About four years ago, the New Yorker published an article about a cache of dodo bones that was found in a pit on the island of Mauritius. Now, the island of Mauritius is a small island off the east coast of Madagascar in the Indian Ocean, and it is the place where the dodo bird was discovered and extinguished, all within about 150 years. Everyone was very excited about this archaeological find, because it meant that they might finally be able to assemble a single dodo skeleton.
For omtrent fire år siden sto det en artikkel i New Yorker om en samling beinrester fra dodoer som ble funnet i en grop på øya Mauritius. Mauritius er en liten øy utenfor østkysten av Madagaskar i det Indiske Hav og den er stedet hvor dodoen ble oppdaget og utryddet, på bare 150 år. Alle var veldig begeistret over dette funnet for det betydde kanskje at man endelig kunne sette sammen et eneste dodoskjelett.
See, while museums all over the world have dodo skeletons in their collection, nobody -- not even the actual Natural History Museum on the island of Mauritius -- has a skeleton that's made from the bones of a single dodo. Well, this isn't exactly true. The fact is, is that the British Museum had a complete specimen of a dodo in their collection up until the 18th century -- it was actually mummified, skin and all -- but in a fit of space-saving zeal, they actually cut off the head and they cut off the feet and they burned the rest in a bonfire. If you go look at their website today, they'll actually list these specimens, saying, the rest was lost in a fire.
Dere skjønner, selv om museer over hele verden har dodoskjelett i samlingene sine, så har ingen -- ikke engang Naturhistorisk Museum på øya Mauritius -- et skjelett som er satt sammen fra bein av en enkelt dodo. Nja, det er ikke helt sant. Faktisk så har British Museum hatt et komplett eksemplar av en dodo i sin samling helt opp til det 18. århundre -- den var faktisk mumifisert, med skinn og det hele -- men i et overbegeistret anfall av ryddighet skjærte de faktisk av hodet og føttene, og brente resten på et bål. Hvis du ser på nettsiden deres i dag viser de at de har disse eksemplarene og sier at resten forsvant i en brann.
Not quite the whole truth. Anyway. The frontispiece of this article was this photo, and I'm one of the people that thinks that Tina Brown was great for bringing photos to the New Yorker, because this photo completely rocked my world. I became obsessed with the object -- not just the beautiful photograph itself, and the color, the shallow depth of field, the detail that's visible, the wire you can see on the beak there that the conservator used to put this skeleton together -- there's an entire story here. And I thought to myself, wouldn't it be great if I had my own dodo skeleton? (Laughter)
Ikke akkurat hele sannheten. Uansett... Forsiden på denne artikkelen var dette bildet, og jeg er en av de som synes at Tina Brown gjorde en kjempejobb med å ta bilder inn i New Yorker, for dette bildet snudde verden på hodet for meg. Jeg ble besatt av dette objektet -- ikke bare det vakre fotografiet selv, og fargen, den grunne dybdeskarpheten, detaljene som er synlige, metalltråden du kan se på nebbet der som konservatoren har satt sammen skjelettet med, det er en hel historie her. Og jeg tenkte for meg selv, hadde det ikke vært fantastisk å ha mitt eget dodoskjelett? (Latter)
I want to point out here at this point that I've spent my life obsessed by objects and the stories that they tell, and this was the very latest one. So I began looking around for -- to see if anyone sold a kit, some kind of model that I could get, and I found lots of reference material, lots of lovely pictures. No dice: no dodo skeleton for me. But the damage had been done. I had saved a few hundred photos of dodo skeletons into my "Creative Projects" folder -- it's a repository for my brain, everything that I could possibly be interested in. Any time I have an internet connection, there's a sluice of stuff moving into there, everything from beautiful rings to cockpit photos. The key that the Marquis du Lafayette sent to George Washington to celebrate the storming of the Bastille. Russian nuclear launch key: The one on the top is the picture of the one I found on eBay; the one on the bottom is the one I made for myself, because I couldn't afford the one on eBay. Storm trooper costumes. Maps of Middle Earth -- that's one I hand-drew myself. There's the dodo skeleton folder. This folder has 17,000 photos -- over 20 gigabytes of information -- and it's growing constantly. And one day, a couple of weeks later, it might have been maybe a year later, I was in the art store with my kids, and I was buying some clay tools -- we were going to have a craft day. I bought some Super Sculpeys, some armature wire, some various materials. And I looked down at this Sculpey, and I thought, maybe, yeah, maybe I could make my own dodo skull.
