My title: "Queerer than we can suppose: the strangeness of science." "Queerer than we can suppose" comes from J.B.S. Haldane, the famous biologist, who said, "Now, my own suspicion is that the universe is not only queerer than we suppose, but queerer than we can suppose. I suspect that there are more things in heaven and earth than are dreamed of, or can be dreamed of, in any philosophy." Richard Feynman compared the accuracy of quantum theories -- experimental predictions -- to specifying the width of North America to within one hair's breadth of accuracy. This means that quantum theory has got to be, in some sense, true. Yet the assumptions that quantum theory needs to make in order to deliver those predictions are so mysterious that even Feynman himself was moved to remark, "If you think you understand quantum theory, you don't understand quantum theory."
Min tittel: "Særere enn vi kan tenke oss: vitenskapens merkelighet." "Særere enn vi kan tenke oss" kommer fra J.B.S. Haldane, den berømte biologen, som sa, "Jeg mistanker at universet ikke bare er særere enn vi tror, men særere enn vi kan tenke oss. Jeg mistenker at det er mer mellom himmel og jord enn blir drømt, eller kan bli drømt om, i noen filosofi." Richard Feynman sammenlignet nøyaktigheten i kvante-teorier -- eksperimentelle forutsigelser -- med å spesifisere bredden av Nord-Amerika innenfor et hårstrås bredde i nøyaktighet. Dette betyr at kvante-teori i noen forstand må være sann. Likevel er antagelsene kvante-teori må begå for å fremlegge de forutsigelsene så mystiske at til og med Feynman selv ble presset til å ytre, "Dersom du tror du forstår kvante-teori, forstår du ikke kvante-teori."
It's so queer that physicists resort to one or another paradoxical interpretation of it. David Deutsch, who's talking here, in "The Fabric of Reality," embraces the many-worlds interpretation of quantum theory, because the worst that you can say about it is that it's preposterously wasteful. It postulates a vast and rapidly growing number of universes existing in parallel, mutually undetectable, except through the narrow porthole of quantum mechanical experiments. And that's Richard Feynman.
Det er så sært at fysikere griper til en eller annen selvmotstridende tolkning av den. David Deutsch, som snakker her, i "The Fabric of Reality" omfavner "mange verdener" tolkningen av kvante-teori, fordi det verste du kan si om den er at den er latterlig sløsende. Den tilsier at det finnes et høyt og stadig økende antall universer som eksisterer parallelt -- gjensidig umerkbare utenom gjennom den trange gluggen i kvantemekaniske eksperimenter. Og det er Richard Feynman.
The biologist Lewis Wolpert believes that the queerness of modern physics is just an extreme example. Science, as opposed to technology, does violence to common sense. Every time you drink a glass of water, he points out, the odds are that you will imbibe at least one molecule that passed through the bladder of Oliver Cromwell. (Laughter) It's just elementary probability theory.
Biologen Lewis Wolpert mener at særheten i moderne fysikk bare er et ekstremt eksempel. Vitenskap, i motsetning til teknologi, skader sunn fornuft. Hver gang du drikker et glass vann, viser han til, er det sannsynlig at du vil få i deg iallefall et molekyl som gikk gjennom blæren til Oliver Cromwell. (Latter) Det er bare elementær sannsynlighetsregning.
(Laughter)
Antallet molekyler per glass vann er enormt høyere
The number of molecules per glassful is hugely greater than the number of glassfuls, or bladdersful, in the world. And of course, there's nothing special about Cromwell or bladders -- you have just breathed in a nitrogen atom that passed through the right lung of the third iguanodon to the left of the tall cycad tree.
enn antallet glass, eller blærer i verden -- og, selvsagt er det ikke noe spesielt ved Cromwell eller blærer. Du har nettopp pustet inn et nitrogen atom som gikk gjennom den høyre lungen til den tredje iguanodonen til venstre for den høye konglepalmen.
"Queerer than we can suppose." What is it that makes us capable of supposing anything, and does this tell us anything about what we can suppose? Are there things about the universe that will be forever beyond our grasp, but not beyond the grasp of some superior intelligence? Are there things about the universe that are, in principle, ungraspable by any mind, however superior? The history of science has been one long series of violent brainstorms, as successive generations have come to terms with increasing levels of queerness in the universe. We're now so used to the idea that the Earth spins, rather than the Sun moves across the sky, it's hard for us to realize what a shattering mental revolution that must have been. After all, it seems obvious that the Earth is large and motionless, the Sun, small and mobile. But it's worth recalling Wittgenstein's remark on the subject: "Tell me," he asked a friend, "why do people always say it was natural for man to assume that the Sun went 'round the Earth, rather than that the Earth was rotating?" And his friend replied, "Well, obviously, because it just looks as though the Sun is going round the Earth." Wittgenstein replied, "Well, what would it have looked like if it had looked as though the Earth was rotating?"
