Well, that's kind of an obvious statement up there. I started with that sentence about 12 years ago, and I started in the context of developing countries, but you're sitting here from every corner of the world. So if you think of a map of your country, I think you'll realize that for every country on Earth, you could draw little circles to say, "These are places where good teachers won't go." On top of that, those are the places from where trouble comes. So we have an ironic problem -- good teachers don't want to go to just those places where they're needed the most.
Vel, det er på en måte en selvfølgelighet der oppe. Jeg begynte med den setningen for omlag 12 år siden, og jeg begynte i konteksten av utviklingsland, mens dere sitter her fra alle verdenshjørner. Og hvis du tenker deg et kart av ditt eget land, tror jeg du erkjenner at en i alle verdens land, kunne tegnet små sirkler for å markere, "Dette er områder hvor dyktige lærere ikke ønsker å dra." I tillegg til det, er dette de stedene hvor problemer oppstår. Så vi har et ironisk problem -- dyktige lærere vil ikke dra til akkurat de stedene der de trengs mest.
I started in 1999 to try and address this problem with an experiment, which was a very simple experiment in New Delhi. I basically embedded a computer into a wall of a slum in New Delhi. The children barely went to school, they didn't know any English -- they'd never seen a computer before, and they didn't know what the internet was. I connected high speed internet to it -- it's about three feet off the ground -- turned it on and left it there. After this, we noticed a couple of interesting things, which you'll see. But I repeated this all over India and then through a large part of the world and noticed that children will learn to do what they want to learn to do.
I 1999 begynte jeg å prøve å gjøre noe med dette problemet gjennom et eksperiment, som var et veldig enkelt forsøk i New Delhi. Jeg murte rett og slett inn en datamaskin i en mur rundt slummen i New Delhi. Barna gikk knapt nok på skole, de kunne ikke et ord engelsk -- de hadde aldri sett en datamaskin, og de ante ikke hva internett var. Jeg koblet bredbånd til maskinen -- den står omlag en meter over bakken -- slo den på og forlot den der. Etter dette, la vi merke til et par interessante ting, som dere vil se. Men jeg gjentok dette over hele India og siden over en stor del av verden og la merke til at barn vil lære å gjøre det de ønsker å lære å gjøre.
This is the first experiment that we did -- eight year-old boy on your right teaching his student, a six year-old girl, and he was teaching her how to browse. This boy here in the middle of central India -- this is in a Rajasthan village, where the children recorded their own music and then played it back to each other and in the process, they've enjoyed themselves thoroughly. They did all of this in four hours after seeing the computer for the first time. In another South Indian village, these boys here had assembled a video camera and were trying to take the photograph of a bumble bee. They downloaded it from Disney.com, or one of these websites, 14 days after putting the computer in their village. So at the end of it, we concluded that groups of children can learn to use computers and the internet on their own, irrespective of who or where they were.
Dette er det første eksperimentet som vi gjorde -- åtte år gammel gutt til høyre underviser sin elev, en seksårig jente, og han lærte henne hvordan man surfer. Denne gutten midt i det sentrale India -- dette er i en landsby i Rajastan, hvor barna tok opp sin egen musikk og spilte den av for hverandre og i prosessen, har de storkost seg. De gjorde alt dette i løpet av fire timer etter å ha sett datamaskinen for første gang. I en annen landsby sør i India, har disse guttene her satt sammen et videokamera og prøvd å ta bilde av en humle. De lastet det ned fra Disney.com eller et av disse nettstedene, 14 dager etter at maskinen ble plassert i landsbyen deres. Så enden på det hele var, at vi konkluderte med at grupper av barn kan lære å bruke datamaskiner og nettet på egen hånd, uavhengig av hvem eller hvor de var.
At that point, I became a little more ambitious and decided to see what else could children do with a computer. We started off with an experiment in Hyderabad, India, where I gave a group of children -- they spoke English with a very strong Telugu accent. I gave them a computer with a speech-to-text interface, which you now get free with Windows, and asked them to speak into it. So when they spoke into it, the computer typed out gibberish, so they said, "Well, it doesn't understand anything of what we are saying." So I said, "Yeah, I'll leave it here for two months. Make yourself understood to the computer." So the children said, "How do we do that." And I said, "I don't know, actually." (Laughter) And I left. (Laughter) Two months later -- and this is now documented in the Information Technology for International Development journal -- that accents had changed and were remarkably close to the neutral British accent in which I had trained the speech-to-text synthesizer. In other words, they were all speaking like James Tooley. (Laughter) So they could do that on their own. After that, I started to experiment with various other things that they might learn to do on their own.
