I want to talk to you today about prosperity, about our hopes for a shared and lasting prosperity. And not just us, but the two billion people worldwide who are still chronically undernourished. And hope actually is at the heart of this. In fact, the Latin word for hope is at the heart of the word prosperity. "Pro-speras," "speras," hope -- in accordance with our hopes and expectations. The irony is, though, that we have cashed-out prosperity almost literally in terms of money and economic growth. And we've grown our economies so much that we now stand in a real danger of undermining hope -- running down resources, cutting down rainforests, spilling oil into the Gulf of Mexico, changing the climate -- and the only thing that has actually remotely slowed down the relentless rise of carbon emissions over the last two to three decades is recession. And recession, of course, isn't exactly a recipe for hope either, as we're busy finding out. So we're caught in a kind of trap. It's a dilemma, a dilemma of growth. We can't live with it; we can't live without it. Trash the system or crash the planet -- it's a tough choice; it isn't much of a choice. And our best avenue of escape from this actually is a kind of blind faith in our own cleverness and technology and efficiency and doing things more efficiently. Now I haven't got anything against efficiency. And I think we are a clever species sometimes. But I think we should also just check the numbers, take a reality check here.
I dag vil jeg snakke om det å leve i velstand, om vårt håp om felles og varig velstand. Og ikke bare oss, men de to milliarder mennesker i verden som fortsatt er vedvarende underernært. Håpet ligger i kjernet av dette. På latin er faktisk ordet håp kjernen i det engelske uttrykket for velstand: "prosperity". "Pro-speras," "speras," håp -- i overenstemmelse med våre håp og forventninger. Men, ironisk nok, har vi bokstavlig talt innkassert velstand i form av penger og økonomisk vekst. Og vi har dyrket frem våre økonomier så mye at vi nå står i reell fare for å undergrave håpet -- ved tappe ressurser, hugge ned regnskog, slippe ut olje i Mexicogolfen, endre klimaet -- og det eneste som i noen grad har bremset denne ustoppelige økningen av klimagass-utslipp i løpet av de to til tre siste tiår er den økonomiske nedgangen. Og økonomisk nedgang er naturligvis ikke akkurat en oppskrift på håp, noe vi akkurat holder på oppdage. Vi er altså fanget i en slags felle. Det er et dilemma, et dilemma som handler om vekst. Vi kan ikke leve med den; og vi kan ikke leve uten den. Forkast systemet eller ødelegg planeten. Det er et vanskelig valg. Det er ikke noe valg. Og måten vi unngår det på er en slags blind tro på vår egen dyktighet og teknologi og effektivitet og ved å gjøre ting mer effektivt. Nåvel, jeg har ingenting imot effektivitet. Og jeg mener at vi er en intellegent rase av og til. Men jeg synes vi også burde sjekke tallene fra tid til annen, ta en virkelighetssjekk.
So I want you to imagine a world, in 2050, of around nine billion people, all aspiring to Western incomes, Western lifestyles. And I want to ask the question -- and we'll give them that two percent hike in income, in salary each year as well, because we believe in growth. And I want to ask the question: how far and how fast would be have to move? How clever would we have to be? How much technology would we need in this world to deliver our carbon targets? And here in my chart -- on the left-hand side is where we are now. This is the carbon intensity of economic growth in the economy at the moment. It's around about 770 grams of carbon. In the world I describe to you, we have to be right over here at the right-hand side at six grams of carbon. It's a 130-fold improvement, and that is 10 times further and faster than anything we've ever achieved in industrial history. Maybe we can do it, maybe it's possible -- who knows? Maybe we can even go further and get an economy that pulls carbon out of the atmosphere, which is what we're going to need to be doing by the end of the century. But shouldn't we just check first that the economic system that we have is remotely capable of delivering this kind of improvement?
