So I was privileged to train in transplantation under two great surgical pioneers: Thomas Starzl, who performed the world's first successful liver transplant in 1967, and Sir Roy Calne, who performed the first liver transplant in the U.K. in the following year. I returned to Singapore and, in 1990, performed Asia's first successful cadaveric liver transplant procedure, but against all odds. Now when I look back, the transplant was actually the easiest part. Next, raising the money to fund the procedure. But perhaps the most challenging part was to convince the regulators -- a matter which was debated in the parliament -- that a young female surgeon be allowed the opportunity to pioneer for her country. But 20 years on, my patient, Surinder, is Asia's longest surviving cadaveric liver transplant to date. (Applause) And perhaps more important, I am the proud godmother to her 14 year-old son.
Jeg var privilegert da jeg fikk lære transplantasjon av to store kirurgiske pionerer: Thomas Starzl, som utførte verdens første vellykkede levertransplantasjon i 1967, og Sir Roy Calne, som utførte den første levertransplantasjonen i Storbritannia året etter. Jeg dro tilbake til Singapore og i 1990 utførte Asias første vellykkede levertransplantasjon fra et død donor, men mot alle odds. Når jeg nå ser tilbake, var transplantasjonen faktisk den enkleste delen. Deretter, skaffe penger til å finansiere operasjonen. Men kanskje den mest utfordrende delen var å overbevise myndighetene -- en sak som ble debattert i parlamentet -- hvorvidt en ung kvinnelig kirurg skulle få muligheten til å gjøre noe pionérende for hennes land. Men 20 år etter, er pasienten min Surinder, Asias lengste overlevende levertransplantasjon fra en død donor til dags dato. (Applaus) Og kanskje enda viktigere, er jeg den stolte gudmoren til hennes 14 år gamle sønn.
(Applause)
(Applaus)
But not all patients on the transplant wait list are so fortunate. The truth is, there are just simply not enough donor organs to go around. As the demand for donor organs continues to rise, in large part due to the aging population, the supply has remained relatively constant. In the United States alone, 100,000 men, women and children are on the waiting list for donor organs, and more than a dozen die each day because of a lack of donor organs. The transplant community has actively campaigned in organ donation. And the gift of life has been extended from brain-dead donors to living, related donors -- relatives who might donate an organ or a part of an organ, like a split liver graft, to a relative or loved one.
Men ikke alle pasienter på ventelisten for transplantasjoner er like heldige. Sannheten er den at, det simpelthen ikke er nok organdonorer til alle. Mens etterspørselen for organdonorer fortsetter å øke, i store deler på grunn av eldrebølgen, har tilbudet vært relativt konstant. Bare i USA alene, er 100 000 menn, kvinner og barn på ventelisten for organdonasjon, og mer enn et dusin dør hver dag på grunn av manglende organer. Interesseorganisasjonene for transplantasjon har aktivt kjempet for organdonasjon. Og livets gave har blitt forlenget fra hjernedøde donorer til levende, donorer fra familiemedlem -- familiemedlemmer som vil donere et organ eller deler av et organ, som i en splitt-levertransplantasjon, til en slektning eller en elskede.
But as there was still a dire shortage of donor organs, the gift of life was then extended from living, related donors to now living, unrelated donors. And this then has given rise to unprecedented and unexpected moral controversy. How can one distinguish a donation that is voluntary and altruistic from one that is forced or coerced from, for example, a submissive spouse, an in-law, a servant, a slave, an employee? Where and how can we draw the line? In my part of the world, too many people live below the poverty line. And in some areas, the commercial gifting of an organ in exchange for monetary reward has led to a flourishing trade in living, unrelated donors.
Men mens det fortsatt var en desperat mangel på organdonorer, ble livets gave ble så utvidet fra levende donorer fra slektninger til levende donorer som ikke er i slekt. Og dette har da vært opphav til en enestående og uventet moralsk kontrovers. Hvordan kan man skille en donasjon som er frivillig og altruistisk fra en som er gjort ved makt eller tvunget som for eksempel, en underdanig ektefelle, en fra svigerfamilien en tjener, en slave en ansatt? Hvor og hvordan kan vi sette grensene? I min del av verden, lever altfor mange under fattigdomsgrensen. Og i noen områder, har kommersialiseringen av organgaver i bytte mot monetær belønning ført til en blomstrende handel på levende donorer som ikke er i slekt.
