When my 91-year-old mother, Elia, moved in with me, I thought I was doing her a service. In fact, it was the other way around. You see, Mom was having issues with memory loss and accepting her age. She looked defeated. I tried to make her as comfortable as possible, but when I was at my easel, painting, I would peek over and see her just ... there. She'd be staring at nothing in particular. I'd watch her slowly climb the stairs, and she wasn't the mom I grew up with. I saw, instead, a frail, tiny, old woman.
Da min 91 år gamle mor, Elia, flyttet inn hos meg, trodde jeg at jeg hjalp henne. I virkeligheten var det motsatt. Dere skjønner, mor hadde problemer med hukommelsen og å akseptere sin alder. Hun var utslått. Jeg prøvde å gjøre det så komfortabelt som mulig for henne, men da jeg var ved staffeliet og malte, kunne jeg kikke bort og se henne bare ... der. Hun stirret ut på ingenting. Jeg så henne gå opp trappen, og hun var ikke den moren jeg vokste opp med. I stedet så jeg en skrøpelig, liten, gammel dame.
A few weeks went by, and I needed a break from my painting. I wanted to play with the new camera I had just bought. I was excited -- it had all sorts of dials, buttons and settings I wanted to learn, so I set up my tripod facing this large mirror, blocking the doorway to the only bathroom in the house.
Det gikk noen uker, og jeg trengte en pause fra malingen. Jeg ville prøve det nye kameraet jeg nylig hadde kjøpt. Jeg var så oppspilt -- det hadde alle mulige taster, knapper og innstillinger jeg ville prøve, så jeg satte opp tripoden mot det store speilet, og blokkerte dermed inngangen til det eneste badet i huset.
(Laughter)
(Latter)
After a while, I hear, (Imitating Italian accent) "I need to use the washroom."
Etter en stund hørte jeg, (Imiterer en italiensk aksent) “Jeg må på badet.”
(Laughter)
(Latter)
"Five minutes, Mom. I need to do this." 15 minutes later, and I hear, again, "I need to use the washroom." "Five more minutes." Then this happened.
“Fem minutter, mor. Jeg må gjøre dette” 15 minutter senere, og jeg hører igjen, “Jeg må på badet.” “Fem minutter til.” Så hendte dette.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
And this.
Og dette.
(Laughter)
(Latter)
And then, this.
Og så, dette.
(Laughter)
(Latter)
I had my "aha!" moment. We connected. We had something tangible we could do together.
Jeg fikk et aha-øyeblikk. Vi fikk kontakt. Vi hadde noe håndfast vi kunne gjøre sammen.
My mom was born in a small mountain village in central Italy, where her parents had land and sheep. At a young age, her father died of pneumonia, leaving his wife and two daughters alone with all the heavy chores. They found that they couldn't cope. So a very hard decision was made. Mom, the oldest, at 13, was married off to a complete stranger twice her age. She went from being just a kid and was pushed into adulthood. Mom had her first child when she was only 16.
Min mor ble født i en liten fjellandsby i det sentrale Italia, der hennes foreldre hadde eiendom og sauer. Hennes far døde, i ung alder, av lungebetennelse, og etterlot med det sin kone og to døtre med mange tunge arbeidsoppgaver. De fant ut at de ikke klarte det Så en tung avgjørelse ble tatt. Mor, den eldste, 13 år, ble giftet bort til en helt ukjent, dobbelt så gammel som henne. Hun gikk fra å være et barn, til å bli tvunget inn i voksenlivet. Mor fikk sitt første barn da hun bare var 16 år.
Years later, and now living in Toronto, Mom got work in a clothing factory and soon became manager of a very large sewing department. And because it was full of immigrant workers, Mom taught herself words from translation books. She then practiced them in French, Greek, Spanish, Portuguese, Danish, Polish, Russian, Romanian, Hungarian, all around the house. I was in awe of her focus and determination to succeed at whatever she loved to do.
Mange år senere, etter å ha flyttet til Toronto, fikk mor jobb i en klesfabrikk og ble snart leder av en stor syavdeling. Og fordi det var fullt av imigrantarbeidere, lærte mor seg ord fra ordbøker. Så praktiserte hun dem på fransk, gresk, spansk, portugisisk, dansk, polsk, russisk, rumensk, ungarsk, rundt i hele huset. Jeg var imponert over fokuset og viljen til å lykkes i alt hun likte å gjøre.