Og med det -- Jeg vil gjerne bemerke her at jeg hele livet har vært besatt av objekter og historiene de forteller, og dette var det aller siste. Så jeg begynte å lete rundt -- for å se om noen solgte et sett, en slags modell jeg kunne skaffe, og jeg fant masse referansemateriale, masse flotte bilder -- men nei, ingen dodoskjelett på meg. Men skaden var skjedd. Jeg hadde lagret et par hundre bilder av dodoskjelett i mappen "Kreative prosjekter" -- det er et lagringssted for hjernen min, alt jeg på noen måte kan være interessert i. Hver gang når jeg har en internettilkobling, så flommer det greier inn dit, alt fra vakre ringer til bilder fra cockpiter. Nøkkelen som Marquis du Lafayette sendte til George Washington for å feire stormingen av Bastillen. Russisk atomvåpennøkkel. Den på toppen er bildet av den jeg fant på eBay; den under er den jeg lagde selv, siden jeg ikke hadde råd til den på eBay. Stormtroppkostymer. Kart av Midgard -- der er en jeg tegnet for hånd selv. Der er dodoskjelettmappen. Denne mappen har 17 000 bilder -- over 20 gigabyte med informasjon -- og den vokser stadig. Og en dag, et par uker senere, eller kanskje et år senere, var jeg i en hobbybutikk med barna og kjøpte noen leireverktøy -- vi skulle ha en sløyddag. Jeg kjøpte litt keramisk skulpturleire, litt armaturtråd, noen andre materialer. Og jeg så på denne leira og jeg tenkte, kanskje, ja, kanskje jeg kunne lage min egen dodohodeskalle
I should point out at this time -- I'm not a sculptor; I'm a hard-edged model maker. You give me a drawing, you give me a prop to replicate, you give me a crane, scaffolding, parts from "Star Wars" -- especially parts from "Star Wars" -- I can do this stuff all day long. It's exactly how I made my living for 15 years. But you give me something like this -- my friend Mike Murnane sculpted this; it's a maquette for "Star Wars, Episode Two" -- this is not my thing -- this is something other people do -- dragons, soft things.
Nå burde jeg kanskje gjøre oppmerksom på -- jeg er ingen skulptør; Jeg er en hardbarket modellbygger. Gi meg en tegning, gi meg en rekvisitt å kopiere, Gi meg en kran, stillas, ting fra "Star Wars" -- spesielt ting fra "Star Wars" -- jeg kan lage sånt dagen lang. Det har vært jobben min i 15 år. Men gi meg noe sånt som dette -- min venn Mike Murnane lagde denne; det er en modell for Star Wars, Episode to -- det er ikke min greie, jeg -- dette er sånt som andre gjør -- drager, myke ting.
However, I felt like I had looked at enough photos of dodo skulls to actually be able to understand the topology and perhaps replicate it -- I mean, it couldn't be that difficult. So, I started looking at the best photos I could find. I grabbed all the reference, and I found this lovely piece of reference. This is someone selling this on eBay; it was clearly a woman’s hand, hopefully a woman's hand. Assuming it was roughly the size of my wife's hand, I made some measurements of her thumb, and I scaled them out to the size of the skull. I blew it up to the actual size, and I began using that, along with all the other reference that I had, comparing it to it as size reference for figuring out exactly how big the beak should be, exactly how long, etc.