Shortly after I performed the first liver transplant, I received my next assignment, and that was to go to the prisons to harvest organs from executed prisoners. I was also pregnant at the time. Pregnancies are meant to be happy and fulfilling moments in any woman's life. But my joyful period was marred by solemn and morbid thoughts -- thoughts of walking through the prison's high-security death row, as this was the only route to take me to the makeshift operating room. And at each time, I would feel the chilling stares of condemned prisoners' eyes follow me. And for two years, I struggled with the dilemma of waking up at 4:30 am on a Friday morning, driving to the prison, getting down, gloved and scrubbed, ready to receive the body of an executed prisoner, remove the organs and then transport these organs to the recipient hospital and then graft the gift of life to a recipient the same afternoon. No doubt, I was informed, the consent had been obtained.
Kort tid etter at jeg utførte den første levertransplantasjonen, fikk jeg mitt neste oppdrag, og det var å dra til fengslene for å høste organer fra henrettede innsatte. Jeg var også gravid på den tiden. Graviditet er ment å være lykkelige og givende del av enhver kvinnes liv. Men min gledelige periode ble skjemmet av dystre og makabre tanker -- tanken på å gå igjennom fengslets høytsikrede avdeling for de dødsdømte, ettersom dette var en eneste veien til det provisoriske operasjonsrommet. Og hver gang, følte jeg de kjølige blikkene fra de dødsdømtes øyne følge meg. Og i to år slet jeg med dilemmaet med å våkne opp halv fire på morgenen på en fredagsmorgen, kjøre til fengslet, få på operasjonsfrakk, hansker, og kirurgisk håndvask klar til å motta kroppen fra en henrettet fange, fjerne organene og transportere disse organene til det mottagene sykehus og transplantere livets gave til en mottaker samme ettermiddag. Det var ingen tvil at jeg ble informert, om at samtykke hadde blitt gitt.
But, in my life, the one fulfilling skill that I had was now invoking feelings of conflict -- conflict ranging from extreme sorrow and doubt at dawn to celebratory joy at engrafting the gift of life at dusk. In my team, the lives of one or two of my colleagues were tainted by this experience. Some of us may have been sublimated, but really none of us remained the same. I was troubled that the retrieval of organs from executed prisoners was at least as morally controversial as the harvesting of stem cells from human embryos. And in my mind, I realized as a surgical pioneer that the purpose of my position of influence was surely to speak up for those who have no influence. It made me wonder if there could be a better way -- a way to circumvent death and yet deliver the gift of life that might exponentially impact millions of patients worldwide.
Men i mitt liv, hadde den eneste givende evnen jeg hadde nå vekket en følelse av konflikt i meg-- konflikt som gikk fra ekstrem sorg og tvil ved daggry til feirende glede ved å transplantere livets gave ved skumring. I min gruppe, ble livet til en eller to av mine kolleger fordervet av denne opplevelsen. Andre av oss kan ha blitt sublimert, men ingen av oss ble egentlig den samme. Jeg var plaget av at innhøsting av organer fra henrettede innsatte var minst like moralsk kontroversielt som høsting av stamceller fra humane embryo. Og i mine øyne, innså jeg at som en kirurgisk pionér at formålet med min stilling med innflytelse var nettopp å snakke for de som ikke har innflytelse. Det fikk meg til å lure på om det fantes en bedre måte -- en måte å omgå døden og samtidig levere livets gave som eksponensielt kunne innvirke millioner av pasienter verden over.
Now just about that time, the practice of surgery evolved from big to small, from wide open incisions to keyhole procedures, tiny incisions. And in transplantation, concepts shifted from whole organs to cells. In 1988, at the University of Minnesota, I participated in a small series of whole organ pancreas transplants. I witnessed the technical difficulty. And this inspired in my mind a shift from transplanting whole organs to perhaps transplanting cells. I thought to myself, why not take the individual cells out of the pancreas -- the cells that secrete insulin to cure diabetes -- and transplant these cells? -- technically a much simpler procedure than having to grapple with the complexities of transplanting a whole organ.
