What has the War on Drugs done to the world? Look at the murder and mayhem in Mexico, Central America, so many other parts of the planet, the global black market estimated at 300 billion dollars a year, prisons packed in the United States and elsewhere, police and military drawn into an unwinnable war that violates basic rights, and ordinary citizens just hope they don't get caught in the crossfire, and meanwhile, more people using more drugs than ever. It's my country's history with alcohol prohibition and Al Capone, times 50.
Hva har krigen mot narkotika gjort med verden? Se på mordene og kaoset i Mexico, Mellom-Amerika, så mange andre steder på jorden, detn globale svartebørsen er estimert til 300 milliarder dollar per år fengsler fullstappet i USA og andre steder, politi og militær dratt inn i en krig som ikke kan vinnes som bryter med fundamentale rettigheter, og vanlige borgere håper de ikke blir fanget i kryssilden, og i mellomtiden flere folk som bruker mer narkotika enn noen gang før. Det er mitt lands historie med alkoholforbud og Al Capone, ganger 50.
Which is why it's particularly galling to me as an American that we've been the driving force behind this global drug war. Ask why so many countries criminalize drugs they'd never heard of, why the U.N. drug treaties emphasize criminalization over health, even why most of the money worldwide for dealing with drug abuse goes not to helping agencies but those that punish, and you'll find the good old U.S. of A.
Derfor er det spesielt bittert for meg som amerikaner at vi har vært drivkraften bak denne globale narkotikakrigen. Spør hvorfor så mange land kriminaliserer narkotika som de har aldri hørt om, hvorfor narkotikatraktatene til FN understreker kriminalisering over helse, selv hvorfor mesteparten av pengene, på verdensbasis, for å håndtere narkotikamisbruk ikke brukes for å hjelpe byråer men til dem som straffer, og du vil finne gode, gamle USA.
Why did we do this? Some people, especially in Latin America, think it's not really about drugs. It's just a subterfuge for advancing the realpolitik interests of the U.S. But by and large, that's not it. We don't want gangsters and guerrillas funded with illegal drug money terrorizing and taking over other nations. No, the fact is, America really is crazy when it comes to drugs. I mean, don't forget, we're the ones who thought that we could prohibit alcohol. So think about our global drug war not as any sort of rational policy, but as the international projection of a domestic psychosis. (Applause)
Hvorfor gjorde vi dette? Noen mennesker, spesielt i Latin-Amerika, tror det ikke dreier seg om narkotika. Det er bare et påskudd for å fremme USAs realpolitiske interesser. Men som regel er det ikke tilfelle. Vi ønsker ikke at gangstere og geriljaer finansiert med illegale narkotikapenger skal terrorisere og ta over våre land. Nei, faktum er at Amerika virkelig er gal når det gjelder narkotika. Jeg mener, husk at det var vi som trodde at vi var i stand til å forby alkohol. Så ikke tenk på vår globale narkotikakrig som et slags rasjonell politikk, men som den internasjonale projeksjonen av en amerikansk psykose. (Applaus)
But here's the good news. Now it's the Russians leading the Drug War and not us. Most politicians in my country want to roll back the Drug War now, put fewer people behind bars, not more, and I'm proud to say as an American that we now lead the world in reforming marijuana policies. It's now legal for medical purposes in almost half our 50 states, millions of people can purchase their marijuana, their medicine, in government- licensed dispensaries, and over half my fellow citizens now say it's time to legally regulate and tax marijuana more or less like alcohol. That's what Colorado and Washington are doing, and Uruguay, and others are sure to follow.
Men her kommer den gode nyheten. Nå er det russerne som leder narkotikakrigen, ikke vi. De fleste politikere i landet mitt ønsker å endre narkotikakrigen, å fengsle færre folk, ikke flere, og som amerikaner er jeg stolt over at vi nå leder verden i reformasjonen av marihuana-lovgivningen. Det er nå lovlig for medisinske formål i nesten halvparten av våre 50 delstater, millioner av mennesker kan kjøpe sin marihuana, sin medisin, i apotek som har offentlige lisenser, og over halvparten av mine medborgere mener at det nå er på tide å regulere og beskatte marihuana omtrent som alkohol. Det er det Colorado og Washington gjør, og Uruguay, og flere vil sikkert følge etter.