I alle fall, jeg følte jeg hadde sett nok bilder av dodohodeskaller til at jeg kunne forstå topologien og kanskje kopiere den -- jeg mener, så vanskelig kunne det ikke være. Så jeg begynte å kikke på de beste bildene jeg fant. Jeg skaffet alle referanser, og jeg fant denne flotte referansebiten. Her er det noen som selger dette på eBay; det var en kvinnes -- tydelig en kvinnes hånd, forhåpentligvis en kvinnes hånd. Jeg gikk ut fra at den hadde omtrent samme størrelse som min kones hånd Jeg målte tommelen hennes og skalerte den til størrelsen på hodeskallen. Jeg forstørret opp til faktisk størrelse og brukte det sammen med alle andre referanser jeg hadde, sammenlignet med den som størrelsesreferanse for å finne ut nøyaktig hvor stort nebbet skulle være, nøyaktig hvor langt og så videre...
And over a few hours, I eventually achieved what was actually a pretty reasonable dodo skull. And I didn't mean to continue, I -- it's kind of like, you know, you can only clean a super messy room by picking up one thing at a time; you can't think about the totality. I wasn't thinking about a dodo skeleton; I just noticed that as I finished this skull, the armature wire that I had been used to holding it up was sticking out of the back just where a spine would be. And one of the other things I'd been interested in and obsessed with over the years is spines and skeletons, having collected a couple of hundred. I actually understood the mechanics of vertebrae enough to kind of start to imitate them. And so button by button, vertebrae by vertebrae, I built my way down. And actually, by the end of the day, I had a reasonable skull, a moderately good vertebrae and half of a pelvis.
Og etter et par timer fikk jeg laget noe som faktisk var en rimelig fin dodohodeskalle. Og det var ikke meningen å fortsette -- det er litt som, du kan bare rydde opp et super-rotete rom ved å rydde en ting om gangen; du kan ikke ta inn helheten. Jeg tenkte ikke på hele dodoskjelettet; Jeg la bare merke til at da jeg gjorde ferdig hodeskallen, så stakk armaturtråden som holdt hodet oppe ut på baksiden akkurat der en ryggrad ville være. Og en av de andre tingene jeg har vært interessert i og besatt av gjennom årene er ryggrader og skjelett. Siden jeg har samlet sammen et par hundre forsto jeg nok av mekanikken bak virvler til å begynne å imitere de. Og så knapp for knapp, virvel for virvel, bygde jeg meg nedover. Og faktisk, på slutten av dagen, hadde jeg en brukbar skalle, en middels bra ryggrad og en halv hofte.
And again, I kept on going, looking for more reference, every bit of reference I could find -- drawings, beautiful photos. This guy -- I love this guy! He put a dodo leg bones on a scanner with a ruler. This is the kind of accuracy that I wanted, and I replicated every last bone and put it in. And after about six weeks, I finished, painted, mounted my own dodo skeleton. You can see that I even made a museum label for it that includes a brief history of the dodo. And TAP Plastics made me -- although I didn't photograph it -- a museum vitrine. I don't have the room for this in my house, but I had to finish what I had started.
Og igjen, jeg fortsatte, kikket etter flere referanser, hver lille referansebit jeg kunne finne -- tegninger, vakre bilder. Denne fyren -- elsker denne fyren! Han la et lårbein fra en dodo i en scanner -- sammen med en linjal. Dette er presisjonen jeg ville ha, og jeg bare -- hvert lille -- jeg kopierte hvert lille bein og satte det inn. Og etter omtrent -- jeg vil si omtrent seks uker, hadde jeg fullført, malt og montert mitt eget dodoskjelett. Dere kan se at jeg til og med lagde en museumsplakett for det som kort oppsummerer historien til dodoen. Og TAP Plastics lagde -- selv om jeg ikke har bilde av det -- en museumsvitrine. Jeg har ikke engang plass for dette i huset mitt, men jeg måtte avslutte det jeg hadde begynt på.