Så jeg vil at dere forestiller dere en verden, i 2050, med omtrent ni milliarder mennesker, som alle sikter mot et Vestlig inntektsnivå, et Vestlig levesett. Også vil jeg stille et spørmål -- og vi gir dem det årlige to-prosents lønnstillegget også, fordi vi tror på vekst. Å så spør jeg: hvor langt og hvor fort må vi bevege oss? Hvor intelligente må vi være? Hvor mye teknologi vil vi trenge i verden for å nå våre klimagass-mål? Her er et diagram. Den venstre siden viser hvor vi er nå. Dette er klimagass-utslaget av økonomisk vekst fra økonomien akkurat nå. Omtrent 770 gram klimagass. I den virkeligheten jeg beskriver må vi være helt over på høyre side på seks gram klimagass. Det betyr en 130 gangers forbedring, og det er 10 ganger lenger og fortere enn noe vi har oppnådd i den industrielle historie. Kanskje klare vi det, kanskje er det mulig -- hvem vet? Kanskje kan vi komme enda lenger å lage en økonomi som trekker klimagasser ut av atmosfæren, som er det vi må gjøre mot slutten av dette århundret. Men burde vi ikke først sjekke om det økonomiske systemet vi har overhodet kan tenkes å være tilstrekkelig for en forbedring som dette?
So I want to just spend a couple of minutes on system dynamics. It's a bit complex, and I apologize for that. What I'll try and do, is I'll try and paraphrase it is sort of human terms. So it looks a little bit like this. Firms produce goods for households -- that's us -- and provide us with incomes, and that's even better, because we can spend those incomes on more goods and services. That's called the circular flow of the economy. It looks harmless enough. I just want to highlight one key feature of this system, which is the role of investment. Now investment constitutes only about a fifth of the national income in most modern economies, but it plays an absolutely vital role. And what it does essentially is to stimulate further consumption growth. It does this in a couple of ways -- chasing productivity, which drives down prices and encourages us to buy more stuff. But I want to concentrate on the role of investment in seeking out novelty, the production and consumption of novelty. Joseph Schumpeter called this "the process of creative destruction." It's a process of the production and reproduction of novelty, continually chasing expanding consumer markets, consumer goods, new consumer goods.
Jeg vil bruke noen minutter på å forklare systemdynamikk Det er litt komplisert, beklager det. Jeg skal prøve omformulere det til forståelige begreper. Det ser omtrent ut som dette. Bedrifter produserer varer for husholdninger -- det er oss -- og skaffer oss inntekter, og det er enda bedre, for da kan vi bruke disse inntektene på mer varer og tjenester Dette kalles den sirkulære økonomi Den virker harmløs nok. Jeg vil bare belyse et viktig egenskap ved dette systemet, nemlig investeringsrollen. Akkurat nå utgjør investeringer bare en femtedel av nasjonal inntekt i de fleste moderne økonomier, men de spiller en helt vesentlig rolle. Og hva de i hovedsak gjør er å stimulere til ytterligere økning i forbruket. De gjør dette på flere måter -- ved å etterstrebe produktivitet som driver prisene nedover og oppfordrer oss til å handle mer varer. Men jeg vil fokusere på investeringers rolle i det å søke "det nye", produksjonen og forbruket av "det nye". Joseph Schumpeter kalte dette "den kreative destruksjonsprosessen" Prosessen for produksjon og reproduksjon av "det nye", ved å ekspandere konsumentmarkeder kontinuerlig, varer til forbrukere, nye varer til forbrukere.
And this, this is where it gets interesting, because it turns out that human beings have something of an appetite for novelty. We love new stuff -- new material stuff for sure -- but also new ideas, new adventures, new experiences. But the materiality matters too, because in every society that anthropologists have looked at, material stuff operates as a kind of language -- a language of goods, a symbolic language that we use to tell each other stories -- stories, for example, about how important we are. Status-driven, conspicuous consumption thrives from the language of novelty. And here, all of a sudden, we have a system that is locking economic structure with social logic -- the economic institutions, and who we are as people, locked together to drive an engine of growth. And this engine is not just economic value; it is pulling material resources relentlessly through the system, driven by our own insatiable appetites, driven in fact by a sense of anxiety. Adam Smith, 200 years ago, spoke about our desire for a life without shame. A life without shame: in his day, what that meant was a linen shirt, and today, well, you still need the shirt, but you need the hybrid car, the HDTV, two holidays a year in the sun, the netbook and iPad, the list goes on -- an almost inexhaustible supply of goods, driven by this anxiety. And even if we don't want them, we need to buy them, because, if we don't buy them, the system crashes. And to stop it crashing over the last two to three decades, we've expanded the money supply, expanded credit and debt, so that people can keep buying stuff. And of course, that expansion was deeply implicated in the crisis.
