I'm a medical illustrator, and I come from a slightly different point of view. I've been watching, since I grew up, the expressions of truth and beauty in the arts and truth and beauty in the sciences. And while these are both wonderful things in their own right -- they both have very wonderful things going for them -- truth and beauty as ideals that can be looked at by the sciences and by math are almost like the ideal conjoined twins that a scientist would want to date. (Laughter) These are expressions of truth as awe-full things, by meaning they are things you can worship. They are ideals that are powerful. They are irreducible. They are unique. They are useful -- sometimes, often a long time after the fact. And you can actually roll some of the pictures now, because I don't want to look at me on the screen.
Jeg er en medisinsk illustratør og jeg kommer fra en litt annen bakgrunn. Siden jeg vokste opp har jeg sett, utrykket av sannhet og skjønnhet innen kunst og sannhet og skjønnhet innen vitenskap. Og mens begge disse tingene er fantastiske i seg selv -- har de begge fantastiske ting på gang. Sannhet og skjønnhet kan sees på som idealer av vitenskapen og av matte som omtrent ideelle siamesiske tvillinger en vitenskapsmann ville gått ut med. (Latter) Disse er uttrykk av sannhet som beundringsverdige ting, det vil si, de er ting du kan dyrke. De er idealer som er kraftige, irreduktible, de er unike, de er nyttige -- noen ganger, ofte lenge etter man er klar over det. Og du kan kjøre noen av bildene nå, fordi jeg vil ikke se meg selv på skjermen.
Truth and beauty are things that are often opaque to people who are not in the sciences. They are things that describe beauty in a way that is often only accessible if you understand the language and the syntax of the person who studies the subject in which truth and beauty is expressed. If you look at the math, E=mc squared, if you look at the cosmological constant, where there's an anthropic ideal, where you see that life had to evolve from the numbers that describe the universe -- these are things that are really difficult to understand.
Sannhet og skjønnhet er ting som ofte ikke er åpenbart for folk som ikke driver med vitenskap. De er ting som beskriver skjønnhet på en måte som ofte bare er forståelig hvis du skjønner språket og syntaksen av personen som studerer det faget hvor sannhet og skjønnhet er uttrykt. Hvis du tar matematikk, E=mc^2 hvis du tar den kosmologiske konstanten, hvor det er et entropisk ideal, hvor du skjønner at livet må ha blitt utviklet utifra tallene som beskriver universet. Disse er ting som er veldig vanskelig å begripe.
And what I've tried to do since I had my training as a medical illustrator -- since I was taught animation by my father, who was a sculptor and my visual mentor -- I wanted to figure out a way to help people understand truth and beauty in the biological sciences by using animation, by using pictures, by telling stories so that the things that are not necessarily evident to people can be brought forth, and can be taught, and can be understood.
Og det jeg har prøvd å gjøre fra da jeg utdannet meg som medisinsk illustratør -- fra da jeg lærte animasjon av min far, som var en skulptør og min visuelle mentor-- jeg ville finne en måte å hjelpe folk med å forstå sannhet og skjønnhet innen biovitenskap ved å bruke animasjon, ved å bruke bilder, ved å fortelle historier slik at disse tingene som ikke nødvendigvis er åpenbart for folk kan bli bragt fram, og kan bli undervist, og kan bli forstått.
Students today are often immersed in an environment where what they learn is subjects that have truth and beauty embedded in them, but the way they're taught is compartmentalized and it's drawn down to the point where the truth and beauty are not always evident. It's almost like that old recipe for chicken soup where you boil the chicken until the flavor is just gone. We don't want to do that to our students. So we have an opportunity to really open up education.
Studenter i dag er ofte fordypet i et miljø der de lærer at fagene har sannhet og skjønnhet innebygd i dem, men måten de er undervist på er delt opp og det har gått så langt at sannhet og skjønnhet ikke alltid er åpenbart. Det er omtrent som den gamle oppskriften til kyllingsuppe, hvor du koker kyllingen så lenge at smaken akkurat har forsvunnet. Vi ønsker ikke å gjøre dette mot våre studenter. Så vi har en mulighet til å virkelig nyskape undervisning.
And I had a telephone call from Robert Lue at Harvard, in the Molecular and Cellular Biology Department, a couple of years ago. He asked me if my team and I would be interested and willing to really change how medical and scientific education is done at Harvard. So we embarked on a project that would explore the cell -- that would explore the truth and beauty inherent in molecular and cellular biology so that students could understand a larger picture that they could hang all of these facts on. They could have a mental image of the cell as a large, bustling, hugely complicated city that's occupied by micro-machines.