And this actually represented kind of a sea change to me. Again, like I said, my life has been about being fascinated by objects and the stories that they tell, and also making them for myself, obtaining them, appreciating them and diving into them. And in this folder, "Creative Projects," there are tons of projects that I'm currently working on, projects that I've already worked on, things that I might want to work on some day, and things that I may just want to find and buy and have and look at and touch. But now there was potentially this new category of things that I could sculpt that was different, that I -- you know, I have my own R2D2, but that's -- honestly, relative to sculpting, to me, that's easy.
Og dette representerte faktisk en slags endring for meg. Som jeg sa, livet mitt har handlet om å være fascinert av ting og historiene de forteller, og å lage dem til meg selv, skaffe dem beundre dem og dykke inn i dem. Og i denne mappen, "Kreative prosjekt", er det massevis av prosjekter som jeg jobber med for øyeblikket, prosjekter jeg har jobbet med tidligere, ting jeg kanskje vil jobbe med en dag, og ting som jeg kanskje bare vil finne og kjøpe og eie og -- og studere og føle på. Men nå var det potensielt denne nye kategorien med ting som jeg kunne modellere det var annerledes, at jeg -- du vet, jeg har min egen R2D2, men det er ærlig talt, sammenlignet med modellering, for meg er det enkelt.
And so I went back and looked through my "Creative Projects" folder, and I happened across the Maltese Falcon. Now, this is funny for me: to fall in love with an object from a Hammett novel, because if it's true that the world is divided into two types of people, Chandler people and Hammett people, I am absolutely a Chandler person. But in this case, it's not about the author, it's not about the book or the movie or the story, it's about the object in and of itself. And in this case, this object is -- plays on a host of levels.
Og så gikk jeg tilbake og kikket gjennom mappen med "Kreative prosjekt" og jeg snublet over Malteserfalken. Dette er morsomt for meg: å bli forelsket i en ting fra en Hammett-roman for hvis det er sant at verden er delt i to typer mennesker, Chandler-mennesker og Hammett-mennesker, så er jeg absolutt en Chandler-mann. Men i dette tilfellet, det handler ikke -- det handler ikke om forfatteren, det er ikke om boka eller filmen eller fortellingen, det er om objektet i seg selv. Og i dette tilfellet, dette objektet er -- opptrer på en masse -- en masse nivåer.
First of all, there's the object in the world. This is the "Kniphausen Hawk." It is a ceremonial pouring vessel made around 1700 for a Swedish Count, and it is very likely the object from which Hammett drew his inspiration for the Maltese Falcon. Then there is the fictional bird, the one that Hammett created for the book. Built out of words, it is the engine that drives the plot of his book and also the movie, in which another object is created: a prop that has to represent the thing that Hammett created out of words, inspired by the Kniphausen Hawk, and this represents the falcon in the movie. And then there is this fourth level, which is a whole new object in the world: the prop made for the movie, the representative of the thing, becomes, in its own right, a whole other thing, a whole new object of desire.
Først og fremst, er det objektet i verden. Dette er "Kniphausen-hauken". Det er en rituell karaffel laget rundt år 1700 for en svensk greve og det er veldig sannsynlig at det er objektet som Hammett brukte som inspirasjon for Malteserfalken. Så er det den fiktive fuglen, den som Hammett lagde for boken. Bygd av ord, er den motoren som driver plottet for boken og også filmen. Og i filmen er et nytt objekt lagd: en rekvisitt som må representere tingen som Hammett lagde av ord, inspirert av Kniphauserhauken, og den representerer falken i filmen. Og så er det det fjerde nivået, som er et helt nytt objekt i verden: rekvisitten laget for filmen, representasjonen av tingen, blir, i seg selv, en helt annen ting, et helt nytt objekt for begjær.
And so now it was time to do some research. I actually had done some research a few years before -- it's why the folder was there. I'd bought a replica, a really crappy replica, of the Maltese Falcon on eBay, and had downloaded enough pictures to actually have some reasonable reference. But I discovered, in researching further, really wanting precise reference, that one of the original lead birds had been sold at Christie's in 1994, and so I contacted an antiquarian bookseller who had the original Christie's catalogue, and in it I found this magnificent picture, which included a size reference. I was able to scan the picture, blow it up to exactly full size.