After that bathroom "aha!" moment, I practiced my newfound camera skills with Mom as portrait model. Through all of this, she talked, and I listened. She'd tell me about her early childhood and how she was feeling now. We had each other's attention. Mom was losing her short-term memory, but was better recalling her younger years. I'd ask, and she would tell me stories. I listened, and I was her audience. I got ideas. I wrote them down, and I sketched them out. I showed her what to do by acting out the scenarios myself. We would then stage them. So she posed, and I learned more about photography. Mom loved the process, the acting. She felt worthy again, she felt wanted and needed. And she certainly wasn't camera-shy.
Etter aha-øyeblikket på badet, prøvde jeg ut mine nye kameraferdigheter med mor som portrettmodell. Gjennom alt dette, snakket hun, og jeg lyttet. Hun fortalte om sin tidlige barndom, og hvordan hun følte seg nå. Vi hadde hverandres oppmerksomhet. Mor mistet sin korttidshukommelse, men klarte fortsatt å huske sine yngre år. Jeg spurte, og hun fortalte historier. Jeg lyttet og var hennes publikum. Jeg fikk ideer. Jeg skrev dem ned, og skisserte dem ut. Jeg viste henne hva hun skulle gjøre ved å spille ut situasjonene selv. Vi skapte en scene. Så poserte hun, og jeg lærte mer om fotografering. Mor elsket prosessen, skuespillet. Hun følte hun var verdt noe igjen, hun følte seg ønsket og trengt. Og hun var absolutt ikke kamerasky.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
Mom laughed hysterically at this one.
Mor lo helt hysterisk av denne.
(Laughter)
(Latter)
The idea for this image came from an old German film I'd seen, about a submarine, called "Das Boot." As you can see, what I got instead looked more like "E.T."
Ideen til dette bildet kom fra en gammel tysk film, om en ubåt, “Das Boot.” Som du ser, det jeg fikk i stedet så mer ut som “E.T.”
(Laughter)
(Latter)
So I put this image aside, thinking it was a total failure, because it didn't reach my particular vision. But Mom laughed so hard, I eventually, for fun, decided to post it online anyway. It got an incredible amount of attention.
Så jeg la dette bildet til side, fordi jeg syns det var helt mislykket, fordi jeg ikke fikk det til slik jeg så for meg. Men mor lo så mye, at jeg til slutt, for moro skyld, la det ut på nettet likevel. Det fikk enormt med oppmerksomhet.
Now, with any Alzheimer's, dementia, there's a certain amount of frustration and sadness for everyone involved. This is Mom's silent scream. Her words to me one day were, "Why is my head so full of things to say, but before they reach my mouth, I forget what they are?" "Why is my head so full of things to say, but before they reach my mouth, I forget what they are?"
Med alle former for Alzheimers, demens, følger det med en del frustrasjon og tristhet for alle involverte. Dette er mors stille skrik. En dag sa hun til meg, “Hvorfor er hodet mitt fullt av ting å si, men før de rekker til munnen, har jeg glemt hva de er?” “Hvorfor er hodet mitt fullt av ting å si, men før de rekker til munnen, har jeg glemt hva de er?”
(Applause)
(Applaus)
Now, as full-time care partner and full-time painter, I had my frustrations too.
Ved å jobbe fulltid som både pleier og maler hadde jeg mine frustrasjoner også.
(Laughter)
(Latter)
But to balance off all the difficulties, we played. That was Mom's happy place. And I needed her to be there, too.
Men for å ta vekk alle problemene, lekte vi. Det var mors lykkeplass. Og jeg trengte også at hun var der.
(Laughter)
(Latter)
(Laughter)
(Latter)
(Laughter)
(Latter)
Now, Mom was also preoccupied with aging. She would say, "How did I get so old, so fast?"
Mor var også opptatt av at hun ble eldre. Hun kunne si, “Hvordan ble jeg så gammel, så fort?”
(Audience sighs)
(Publikum sukker)
"So old." "So fast."
“Så gammel.” “Så fort.”
I also got Mom to model for my oil paintings. This painting is called "The Dressmaker." I remember, as a kid, Mom sewing clothes for the whole family on this massive, heavy sewing machine that was bolted to the floor in the basement. Many nights, I would go downstairs and bring my schoolwork with me. I would sit behind her in this overstuffed chair. The low hum of the huge motor and the repetitive stitching sounds were comforting to me. When Mom moved into my house, I saved this machine and stored it in my studio for safekeeping. This painting brought me back to my childhood. The interesting part was that it was now Mom, sitting behind me, watching me paint her working on that very same machine she sewed at when I sat behind her, watching her sew, 50 years earlier.