Omkring på den tiden, utviklet det kirurgiske yrket seg fra stort til lite, fra store åpne kutt til kikkhullskirurgi, små kutt. Og innen transplantasjonsfaget, endret synet seg fra hele organer til celler. i 1988, ved universitetet i Minnesota deltok jeg i en rekke hel-organ transplantasjoner av bukspyttkjertler. Jeg bevitnet de tekniske vanskelighetene. Og dette inspirerte i mitt sinn en endring fra transplantasjon av hele organer til kanskje transplantasjon av celler. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor ikke ta de individuelle cellene ut av bukspyttkjertelen -- cellene som sekreterer insulin for å kurere diabetes -- og transplantere disse cellene -- en teknisk mye enklere operasjon enn å måtte stri med vanskelighetene med å transplantere et helt organ.
And at that time, stem cell research had gained momentum, following the isolation of the world's first human embryonic stem cells in the 1990s. The observation that stem cells, as master cells, could give rise to a whole variety of different cell types -- heart cells, liver cells, pancreatic islet cells -- captured the attention of the media and the imagination of the public. I too was fascinated by this new and disruptive cell technology, and this inspired a shift in my mindset, from transplanting whole organs to transplanting cells. And I focused my research on stem cells as a possible source for cell transplants.
Og på den tiden hadde stamcelleforskning fått vann på mølla, etter isoleringen av verdens første humane embryonale stamcelle på nittitallet. Oppdagelsen at stamceller, som mesterceller, kunne gi opphav til en hel rekke forskjellige celletyper -- hjerteceller, leverceller, langerhanske øyer -- grep oppmerksomheten til media og fantasien til publikum. Jeg ble også fascinert av denne nye og banebrytende celleteknologien, og dette inspirerte til en forandring i min tenkemåte fra å transplantere hele organer til å transplantere celler. Så jeg fokuserte min forskning på stamceller som en mulig kilde til celletransplantasjon.
Today we realize that there are many different types of stem cells. Embryonic stem cells have occupied center stage, chiefly because of their pluripotency -- that is their ease in differentiating into a variety of different cell types. But the moral controversy surrounding embryonic stem cells -- the fact that these cells are derived from five-day old human embryos -- has encouraged research into other types of stem cells.
I dag vet vi at det er mange forskjellige typer stamceller. Embryonale stamceller har vært mest i vinden, hovedsaklig på grunn av dens pluripotens -- det vil si, deres evne til å differensiere til en rekke forskjellige celletyper. Men, den moralske kontroversen som foregår rundt embryonale stamceller -- det faktum at disse cellene kommer fra fem dager gamle humane embryo -- har oppmuntret til forskning på andre typer stamceller.
Now to the ridicule of my colleagues, I inspired my lab to focus on what I thought was the most non-controversial source of stem cells, adipose tissue, or fat, yes fat -- nowadays available in abundant supply -- you and I, I think, would be very happy to get rid of anyway. Fat-derived stem cells are adult stem cells. And adult stem cells are found in you and me -- in our blood, in our bone marrow, in our fat, our skin and other organs. And as it turns out, fat is one of the best sources of adult stem cells. But adult stem cells are not embryonic stem cells. And here is the limitation: adult stem cells are mature cells, and, like mature human beings, these cells are more restricted in their thought and more restricted in their behavior and are unable to give rise to the wide variety of specialized cell types, as embryonic stem cells [can].
Nå, til mine kollegers latterliggjøring, inspirerte jeg min lab til å fokusere på hva jeg trodde var den mest ikke-kontroversielle kilde for stamceller, fettvev, eller fett, ja fett -- som i disse dager er tilgjengelig i rikelige mengder -- som jeg tror både du og jeg hadde blitt lykkelig for å bli kvitt uansett. Fettderiverte stamceller er somatiske stamceller. Og somatiske stamceller finnes i deg og meg -- i blodet vårt, i vår beinmarg, i vårt fettlager, vår hud og andre organer. Og det viser seg, at fett er en av de beste kildene til somatiske stamceller. Men somatiske stamceller er ikke embryonale stamceller. Og der ligger begrensningen: somatiske stamceller er modnede celler, og, som modne mennesker er disse cellene begrenset i deres tanker og mer begrenset i deres oppførsel og er ikke i stand til å være opphav til de forskjellige spesialiserte celletypene som embryonale stamceller kan.