Og nå var det på tide å gjøre litt detektivarbeid. Jeg hadde faktisk undersøkt litt noen år tidligere -- det er derfor mappen var der. Jeg hadde kjøpt en kopi, en skikkelig dårlig kopi, av Malteserfalken på eBay, og hadde lastet ned nok bilder til å faktisk ha anstendig referansemateriale. Men jeg oppdaget, da jeg undersøkte videre etter presise referanser, at fuglen hadde -- en av de originale blyfuglene hadde blitt solgt på Christie's i 1994, så jeg kontaktet en bruktbokselger som hadde originalutgaven av katalogen til Christie's, og der fant jeg dette utsøkte bildet, som inkluderte en størrelsesreferanse. Jeg klarte å scanne bildet og forstørre det opp til full størrelse.
I found other reference. Avi [Ara] Chekmayan, a New Jersey editor, actually found this resin Maltese Falcon at a flea market in 1991, although it took him five years to authenticate this bird to the auctioneers' specifications, because there was a lot of controversy about it. It was made out of resin, which wasn't a common material for movie props about the time the movie was made. It's funny to me that it took a while to authenticate it, because I can see it compared to this thing, and I can tell you -- it's real, it's the real thing, it's made from the exact same mold that this one is. In this one, because the auction was actually so controversial, Profiles in History, the auction house that sold this -- I think in 1995 for about 100,000 dollars -- they actually included -- you can see here on the bottom -- not just a front elevation, but also a side, rear and other side elevation.
Jeg fant andre referanser. Avi [Ara] Chekmayan, en redaktør fra New Jersey, fant faktisk denne Malteserfalken lagd av harpiks på et loppemarked i 1991, selv om det tok han fem år å verifisere denne fuglen til -- til auksjonarius' krav for det var mye kontroverser rundt den. Den var laget av harpiks som var et uvanlig materiale for filmrekvisitter på tiden filmen ble lagd. Jeg synes det er morsomt at det tok en stund å verifisere den, for jeg kan se den sammenlignet med denne, og jeg kan si dere -- den er ekte, det er ekte vare, den er lagd fra eksakt samme form som denne. I denne, siden auksjonen faktisk var så kontroversiell, så inkluderte Profiles in History, auksjonshuset som solgte den -- jeg tror den gikk for 100 000 dollar i 1995 -- de inkluderte faktisk -- som dere kan se på bunnen -- ikke bare bilde fra framsiden, men også fra siden, bakfra og den andre siden.
So now, I had all the topology I needed to replicate the Maltese Falcon. What do they do, how do you start something like that? I really don't know. So what I did was, again, like I did with the dodo skull, I blew all my reference up to full size, and then I began cutting out the negatives and using those templates as shape references. So I took Sculpey, and I built a big block of it, and I passed it through until, you know, I got the right profiles. And then slowly, feather by feather, detail by detail, I worked out and achieved -- working in front of the television and Super Sculpey -- here's me sitting next to my wife -- it's the only picture I took of the entire process. As I moved through, I achieved a very reasonable facsimile of the Maltese Falcon. But again, I am not a sculptor,
Så nå hadde jeg all topologien jeg trengte for å kopiere Malteserfalken. Hva gjør de, hvordan starter du et sånt prosjekt? Jeg vet virkelig ikke. Så det jeg gjorde, igjen, som med hodeskallen til dodoen, Jeg forstørret alle referansene til fullstørrelse, og jeg begynte å skjære ut negativene og brukte de malene som referanser på formen. Så jeg tok leire, en stor blokk av den, og jeg arbeidet gjennom den til, dere vet, jeg fikk fram de rette profilene. Og sakte men sikkert, fjær for fjær, detalj for detalj jobbet jeg og fikk fram -- jobbet foran tv'en -- og leire -- her sitter jeg ved siden av min kone -- det er det eneste bildet jeg tok av hele prosessen. Etter som jeg jobbet oppnådde jeg en veldig brukbar avbildning av Malteserfalken. Men igjen, jeg er ingen skulptør,