Og her, her kommer det som er interessant, det viser seg nemlig at mennesker har en betydelig appetitt på "det som er nytt". Vi elsker nye greier -- ihvertfall nye ting -- men også nye ideer, nye eventyr, nye opplevelser. Men materialisme betyr mye. Fordi, i alle samfunn som antropologer har undersøkt, har materielle ting vært et slags språk, et språk av eiendeler, et symbolsk språk som vi bruker til å fortelle hverandre historier -- f. eks. historier, om hvor viktige vi er. Statusdrevet forbruk med hensikt å vise frem blomstrer ut av språket om "det nye". Og plutselig har vi et system som låser økonomisk struktur til en sosial logikk -- de økonomiske institusjonene, og hvem vi er som mennesker, låst til hverandre for å drive vekstmaskinen. Og dette maskineriet handler ikke bare om økonomisk verdi; det trekker uavlatelig materielle ressurser gjennom systemet, dyrket frem av vår egen uslokkelige apetitt, som er drevet frem av en slags engstelse. For 200 år siden snakket Adam Smith, om vårt begjær for et liv uten skam. Et liv uten skam: på hans tid, betydde at skjortene var strøket, og i dag, vel, du trenger fortsatt skjorta, men du trenger en hybridbil, en HDTV, to sydenferier i året, en laptop og en iPad, og lista bare fortsetter -- en nesten uuttømmelig tilførsel av eiendeler, drevet frem av denne engstelsen. Og selv om vi ikke vil ha de, trenger vi å kjøpe de, for hvis vi ikke kjøper de, ødelegges systemet. Og for unngå å ødelegge systemet har vi de to, tre siste ti-årene, økt pengetilførselen, økt kreditt og gjeld, slik at folk kan fortsett å kjøpe flere ting. Og denne økningen var selvsagt dypt medvirkende til krisen.
But this -- I just want to show you some data here. This is what it looks like, essentially, this credit and debt system, just for the U.K. This was the last 15 years before the crash, and you can see there, consumer debt rose dramatically. It was above the GDP for three years in a row just before the crisis. And in the mean time, personal savings absolutely plummeted. The savings ratio, net savings, were below zero in the middle of 2008, just before the crash. This is people expanding debt, drawing down their savings, just to stay in the game. This is a strange, rather perverse, story, just to put it in very simple terms. It's a story about us, people, being persuaded to spend money we don't have on things we don't need to create impressions that won't last on people we don't care about.
Men dette -- Jeg vil bare vise frem noe data her. Slik ser det ut, kreditt og gjeldssystemet bare for Storbritannia. Dette var de siste 15 årene før krisen. Som dere ser der, økte gjelden dramatisk. Den var høyere enn brutto nasjonalprodukt tre år på rad rett før krisen. I mellomtiden raste folks formue nedover. Netto formue, var negativ i midten av 2008, rett før krisen. Folk økte gjelden, og tæret på oppsparte midler, bare for å fortsette å være med i spillet. Dette er en ganske underlig og fordervet historie, for å uttrykke det med enkle begreper. Det er en historie om oss, mennesker, som blir overtalt til å bruke penger vi ikke har på ting vi ikke trenger for å gjøre inntrykk som ikke varer på mennesker vi ikke liker.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
But before we consign ourselves to despair, maybe we should just go back and say, "Did we get this right? Is this really how people are? Is this really how economies behave?" And almost straightaway we actually run up against a couple of anomalies. The first one is in the crisis itself. In the crisis, in the recession, what do people want to do? They want to hunker down, they want to look to the future. They want to spend less and save more. But saving is exactly the wrong thing to do from the system point of view. Keynes called this the "paradox of thrift" -- saving slows down recovery. And politicians call on us continually to draw down more debt, to draw down our own savings even further, just so that we can get the show back on the road, so we can keep this growth-based economy going. It's an anomaly, it's a place where the system actually is at odds with who we are as people.
