It’s June, just after a heavy rainfall, and the sky is filling with creatures we wouldn’t normally expect to find there. At first glance, this might be a disturbing sight. But for the lucky males and females of Solenopsis invicta, otherwise known as fire ants, it’s a day of romance.
Det er juni og det har nettopp regnet — lufta fylles av små skapninger som vi vanligvis ikke ser her. Ved første øyekast er det et foruroligende syn. But for the lucky males and females of Solenopsis invicta, også kjent som ildmaur, er det en dag i kjærlighetens tegn.
This is the nuptial flight, when thousands of reproduction-capable male and female ants, called alates, take wing for the first and last time. But even for successful males who manage to avoid winged predators, this mating frenzy will prove lethal. And for a successfully mated female, her work is only beginning.
Dette er svermingen, hvor tusenvis av paringsklare hann- og hunnmaur, flyr for første og siste gang. Men, selv for de hannene som klarer å unngå flyvende predatorer, er dette paringskaoset dødelig. For hunnen som lykkes med å bli paret, er det nå den virkelige jobben starter.
Having secured a lifetime supply of sperm from her departed mate, our new queen must now single-handedly start an entire colony. Descending to the ground, she searches for a suitable spot to build her nest. Ideally, she can find somewhere with loose, easy-to-dig soil— like farmland already disturbed by human activity. Once she finds the perfect spot, she breaks off her wings— creating the stubs that establish her royal status. Then, she starts digging a descending tunnel ending in a chamber. Here the queen begins laying her eggs, about ten per day, and the first larvae hatch within a week. Over the next three weeks, the new queen relies on a separate batch of unfertilized eggs to nourish both herself and her brood, losing half her body weight in the process. Thankfully, after about 20 days, these larvae grow into the first generation of workers, ready to forage for food and sustain their shrunken queen.
Hun har sikret seg et livsforbruk av sperm fra sin avdøde partner. Vår nye dronning må nå opprette en hel koloni på egenhånd. Nede på bakken, leter hun etter et passende sted hvor hun kan bygge tua si. Det beste er hvis hun finner et sted hvor jorda er løs, og lett å grave i — for eksempel dyrka mark, som allerede er påvirket av menneskelig aktivitet. I det hun har funnet et perfekt sted, slipper hun vingene sine — og danner utstikkerne som befester hennes royale status. Hun graver en tunnel nedover, som ender opp i et kammer. Her legger dronningen eggene sine, omtrent ti om dagen — den første larven klekker innen en uke. I løpet av de neste tre ukene, er dronningen avhengig av ubefruktede egg som er lagt på et tidligere tidspunkt. for å få næring til seg selv og avkommet. Hun mister halvparten av kroppsvekten sin i denne perioden. Heldigvis, etter omtrent 20 dager, har larvene vokst opp til å bli den første generasjonen med arbeidere, klare til å finne mat og fete opp den krympede dronningen.
Her daughters will have to work quickly though— returning their mother to good health is urgent. In the surrounding area, dozens of neighboring queens are building their own ant armies. These colonies have peacefully coexisted so far, but once workers appear, a phenomenon known as brood-raiding begins. Workers from nests up to several meters away begin to steal offspring from our queen. Our colony retaliates, but new waves of raiders from even further away overwhelm the workers. Within hours, the raiders have taken our queen’s entire brood supply to the largest nearby nest— and the queen’s surviving daughters abandon her. Chasing her last chance of survival, the queen follows the raiding trail to the winning nest. She fends off other losing queens and the defending nest’s workers, fighting her way to the top of the brood pile. Her daughters help their mother succeed where other queens fail— defeating the reigning monarch, and usurping the brood pile. Eventually, all the remaining challengers fail, until only one queen— and one brood pile— remains.
Døtrene hennes er nødt til å jobbe raskt — det er helt nødvendig å få mor tilbake i god form. I områdene rundt, bygger dusinvis av nabodronninger sine egne maurhærer. Koloniene har eksistert fredelig ved siden av hverandre så langt, men i det arbeidere kommer til syne, starter plyndringen av egg og pupper. Arbeidere fra tuer som ligger flere meter unna — begynner å stjele avkom fra dronningen vår. Kolonien vår hevner seg, men bølger av plyndrere fra tuer enda lenger unna kommer til og overmanner arbeiderne. Within hours, the raiders have taken our queen’s entire brood supply til den største og nærmeste tua — de overlevende døtrene forlater dronningen. Som en siste utvei for å redde livet sitt, følger dronningen stien etter plyndrerne til tua med seierherrene. Hun nedkjemper andre dronninger og arbeidere som prøver å forsvare tua, og kjemper seg vei til toppen av haugen med egg, larver og pupper. Døtrene hjelper mor med å lykkes der andre dronninger mislykkes — de styrter den sittende monarken og beleirer egghaugen. Til slutt har alle utfordrerne mislyktes, og til slutt er det bare en dronning — og en haug med avkom igjen.
Now presiding over several hundred workers in the neighborhood’s largest nest, our victorious queen begins aiding her colony in its primary goal: reproduction. For the next several years, the colony only produces sterile workers. But once their population exceeds about 23,000, it changes course. From now on, every spring, the colony will produce fertile alate males and females. The colony spawns these larger ants throughout the early summer, and returns to worker production in the fall. After heavy rainfalls, these alates take to the skies, and spread their queen’s genes up to a couple hundred meters downwind.
Med kontroll over hundrevis av arbeidere i nabolagets største tue, tar vår dronning fatt på jobben med å nå koloniens viktigste mål: formering. I løpet av de neste årene kommer kolonien til kun å produsere sterile arbeidere. I det antallet maur blir mer enn omlag 23 000, endres strategien. Fra da av vil alt avkom som produseres i kolonien være fruktbare hanner med vinger og hunner. Kolonien produserer disse større maurene gjennom forsommmeren, og går tilbake til å produsere arbeidere til høsten. Etter kraftige regnskurer, tar flyge- maurene til vingene, og sprer dronningens gener opp til flere hundre meter med vindretningen.
But to contribute to this annual mating frenzy, the colony must continue to thrive as one massive super-organism. Every day, younger ants feed the queen and tend to the brood, while older workers forage for food and defend the nest. When intruders strike, these older warriors fend them off using poisonous venom. After rainfalls, the colony comes together, using the wet dirt to expand their nest. And when a disastrous flood drowns their home, the sisters band together into a massive living raft— carrying their queen to safety.
For å bidra til denne årlige paringsoppvisningen, må kolonien fungere som en samlet superorganisme. Yngre maur mater dronningen og steller eggene hver eneste dag, mens eldre arbeidere skaffer mat og forsvarer tua. Når inntrengere slår til, kjemper de eldre arbeiderne tilbake ved å utsondre en giftig væske. Etter en regnskur samles kolonien, og bruker fuktig jord for å utvide tua. Når katastrofale flommer ødelegger hjemmet deres, hekter søstrene seg sammen og danner en levende flåte — og frakter dronningen i sikkerhet.
But no matter how resilient, the life of a colony must come to an end. After about 8 years, our queen runs out of sperm and can no longer replace dying workers. The nest’s population dwindles, and eventually, they’re taken over by a neighboring colony. Our queen’s reign is over, but her genetic legacy lives on.
Uansett hvor mye den kan stå imot, tar livet i kolonien slutt en dag. Etter omlag 8 år har ikke dronningen noe sperm igjen, og er dermed ute av stand til å erstatte døende arbeidere. Populasjonen i tua synker, og til slutt, blir tua tatt over av en nabokoloni. Tiden da vår dronningen regjerte er over, men arvene fra genene hennes lever videre.