So that's what I do: work to end the Drug War. I think it all started growing up in a fairly religious, moral family, eldest son of a rabbi, going off to university where I smoked some marijuana and I liked it. (Laughter) And I liked drinking too, but it was obvious that alcohol was really the more dangerous of the two, but my friends and I could get busted for smoking a joint.
Så det er det jeg gjør: jobbe for å få slutt på narkotikakrigen. Jeg tror det hele begynte med at jeg vokste opp i en ganske religiøs, moralsk familie, som eldste sønn av en rabbiner. Jeg begynte på universitetet der jeg røykte litt marihuana og likte det. (Latter) Og jeg likte å drikke også, men det var tydelig at alkohol var det mest farlige av disse to. Vennene mine og jeg kunne bli tatt på fersken for å røyke en joint.
Now, that hypocrisy kept bugging me, so I wrote my Ph.D dissertation on international drug control. I talked my way into the State Department. I got a security clearance. I interviewed hundreds of DEA and other law enforcement agents all around Europe and the Americas, and I'd ask them, "What do you think the answer is?" Well, in Latin America, they'd say to me, "You can't really cut off the supply. The answer lies back in the U.S., in cutting off the demand." So then I go back home and I talk to people involved in anti-drug efforts there, and they'd say, "You know, Ethan, you can't really cut off the demand. The answer lies over there. You've got to cut off the supply." Then I'd go and talk to the guys in customs trying to stop drugs at the borders, and they'd say, "You're not going to stop it here. The answer lies over there, in cutting off supply and demand." And it hit me: Everybody involved in this thought the answer lay in that area about which they knew the least.
Dette hykleriet irriterte meg, så jeg skrev min doktorgradsavhandling om internasjonal narkotikakontroll. Jeg klarte å få tilgang til Utenriksdepartementet. Jeg ble sikkerhetsklarert. Jeg intervjuet hundrevis av rettshåndhevende agenter rundt omkring i Europa og Amerika og jeg spurte dem: "Hva synes du er det rette svaret?" I Latin-Amerika sa de: "Du kan ikke riktig stoppe forsyningen. Svaret ligger i USA som bør stoppe etterspørselen." Så da dro jeg hjem igjen og snakket med folk som var involvert i anti-narkotika-arbeid, og de sa: "Vet du, Ethan, du kan ikke akkurat stoppe etterspørselen. Svaret ligger der borte. Du må stoppe forsyningen." Så jeg snakket med folk i tollvesenet som prøvde å stoppe narkotika ved grensene og de sa: "Du klarer ikke å stoppe det her. Svaret ligger der borte, ved å stoppe forsyning og etterspørsel." Og det slo meg: Alle som var involvert i dette mente at svaret lå i området som de visste minst om.
So that's when I started reading everything I could about psychoactive drugs: the history, the science, the politics, all of it, and the more one read, the more it hit you how a thoughtful, enlightened, intelligent approach took you over here, whereas the politics and laws of my country were taking you over here. And that disparity struck me as this incredible intellectual and moral puzzle.
Så da begynte jeg å lese alt jeg kom over om psykoaktive stoffer: historien, vitenskapen, politikken, hele pakken, og jo mer en leser, desto klarere blir det hvordan en omtenksom, opplyst, intelligent tilnærming får deg over på den ene siden, mens politikken og lovgivningen i mitt land tok deg med over til den andre siden. Og det slo meg at denne forskjellen var et utrolig intellektuelt og moralsk puslespill.
There's probably never been a drug-free society. Virtually every society has ingested psychoactive substances to deal with pain, increase our energy, socialize, even commune with God. Our desire to alter our consciousness may be as fundamental as our desires for food, companionship and sex. So our true challenge is to learn how to live with drugs so they cause the least possible harm and in some cases the greatest possible benefit.