Men før vi overgir oss til desperasjonen, kanskje vi burde gå ett skritt tilbake og si, "Fikk vi til dette? Er mennesker virkelig slik? Er det virkelig slik økonomer gjør?" Og med en gang finner vi et par ting som ikke stemmer. Det første er selve krisen. Inne i krisen, i den økonomiske nedturen, hva ønsker folk å gjøre? De ønsker å søke ly. De ønsker å se fremover. De ønsker å bruke mindre penger og spare mer. Men å spare er helt feil sett fra systemets synspunkt Keynes kalte dette for "sparsommelighetens paradoks" -- sparing bremser helingen av økonomien. Og politikerne ber oss kontinuerlig om å påta oss mer gjeld, å tappe våre oppsparte midler ytterligere, slik at vi kan gjenreise sirkuset, så vi kan beholde denne vekst-baserte økonomien. Det er et avvik, det er en tilstand hvor selve systemet settes opp mot hvem vi er som mennesker.
Here's another one -- completely different one: Why is it that we don't do the blindingly obvious things we should do to combat climate change, very, very simple things like buying energy-efficient appliances, putting in efficient lights, turning the lights off occasionally, insulating our homes? These things save carbon, they save energy, they save us money. So is it that, though they make perfect economic sense, we don't do them? Well, I had my own personal insight into this a few years ago. It was a Sunday evening, Sunday afternoon, and it was just after -- actually, to be honest, too long after -- we had moved into a new house. And I had finally got around to doing some draft stripping, installing insulation around the windows and doors to keep out the drafts. And my, then, five year-old daughter was helping me in the way that five year-olds do. And we'd been doing this for a while, when she turned to me very solemnly and said, "Will this really keep out the giraffes?" (Laughter) "Here they are, the giraffes." You can hear the five-year-old mind working. These ones, interestingly, are 400 miles north of here outside Barrow-in-Furness in Cumbria. Goodness knows what they make of the Lake District weather. But actually that childish misrepresentation stuck with me, because it suddenly became clear to me why we don't do the blindingly obvious things. We're too busy keeping out the giraffes -- putting the kids on the bus in the morning, getting ourselves to work on time, surviving email overload and shop floor politics, foraging for groceries, throwing together meals, escaping for a couple of precious hours in the evening into prime-time TV or TED online, getting from one end of the day to the other, keeping out the giraffes.
Her er en til -- fullstendig forskjellig. Hvorfor er det slik at vi ikke gjør det opplagte vi burde ha gjort å kjempe mot klimaendringer, veldig, veldig enkle ting som å kjøpe energieffektive apparater, bruke effektive lys, slå av lysene fra tid til annen, isolere hjemmene våre? Disse tingene senker klimagassutslipp, de sparer energi, vi sparer penger på det. Så er det slik at, selv om dette gir mening i et økonomisk perspektiv, så gjør vi det ikke? Wel, jeg hadde mine egne erfaringer med dette noen år tilbake Det var søndag kveld, søndag ettermiddag, og det var rett etter -- faktisk, for å være ærlig, altfor lenge etter -- vi hadde flyttet inn et nytt hus. Og jeg fikk endelig tid til å gjøre noen tiltak mot trekk montere tetninglister rundt vinduer og dører for å holde trekken ute. Og min, da, fem år gamle datter hjalp meg sånn som femåringer gjør. Og vi hadde holdt på en stund, da hun snur seg mot meg og sier alvorlig "Vil virkelig dette holde giraffene ute?" (ordene "giraff" og "trekk" ligner hverandre på engelsk) (Latter) "Her er giraffene." Du kan høre femårings-hjernen jobbe. Det finnes, interessant nok, giraffer 640 km lenger nord utenfor Barrow-in-Furness i Cumbria. Gud vet hvordan de klarer seg i været i Lake District. Men denne barnlige misforståelsen satte seg fast hos meg, fordi det plutselig ble klart for meg hvorfor vi ikke gjør det opplagte. Vi er altfor opptatt med å holde giraffene ute -- sette barna på bussen om morgenen, komme oss på jobb i tide, overleve en voksende mengde e-poster og navigere i maktspillet på arbeidsplassen, rase rundt etter matvarer, kaste sammen måltider, rømme unna for å få et par dyrebare timer på kvelden som man kan bruke til å se på TV eller TED på Internet, og komme seg slik fra den ene enden av dagen til den andre, ved å holde giraffene ute.