Jeg fikk også mor til å stå modell for mine oljemalerier. Dette maleriet heter “The Dressmaker.” Jeg husker, som barn, at mor sydde klær til hele familien på en stor, tung symaskin som var boltet fast til gulvet i kjelleren Mange netter gikk jeg ned og tok skolearbeidet med meg. Jeg satt bak henne i en overpolstret stol. Den lave summingen av den store motoren og de gjentagende sylydene var avslappende for meg. Da mor flyttet inn i mitt hus tok jeg vare på maskinen og lagret den trygt i studioet mitt. Dette maleriet sendte meg tilbake til min barndom Det interessante var at det nå var mor som satt bak meg, og så at jeg malte henne mens hun arbeidet på den samme maskinen hun sydde på da jeg satt bak henne, og så på at hun sydde, 50 år tidligere.
I also gave Mom a project to do, to keep her busy and thinking. I provided her with a small camera and asked her to take at least 10 pictures a day of anything she wanted. These are Mom's photographs. She's never held a camera in her life before this. She was 93. We would sit down together and talk about our work. I would try to explain
Jeg gav også mor et prosjekt, for å ha noe å gjøre og tenke på. Jeg skaffet henne et lite kamera og spurte om hun kunne ta minst 10 bilder per dag av hva hun ville. Dette er mors fotografier. Hun hadde aldri brukt et kamera før dette. Hun var 93. Vi satte oss ned sammen og snakket arbeidet vårt. Jeg forsøkte å forklare
(Laughter)
(Latter)
how and why I did them, the meaning, the feeling, why they were relevant. Mom, on the other hand, would just bluntly say, "sì," "no," "bella" or "bruta."
hvordan og hvorfor jeg lagde dem, meningen, følelsen, hvorfor de var relevante. Mor, på den andre siden ville bare si rett ut, “ja” “nei,” “fint” eller “stygt.”
(Laughter)
(Latter)
I watched her facial expressions. She always had the last say, with words or without.
Jeg iakttok ansiktsutrykkene hennes. Hun hadde alltid siste ord, med eller uten ord.
This voyage of discovery hasn't ended with Mom. She is now in an assisted living residence, a 10-minute walk away from my home. I visit her every other day. Her dementia had gotten to the point where it was unsafe for her to be in my house. It has a lot of stairs. She doesn't know my name anymore. (Voice breaking) But you know what? That's OK. She still recognizes my face and always has a big smile when she sees me.
Denne opplevelsesreisen sluttet ikke med mor. Hun bor nå i en omsorgsbolig, en 10 minutters gåtur fra der jeg bor. Jeg besøker henne ofte. Demensen hadde nådd til et punkt der det var utrygt for henne i mitt hus. Det har mange trapper. Hun vet ikke navnet mitt lenger. (Stemmen svikter) Men vet du hva? Det er OK. Hun kjenner fremdeles igjen ansiktet mitt og møter meg alltid med et stort smil.
(Applause)
(Applaus)
(Applause ends)
(Applaus slutter)
I don't take pictures of her anymore. That wouldn't be fair or ethical on my part. And she wouldn't understand the reasons for doing them. My father, my brother, (Voice breaking) my nephew, my partner and my best friend, all passed away suddenly. And I didn't have the chance to tell them how much I appreciated and loved them. With Mom, I need to be there and make it a very long goodbye.
Jeg tar ikke bilder av henne lenger. Det ville ikke være riktig eller etisk fra min side. Og hun ville ikke forstått grunnen til å ta dem. Min far, min bror, (Stemme svikter) min nevø min partner og min beste venn døde alle plutselig. Og jeg fikk ikke sjansen til å fortelle dem hvor mye jeg verdsatte og elsket dem. Med mor, trenger jeg å være der og gjøre det til en lang avskjed.
(Applause)
(Applaus)
(Applause ends)
(Applaus slutter)
For me, it's about being present and really listening. Dependents want to feel a part of something, anything. It doesn't need to be something exceptionally profound that's shared -- it could be as simple as walks together. Give them a voice of interaction, participation, and a feeling of belonging. Make the time meaningful. Life, it's about wanting to live and not waiting to die.
For meg handler det om å være tilstede og virkelig høre etter. Pårørende vil gjerne føle seg som en del av noe, hva som helst. Det trenger ikke være noe dypsindig som blir delt -- det kan være å gå en tur sammen. Gi dem en stemme i samspill , deltagelse, og en følelse av å høre til. Gjør tiden meningsfull. Livet, det er å ville leve og ikke ville dø.
(Applause)
(Applaus)
(Applause ends)
(Applaus slutter)
Can I get a wave and a smile from everyone, please?
Kan jeg få et vink og et smil fra alle?
(Laughter)
(Latter)
This is for you, Mom.
Dette er til deg, mor.
(Camera clicks)
(Klikk fra kamera)
(Applause)
(Applaus)