On August 12, 2020, two groups of girls went out to protest in Minsk, the capital city of Belarus. They put on white clothes and went barefoot out into the street. In the morning, some went to Komarovskiy Market in the center of town. Later that day, the other group gathered with flowers at the eternal flame under the victory monument. They stood together holding hands, and they started to sing the Belarusian lullaby, waiting for the police cars to arrive. They knew the police would pick them up just like that: barefoot with flowers in their hands, that they would take them to the police station, beat them up and try to humiliate them. And yet they did it anyway.
12. august 2020 gikk to grupper av jenter ut for å protestere i Minsk, hovedstaden i Hviterussland. De tok på seg hvite klær og gikk barbent ut på gatene. Om morgenen gikk noen av dem til Komarovskiy-markedet i sentrum. Senere på dagen samlet den andre gruppen seg med blomster ved den evige flammen under seiersmonumentet. De holdt hverandres hender og begynte å synge en hviterussisk godtnattsang, mens de ventet på politiet. De visste at politiet ville ta dem med seg som de var, barbeinte og med blomster i hendene, inn til politistasjonen, slå dem og ydmyke dem. Men jentene gjorde det likevel.
This year, something changed in Belarus, a country of more than nine million people that has been ruled by an authoritarian leader since 1994. These young women were protesting the latest rigged election result, which had taken [place] just a few days earlier. Their small expressions of protest very quickly expanded into massive, peaceful, women-led demonstrations all across the country.
I år er det noe som har forandret seg noe i Hviterussland, et land med over 9 millioner innbyggere og som har blitt styrt av en autoritær leder siden 1994. Disse unge kvinnene protesterte mot det siste, fiksede resultatet av valget som hadde funnet sted bare noen dager før. Det lille uttrykket for motstand spredte seg raskt og ble til store, fredelige demonstrasjoner gjennomført av kvinner i hele landet.
Within just a few days, a few hundred thousand people took to the streets and demonstrations have continued ever since, the likes of which Belarus has never seen before. All this despite the fact that the president proclaimed himself reelected and that more than 10,000 people have been detained, hundreds tortured and at least six killed.
I løpet av få dager gikk hundretusenvis av folk ut på gatene, og de demonstrerer fortsatt. Det har ikke Hviterussland sett før. Alt dette til tross for at presidenten erklærte seg som gjenvalgt og at over 10.000 mennesker ble arrestert, hundrevis ble torturert og minst seks ble drept.
Many people wonder why the people of Belarus are speaking up now. What makes them keep taking to the streets despite unprecedented police violence, despite state lawlessness? The answer I hear the most is that people have become fearless, and it's something we have become together.
Det er mange som lurer på hvorfor folket i Hviterussland protesterer nå. Hvorfor fortsetter de å gå ut på gatene til tross for politivold ulikt noe man har sett før, til tross for at staten handler lovløst? Svaret jeg hører oftest er at folk har blitt fryktløse, og det har vi blitt sammen.
Because fear is the province of one. It feeds on isolation. It doesn't discriminate: men, women, children, elderly -- all of us can feel fear, but only as long as we are on our own. Fearlessness takes two. It only works if and when we show up for each other. Show up so that your neighbor, your colleague, your friend has courage. And they will do the same for you.
For frykt hører til bare én. Den vokser når vi er alene. Den gjør ikke forskjell på menn, kvinner, barn, eldre -- hver eneste av oss kan føle frykt, men bare så lenge vi er alene. For fryktløshet trengs det to. Den bare virker hvis og når vi er der for hverandre. Vær der slik at din nabo, din kollega, din venn kan bli modig. Og de vil gjøre det samme for deg.
A lot has been made of my own role in the presidential election of August 2020. How I stepped in to run for my husband, Sergei, when he was jailed and it became clear that the authorities would deny him his chance to run himself; how I rightfully won the election and became the elected leader of a democratic Belarus, but the official results only gave me 10 percent of the vote and I was forced into exile with my children; how I still fight for those who voted for me and whose voice the regime wants to steal; how "fearless" I am.
Det har vært mye snakk om min egen rolle i presidentvalget i august 2020. Om at jeg stilte til valg da ektemannen min, Sergei, ble fengslet, og det ble klart at myndighetene ville nekte ham å stille til valg; at jeg rettmessig vant valget og ble den valgte lederen for et demokratisk Hviterussland, men det offisielle utfallet sa at jeg bare fikk 10 prosent av stemmene og jeg ble tvunget til eksil med barna mine; at jeg fortsatt kjemper for de som valgte meg og for deres stemmer som regjeringa vil stjele; hvor "fryktløs" jeg er.
But there were many moments when I was frightened, and I wanted to step down. I was threatened and forced to believe that I'm alone in this fight. And yet the more cities I visited, the more people showed up for the rallies, the less fear I had. And then in the days before the election in Minsk, 60,000 people came to show their support for me, and I was no longer afraid.
Men det har vært mange øyeblikk hvor jeg har vært veldig redd og har villet trekke meg tilbake. Jeg ble truet og tvunget til å tro at jeg er alene i denne kampen. Men jo flere byer jeg reiste til, jo flere mennesker kom til forsamlingene, desto mindre redd ble jeg. Og så, i dagene før valget i Minsk kom det 60.000 mennesker for å vise sin støtte til meg, og da var jeg ikke redd lenger.
I never wanted to do any of this. I was never overly political, and I never planned to run for office. I wanted to be a mom and a wife. But by fate and the will of my people, I was elevated to this position. And I accept this with a sense of duty and pride. I will not give up. And I will show up for people, because they show up for me. Our courage is born from unity. Our solidarity is our strength.
Jeg hadde aldri planlagt dette. Jeg har aldri vært særlig opptatt av politikk og hadde aldri planlagt å stille til valg. Jeg ville være en mor og en kone. Men både skjebnen og viljen til folket mitt løftet meg til denne posisjonen. Og jeg aksepterer dette med en følelse av plikt og stolthet. Jeg skal ikke gi opp. Og jeg skal være tilstede for folk fordi de er tilstede for meg. Motet vårt kommer fra enhet. Soldariteten vår er styrken vår.
I also now understand that being fearless is a commitment. It is a decision you make every single day. It is a responsibility you take -- responsibility for one another. In this regard, I'm no different from my fellow Belarusians. Their support is tangible. Their solidarity grows in progression. When there are two of you, you are daring. When you're 100, you are brave. When there are thousands of you, you are fearless. And once you are tens of thousands, you become invincible.
Jeg forstår også nå at fryktløshet er en forpliktelse. Den er et valg du tar hver eneste dag. Med det valget tar vi et ansvar -- et ansvar for hverandre. Det er ingen forskjell på meg og de andre menneskene i Hviterussland. Støtten deres er så tydelig. Solidariteten deres blir stadig sterkere. Hvis du har en person med deg, så tar du en sjanse. Hvis dere er 100 personer, så er dere modige. Hvis dere er flere tusen personer, så er dere fryktløse. Og hvis dere blir titusenvis av mennesker, så blir dere usårbare.
Thank you.
Takk.