(Laughter)
(Latter)
What is the objective? "What is the objective of the consumer?" Mary Douglas asked in an essay on poverty written 35 years ago. "It is," she said, "to help create the social world and find a credible place in it." That is a deeply humanizing vision of our lives, and it's a completely different vision than the one that lies at the heart of this economic model. So who are we? Who are these people? Are we these novelty-seeking, hedonistic, selfish individuals? Or might we actually occasionally be something like the selfless altruist depicted in Rembrandt's lovely, lovely sketch here? Well psychology actually says there is a tension -- a tension between self-regarding behaviors and other regarding behaviors. And these tensions have deep evolutionary roots, so selfish behavior is adaptive in certain circumstances -- fight or flight.
Hva er målet? "Hva er målet til forbrukerne?" spurte Mary Douglas i et artikkel om fattigdom skrevet for 35 år siden. "Det er," sa hun, "å være med å lage en verden med fellesskap og finne en pålitelig plass i den." Dette er en dypt menneskeliggjørende visjon for våre liv. og det er en fullstendig forskjellig visjon fra den som er kjernen i denne økonomiske modellen. Så hvem er vi? Hvem er disse menneskene? Er vi disse nyhetssøkende, nytelses-syke, egoistiske individene? Eller kan vi innimellom være mer lik denne uselviske personen avbildet i Rembrandt's vakre, vakre tegning her? Vel, psykologien forteller oss at det er en spenning, en spenning mellom egoistisk væremåte og omtanke for andre. Og disse spenningene har dype røtter Så egoistisk væremåte er tilpasningsdyktig under noen omstendigheter -- kjemp eller flykt.
But other regarding behaviors are essential to our evolution as social beings. And perhaps even more interesting from our point of view, another tension between novelty-seeking behaviors and tradition or conservation. Novelty is adaptive when things are changing and you need to adapt yourself. Tradition is essential to lay down the stability to raise families and form cohesive social groups. So here, all of a sudden, we're looking at a map of the human heart. And it reveals to us, suddenly, the crux of the matter. What we've done is we've created economies. We've created systems, which systematically privilege, encourage, one narrow quadrant of the human soul and left the others unregarded. And in the same token, the solution becomes clear, because this isn't, therefore, about changing human nature. It isn't, in fact, about curtailing possibilities. It is about opening up. It is about allowing ourselves the freedom to become fully human, recognizing the depth and the breadth of the human psyche and building institutions to protect Rembrandt's fragile altruist within.
Men omtanke for andre er essensiell for vår utvikling som samfunnsbevisste mennesker. Og kanskje mer interessant fra vårt perspektiv, en annen spenning mellom nyhetssøkende væremåte og tradisjon og konservatisme. Nyhetssøkende væremåte er tilpasningsdyktig når ting endrer seg og man må tilpasse seg. Tradisjon er essensiell for å skape stabilitet til å stifte famile og sammenknyttede felleskap. Så her ser vi plutselig, et kart over den menneskelige natur. Og det avslører, plutselig, sakens kjerne. Det vi har gjort er å skape økonomier. Vi har laget systemer, som systematisk begunstiger og oppfordrer en liten fjerdedel av den menneskelige natur og ikke befatter seg med de andre. Og i denne avsløringen, kommer løsningen til syne, fordi det er derfor ikke snakk om å endre den menneskelige natur. Det handler, faktisk, ikke om å begrense muligheter. Det handler om å åpne opp. Det handler om å tillate oss friheten til å bli fullstendige mennesker, ved å erkjenne dybden og bredden i den menneskelige psyke og bygge samfunn som beskytter Rembrandt's skjøre altruist.