"Særere enn vi kan tenke oss." Hva er det som gjør oss kapable til å tenke oss noe som helst, og sier det oss noe om hva vi kan tenke oss? Er det ting om universet som vil være for alltid utenfor vår rekkevidde, men ikke utenfor rekkevidden til et overlegent sinn? Er det ting om universet som er, grunnlegende, ubegripelige, for noe sinn, uansett hvor overlegent? Vitenskapens historie har vært en lang serie av voldelige idédugnader, imens påfølgende generasjoner har funnet seg til rette med de økende særhetsgradene i universet. Vi er nå så vant til konseptet at Jorden snurrer -- istedet for at Solen beveger seg over himmelen -- at det er vanskelig for oss å innse hvilken knusende sinnsomveltning det må ha vært. I bunn og grunn virker det jo åpenbart at Jorden er stor og stillestående, at Solen er liten og bevegelig. Men det er verdt å huske Wittgenstein's uttalelse om saken. "Si meg," spurte han en venn, "hvorfor folk alltid sier at det var naturlig for mennesket å anta at solen gikk rundt jorden istedet for at jorden roterte?" Vennen hans svarte, "Åpenbart fordi det ser ut som om solen går rundt jorden." Wittgenstein svarte, "Hvordan ville det da ha sett ut dersom det hadde sett ut som om jorden roterte?" (Latter)
(Laughter)
Science has taught us, against all intuition, that apparently solid things, like crystals and rocks, are really almost entirely composed of empty space. And the familiar illustration is the nucleus of an atom is a fly in the middle of a sports stadium, and the next atom is in the next sports stadium. So it would seem the hardest, solidest, densest rock is really almost entirely empty space, broken only by tiny particles so widely spaced they shouldn't count. Why, then, do rocks look and feel solid and hard and impenetrable? As an evolutionary biologist, I'd say this: our brains have evolved to help us survive within the orders of magnitude, of size and speed which our bodies operate at. We never evolved to navigate in the world of atoms. If we had, our brains probably would perceive rocks as full of empty space. Rocks feel hard and impenetrable to our hands, precisely because objects like rocks and hands cannot penetrate each other. It's therefore useful for our brains to construct notions like "solidity" and "impenetrability," because such notions help us to navigate our bodies through the middle-sized world in which we have to navigate.
Vitenskap har lært oss, mot all intuisjon, at tilsynelatende massive ting, som krystaller og steiner, består av nesten utelukkende tomrom. Og den kjente illustrasjonen om at atomkjernen er en flue midt i en sportsarena og at det neste atomet er i den neste arenaen. Så det tyder til at den hardeste, mest massive, tetteste steinen er nesten bare tomrom, avbrutt bare av bittesmå partikler så spredt at de ikke burde telle. Hvorfor synes og føles steiner da massive og harde og ugjennomtrengelige? Som utviklingsbiolog vil jeg svare slik: våre hjerner har utviklet seg for å hjelpe oss i å overleve innenfor de størrelses- og hastighetsordenene som kroppene våre opererer i. Vi utviklet oss aldri for å forflytte oss i atomverdenen. Hadde vi gjort det, hadde antagelig hjernene våre oppfattet steiner som fulle av tomrom. Steiner føles harde og ugjennomtrengelige for hendene våre nettopp fordi gjenstander som steiner og hender ikke kan gjennomtrenge hverandre. Det er derfor nyttig for hjernene våre å konstruere konsepter som "soliditet" og "ugjennomtrengelighet" fordi slike konsepter hjelper oss i å bevege kroppene våre gjennom den mellom-store verdenen vi må forflytte oss gjennom.
Moving to the other end of the scale, our ancestors never had to navigate through the cosmos at speeds close to the speed of light. If they had, our brains would be much better at understanding Einstein. I want to give the name "Middle World" to the medium-scaled environment in which we've evolved the ability to take act -- nothing to do with "Middle Earth" -- Middle World.