and so I don't know a lot of the tricks, like, I don't know how my friend Mike gets beautiful, shiny surfaces with his Sculpey; I certainly wasn't able to get it. So, I went down to my shop, and I molded it and I cast it in resin, because in the resin, then, I could absolutely get the glass smooth finished. Now there's a lot of ways to fill and get yourself a nice smooth finish. My preference is about 70 coats of this -- matte black auto primer. I spray it on for about three or four days, it drips to hell, but it allows me a really, really nice gentle sanding surface and I can get it glass-smooth. Oh, finishing up with triple-zero steel wool. Now, the great thing about getting it to this point was that because in the movie, when they finally bring out the bird at the end, and they place it on the table, they actually spin it. So I was able to actually screen-shot and freeze-frame to make sure. And I'm following all the light kicks on this thing and making sure that as I'm holding the light in the same position, I'm getting the same type of reflection on it -- that's the level of detail I'm going into this thing. I ended up with this: my Maltese Falcon. And it's beautiful. And I can state with authority at this point in time, when I'd finished it, of all of the replicas out there -- and there is a few -- this is by far the most accurate representation of the original Maltese Falcon than anyone has sculpted. Now the original one, I should tell you,
og derfor kan jeg ikke alle de triksene, dere vet, jeg vet ikke hvordan min venn Mike får nydelige, blanke overflater med sin leire; jeg fikk det i alle fall ikke. Så jeg gikk ned til verkstedet mitt, og jeg lagde en form og støpte den i harpiks for i harpiksen, der kunne jeg absolutt få den glassmyke overflaten. Det er mange måter å ordne en fin, glatt overflate på. Jeg foretrekker omtrent 70 lag med denne -- matt svart bilgrunning. Jeg sprayer det på i tre eller fire dager, det drypper som helvete, men det gir meg en virkelig, virkelig fin overflate og jeg kan få den glass-glatt. Å ja, avslutter med veldig fin stålull. Det stilige med å komme så langt var at i filmen, når de endelig tar fram fuglen på slutten, og de setter den på borden, så snurrer de den faktisk. Så jeg kunne faktisk fryse filmen og ta bilder av skjermen for å være sikker. Og jeg følger alle lysrefleksjoner på den og gjør meg sikker på at når jeg holder lyset i samme posisjon, at jeg får samme type refleksjon på den -- det er detaljnivået jeg legger i denne greia. Til slutt satt jeg igjen med denne: min Malteserfalk. Og den er nydelig. Og jeg kan med autoritet slå fast at på dette tidspunkt, da jeg var ferdig med den, av alle kopier der ute -- og det er en del -- dette er uten tvil den mest nøyaktige representasjon av den originale Malteserfalken som noen har modellert. Originalen, burde jeg nevne,
is sculpted by a guy named Fred Sexton. This is where it gets weird. Fred Sexton was a friend of this guy, George Hodel. Terrifying guy -- agreed by many to be the killer of the Black Dahlia. Now, James Ellroy believes that Fred Sexton, the sculptor of the Maltese Falcon, killed James Elroy's mother. I'll go you one stranger than that: In 1974, during the production of a weird comedy sequel to "The Maltese Falcon," called "The Black Bird," starring George Segal, the Los Angeles County Museum of Art had a plaster original of the Maltese Falcon -- one of the original six plasters, I think, made for the movie -- stolen out of the museum. A lot of people thought it was a publicity stunt for the movie. John's Grill, which actually is seen briefly in "The Maltese Falcon," is still a viable San Francisco eatery, counted amongst its regular customers Elisha Cook, who played Wilmer Cook in the movie, and he gave them one of his original plasters of the Maltese Falcon. And they had it in their cabinet for about 15 years, until it got stolen in January of 2007. It would seem that the object of desire only comes into its own by disappearing repeatedly.