What does all this mean for economics? What would economies look like if we took that vision of human nature at their heart and stretched them along these orthogonal dimensions of the human psyche? Well, it might look a little bit like the 4,000 community-interest companies that have sprung up in the U.K. over the last five years and a similar rise in B corporations in the United States, enterprises that have ecological and social goals written into their constitution at their heart -- companies, in fact, like this one, Ecosia. And I just want to, very quickly, show you this. Ecosia is an Internet search engine. Internet search engines work by drawing revenues from sponsored links that appear when you do a search. And Ecosia works in pretty much the same way. So we can do that here -- we can just put in a little search term. There you go, Oxford, that's where we are. See what comes up. The difference with Ecosia though is that, in Ecosia's case, it draws the revenues in the same way, but it allocates 80 percent of those revenues to a rainforest protection project in the Amazon. And we're going to do it. We're just going to click on Naturejobs.uk. In case anyone out there is looking for a job in a recession, that's the page to go to. And what happened then was the sponsor gave revenues to Ecosia, and Ecosia is giving 80 percent of those revenues to a rainforest protection project. It's taking profits from one place and allocating them into the protection of ecological resources.
Hva betyr dette for økonomiene? Hvordan kommer økonomiene til å se ut hvis vi tar inn denne visjonen om den menneskelige natur i deres kjerne og strakk de ut over disse ortogonale dimensjonene som den menneskelige psyke består av? Vel, det kan kanskje se litt ut som de 4000 samfunnsengasjert selskapene som har blomstret opp i Storbritannia i løpet av de siste fem årene og en tilsvarende økning i antall samfunnsnyttige aksjeselskap i USA, selskaper som har økologiske og sosiale mål nedfelt i deres karakter i deres kjerne, selskaper, som dette her, Ecosia. Og jeg vil gjerne raskt vise dere, Ecosia er en søkemotor for Internet. Søkemotorer for Internet tjener penger på lenker fra sponsorer som dukker opp i eller nær søkeresultatene. Og Ecosia virker i stor grad på samme måte. Så vi kan gjøre det her. Vi skriver et lite søkeord. Sånn, Oxford, det er der vi er nå. Se hva som kommer opp. Forskjellen med Ecosia er imidlertid at, Ecosia henter inntekter på samme måte, men de fordeler 80 prosent av disse inntektene til et prosjekt for bevaring av regnskog i Amazonas. Og nå skal vi gjøre det. Vi skal klikke på Naturejobs.uk. I tilfelle noen av dere der ute ser etter en jobb i nedgangstidene, er dette siden man bør gå til. Det som skjedde nå var at sponsoren ga inntekter til Ecosia, og at Ecosia gir 80 prosent av den inntekten til et regnskogprosjekt. De tar utbytte fra et sted og fordeler det til beskyttelse av økologiske ressurser.
It's a different kind of enterprise for a new economy. It's a form, if you like, of ecological altruism -- perhaps something along those lines. Maybe it's that. Whatever it is, whatever this new economy is, what we need the economy to do, in fact, is to put investment back into the heart of the model, to re-conceive investment. Only now, investment isn't going to be about the relentless and mindless pursuit of consumption growth. Investment has to be a different beast. Investment has to be, in the new economy, protecting and nurturing the ecological assets on which our future depends. It has to be about transition. It has to be investing in low-carbon technologies and infrastructures. We have to invest, in fact, in the idea of a meaningful prosperity, providing capabilities for people to flourish.
De er et annerledes selskap for en ny økonomi Man kan si at dette er en form for økologisk altruisme -- eller noe sånt. Kanskje det er det det er. Uansett hva det er, hva nå denne nye økonomien måtte være, det som må kjennetegne den nye økonomien er, faktisk, at den investerer tilbake til kjernen av modellen, og investerer på en ny måte. Den nye måten, kommer ikke til å handle om ustoppelig og likegyldig steben etter vekst i forbruket. Investering må være noe helt annet. Investeringer, i den nye økonomien, må beskytte og fostre de økologiske aspektene som vår fremtid avhenger av. Det må handle om overgang Det må handle om investeringer i teknologier med lavt utslipp og infrastrukturer. Vi må faktisk investere i ideen om meningsfylt velstand, som gir muligheter til at mennesker kan blomstre.
And of course, this task has material dimensions. It would be nonsense to talk about people flourishing if they didn't have food, clothing and shelter. But it's also clear that prosperity goes beyond this. It has social and psychological aims -- family, friendship, commitments, society, participating in the life of that society. And this too requires investment, investment -- for example, in places -- places where we can connect, places where we can participate, shared spaces, concert halls, gardens, public parks, libraries, museums, quiet centers, places of joy and celebration, places of tranquility and contemplation, sites for the "cultivation of a common citizenship," in Michael Sandel's lovely phrase. An investment -- investment, after all, is just such a basic economic concept -- is nothing more nor less than a relationship between the present and the future, a shared present and a common future. And we need that relationship to reflect, to reclaim hope.