For å bevege oss mot den andre enden, måtte aldri forfedrene våre forflytte seg gjennom kosmos i hastigheter nærme lyshastigheten. Dersom de hadde det, hadde hjernene våre vært bedre i å forstå Einstein. Jeg vil gi navnet "Midtverden" til det mellomstore miljøet vi har utviklet evnen til å ta del i -- det har ingenting med Midgard å gjøre Midtverden. (Latter)
(Laughter)
We are evolved denizens of Middle World, and that limits what we are capable of imagining. We find it intuitively easy to grasp ideas like, when a rabbit moves at the sort of medium velocity at which rabbits and other Middle World objects move, and hits another Middle World object like a rock, it knocks itself out.
Vi er tilpassede innbyggere av Midtverden, og det begrenser hva vi er kapable til å forestille oss. Du vil ha intuitivt lett for å forstå idéer som, når en kanin beveger seg ved den -- liksom mellom-hastigheten som en kanin og andre Midtverden gjenstander beveger seg, og treffer en annen Midtverden gjenstand, som en stein, så setter den seg ut av spill.
May I introduce Major General Albert Stubblebine III, commander of military intelligence in 1983.
Får jeg presentere Generalmajor Albert Stubblebine III kommandør av militær etterretning i 1983.
"...[He] stared at his wall in Arlington, Virginia, and decided to do it. As frightening as the prospect was, he was going into the next office. He stood up and moved out from behind his desk. 'What is the atom mostly made of?' he thought, 'Space.' He started walking. 'What am I mostly made of? Atoms.' He quickened his pace, almost to a jog now. 'What is the wall mostly made of?'
Han stirret på veggen sin i Arlington, Virginia og bestemte seg for å gjøre det. Likegyldig hvor skummel muligheten var, så skulle han gå inn i det neste kontoret. Han reiste seg, og flyttet seg ut fra bak pulten sin. Hva er atomet for det meste lagd av? tenkte han. Tomrom. Han begynte å gå. Hva er jeg for det meste lagd av? Atomer. Han økte tempoet sitt, nesten til joggetempo. Hva er veggen for det meste lagd av? Atomer.
(Laughter)
'Atoms!' All I have to do is merge the spaces. Then, General Stubblebine banged his nose hard on the wall of his office. Stubblebine, who commanded 16,000 soldiers, was confounded by his continual failure to walk through the wall. He has no doubt that this ability will one day be a common tool in the military arsenal. Who would screw around with an army that could do that?"
Alt jeg trenger å gjøre er å føre tomrommet sammen. Så, slo General Stubblebine nesen sin hardt i veggen på kontoret sitt. Stubblebine, som kommanderte 16,000 soldater, var forbasket av sin vedvarende manglende evne til å gå gjennom veggen. Han har ingen tvil om at denne evnen vil, en dag, være et vanlig verktøy i det militære arsenal. Hvem ville køddet med en armé som kunne gjøre det? Det er fra en artikkel i Playboy.
That's from an article in Playboy, which I was reading the other day.
som jeg leste her om dagen. (Latter)
(Laughter)
Jeg har all grunn til å tro at den er sann; jeg leste Playboy
I have every reason to think it's true; I was reading Playboy because I, myself, had an article in it.
siden jeg selv hadde en artikkel i det. (Latter)
(Laughter)
Uhjulpet mennesklig intuisjon fra Midtverden
Unaided human intuition, schooled in Middle World, finds it hard to believe Galileo when he tells us a heavy object and a light object, air friction aside, would hit the ground at the same instant. And that's because in Middle World, air friction is always there. If we'd evolved in a vacuum, we would expect them to hit the ground simultaneously. If we were bacteria, constantly buffeted by thermal movements of molecules, it would be different. But we Middle-Worlders are too big to notice Brownian motion. In the same way, our lives are dominated by gravity, but are almost oblivious to the force of surface tension. A small insect would reverse these priorities.
synes det er vanskelig å tro Galileo når han forteller oss at et tungt og et lett objekt, uten luftfriksjon, ville truffet bakken samtidig. Og det er fordi luftfriksjonen alltid er tilstede i Midtverden. Hvis vi hadde utviklet oss i vacuum ville vi ha forventet at de skulle treffe bakken samtidig. Hvis vi var bakterier, som konstant påvirkes av termiske bevegelse fra molekyler, ville det vært annerledes, men vi Midtverden-innbyggere er for store til å legge merke til Brownsk bevegelse. På samme måte, er våre liv dominerte av tyngdekraft imens vi ikke merker overflatespenning. Et lite innsekt villehatt omvendte prioriteter.