På det stadiet ble jeg litt mer ambisiøs og bestemte meg for å undersøke hva annet barn kunne gjøre med en datamaskin. Vi gikk ut med et eksperiment i Hyderabad, India, hvor jeg gav en gruppe barn -- de snakket engelsk med en veldig markert Telugu-aksent. Jeg gav dem en datamaskin med tale-til-tekst grensesnitt, som du nå får gratis med Windows, og spurte dem om å snakke til den. Så da de snakket til den, skrev datamaskinen ut kaudervelsk, og de sa, "Vel, den forstår ikke noe av det vi sier". Og jeg sa: "Ja, jeg lar den bli her i to måneder. Gjør dere forstått overfor maskinen." Så barna spurte: "Hvordan gjør vi det." Og jeg sa: "Jeg vet faktisk ikke." (Latter) Så dro jeg. (Latter) To måneder seinere -- og dette er nå dokumentert i tidsskriftet Information Technology for International Development -- at aksenten har endret seg og var usedvanlig lik en nøytral britisk aksent som jeg hadde lært tale-til-tekst synthen. Med andre ord, de snakket alle som James Tooley (professorkollega). (Latter) Så det klarte de på egen hånd. Etter det begynte jeg å prøve med forskjellige andre ting som de kanskje også kunne lære på egen hånd.
I got an interesting phone call once from Columbo, from the late Arthur C. Clarke, who said, "I want to see what's going on." And he couldn't travel, so I went over there. He said two interesting things, "A teacher that can be replaced by a machine should be." (Laughter) The second thing he said was that, "If children have interest, then education happens." And I was doing that in the field, so every time I would watch it and think of him.
Jeg fikk engang en interessant telefon fra Colombo, fra nå avdøde Arthur C. Clarke, som sa, "Jeg ønsker å se hva som foregår". Og han kunne ikke reise, så jeg dro over dit. Han sa to interessante ting, "En lærer som kan erstattes av en maskin bør bli det." (Latter) Det andre han sa var at, "Hvis barn er interessert, så foregår læring." Og jeg gjorde dette i felten, og hver gang ville jeg se den og tenke på ham.
(Video) Arthur C. Clarke: And they can definitely help people, because children quickly learn to navigate the web and find things which interest them. And when you've got interest, then you have education.
(Video) Arthur C. Clarke: Og de kan definitivt hjelpe mennesker, fordi barn kjapt lærer å navigere webben og finne ting som interesserer dem. Og dersom du har interessen, da har du utdanning.
Sugata Mitra: I took the experiment to South Africa. This is a 15 year-old boy.
Sugata Mitra: Jeg tok eksperimentet til Sør-Afrika. Dette er en 15 år gammel gutt.
(Video) Boy: ... just mention, I play games like animals, and I listen to music.
(Video) Gutten: ...bare for å nevne, jeg spiller spill som dyr(-espill), og jeg hører på musikk.
SM: And I asked him, "Do you send emails?" And he said, "Yes, and they hop across the ocean." This is in Cambodia, rural Cambodia -- a fairly silly arithmetic game, which no child would play inside the classroom or at home. They would, you know, throw it back at you. They'd say, "This is very boring." If you leave it on the pavement and if all the adults go away, then they will show off with each other about what they can do. This is what these children are doing. They are trying to multiply, I think. And all over India, at the end of about two years, children were beginning to Google their homework. As a result, the teachers reported tremendous improvements in their English -- (Laughter) rapid improvement and all sorts of things. They said, "They have become really deep thinkers and so on and so forth. (Laughter) And indeed they had. I mean, if there's stuff on Google, why would you need to stuff it into your head? So at the end of the next four years, I decided that groups of children can navigate the internet to achieve educational objectives on their own.