Denne oppgaven har naturligvis materielle dimensjoner. Det ville vært tull å snakke om menneskers blomstring hvis de ikke har mat, klær og tak over hodet. Men det er klart at velstand betyr noe mer. Det innebærer sosiale og psykologiske mål -- familie, vennskap, forpliktelser, felleskap, deltakelse i dette samfunnslivet. Dette forutsetter også investeringer, for eksempel investeringer i steder, steder vi kan stifte bekjentskap, steder vi kan delta, delte rom, konserthaller, hager, offentlige parker, biblioteker, museer, stille rom, steder for glede og feiring, steder for ro og kontemplasjon, steder for "kultivering av et felles borgerskap" Michael Sandel's uttrykker det herlig. En investering -- investeringer er tross alt bare et grunnleggende økonomisk konsept -- hverken mer eller mindre enn et relasjon mellom nåtid og fremtid, en delt nåtid og en felles fremtid. Og denne relasjon må være slik at, den er istand til å gjenvinne håpet.
So let me come back, with this sense of hope, to the two billion people still trying to live each day on less than the price of a skinny latte from the cafe next door. What can we offer those people? It's clear that we have a responsibility to help lift them out of poverty. It's clear that we have a responsibility to make room for growth where growth really matters in those poorest nations. And it's also clear that we will never achieve that unless we're capable of redefining a meaningful sense of prosperity in the richer nations, a prosperity that is more meaningful and less materialistic than the growth-based model. So this is not just a Western post-materialist fantasy. In fact, an African philosopher wrote to me, when "Prosperity Without Growth" was published, pointing out the similarities between this view of prosperity and the traditional African concept of ubuntu. Ubuntu says, "I am because we are." Prosperity is a shared endeavor. Its roots are long and deep -- its foundations, I've tried to show, exist already, inside each of us. So this is not about standing in the way of development. It's not about overthrowing capitalism. It's not about trying to change human nature. What we're doing here is we're taking a few simple steps towards an economics fit for purpose. And at the heart of that economics, we're placing a more credible, more robust, and more realistic vision of what it means to be human.
Så la meg komme tilbake, med et snev av håp, til disse to milliardene mennesker som fortsatt forsøker å leve hver dag på mindre enn prisen av en mager latte fra kafèen ved siden av. Hva kan vi tilby disse menneskene? Det er klart at vi har et ansvar for å hjelpe de ut av fattigdommen. Det er klart at vi har et ansvar for å lage rom for vekst hvor vekst i virkeligheten betyr noe for disse fattigste nasjonene. Det er også klart at vi ikke kommer til å oppnå dette med mindre vi er istand til å redefinere et forstandig betydning av velstand i de rikere nasjonene. en velstand som er mer meningsfylt og mindre materialistisk enn denne vekstbaserte modellen. Dette er altså ikke bare en vestlig post-materialistisk fantasi. Faktisk, skrev en afrikansk filosof til meg, da boken "Velstand uten vekst" ble publisert, og fremhevet likhetene mellom dette synet på velstand og det tradisjonelle afrikanske konseptet "ubuntu". Ubuntu betyr, "Jeg eksisterer fordi vi eksisterer." Velstand er et felles anliggende. Dens røtter er lange og dype. Jeg har forsøkt å vise at grunnlaget til den allerede finnes, inne i oss alle. Så dette handler ikke om å stå i veien for utvikling. Det handler ikke om å forkaste kapitalismen. Det handler ikke om å forandre den menneskelige natur. Det vi gjør med dette er at vi tar noen få enkle skritt i retning av en økonomi egnet for formålet. Og i kjernen av denne økonomien, plasserer vi en mer troverdig, mer robust, og mer realistisk visjon om hva det betyr å være menneske.
Thank you very much.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)
Chris Anderson: While they're taking the podium away, just a quick question. First of all, economists aren't supposed to be inspiring, so you may need to work on the tone a little. (Laughter) Can you picture the politicians ever buying into this? I mean, can you picture a politician standing up in Britain and saying, "GDP fell two percent this year. Good news! We're actually all happier, and a country's more beautiful, and our lives are better."