er laget av en fyr kalt Fred Sexton. Her er det -- det blir merkelig. Fred Sexton var en venn av denne fyren, George Hodel. Skummel fyr -- mange er overbevist om at han er morderen av Black Dahlia. Og James Ellroy tror at Fred Sexton, skulptøren av Malteserfalken, drepte moren til James Elroy. Og jeg kan gjøre det enda merkeligere. I 1974, under produksjonen av en merkelig oppfølgerkomedie til "Malteserfalken", kalt "The Black Bird" med George Segal, så hadde Los Angeles County Museum of Art en gipsoriginal av Malteserfalken -- en av de seks originalene lagd for filmen, tror jeg -- og den ble stjålet. Mange trodde at det var et reklamestunt for filmen. John's Grill, som faktisk er vist i "Malteserfalken" er fremdeles et brukbart spisested i San Francisco, hadde som en av sine faste gjester Elisha Cook, som spilte Wilmer Cook i filmen, og han ga dem en av sine originalgipsfigurer av Malteserfalken. Og de hadde den i skapet sitt i omtrent 15 år til den ble stjålet i januar 2007. Det ser ut til at begjærets objekt viser sin natur ved å forsvinne gang på gang.
So here I had this Falcon, and it was lovely. It looked really great, the light worked on it really well, it was better than anything that I could achieve or obtain out in the world. But there was a problem. And the problem was that: I wanted the entirety of the object, I wanted the weight behind the object. This thing was made of resin and it was too light. There's this group online that I frequent. It's a group of prop crazies just like me called the Replica Props Forum, and it's people who trade, make and travel in information about movie props. And it turned out that one of the guys there, a friend of mine that I never actually met, but befriended through some prop deals, was the manager of a local foundry. He took my master Falcon pattern, he actually did lost wax casting in bronze for me, and this is the bronze I got back. And this is, after some acid etching, the one that I ended up with.
Så her hadde jeg denne falken, og den var nydelig. Den så virkelig bra ut, den -- fungerte virkelig bra med lyset, den var bedre enn noenting jeg kunne få til eller skaffe ute i verden. Men det var et problem. Og problemet var, var at: jeg ville ha det fullstendige objektet, jeg ville ha vekten bak objektet. Denne saken var laget av harpiks og den var for lett. Det finnes denne gruppen på internett som jeg frekventerer. Det er en gruppe av rekvisittgalninger som meg kalt Replica Props Forum og der er det folk som bytter, lager og reiser i informasjon om filmrekvisistter. Og det viste seg at en av folkene der, en venn av meg som jeg faktisk aldri hadde møtt, men ble kjent med gjennom noen rekvisitthandler, var lederen for et lokalt verft. Han brukte min ferdige mal for Falken, og han tok en formstøpning i bronse for meg, og dette er bronsen jeg fikk tilbake. Og dette er, etter litt syreetsing, den jeg fikk til slutt.
And this thing, it's deeply, deeply satisfying to me. Here, I'm going to put it out there, later on tonight, and I want you to pick it up and handle it. You want to know how obsessed I am. This project's only for me, and yet I went so far as to buy on eBay a 1941 Chinese San Francisco-based newspaper, in order so that the bird could properly be wrapped ... like it is in the movie. (Laughter) Yeah, I know! (Laughter) (Applause) There you can see, it's weighing in at 27 and a half pounds. That's half the weight of my dog, Huxley.
Og denne tingen -- den er veldig, veldig tilfredsstillende. Her, jeg kommer til å -- jeg kommer til å vise den fram, senere i kveld og dere kan ... Jeg vil at dere plukker den opp og kjenner på den. Dere vil vite -- hvor besatt jeg er. Dette prosjektet er bare for meg, men likevel gikk jeg så langt at jeg kjøpte en kinesisk San Francisco-basert avis fra 1941 på eBay så jeg kunne pakke den inn skikkelig ... slik som i filmen. (Latter) Ja, jeg vet! (Latter)(Applaus) Der kan dere se, den veier 12 og et halvt kilo. Det er halvparten så mye som hunden min, Huxley.