Det har sannsynligvis aldri eksistert noe narkotikafritt samfunn. Praktisk talt hvert samfunn har svelget psykoaktive stoffer for å håndtere smerte, øke vår energi, omgås andre, til og med for å kommunisere med Gud. Vårt ønske om å endre vår bevissthet er muligens like grunnleggende som vår lengsel etter mat, selskap og sex. Så vår virkelige utfordring er å lære å leve med narkotika slik at de forårsaker minst mulig skade og i noen tilfeller mest mulig fordel.
I'll tell you something else I learned, that the reason some drugs are legal and others not has almost nothing to do with science or health or the relative risk of drugs, and almost everything to do with who uses and who is perceived to use particular drugs. In the late 19th century, when most of the drugs that are now illegal were legal, the principal consumers of opiates in my country and others were middle-aged white women, using them to alleviate aches and pains when few other analgesics were available. And nobody thought about criminalizing it back then because nobody wanted to put Grandma behind bars. But when hundreds of thousands of Chinese started showing up in my country, working hard on the railroads and the mines and then kicking back in the evening just like they had in the old country with a few puffs on that opium pipe, that's when you saw the first drug prohibition laws in California and Nevada, driven by racist fears of Chinese transforming white women into opium-addicted sex slaves. The first cocaine prohibition laws, similarly prompted by racist fears of black men sniffing that white powder and forgetting their proper place in Southern society. And the first marijuana prohibition laws, all about fears of Mexican migrants in the West and the Southwest. And what was true in my country, is true in so many others as well, with both the origins of these laws and their implementation. Put it this way, and I exaggerate only slightly: If the principal smokers of cocaine were affluent older white men and the principal consumers of Viagra were poor young black men, then smokable cocaine would be easy to get with a prescription from your doctor and selling Viagra would get you five to 10 years behind bars. (Applause)
Her er en annen ting jeg lærte meg: grunnen til at noen rusmidler er lovlige mens andre ikke er det har nesten ikke noe som helst å gjøre med vitenskap og helse eller den relative risikoen av rusmidler, og nesten alt med hvem som bruker og hvem som oppfattes å bruke bestemte rusmidler. På slutten av 1800-tallet, da de fleste rusmidler som nå er ulovlige var lovlige, var de viktigste brukerne av opiater i landet mitt og i andre land middelaldrende hvite kvinner som brukte dem for å lindre smerter og plager da få andre smertestillende midler var tilgjengelige. Og ingen kom på tanken å kriminalisere dem, fordi ingen hadde lyst å sette bestemor bak lås og slå. Men da hundretusener av kinesere begynte å dukke opp i landet mitt, som jobbet hardt ved jernbanen og i gruvene og så lente seg tilbake om kvelden; akkurat som de hadde gjort i gamlelandet med et par trekk på opium-pipa - det er da de første narkotikaforbudlovene ble til i California og Nevada, drevet av rasistisk frykt for kinesere som forvandlet hvite kvinner til opium-avhengige seksslaver. De første kokainforbudlovene, som også var forårsaket av rasistisk frykt for svarte menn som snuste hvitt pulver og glemte "sin rette plass" i Sørstats-samfunnet. Og de første lovene mot bruk av marihuana handlet om frykt for meksikanske migranter i Vesten og Sydvesten. Og det som var sant i hjemlandet mitt, gjelder også for mange andre land, både når det gjelder opprinnelsen av disse lovene som deres implementering. La os si det slik, og jeg overdriver bare litt: hvis de viktigste kokainrøykerne var velstående eldre hvite men og de viktigste konsumenter av Viagra var fattige unge svarte men, ville røykbar kokain være lett å få tak i på resept fra legen og ved salg av Viagra ville du kunne havne i fengsel i fem til ti år. (Applaus)
I used to be a professor teaching about this. Now I'm an activist, a human rights activist, and what drives me is my shame at living in an otherwise great nation that has less than five percent of the world's population but almost 25 percent of the world's incarcerated population. It's the people I meet who have lost someone they love to drug-related violence or prison or overdose or AIDS because our drug policies emphasize criminalization over health. It's good people who have lost their jobs, their homes, their freedom, even their children to the state, not because they hurt anyone but solely because they chose to use one drug instead of another.