SM: Og jeg spurte ham, "Sender du epost?" Og han sa, "Ja, og de hopper over havet." Dette er i Kambodsja, landsbygda i Kambodsja -- et ganske barnslig mattespill, som intet barn ville spille i et klasserom eller hjemme. De ville, du vet, slenge det tilbake til deg. De ville sagt, "Dette er kjempekjedelig." Hvis du setter det på fortauet og hvis alle de voksne forsvinner, vil de vise seg overfor hverandre med hva de får til. Det er hva disse barna gjør. Jeg tror de prøver seg på multiplikasjon. Og over hele India, etter omlag to år, begynte barna å Google hjemmeleksene sine. Som et resultat rapporterte lærerne om enorme forbedringer i elevenes engelsk -- (Latter) rask utvikling og alle mulige greier. De sa, "De har blitt riktig dype tenkere, og så videre. (Latter) Og det hadde de virkelig. Jeg mener, hvis der er stoff på Google, hvorfor skulle du trenge å stappe det inn i hodet? Så mot slutten av de neste fire årene, Fastslo jeg at grupper av barn kan navigere nettet for å oppnå læringsmål på egen hånd.
At that time, a large amount of money had come into Newcastle University to improve schooling in India. So Newcastle gave me a call. I said, "I'll do it from Delhi." They said, "There's no way you're going to handle a million pounds-worth of University money sitting in Delhi." So in 2006, I bought myself a heavy overcoat and moved to Newcastle. I wanted to test the limits of the system. The first experiment I did out of Newcastle was actually done in India. And I set myself and impossible target: can Tamil speaking 12-year-old children in a South Indian village teach themselves biotechnology in English on their own? And I thought, I'll test them, they'll get a zero -- I'll give the materials, I'll come back and test them -- they get another zero, I'll go back and say, "Yes, we need teachers for certain things."
Og på den tiden, kom en stor sum penger til Universitetet i Newcastle for å forbedre utdanningen i India. Så Newcastle ringte meg opp. Jeg sa, "Jeg gjør det fra Delhi." De sa, "Det kommer ikke på tale at du skal forvalte en million pund av Universitetsmidler fra Delhi." Så i 2006, kjøpte jeg meg en tykk vinterfrakk og flyttet til Newcastle. Jeg ville teste grensene til systemet. Det første eksperimentet jeg gjorde fra Newcastle ble faktisk gjort i India. Og jeg satte meg et uoppnåelig mål: kan Tamilsk-talende 12 år gamle barn i en sørlig indisk landsby lære seg selv bioteknologi på engelk på egen hånd? Og jeg tenkte, Jeg skal teste dem, og de får stryk -- Jeg gir dem materiell, jeg kommer tilbake og tester dem -- de får stryk igjen, Jeg drar tilbake og sier, "Ja vi trenger lærere til visse ting."
I called in 26 children. They all came in there, and I told them that there's some really difficult stuff on this computer. I wouldn't be surprised if you didn't understand anything. It's all in English, and I'm going. (Laughter) So I left them with it. I came back after two months, and the 26 children marched in looking very, very quiet. I said, "Well, did you look at any of the stuff?" They said, "Yes, we did." "Did you understand anything?" "No, nothing." So I said, "Well, how long did you practice on it before you decided you understood nothing?" They said, "We look at it every day." So I said, "For two months, you were looking at stuff you didn't understand?" So a 12 year-old girl raises her hand and says, literally, "Apart from the fact that improper replication of the DNA molecule causes genetic disease, we've understood nothing else."
Jeg tok inn 26 barn. De kom inn alle sammen, og jeg fortalte dem at det var noe skikkelig vanskelig greier i denne maskinen. Det ville ikke overraske meg hvis dere ikke forstår et kvidder. Alt er på engelsk, og jeg drar min vei. (Latter) Så jeg overlot dem til seg selv. Jeg kom tilbake etter to måneder, og de 26 barna marsjerte inn og så svært, svært stille ut. Jeg sa, "Vel, så dere på noe av stoffet?" De sa, "Ja, det gjorde vi." "Forstod dere noe av det?" "Nei, ingenting." Så jeg sa, "Vel, hvor lenge har dere øvd dere før dere besluttet at dere ikke forstod noenting?" De sa, "Vi så på det hver eneste dag." Så jeg sa, "Har dere sett på noe dere ikke skjønte noe av i to måneder?" Da rakte en 12 år gammel jente opp hånden og sa, ordrett, "Bortsett fra det faktum at feilaktig formering av DNA molekylet forårsaker genetisk sykdom, forstod vi ikke stort annet."