Steve Grand -- he's the one on the left, Douglas Adams is on the right. Steve Grand, in his book, "Creation: Life and How to Make It," is positively scathing about our preoccupation with matter itself. We have this tendency to think that only solid, material things are really things at all. Waves of electromagnetic fluctuation in a vacuum seem unreal. Victorians thought the waves had to be waves in some material medium: the ether. But we find real matter comforting only because we've evolved to survive in Middle World, where matter is a useful fiction. A whirlpool, for Steve Grand, is a thing with just as much reality as a rock.
Steve Grand -- det er han til venstre, Douglas Adams er til høyre -- Steve Grand, i boken hans Skapelse: Liv og hvordan man lager det, er direkte fornærmende mot vår opptatthet over materie. Vi har en tendens til å tenke at bare massive, materielle ting er ting i det hele tatt. Bølger av elektromagnetisk fluktasjon i et vakuum virker uvirkelig. Under Dronning Victoria trodde man at bølger måtte være være bølger i noe -- eteren. Men vi finner trøst i ekte materie bare fordi vi har tilpasset oss Midtverden hvor konseptet materie er nyttig. En virvelvind, er for Steve Grand, en virkelig ting like mye som en stein.
In a desert plain in Tanzania, in the shadow of the volcano Ol Doinyo Lengai, there's a dune made of volcanic ash. The beautiful thing is that it moves bodily. It's what's technically known as a "barchan," and the entire dune walks across the desert in a westerly direction at a speed of about 17 meters per year. It retains its crescent shape and moves in the direction of the horns. What happens is that the wind blows the sand up the shallow slope on the other side, and then, as each sand grain hits the top of the ridge, it cascades down on the inside of the crescent, and so the whole horn-shaped dune moves. Steve Grand points out that you and I are, ourselves, more like a wave than a permanent thing. He invites us, the reader, to think of an experience from your childhood, something you remember clearly, something you can see, feel, maybe even smell, as if you were really there. After all, you really were there at the time, weren't you? How else would you remember it? But here is the bombshell: You weren't there. Not a single atom that is in your body today was there when that event took place. Matter flows from place to place and momentarily comes together to be you. Whatever you are, therefore, you are not the stuff of which you are made. If that doesn't make the hair stand up on the back of your neck, read it again until it does, because it is important.
På en ørkenslette i Tanzania, i skyggen av vulkanen OI Donyo Lengai, fins en sanddyne lagd av vulkansk aske. Det vakre er at den beveger seg kropslig. Det er det som teknisk sett er kjent som en barchan, og hele sanddynen vandrer over ørkenen mot vest i en hastighet på 17 meter om året. Den holder på halvmåne formen og flytter seg mot hornene. Det som skjer er at vinden blåser sanden opp den slake bakken på den andre siden, og så, når hvert sandkorn treffer toppen av kanten, faller den ned på innsiden av halvmånen, og sånn flytter hele den horn-formede sanddynen seg. Steve Grand gjør oss oppmerksomme på at du og jeg, selv, er mer som bølger enn permanente ting. Han inviterer oss, leseren, til å "tenke oss en opplevelse fra barndommen -- noe du husker klart, noe du kan se, føle, kanskje til og med lukte, som om du virkelig var der. Alt i alt, var du jo der da, ikke sant? Hvordan ellers ville du husket det? Men her kommer bomben: Du var ikke der. Ikke et eneste atom som er i kroppen din idag var der når hendelsen tok sted. Materie flyter fra sted til sted og i et lite øyeblikk er det deg. Hva du nå enn er, er du, altså, ikke det du er lagd av. Hvis det ikke gir deg gåsehud i nakken, les det igjen til du får det, for det er viktig."
So "really" isn't a word that we should use with simple confidence. If a neutrino had a brain, which it evolved in neutrino-sized ancestors, it would say that rocks really do consist of empty space. We have brains that evolved in medium-sized ancestors which couldn't walk through rocks. "Really," for an animal, is whatever its brain needs it to be in order to assist its survival. And because different species live in different worlds, there will be a discomforting variety of "reallys." What we see of the real world is not the unvarnished world, but a model of the world, regulated and adjusted by sense data, but constructed so it's useful for dealing with the real world.