Som professor pleide jeg å undervise om dette. Nå er jeg en aktivist, en menneskerettighetsaktivist, og det som driver meg er min skam over å leve i en ellers stor nasjon som har mindre enn fem prosent av verdensbefolkningen men nesten 25 prosent av verdens fengslede befolkning. Det er menneskene jeg møter som har mistet noen de elsker til narkotikarelatert vold og fengsel eller overdose eller HIV fordi vår narkotikapolitikk verdsetter kriminalisering høyere enn helse. Det er bra mennesker som har mistet jobben sin, huset sitt, friheten sin, til og med barna sine til staten, ikke fordi de skadet noen, men bare fordi de valgte å bruke et bestemt rusmiddel i stedet for et annet.
So is legalization the answer? On that, I'm torn: three days a week I think yes, three days a week I think no, and on Sundays I'm agnostic. But since today is Tuesday, let me just say that legally regulating and taxing most of the drugs that are now criminalized would radically reduce the crime, violence, corruption and black markets, and the problems of adulterated and unregulated drugs, and improve public safety, and allow taxpayer resources to be developed to more useful purposes. I mean, look, the markets in marijuana, cocaine, heroin and methamphetamine are global commodities markets just like the global markets in alcohol, tobacco, coffee, sugar, and so many other things. Where there is a demand, there will be a supply. Knock out one source and another inevitably emerges. People tend to think of prohibition as the ultimate form of regulation when in fact it represents the abdication of regulation with criminals filling the void. Which is why putting criminal laws and police front and center in trying to control a dynamic global commodities market is a recipe for disaster. And what we really need to do is to bring the underground drug markets as much as possible aboveground and regulate them as intelligently as we can to minimize both the harms of drugs and the harms of prohibitionist policies.
Er legalisering svaret? Der er jeg ikke helt enig med meg selv: tre dager i uken tenker jeg ja, tre dager i uken tenker jeg nei, og på søndager er jeg agnostiker. Men i dag er tirsdag, så la meg si at det å lovmessig regulere og skattlegge de fleste rusmidler som nå er kriminalisert, ville medføre en drastisk reduksjon av kriminalitet, vold, korrupsjon og svartebørser, og av problemene med forfalskede og uregulerte rusmidler, og ville forbedre offentlig sikkerhet og tillate utviklingen av skattebetalernes ressurser til nyttigere formål. Jeg mener, markedene for marihuana, kokain, heroin og metamfetamin er globale varemarkeder akkurat som de globale markeder for alkohol, tobakk, kaffe, sukker og mange andre ting. Der det finnes etterspørsel, vil det finnes forsyning. Hvis du slå ut én kilde, så vil en annen oppstå. Folk tenker på forbud som den endelige formen for regulering, men faktisk er forbud ensbetydende med avståelse fra regulering der de kriminelle fyller opp tomrommet. Derfor er det å prioritere strafferett og politi i et forsøk om å kontrollere et dynamisk, globalt varemarked en oppskrift for katastrofe. Og det vi virkelig trenger å gjøre er å bringe undergrunns-narkotikamarkedene så mye som mulig til overflaten og regulere dem på en så intelligent måte som mulig for å minimalisere både skader forårsaket av rusmidler som skader forårsaket av forbudspolitikk.
Now, with marijuana, that obviously means legally regulating and taxing it like alcohol. The benefits of doing so are enormous, the risks minimal. Will more people use marijuana? Maybe, but it's not going to be young people, because it's not going to be legalized for them, and quite frankly, they already have the best access to marijuana. I think it's going to be older people. It's going to be people in their 40s and 60s and 80s who find they prefer a little marijuana to that drink in the evening or the sleeping pill or that it helps with their arthritis or diabetes or maybe helps spice up a long-term marriage. (Laughter) And that just might be a net public health benefit.