But there's a problem. Now, here's the most recent progression of Falcons. On the far left is a piece of crap -- a replica I bought on eBay. There's my somewhat ruined Sculpey Falcon, because I had to get it back out of the mold. There's my first casting, there's my master and there's my bronze. There's a thing that happens when you mold and cast things, which is that every time you throw it into silicone and cast it in resin, you lose a little bit of volume, you lose a little bit of size. And when I held my bronze one up against my Sculpey one, it was shorter by three-quarters of an inch. Yeah, no, really, this was like aah -- why didn't I remember this? Why didn't I start and make it bigger? So what do I do? I figure I have two options. One, I can fire a freaking laser at it, which I have already done, to do a 3D scan -- there's a 3D scan of this Falcon. I had figured out the exact amount of shrinkage I achieved going from a wax master to a bronze master and blown this up big enough to make a 3D lithography master of this, which I will polish, then I will send to the mold maker and then I will have it done in bronze. Or:
Men det er et problem. Så, her er progresjonen i Falkene. Helt til venstre er litt søppel -- kopien jeg kjøpte på eBay. Så kommer den lettere ødelagte leirefalken, den fikk litt skader da den kom ut av formen. Der er den første avstøpningen min, så kommer hovedmalen min og til slutt bronsen min. Det er en ting som skjer når du lager former og støper ting, som er det at hver gang du hiver det i silikon og støper i harpiks så mister du en liten bit av volumet, du mister en liten bit av størrelsen. Og når jeg sammenlignet bronsefalken med den av leire, den var nesten to centimeter kortere. Ja, nei, det var liksom ååh -- hvorfor husket jeg ikke dette? Hvorfor startet jeg ikke med å lage den større? Så hva gjør jeg? Jeg tenker jeg har to valg. En, jeg fyrer av en laser på den, noe jeg allerede har gjort, og gjør en 3D scan -- der er en 3D scan av denne falken. Jeg hadde beregnet eksakt hvor mye krymping jeg fikk ved å gå fra en voks-mal til en bronse-mal, og forstørret den opp stor nok til å lage en 3D-litografimal av denne, som jeg vil finpusse og så sende til formmakeren og så vil jeg få den gjort i bronse. Eller --
There are several people who own originals, and I have been attempting to contact them and reach them, hoping that they will let me spend a few minutes in the presence of one of the real birds, maybe to take a picture, or even to pull out the hand-held laser scanner that I happen to own that fits inside a cereal box, and could maybe, without even touching their bird, I swear, get a perfect 3D scan. And I'm even willing to sign pages saying that I'll never let anyone else have it, except for me in my office, I promise. I'll give them one if they want it. And then, maybe, then I'll achieve the end of this exercise. But really, if we're all going to be honest with ourselves, I have to admit that achieving the end of the exercise was never the point of the exercise to begin with, was it. Thank you.
det er flere personer som eier originaler, og jeg har forsøkt å komme i kontakt med dem og få tak i dem, i håp om at de vil la meg få noen minutter sammen med en av de virkelige fuglene, kanskje ta et bilde, eller til og med dra ut den bærbare laser-scanneren som jeg tilfeldigvis eier, liten nok til å få plass i en Corn Flakes-eske. Og kanskje få, og jeg sverger uten engang å røre fuglen deres, en perfekt 3D-scanning. Og jeg er til og med villig til å signere på at jeg aldri vil la noen andre få den, bare jeg i kontoret mitt, jeg lover. Jeg kan gi de en hvis de vil ha den. Og da, kanskje da vil jeg ha nådd slutten på denne oppgaven. Men, hvis vi virkelig skal være ærlige mot oss selv, så må jeg innrømme at å nå slutten på oppgaven aldri var målet, eller hva? Takk for meg.