Chris Anderson: Et raskt spørsmål, mens vi rydder vekk podiet. Først og fremst, det er ikke meningen at økonomer skal være inspirerende, så du bør kanskje jobbe litt med den tonen der. (Latter) Kan du noensinne forestille deg at politikere vil kjøpe dette? Jeg mener, kan du forestille deg, en politiker i Storbritannia stikke hodet frem og si, "BNP falt med to prosent i år. Gode nyheter! Vi er alle lykkeligere, og landet er vakrere, og livene våre er bedre."
Tim Jackson: Well that's clearly not what you're doing. You're not making news out of things falling down. You're making news out of the things that tell you that we're flourishing. Can I picture politicians doing it? Actually, I already am seeing a little bit of it. When we first started this kind of work, politicians would stand up, treasury spokesmen would stand up, and accuse us of wanting to go back and live in caves. And actually in the period through which we've been working over the last 18 years -- partly because of the financial crisis and a little bit of humility in the profession of economics -- actually people are engaging in this issue in all sorts of countries around the world.
Tim Jackson: Vel, det er opplagt ikke hva du gjør. Du lager ikke nyheter av ting som faller. Du lager nyheter av de tingene som forteller at vi blomstrer. Kan jeg forestille meg at politikere kan gjøre dette? Faktisk, ser jeg allerede antydning til dette. Da vi først startet opp med denne typen arbeid, stod politikere frem, talsmenn for kapitalismen stod frem, og beskyldte oss for å ville bli huleboere igjen. Og i løpet av de 18 årene vi har jobbet -- delvis på grunn av finanskrisen og et snev av ydmykhet i økonomi-faget -- engasjerer folk seg faktisk i dette problemet i alle slags land i hele verden.
CA: But is it mainly politicians who are going to have to get their act together, or is it going to be more just civil society and companies?
CA: Men er det hovedsaklig politikere som må ta seg sammen her, eller er det samfunnet generelt og selskaper?
TJ: It has to be companies. It has to be civil society. But it has to have political leadership. This is a kind of agenda, which actually politicians themselves are kind of caught in that dilemma, because they're hooked on the growth model themselves. But actually opening up the space to think about different ways of governing, different kinds of politics, and creating the space for civil society and businesses to operate differently -- absolutely vital.
TJ: Det må være selskaper. Det må være samfunnet. Men det må være politisk lederskap. Dette er en slags agenda, hvor faktisk politikerne selv er fanget i et slags dilemma, fordi de er hekta på denne vekstmodellen selv. Men å faktisk lage rom til å tenke annerledes på styring, annen type politikk, og lage rom til at samfunnet og selskaper kan opere på en anne måte -- er absolutt essensielt.
CA: And if someone could convince you that we actually can make the -- what was it? -- the 130-fold improvement in efficiency, of reduction of carbon footprint, would you then actually like that picture of economic growth into more knowledge-based goods?
CA: Og hvis noen klarer å overbevise deg om at vi kan oppnå denne -- hva var det? -- 130-gangers forbedringen i effektivitet, i forhold til utslipp av klimagasser, ville du like det bildet av økonomisk vekst inn i mere kunnskaps-baserte varer?
TJ: I would still want to know that you could do that and get below zero by the end of the century, in terms of taking carbon out of the atmosphere, and solve the problem of biodiversity and reduce the impact on land use and do something about the erosion of topsoils and the quality of water. If you can convince me we can do all that, then, yes, I would take the two percent.
TJ: Jeg ville fortsatt gjerne vite om du kunne oppnå dette og komme under null-nivå i løpet av slutten av dette århundret, ved å ta klimagasser ut av atmosfæren, og løse problemet med mangel på biologisk mangfold og redusere virkningen av økt bruk av landområder og gjøre noe med erosjonen av matjord og vannkvaliteten. Hvis du kan overbevise meg om at vi kan gjøre alt dette, ja, da ville jeg tatt imot de to prosentene.
CA: Tim, thank you for a very important talk. Thank you.
CA: Tim, takk for et veldig viktig foredrag. Takk.
(Applause)
(Applaus)