Når det gjelder marihuana, betyr dette åpenbart en lovlig regulering og skattelegging som alkohol. Fordelene ved å gjøre dette er kjempestore, og risikoene er minimale. Kommer flere mennesker til å bruke marihuana? Kanskje, men det kommer ikke til å være unge mennesker, ettersom det ikke vil bli lovlig for dem, og, ærlig talt, de har allerede den best mulige tilgangen til marihuana. Jeg tror det kommer til å være eldre mennesker. Det vil bli folk i 40- og 60-årene og i 80-årene som finner ut at de foretrekker litt marihuana foran kveldsdrinken eller sovetabletten eller at det hjelper ved artritt og diabetes og kanskje hjelper til å krydre et langvarig ekteskap. (Latter) Og dette kunne godt være en netto folkehelsefordel.
As for the other drugs, look at Portugal, where nobody goes to jail for possessing drugs, and the government's made a serious commitment to treating addiction as a health issue. Look at Switzerland, Germany, the Netherlands, Denmark, England, where people who have been addicted to heroin for many years and repeatedly tried to quit and failed can get pharmaceutical heroin and helping services in medical clinics, and the results are in: Illegal drug abuse and disease and overdoses and crime and arrests all go down, health and well-being improve, taxpayers benefit, and many drug users even put their addictions behind them.
Når det gjelder de andre rusmidlene, se på Portugal der ingen havner i fengsel for besittelse av narkotika, og regjeringen forpliktet seg til å behandle rusmisbruk som et helseproblem. Se på Sveits, Tyskland, Nederland, Danmark og England der mennesker som har vært avhengige av heroin i mange år og som har gjentatte ganger prøvd å slutte og mislykkes kan få farmasøytisk heroin og hjelpetjenester i klinikker, og resultatene er klare: ulovlig rusmisbruk og sykdom og overdoser og lovbrudd og arrestasjoner går ned, helse og velvære forbedres, skattebetalere drar fordel av det, og mange narkotikabrukere legger til og med avhengigheten bak seg.
Look at New Zealand, which recently enacted a law allowing certain recreational drugs to be sold legally provided their safety had been established. Look here in Brazil, and some other countries, where a remarkable psychoactive substance, ayahuasca, can be legally bought and consumed provided it's done so within a religious context. Look in Bolivia and Peru, where all sorts of products made from the coca leaf, the source of cocaine, are sold legally over the counter with no apparent harm to people's public health. I mean, don't forget, Coca-Cola had cocaine in it until 1900, and so far as we know was no more addictive than Coca-Cola is today.
Se på New Zealand som nylig vedtok en lov som tillater lovlig salg av visse party-rusmidler forutsatt at sikkerheten deres er blitt ivaretatt. Se her i Brasil og noen andre land, der et bemerkelsesverdig psykoaktivt stoff, ayahuasca, kan kjøpes og konsumeres på lovlig vis forutsatt det gjøres i en religiøs kontekst. Se på Bolivia og Peru der all slags produkter laget av kokablader, kilden for kokain, selges lovlig over disken - uten noen synlig skade for folkehelsen. Husk at Coca-Cola inneholdt kokain frem til 1900, og så langt vi vet var det ikke mer vanedannende enn Coca-Cola er i dag.
Conversely, think about cigarettes: Nothing can both hook you and kill you like cigarettes. When researchers ask heroin addicts what's the toughest drug to quit, most say cigarettes. Yet in my country and many others, half of all the people who were ever addicted to cigarettes have quit without anyone being arrested or put in jail or sent to a "treatment program" by a prosecutor or a judge. What did it were higher taxes and time and place restrictions on sale and use and effective anti-smoking campaigns. Now, could we reduce smoking even more by making it totally illegal? Probably. But just imagine the drug war nightmare that would result.