Jeg hadde en telefonsamtale med Robert Lue ved Harvard, fra instituttet for molekylær og cellebiologi, for noen år siden. Han spurte meg om jeg og min gruppe var interessert og villig til å virkelig forandre på hvordan medisinsk- og realfagundervisning foregår på Harvard. Så vi begynte på et prosjekt som skulle utforske cellen, som skulle utforske den sannheten og skjønnheten iboende i molekylær og cellebiologi slik at studentene kunne danne seg et større bilde som de kunne henge alle sine fakta på. De kunne ha et mentalt bilde av cellen som en stor, yrende, svært kompleks by som er bebodd av mikromaskiner.
And these micro-machines really are at the heart of life. These micro-machines, which are the envy of nanotechnologists the world over, are self-directed, powerful, precise, accurate devices that are made out of strings of amino acids. And these micro-machines power how a cell moves. They power how a cell replicates. They power our hearts. They power our minds.
Og disse mikromaskinene er virkelig ved livets kjerne. Disse mikromaskinene, som er til nanoteknologenes misunnelse verden over, er selvstyrt, kraftig, presise og nøyaktige maskiner som er lagd av strenger av aminosyrer. og disse mikromaskinene gir kraft til hvordan en celle beveger seg, de gir kraft til hvordan en celle replikeres, gir kraft til våre hjerter, de gir kraft til vårt sinn.
And so what we wanted to do was to figure out how we could make this story into an animation that would be the centerpiece of BioVisions at Harvard, which is a website that Harvard has for its molecular and cellular biology students that will -- in addition to all the textual information, in addition to all the didactic stuff -- put everything together visually, so that these students would have an internalized view of what a cell really is in all of its truth and beauty, and be able to study with this view in mind, so that their imaginations would be sparked, so that their passions would be sparked and so that they would be able to go on and use these visions in their head to make new discoveries and to be able to find out, really, how life works.
Så det vi ville gjøre var å se hvordan vi kunne gjøre denne fortellingen til en animasjon som ville være midtpunktet i BioVisions ved Harvard, som er en nettside Harvard har for deres molekylær og cellebiologistudenter som vil -- i tillegg til all tekstinformasjon i tillegg til alle de didaktiske greiene -- sette alt sammen visuelt, slik at disse studentene kunne få et mentalt bilde på hva en celle virkelig er i all dens sannhet og skjønnhet, og kunne studere med dette som utgangpunkt, slik at deres fantasi kunne vekkes, slik at deres lidenskap kunne vekkes og slik at de kunne fortsette å bruke disse mentale bildene til å gjøre nye oppdagelser og kunne finne ut, hvordan livet faktisk fungerer.
So we set out by looking at how these molecules are put together. We worked with a theme, which is, you've got macrophages that are streaming down a capillary, and they're touching the surface of the capillary wall, and they're picking up information from cells that are on the capillary wall, and they are given this information that there's an inflammation somewhere outside, where they can't see and sense. But they get the information that causes them to stop, causes them to internalize that they need to make all of the various parts that will cause them to change their shape, and try to get out of this capillary and find out what's going on.
Så vi begynte med å se på hvordan disse molekylene er satt sammen. Vi jobbet mot et tema som er: du har makrofager som strømmer gjennom en kapillær, og de berører overflaten på kapillærveggen, og de henter informasjon fra cellene som omgir kapillærveggen, og de blir gitt informasjon om at det er en inflammasjon et sted utenfor, som de ikke kan se eller sanse. Men denne informasjonen får de til å stoppe, får de til å forstå at de trenger å lage alle de forskjellige komponentene som gjør at de forandrer form, og prøve å komme ut av kapillæren for å finne ut hva som skjer.
So these molecular motors -- we had to work with the Harvard scientists and databank models of the atomically accurate molecules and figure out how they moved, and figure out what they did. And figure out how to do this in a way that was truthful in that it imparted what was going on, but not so truthful that the compact crowding in a cell would prevent the vista from happening.
Så disse molekylære motorene -- vi måtte jobbe med vitenskapsmenn på Harvard, og modelldatabaser av de nøyaktige molekylære atomstrukturene og finne ut hvordan de bevegde seg, og finne ut hva de gjorde. Og finne ut hvordan gjøre dette på en måte som var ærlig i forhold til hva den formidler om hva som skjer, men ikke så ærlig at den kompakte overfylte cellen forhindrer utsikten på det som skjer.
