen er gratis -- pakk det sammen og hva får vi ut?
Form follows function? Only sometimes. Only sometimes. Form is function. Form is function. It informs, it tells us, it supplies us answers before we've even thought about it. And so I've stopped using words like "form," and I've stopped using words like "function" as a designer. What I try to pursue now is the emotional functionality of things. Because if I can get that right, I can make them wonderful, and I can make them repeatedly wonderful. And you know what those products and services are, because you own some of them. They're the things that you'd snatch if the house was on fire. Forming the emotional bond between this thing and you is an electrochemical party trick that happens before you even think about it.
Form følger funksjon? Bare noen ganger. Bare noen ganger. Form er funksjon. Form er funksjon. Den informerer, den forteller oss, den forsyner oss med svar før vi engang har tenkt på det. Og så har jeg sluttet å bruke ord som "form", og jeg har sluttet å bruke ord som "funksjon" som designer. Det jeg prøver å følge nå er den emosjonelle funksjonen av ting. For hvis jeg kan få det riktig til, kan jeg gjøre dem vidunderlige, og jeg kan gjøre dem vidunderlige igjen. Og dere vet hva slags produkter og tjenester det er, for dere eier noen av dem. Det er de tingene dere vil gripe hvis huset brenner. Å forme emosjonelle bånd mellom denne tingen og deg er et elektrokjemisk party-triks som skjer før du en gang har tenkt på det.
Thank you very much.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)