Tenk derimot på sigaretter: Ingenting er mer vanedannende og drepende enn sigaretter. Når forskere spør heroinavhengige hvilket rusmiddel det er vanskeligst å slutte med, svarer de fleste sigaretter. Likevel har, både i mitt land og i mange andre land halvparten av alle mennesker som noen gang var avhengige av sigaretter sluttet uten at noen er blitt arrestert eller fengslet eller sendt til et "behandlingsprogram" av en aktor eller dommer. Det som førte til det var høyere avgifter og tids- og stedsrestriksjoner på salg og bruk og effektive anti-røykekampanjer. Kunne vi redusere røyking enda mer ved å gjøre det totalt ulovlig? Sannsynligvis. Men bare tenk for et narkotikakrigsmareritt som ville være følgen av dette.
So the challenges we face today are twofold. The first is the policy challenge of designing and implementing alternatives to ineffective prohibitionist policies, even as we need to get better at regulating and living with the drugs that are now legal. But the second challenge is tougher, because it's about us. The obstacles to reform lie not just out there in the power of the prison industrial complex or other vested interests that want to keep things the way they are, but within each and every one of us. It's our fears and our lack of knowledge and imagination that stands in the way of real reform. And ultimately, I think that boils down to the kids, and to every parent's desire to put our baby in a bubble, and the fear that somehow drugs will pierce that bubble and put our young ones at risk. In fact, sometimes it seems like the entire War on Drugs gets justified as one great big child protection act, which any young person can tell you it's not.
Utfordringene vi står overfor idag er todelt. Den første er en politisk utfordring å utvikle og implementere alternativer til ineffektive forbudspolitikker, samtidig som vi bør bli bedre til å regulere og leve med de rusmidlene som idag er lovlige. Men den andre utfordringen er tøffere, fordi den handler om oss. Hindringene i å reformere ligger ikke bare der ute i makten til det industrielle fengselskomplekset eller andre særinteresser som ønsker å beholde ting slik de er, men inne i hver enkelt av oss. Det er vår frykt og vår mangel på kunnskap og fantasi som står i veien for ekte reform. Og til syvende og sist tror jeg det koker ned til barna, og til hver enkelt foreldres ønske om å putte ungen vår i en boble, og frykten at rusmidler på en eller annen måte vil stikke hull på denne boblen og utsette våre barn for fare. Iblant virker det som om hele krigen mot narkotika rettferdiggjøres som én stor barnevernlov, noe som hver ungdom kan fortelle deg er feil.
So here's what I say to teenagers. First, don't do drugs. Second, don't do drugs. Third, if you do do drugs, there's some things I want you to know, because my bottom line as your parent is, come home safely at the end of the night and grow up and lead a healthy and good adulthood. That's my drug education mantra: Safety first.
Så dette er det jeg sier til tenåringer. Én: ikke ta rusmidler, To: ikke ta rusmidler. Tre: hvis du likevel tar rusmidler, trenger du å vite et par ting, fordi bunnlinjen min som din forelder er: Kom trygt hjem på slutten av natten og voks opp og lev et sunt voksenliv. Dette er mitt narkotikaoppdragelses-mantra: Sikkerhet først.
So this is what I've dedicated my life to, to building an organization and a movement of people who believe we need to turn our backs on the failed prohibitions of the past and embrace new drug policies grounded in science, compassion, health and human rights, where people who come from across the political spectrum and every other spectrum as well, where people who love our drugs, people who hate drugs, and people who don't give a damn about drugs, but every one of us believes that this War on Drugs, this backward, heartless, disastrous War on Drugs, has got to end.
Dette har jeg viet livet mitt til, til å bygge an organisasjon og en bevegelse av mennesker som tror at vi må snu ryggen til fortidens mislykkede forbud og omfavne ny narkotikapolitikk, forankret i vitenskap, medfølelse, helse og menneskerettigheter, der mennesker fra den andre siden av det politiske spekteret og alle andre spektre, der mennesker som elsker våre rusmidler, mennesker som hater rusmidler, og mennesker som ikke bryr seg om rusmidler, men hver enkelt av oss mener at denne krigen mot narkotika, denne bakstreverske, hjerteløse, katastrofale krigen mot narkotika må ta slutt.
Thank you.
Takk
(Applause)
(Applaus)
Thank you. Thank you.
Takk. Takk.