Så "virkelig" er ikke et ord vi bør bruke med enkel selvsikkerhet. Hvis en neutrino hadde en hjerne, som den hadde utviklet i nøytrino-størrelses forfedre, ville den sagt at steiner faktisk er lagd av tomrom. Vi har hjerner som utviklet seg i mellomstore forfedre som ikke kunne gå gjennom steiner. "Virkelig," for et dyr, er det hjernen trenger at den er for å overleve, og siden forskjellige dyr bor i forskjellige verdener, kommer det til å finnes en en urovekkende variasjon av virkelig'er Det vi ser av den virkelige verden er ikke den ulakkerte verden men en modell av verden, regulert og forandret av sanseinntrykk, men bygd opp så den er nyttig for å ha med den virkelige verden å gjøre.
The nature of the model depends on the kind of animal we are. A flying animal needs a different kind of model from a walking, climbing or swimming animal. A monkey's brain must have software capable of simulating a three-dimensional world of branches and trunks. A mole's software for constructing models of its world will be customized for underground use. A water strider's brain doesn't need 3D software at all, since it lives on the surface of the pond, in an Edwin Abbott flatland.
Modellens natur avhenger av hva slags dyr vi er. Et flyvende dyr trenger en annen modell enn et gående, klatrende eller svømmende dyr. En apekatts hjerne må ha software som kan simulere en tredimensjonal verden av kvister og stokker. En mulvarps software for å konstruere modeller av sin verden vil være tilpasset for underjordisk bruk. En vannløpers hjerne trenger ikke 3D software i det hele tatt, siden den lever på overflaten av dammen i et Edwin Abbott flatland.
I've speculated that bats may see color with their ears. The world model that a bat needs in order to navigate through three dimensions catching insects must be pretty similar to the world model that any flying bird -- a day-flying bird like a swallow -- needs to perform the same kind of tasks. The fact that the bat uses echoes in pitch darkness to input the current variables to its model, while the swallow uses light, is incidental. Bats, I've even suggested, use perceived hues, such as red and blue, as labels, internal labels, for some useful aspect of echoes -- perhaps the acoustic texture of surfaces, furry or smooth and so on -- in the same way as swallows or indeed, we, use those perceived hues -- redness and blueness, etc. -- to label long and short wavelengths of light. There's nothing inherent about red that makes it long wavelength.
Jeg har spekulert at flaggermus kanskje ser farger med ørene. Den verdensmodellen som en flaggermus trenger for å navigere gjennom tre dimensjoner når den fanger insekter må være ganske lik den som noen flygende fugl, en dag-flyvende fugl som en svale, trenger for å utføre de samme typene oppgaver. Det faktum at flaggermusen bruker ekko i stummende mørke for å mate inn de nåværende variablene i modellen, imens svalen bruker lys, er tilfeldig. Flaggermus, foreslo jeg til og med, bruker skjær, som rød og blå, som merkelapper, interne merkelapper, for et eller annet brukbart aspekt av ekkoer -- kanskje den akustiske overflateteksturen, lodden eller glatt og så videre, på samme måten som svaner eller, faktisk, vi, bruker de mottatte skjærene -- rødskjær og blåskjær og så videre -- for å markere lange bølgelengder for lys. Det er ikke noe spesielt ved rødfargen som gjør den til lang bølgelengde.
The point is that the nature of the model is governed by how it is to be used, rather than by the sensory modality involved. J.B.S. Haldane himself had something to say about animals whose world is dominated by smell. Dogs can distinguish two very similar fatty acids, extremely diluted: caprylic acid and caproic acid. The only difference, you see, is that one has an extra pair of carbon atoms in the chain. Haldane guesses that a dog would probably be able to place the acids in the order of their molecular weights by their smells, just as a man could place a number of piano wires in the order of their lengths by means of their notes. Now, there's another fatty acid, capric acid, which is just like the other two, except that it has two more carbon atoms. A dog that had never met capric acid would, perhaps, have no more trouble imagining its smell than we would have trouble imagining a trumpet, say, playing one note higher than we've heard a trumpet play before. Perhaps dogs and rhinos and other smell-oriented animals smell in color. And the argument would be exactly the same as for the bats.