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
(Laughter)
(Latter)
It took me three years to publish that. It's just been published in the British Journal of Educational Technology. One of the referees who refereed the paper said, "It's too good to be true," which was not very nice. Well, one of the girls had taught herself to become the teacher. And then that's her over there. Remember, they don't study English. I edited out the last bit when I asked, "Where is the neuron?" and she says, "The neuron? The neuron," and then she looked and did this. Whatever the expression, it was not very nice.
Det tok meg nesten tre år å publisere det. Det har akkurat blitt utgitt i British Journal of Educational Technology. En av fagfellene som vurderte publikasjonen sa, "Det er for godt til å være sant," noe som ikke var særlig pent. Vel, en av jentene hadde lært seg selv til å være læreren, Og det er henne over der. Husk, disse lærer ikke engelsk. Jeg redigerte vekk den siste biten da jeg spurte, "Hvor er neuronet?" og hun sier, "Neuronet?, neuronet," og hun så opp og gjorde slik. Hva det nå enn uttrykte, var det ikke veldig pent.
So their scores had gone up from zero to 30 percent, which is an educational impossibility under the circumstances. But 30 percent is not a pass. So I found that they had a friend, a local accountant, a young girl, and they played football with her. I asked that girl, "Would you teach them enough biotechnology to pass?" And she said, "How would I do that? I don't know the subject." I said, "No, use the method of the grandmother." She said, "What's that?" I said, "Well, what you've got to do is stand behind them and admire them all the time. Just say to them, 'That's cool. That's fantastic. What is that? Can you do that again? Can you show me some more?'" She did that for two months. The scores went up to 50, which is what the posh schools of New Delhi, with a trained biotechnology teacher were getting.
Og deres resultater hadde steget fra null til 30 prosent, noe som er en læringsmessig umulighet under slike forhold. Men 30 prosent er ikke bestått. Så jeg fant at de hadde en venn, en lokal regnskapsfører, en ung jente, som de spilte fotball med. Jeg spurte den jenta, "Vil du undervise dem nok bioteknologi til å bestå?" Og hun sa, "Hvordan kan jeg gjøre det? Jeg kjenner ikke faget." Jeg sa, "Nei, bruk bestemormetoden." Hun sa, "Hva er det?" Jeg sa, "Vel, det du må gjøre er å stå bak dem og beundre dem hele tiden. Bare si til dem: "Det er kult. Det er fantastisk. Hva er det? Kan du gjøre det igjen? Kan du vise meg noe mer?" Hun gjorde det i to måneder. Resultatene gikk opp til 50, som er det som en fasjonabel skole i New Delhi, oppnår med en erfaren lærer i bioteknologi.
So I came back to Newcastle with these results and decided that there was something happening here that definitely was getting very serious. So, having experimented in all sorts of remote places, I came to the most remote place that I could think of. (Laughter) Approximately 5,000 miles from Delhi is the little town of Gateshead. In Gateshead, I took 32 children and I started to fine-tune the method. I made them into groups of four. I said, "You make your own groups of four. Each group of four can use one computer and not four computers." Remember, from the Hole in the Wall. "You can exchange groups. You can walk across to another group, if you don't like your group, etc. You can go to another group, peer over their shoulders, see what they're doing, come back to you own group and claim it as your own work." And I explained to them that, you know, a lot of scientific research is done using that method.