Chris Anderson: Ethan, congrats — quite the reaction. That was a powerful talk. Not quite a complete standing O, though, and I'm guessing that some people here and maybe a few watching online, maybe someone knows a teenager or a friend or whatever who got sick, maybe died from some drug overdose. I'm sure you've had these people approach you before. What do you say to them?
Chris Anderson: Ethan, gratulerer - for en reaksjon. Dette var et kraftig foredrag. Skjønt ikke noen fullstendig stående applaus, og jeg gjetter på at noen mennesker her og kanskje noen som ser på på nett, kanskje noen kjenner en tenåring eller en venn eller noe som er blitt syk, som kanskje døde av en eller annen form for rusmiddel-overdose. Jeg er sikker på at disse har tatt kontakt med deg før. Hva sier du til dem?
Ethan Nadelmann: Chris, the most amazing thing that's happened of late is that I've met a growing number of people who have actually lost a sibling or a child to a drug overdose, and 10 years ago, those people just wanted to say, let's line up all the drug dealers and shoot them and that will solve it. And what they've come to understand is that the Drug War did nothing to protect their kids. If anything, it made it more likely that those kids were put at risk. And so they're now becoming part of this drug policy reform movement. There's other people who have kids, one's addicted to alcohol, the other one's addicted to cocaine or heroin, and they ask themselves the question: Why does this kid get to take one step at a time and try to get better and that one's got to deal with jail and police and criminals all the time? So everybody's understanding, the Drug War's not protecting anybody.
Ethan: Chris, det mest fantastiske som har skjedd nylig er at jeg har møtt et økende antall mennesker som faktisk har mistet et søsken eller et barn på grunn av en overdose, og for ti år siden ville disse mennesker ha sagt: La oss stille opp alle langere og skyte dem og det vil være løsningen. Men det de har begynt å forstå er at narkotikakrigen ikke gjorde noe for å beskytte barna deres. Den gjorde det snarere mer sannsynlig at disse barna ble utsatt for fare. Så nå begynner de å bli del av denne bevegelsen for narkotikapolitikk-reform. Det finnes andre mennesker med barn, den ene er avhengig av alkohol, den andre til kokain eller heroin, og de lurer på: Hvorfor får denne ungen lov til å ta ett skritt av gangen og prøve å bli bedre mens den andre må takle fengsel og politi og forbrytere hele tiden? Så alle forstår at narkotikakrigen ikke beskytter noen.
CA: Certainly in the U.S., you've got political gridlock on most issues. Is there any realistic chance of anything actually shifting on this issue in the next five years?
CA: Spesielt i USA finnes det politisk blokade på de fleste temaer. Finnes det noen realistisk sjanse for et ordentlig skift i dette temaet i de neste fem år?
EN: I'd say it's quite remarkable. I'm getting all these calls from journalists now who are saying to me, "Ethan, it seems like the only two issues advancing politically in America right now are marijuana law reform and gay marriage. What are you doing right?" And then you're looking at bipartisanship breaking out with, actually, Republicans in the Congress and state legislatures allowing bills to be enacted with majority Democratic support, so we've gone from being sort of the third rail, the most fearful issue of American politics, to becoming one of the most successful.
EN: Det er ganske bemerkelsesverdig. Jeg får mange anrop fra journalister som sier til meg: "Ethan, det virker som om de eneste to temaer som gjør politisk fremskritt i Amerika akkurat nå er lovendringen om marihuana og homofilt ekteskap. Hva gjør du riktig?" Og så ser du tegn på tverrpolitisk forståelse der Republikanere i Kongressen og statlige lovgivere tillater vedtekt av lover med flertall støtte fra Demokratene, så vi har gått fra å på en måte være den tredje skinnen, det mest fryktede temaet i amerikansk politikk, til å bli en av de mest fremgangsrike.
CA: Ethan, thank you so much for coming to TEDGlobal. EN: Chris, thanks so much.
CA: Ethan, tusen takk for at du kom til TEDGlobal. EN: Chris, tusen takk.
CA: Thank you. EN: Thank you. (Applause)
CA: Takk. EN: Takk. (Applaus)