But in 2007, two remarkable individuals, Shinya Yamanaka of Japan and Jamie Thomson of the United States, made an astounding discovery. They discovered that adult cells, taken from you and me, could be reprogrammed back into embryonic-like cells, which they termed IPS cells, or induced pluripotent stem cells. And so guess what, scientists around the world and in the labs are racing to convert aging adult cells -- aging adult cells from you and me -- they are racing to reprogram these cells back into more useful IPS cells. And in our lab, we are focused on taking fat and reprogramming mounds of fat into fountains of youthful cells -- cells that we may use to then form other, more specialized, cells, which one day may be used as cell transplants. If this research is successful, it may then reduce the need to research and sacrifice human embryos.
Men i 2007 - gjorde to bemerkelsesverdige personer Shinya Yamanaka fra Japan og Jamie Thompson fra USA, en forbløffende oppdagelse. De oppdaget at somatiske stamceller, tatt fra deg og meg, kunne omprogrammeres tilbake til embryonal-lignende celler som de kalte iPS-celler eller induserte pluripotente stamceller. Og gjett hva som skjer, vitenskapsmenn verden over og i laboratoriene konkurrerer om å omdanne aldrede somatiske celler -- aldrede somatiske celler fra deg og meg -- de konkurrerer om å reprogrammere disse cellene tilbake til mer nyttige iPS-celler. Og i vår lab, fokuserer vi på å bruke fett og omprogrammere haugevis av fett til kilder av ungdommelige celler -- celler som vi kan nytte til å danne andre, mer spesialiserte celler, som en dag kan bli brukt som celletransplantater. Hvis denne forskningen lykkes, vil den kunne redusere behovet for forskning på, og ofre humane embryo.
Indeed, there is a lot of hype, but also hope that the promise of stem cells will one day provide cures for a whole range of conditions. Heart disease, stroke, diabetes, spinal cord injury, muscular dystrophy, retinal eye diseases -- are any of these conditions relevant, personally, to you?
Riktignok er det mye opphausing, men også håp om at lovnaden om at stamceller en dag vil kurere en hel rekke tilstander. Hjertesykdommer, hjerneslag, diabetes, ryggmargsskader, muskeldystrofi, øyesykdommer; er noen av disse tilstandene personlig relevant for deg?
In May 2006, something horrible happened to me. I was about to start a robotic operation, but stepping out of the elevator into the bright and glaring lights of the operating room, I realized that my left visual field was fast collapsing into darkness. Earlier that week, I had taken a rather hard knock during late spring skiing -- yes, I fell. And I started to see floaters and stars, which I casually dismissed as too much high-altitude sun exposure. What happened to me might have been catastrophic, if not for the fact that I was in reach of good surgical access. And I had my vision restored, but not before a prolonged period of convalescence -- three months -- in a head down position. This experience taught me to empathize more with my patients, and especially those with retinal diseases.
I mai 2006 skjedde noe forferdelig meg. Jeg skulle til å starte en robotisk operasjon, men da jeg steg ut av heisen til de skinnende og skjærende lampene i operasjonsrommet, gikk det opp for meg at mitt venstre synsfelt kollapset raskt inn i mørket. Tidligere den uken, hadde jeg fått et ganske hardt slag sent på våren på ski -- ja, jeg falt. Og jeg begynte å se flyvende fluer og stjerner, noe jeg avslappet avviste på grunn av for lang eksponering i høyden og i sola. Det som skjedde med meg kunne ha vært katastrofalt, hvis det ikke var for det at jeg var i nærheten av god kirurgisk behandling. Og jeg fikk synet mitt tilbake, men ikke før etter en forlenget periode med rekonvalesens -- tre måneder -- i en posisjon med hodet ned. Denne erfaringen lærte meg å empatisere mer med mine pasienter, spesielt de med øyesykdommer.
37 million people worldwide are blind, and 127 million more suffer from impaired vision. Stem cell-derived retinal transplants, now in a research phase, may one day restore vision, or part vision, to millions of patients with retinal diseases worldwide. Indeed, we live in both challenging as well as exciting times. As the world population ages, scientists are racing to discover new ways to enhance the power of the body to heal itself through stem cells.