And so what I'm going to show you is a three-minute Reader's Digest version of the first aspect of this film that we produced. It's an ongoing project that's going to go another four or five years. And I want you to look at this and see the paths that the cell manufactures -- these little walking machines, they're called kinesins -- that take these huge loads that would challenge an ant in relative size. Run the movie, please.
Så det jeg vil vise dere er en tre minutter lang lettversjon av den første delen av filmen som vi produserte. Det er et pågående prosjekt som vil fortsette i fire til fem år til. Og jeg vil at du skal se på dette og se de veiene som cellen produserer -- Disse små gåmaskinene, de kalles kinesiner -- som tar disse enorme lastene som ville utfordre en maur i relativ størrelse. Kan du rulle film, takk-
But these machines that power the inside of the cells are really quite amazing, and they really are the basis of all life because all of these machines interact with each other. They pass information to each other. They cause different things to happen inside the cell. And the cell will actually manufacture the parts that it needs on the fly, from information that's brought from the nucleus by molecules that read the genes. No life, from the smallest life to everybody here, would be possible without these little micro-machines. In fact, it would really, in the absence of these machines, have made the attendance here, Chris, really quite sparse. (Laughter) (Music)
Men disse maskinenen som gir kraft til de som er på innsiden av cellene er egentlig helt fantastisk, og de er virkelig basisen for alt liv. Fordi alle disse maskinene er i interaksjon med hverandre. De deler informasjon med hverandre; de får forskjellige ting til å skje inne i cellen. Og cellen vil faktisk produsere de delene den trenger på sparken, utifa informasjon som er hentet fra cellekjernen av molekyler som leser gener. Intet liv, fra det minste livsform til alle sammen her, ville vært mulig uten disse små mikromaskinene. Faktisk, ville det, i fravær av disse maskinene, ha gjort oppmøtet her, Chris, rimelig labert. (Latter) (Musikk)
This is the FedEx delivery guy of the cell. This little guy is called the kinesin, and he pulls a sack that's full of brand new manufactured proteins to wherever it's needed in the cell -- whether it's to a membrane, whether it's to an organelle, whether it's to build something or repair something. And each of us has about 100,000 of these things running around, right now, inside each one of your 100 trillion cells. So no matter how lazy you feel, you're not really intrinsically doing nothing. (Laughter)
Dette er cellens FedEx budbringer: denne lille karen kalles for et kinesin, og han drar en sekk full av helt nyproduserte proteiner til hvorenn de trengs i cellen -- enten det er på en membran, enten det er til en organelle, enten det er til å bygge noe eller reparere noe. Og hver av oss har omkring 100 000 av disse tingene løpende rundt, akkurat nå, inni hver av dine 100 billioner celler. Så uansett hvor lat du måtte føle deg, gjør du ikke egentlig i bunnen ingenting. (Latter)
So what I want you to do when you go home is think about this, and think about how powerful our cells are. And think about some of the things that we're learning about cellular mechanics. Once we figure out all that's going on -- and believe me, we know almost a percent of what's going on -- once we figure out what's going on, we're really going to be able to have a lot of control over what we do with our health, with what we do with future generations, and how long we're going to live. And hopefully we'll be able to use this to discover more truth, and more beauty. (Music)
Så det jeg vil at du skal gjøre når du drar hjem er å tenke gjennom dette, og tenke på hvor kraftig våre celler er, og tenke på noen av de tingene som vi har lært om mekanikken i cellene. Når vi vet alt som foregår-- og tro meg, vi vet omtrent én prosent av hva som foregår-- når vi finner ut hva som foregår, vil vi virkelig klare å ha skikkelig kontroll over hva vi gjør med vår helse, med hva vi gjør med fremtidige generasjoner, hvor lenge vil kommer til å leve. Og forhåpentligvis vil vi kunne bruke dette til å oppdage mer sannhet og skjønnhet. (Musikk)
But it's really quite amazing that these cells, these micro-machines, are aware enough of what the cell needs that they do their bidding. They work together. They make the cell do what it needs to do. And their working together helps our bodies -- huge entities that they will never see -- function properly. Enjoy the rest of the show. Thank you. (Applause)
Men det er egentlig fantastisk at disse cellene, disse mikromaskinene, er bevisst nok på hva cellen trenger, at de utfører dens ordrer. De jobber sammen; de får cellen til å gjøre hva den trenger å gjøre. Og deres samarbeid får våre kropper -- enorme entiteter som de aldri ser -- til å fungere riktig. Nyt resten av forestillingen. Takk. (Applaus)