Og poenget er at modellens natur er styrt av hvordan den skal brukes, istedet for av den sanselige modaliteten som er inni bildet. J.B.S. Haldane selv hadde noe å si om dyr hvis verden dominert av lukt. Hunder kan skille mellom to veldig like fete syrer, ekstremt utblandet: caprylic syre og caproic syre. Den eneste forskjellen, som dere ser, er at en har et ekstra par karbon atomer i kjeden. Haldane gjetter at en hund antagelig kan plassere syrene i rekkefølge etter molekylvekt på bakgrunn av lukt, akkurat som at en man kan plassere et antall pianostrenger i rekkefølge etter lengde på bakgrunn av notene deres. Det finnes en annen fet syre, capric syre, som er akkurat som de andre to, bortsett fra at den har to karbon atomer til. En hund som aldri har kommet borti capric syre ville, kanskje, ikke hatt noe mer problem med å tenke seg lukten den har enn vi ville hatt problemer med å tenke oss en trumpet spille, si, en note høyere enn vi har hørt en trumpet spille før. Kanskje hunder og nesehorn og andre lukt-orienterte dyr lukter farger. Og argumentet ville vært nøyaktig som med flaggermus.
Middle World -- the range of sizes and speeds which we have evolved to feel intuitively comfortable with -- is a bit like the narrow range of the electromagnetic spectrum that we see as light of various colors. We're blind to all frequencies outside that, unless we use instruments to help us. Middle World is the narrow range of reality which we judge to be normal, as opposed to the queerness of the very small, the very large and the very fast. We could make a similar scale of improbabilities; nothing is totally impossible. Miracles are just events that are extremely improbable. A marble statue could wave its hand at us; the atoms that make up its crystalline structure are all vibrating back and forth anyway. Because there are so many of them, and because there's no agreement among them in their preferred direction of movement, the marble, as we see it in Middle World, stays rock steady. But the atoms in the hand could all just happen to move the same way at the same time, and again and again. In this case, the hand would move, and we'd see it waving at us in Middle World. The odds against it, of course, are so great that if you set out writing zeros at the time of the origin of the universe, you still would not have written enough zeros to this day.
Midtverden -- det spekteret av størrelser og hastigheter som vi har utviklet oss til å føle oss intuitivt komfortable med -- er litt som den lille delen av det elektromagnetiske spekteret som vi oppfatter som synlig lys. Vi er blinde ovenfor alle de andre frekvensene, med mindre vi bruker instrumenter til å hjelpe oss. Midtverden er det smale spekteret av virkelighet som vi anser som normalt, i motsetning til særheten til det som er veldig lite, veldig stort eller veldig raskt. Vi kunne lagd en lignende skala for usannsynlighet; ingenting er helt umulig. Mirakler er bare ekstremt usannsynlige hendelser. En marmorstatue kunne vinket til oss; alle atomene som krystallstrukturen består av vibrerer frem og tilbake uansett. Fordi det er så mange av dem, og fordi det ikke finnes noen enighet om hvilken retning er foretrukket for bevegelse, blir marmoren som vi ser i Midtverden stødig som en stein. Men atomene i hånden kunne tilfeldigvis beveget seg samme vei, samtidig, og igjen og igjen. I dette tilfelle, ville hånden beveget seg og vi ville sett den vinke til oss i Midtverden. Oddsen mot det er, selvsagt, så store at hvis du hadde satt igang med å skrive null'er når Universet ble til, ville du ikke ha skrevet nok null'er den dag idag.
Evolution in Middle World has not equipped us to handle very improbable events; we don't live long enough. In the vastness of astronomical space and geological time, that which seems impossible in Middle World might turn out to be inevitable. One way to think about that is by counting planets. We don't know how many planets there are in the universe, but a good estimate is about 10 to the 20, or 100 billion billion. And that gives us a nice way to express our estimate of life's improbability. We could make some sort of landmark points along a spectrum of improbability, which might look like the electromagnetic spectrum we just looked at.
Utvikling i Midtverden har ikke utstyrt oss til å takle veldig usannsynlige hendelse; vi lever ikke lenge nok. I den storheten som er astronomisk rom og geologisk tid, er det som virker umulig i Midtverden kanskje uunngåelig. En måte å tenke på det er ved å telle planeter. Vi vet ikke hvor mange planeter som finnes i Universet, men et godt anslag er ti i tyvende potens, eller hundre milliarder milliarder. Og det gir oss en fin måte å uttrykke vårt anslag for livs usannsynlighet. Kunne lagd noen landemerke punkter langs med et spekter av usannsynlighet, som kanskje ville sett ut som det elektromagnetiske spekteret vi nettopp så på.