37 millioner mennesker verden over er blinde, og 127 millioner flere lider av nedsatt syn. Stamcelle-deriverte retinal transpantat, nå på grunnforskningsfasen, kan en dag gjenopprette synet, eller delvis syn, til millioner av pasienter med øyensykdommer verden over. Riktignok lever vi i både utfordrende så vel som spennende tider. Mens verdensbefolkningen eldres, konkurrerer vitenskapsmenn om å oppdage nye måter å styrke kroppens evne til å helbrede seg selv gjennom stamceller.
It is a fact that when our organs or tissues are injured, our bone marrow releases stem cells into our circulation. And these stem cells then float in the bloodstream and hone in to damaged organs to release growth factors to repair the damaged tissue. Stem cells may be used as building blocks to repair damaged scaffolds within our body, or to provide new liver cells to repair damaged liver. As we speak, there are 117 or so clinical trials researching the use of stem cells for liver diseases.
Man vet at når våre organer blir skadet, vil benmargen frigjøre stamceller i blodomløpet. Og disse stamcellene flyter så i blodstrømmen og peiler seg inn på skadde organer for å frigjøre veksktfaktorer som utbedrer det skadede vevet. Stamceller kan brukes som byggestener til å utbedre skadede strukturer i vår kropp, eller danne nye leverceller for å utbedre skadet lever. Akkurat nå er det omkring 117 kliniske studier som forsker på bruken av stamceller på leversykdommer.
What lies ahead? Heart disease is the leading cause of death worldwide. 1.1 million Americans suffer heart attacks yearly. 4.8 million suffer cardiac failure. Stem cells may be used to deliver growth factors to repair damaged heart muscle or be differentiated into heart muscle cells to restore heart function. There are 170 clinical trials investigating the role of stem cells in heart disease. While still in a research phase, stem cells may one day herald a quantum leap in the field of cardiology.
Hva er så det neste? Hjertesykdommer er den ledende dødsårsak verden over. 1,1 millioner amerikanere lider av hjerteinfarkt årlig. 4,8 millioner lider av hjertesvikt. Stamceller kan brukes til å levere vekstfaktorer for å utbedre skadde hjertemuskler eller differensieres til nye hjertemuskelceller for å gjenopprette hjertefunksjonen. Det fins 170 kliniske forsøk som studerer rollen til stamceller i hjertesykdommer. Mens fortsatt på grunnforskningsfasen, kan stamceller en dag bli forløperen til et kvantesprang innen kardiologi.
Stem cells provide hope for new beginnings -- small, incremental steps, cells rather than organs, repair rather than replacement. Stem cell therapies may one day reduce the need for donor organs. Powerful new technologies always present enigmas. As we speak, the world's first human embryonic stem cell trial for spinal cord injury is currently underway following the USFDA approval. And in the U.K., neural stem cells to treat stroke are being investigated in a phase one trial.
Stamceller gir håp til en en ny begynnelse -- små, trinnvise steg, celler fremfor organer, utbedring fremfor utskifting. Stamcelleterapi kan en dag redusere behovet for organdonorer. Kraftige nye teknologier vil alltid gi nye gåter. Akkurat nå, er verdens første kliniske forsøk på humane embryonale stamceller for ryggmargsskader nå underveis etter godkjennelse fra USFDA. Og i Storbritannia, blir nevralestamceller for å behandle hjerneslag studert i en klinisk fase I studie.
The research success that we celebrate today has been made possible by the curiosity and contribution and commitment of individual scientists and medical pioneers. Each one has his story. My story has been about my journey from organs to cells -- a journey through controversy, inspired by hope -- hope that, as we age, you and I may one day celebrate longevity with an improved quality of life.
Den forskningsuksessen som vi feirer i dag har blitt muliggjort av den nysgjerrigheten og bidraget og engasjementet av individuelle vitenskapsmenn og medisinske pionerer. Hver en har sin fortelling Min fortelling har vært om min reise fra organer til celler -- en reise gjennom kontrovers, inspirert av håp -- håpet om at mens vi eldres, kan du og jeg en dag feire et langt liv med en forbedret livskvalitet.
Thank you.
Takk.