If life has arisen only once on any -- life could originate once per planet, could be extremely common or it could originate once per star or once per galaxy or maybe only once in the entire universe, in which case it would have to be here. And somewhere up there would be the chance that a frog would turn into a prince, and similar magical things like that. If life has arisen on only one planet in the entire universe, that planet has to be our planet, because here we are talking about it. And that means that if we want to avail ourselves of it, we're allowed to postulate chemical events in the origin of life which have a probability as low as one in 100 billion billion. I don't think we shall have to avail ourselves of that, because I suspect that life is quite common in the universe. And when I say quite common, it could still be so rare that no one island of life ever encounters another, which is a sad thought.
Hvis liv bare har oppstått en gang på noen -- hvis -- hvis liv kunne -- jeg mener, hvis liv kunne oppstå en gang per planet, kunne vært ekstremt vanlig, eller det kan oppstå en gang per stjerne, eller en gang per galakse, eller bare en gang i hele Universet, I hvilket tilfelle det må være her. Og et sted der oppe ville sjansen for at en frosk ble til en prins være og lignende magiske ting som det. Hvis liv har oppstått på bare en planet i hele Universet, da må den planeten være vår planet, siden vi er her og prater om det. Og det betyr at hvis vi vil bruke det, kan vi tillate oss å postulere kjemiske hendelser i livets opprinnelse som har en sannsynlighet så lav som en av hundre milliarder milliarder. Jeg tror ikke vi trenger å tillate oss det, fordi jeg mistenker at liv er ganske vanlig i Universet. Og når jeg sier ganske vanlig, kan det fortsatt være så sjeldent at ingen enkelt øy av liv noen sinne møter på en annen, som er en trist tanke.
How shall we interpret "queerer than we can suppose?" Queerer than can in principle be supposed, or just queerer than we can suppose, given the limitations of our brain's evolutionary apprenticeship in Middle World? Could we, by training and practice, emancipate ourselves from Middle World and achieve some sort of intuitive as well as mathematical understanding of the very small and the very large? I genuinely don't know the answer. I wonder whether we might help ourselves to understand, say, quantum theory, if we brought up children to play computer games beginning in early childhood, which had a make-believe world of balls going through two slits on a screen, a world in which the strange goings-on of quantum mechanics were enlarged by the computer's make-believe, so that they became familiar on the Middle-World scale of the stream. And similarly, a relativistic computer game, in which objects on the screen manifest the Lorentz contraction, and so on, to try to get ourselves -- to get children into the way of thinking about it.
Hvordan skal vi tolke "særere enn vi kan tenke oss?" Særere enn i prinsippet kan tenkes, eller bare særere enn vi kan tenke oss, gitt våre begrensninger i vår hjernes utviklingsmessige læretid i Midtverden? Kunne vi, ved trening og øvelse, fri oss fra Midtverden og oppnå en slags intuitiv, like som matematisk, forståelse av det bittelille og det kjempestore? Jeg vet virkelig ikke svaret. Jeg lurer på om det kanskje ville hjulpet oss med å forstå, si, kvanteteori, hvis vi oppdro barn til å spille dataspill, som starter tidlig i barndommen, som har en slags liksomverden av baller som går gjennom to sprekker på en skjerm, en verden i hvilket de sære hendelser i i kvantemekanik ble blåst opp av datamaskinens virkelighetsflukt, sånn at de ble kjent med strømmens Midtverden. Og, lignende, et relativistisk dataspill i hvilket objekter på skjermen manifesterer Lorenz sammentrekning, og så videre, for å prøve å få oss i riktige tankebaner -- få barn inn i tankebanene.
I want to end by applying the idea of Middle World to our perceptions of each other. Most scientists today subscribe to a mechanistic view of the mind: we're the way we are because our brains are wired up as they are, our hormones are the way they are. We'd be different, our characters would be different, if our neuro-anatomy and our physiological chemistry were different. But we scientists are inconsistent. If we were consistent, our response to a misbehaving person, like a child-murderer, should be something like: this unit has a faulty component; it needs repairing. That's not what we say. What we say -- and I include the most austerely mechanistic among us, which is probably me -- what we say is, "Vile monster, prison is too good for you." Or worse, we seek revenge, in all probability thereby triggering the next phase in an escalating cycle of counter-revenge, which we see, of course, all over the world today. In short, when we're thinking like academics, we regard people as elaborate and complicated machines, like computers or cars. But when we revert to being human, we behave more like Basil Fawlty, who, we remember, thrashed his car to teach it a lesson, when it wouldn't start on "Gourmet Night."
Jeg vil til slutt bruke Midtverden idéen på våre inntrykk av hverandre. De fleste vitenskapsfolk idag har et mekanisk syn på sinnet: Vi er som vi er fordi hjernene våre er koblet sammen som de er; hormonene våre er som de er. Vi hadde vært annerledes, karakteren vår ville vært annerledes, om neuro-anatomien og den fysiologiske kjemien vår var annerledes. Men vi vitenskapsfolk er inkonsistente. Hvis vi var konsistente, skulle vår respons på en person som oppfører seg feil, som en barnemorderer, være noe sånn som, denne enheten har en feilfungerende komponent; den trenger å repareres. Det er ikke det vi sier. Det vi sier -- og jeg inkluderer de mest strengt mekanistiske av oss, som antagelig er meg -- det vi sier er, "Fæle monster, fengsel er for bra for deg." Eller enda verre, vi søker hevn, i all sannsynlighet starter det den neste fasen i en stigende syklus av hevngjerninger, som vi ser, så klart, over hele verden idag. Kort fattet, når vi tenker som akademikere, anser vi mennesker som sammensatte og kompliserte maskiner, som datamaskiner eller biler, men når vi går tilbake til å være mennesker oppfører vi oss mer som Basil Fawlty som, som vi husker, ødela bilen sin for å gi den en lærepenge når den ikke ville starte på gourmetkvelden. (Latter)
(Laughter)
The reason we personify things like cars and computers is that just as monkeys live in an arboreal world and moles live in an underground world and water striders live in a surface tension-dominated flatland, we live in a social world. We swim through a sea of people -- a social version of Middle World. We are evolved to second-guess the behavior of others by becoming brilliant, intuitive psychologists. Treating people as machines may be scientifically and philosophically accurate, but it's a cumbersome waste of time if you want to guess what this person is going to do next. The economically useful way to model a person is to treat him as a purposeful, goal-seeking agent with pleasures and pains, desires and intentions, guilt, blame-worthiness. Personification and the imputing of intentional purpose is such a brilliantly successful way to model humans, it's hardly surprising the same modeling software often seizes control when we're trying to think about entities for which it's not appropriate, like Basil Fawlty with his car or like millions of deluded people, with the universe as a whole.
Grunnen til at vi personifiserer ting som biler og datamaskiner er at akkurat som apekatter bor i en trefylt verden og mulvarper bor i en underjordisk verden og vannløpere bor i en overflatespenning dominert flatmark, bor vi i en sosial verden. Vi svømmer gjennom en sjø av folk -- en sosial versjon av Midtverden. Vi har utviklet oss til å forutse andres oppførsel ved å bli enestående, intuitive psykologer. Å behandle folk som maskiner er kanskje vitenskapelig og filosofisk nøyaktig, men det er en slitsom sløsing med tid. hvis du vil gjette hva denne personen skal til å gjøre. Den økonomisk nyttige måten å lage en modell av en person er å behandle vedkommende som en meningsfylt, målsøkende enhet med gleder og sorger, lyster og intensjoner, skyldfølelse, ansvar. Personifisering og å beskylde for tilsiktet hensikt er en så enestående suksessrik måte å modellere mennesker, at det ikke er overraskende at det samme modelleringsprogrammet ofte tar kontroll når vi prøver å tenke på enheter som det ikke passer med, som Basil Fawlty med bilen sin eller som millioner av mennesker med vrangforestillinger om Universet i sin helhet. (Latter)
(Laughter)
If the universe is queerer than we can suppose, is it just because we've been naturally selected to suppose only what we needed to suppose in order to survive in the Pleistocene of Africa? Or are our brains so versatile and expandable that we can train ourselves to break out of the box of our evolution? Or finally, are there some things in the universe so queer that no philosophy of beings, however godlike, could dream them?
Hvis Universet er særere enn vi kan tenke oss, er det fordi vi har blitt naturlig utvalgt for å tenke oss bare det vi trenger å tenke oss for å overleve i Pleistocenepoken i Afrika? Eller er hjernene våre så allsidige og tilpasningsdyktige at vi kan trene oss til å å bryte ut av vår utviklings eske? Eller, til slutt, finnes det noen ting i Universet som er så sære at ingen filosofi fra skikkelser, uansett hvor gudelige, kunne drømt dem opp?
Thank you very much.
Tusen takk for meg.
(Applause)