Så jeg dro tilbake til Nescastle med disse resultatene og fastslo at det var noe som skjedde her som definitivt begynte å bli alvorlig. Så etter å ha eksperimentert på alle mulige fjerne steder, kom jeg til det fjerneste stedet jeg kunne komme på. (Latter) Omlag 8 000 kilometer fra Delhi er den lille byen Gateshead. I Gateshead jobbet jeg med 32 barn og begynte å finstille metoden. Jeg satte dem i grupper på fire. Jeg sa, "Dere lager deres egne grupper på fire. Hver firer-gruppe kan bruke en datamaskin og ikke fire datamaskiner." Husk, fra Hole in the Wall. "Dere kan bytte grupper. Dere kan gå over til en annen gruppe, hvis dere ikke liker gruppen deres, osv. Dere kan gå til en annen gruppe, kikke over skulderen deres og se hva de holder på med, kom så tilbake til din egen gruppe og hevd at det er ditt eget arbeid." Og jeg forklarte dem at, dere vet, masse vitenskapelig forskning er gjort med den metoden.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
The children enthusiastically got after me and said, "Now, what do you want us to do?" I gave them six GCSE questions. The first group -- the best one -- solved everything in 20 minutes. The worst, in 45. They used everything that they knew -- news groups, Google, Wikipedia, Ask Jeeves, etc. The teachers said, "Is this deep learning?" I said, "Well, let's try it. I'll come back after two months. We'll give them a paper test -- no computers, no talking to each other, etc." The average score when I'd done it with the computers and the groups was 76 percent. When I did the experiment, when I did the test, after two months, the score was 76 percent. There was photographic recall inside the children, I suspect because they're discussing with each other. A single child in front of a single computer will not do that. I have further results, which are almost unbelievable, of scores which go up with time. Because their teachers say that after the session is over, the children continue to Google further.
Barna kom entusiastisk etter meg og sa, "Hva vil du nå at vi skal gjøre?" Jeg gav dem seks GCSE spørsmål (Ungdomsskole-eksamen). Den første gruppen -- den beste -- løste alt i løpet av 20 minutter. De dårligste, på 45. De brukte alt det de kunne -- nyhetsgrupper, Google, Wikipedia, Ask Jeeves, osv. Lærerne spurte, "Gir dette dybdekunnskap?" Jeg sa, "Vel, la oss finne det ut. Jeg kommer tilbake etter to måneder. Så gir vi dem en skriftlig prøve -- uten datamaskiner, snakking med hverandre osv." Snittresultatet da jeg gjorde det med datamaskiner og grupper var 76 prosent. Da jeg gjorde eksperimentet, da jeg avholdt prøven, etter to måneder, ble resultatet 76 prosent. Der var fotografisk gjenkalling hos barna, som jeg tror kommer av at de snakket med hverandre. Et enkelt barn foran en enkelt datamaskin vil ikke gjøre det. Jeg har flere resultater, som er nesten utrolige, av oppnåelser som øker med tiden. Fordi deres lærere sier at etter at seansen er ferdig, fortsetter barna å Google videre.
Here in Britain, I put out a call for British grandmothers, after my Kuppam experiment. Well, you know, they're very vigorous people, British grandmothers. 200 of them volunteered immediately. (Laughter) The deal was that they would give me one hour of broadband time, sitting in their homes, one day in a week. So they did that, and over the last two years, over 600 hours of instruction has happened over Skype, using what my students call the granny cloud. The granny cloud sits over there. I can beam them to whichever school I want to.
Her er Storbritania, og jeg la ut et ønske om britiske bestemødre, etter mitt eksperiment i Kuppam. Vel, dere vet, de er svært energiske damer, britiske bestemødre. 200 av dem meldte seg frivillig med en gang. (Latter) Avtalen var at de skulle gi meg en time med bredbånd, fra deres egne hjem, en dag i uken. Og det gjorde de, og i løpet av de to siste årene, har mer enn 600 timer med instruksjon foregått over Skype, ved hjelp av det mine studenter kaller bestemorskyen. Bestemorskyen er der borte. Jeg kan stråle dem til hvilken som helst skole.
(Video) Teacher: You can't catch me. You say it. You can't catch me.
(Video) Lærer: Du kan ikke ta meg. Si det du. Du kan ikke ta meg.
Children: You can't catch me.
Barn: Du kan ikke ta meg.
Teacher: I'm the gingerbread man.
Lærer: For jeg er en pepperkakemann.
Children: I'm the gingerbread man.
Barn: For jeg er en pepperkakemann.
Teacher: Well done. Very good ...
Lærer: Godt gjort. Veldig bra...
SM: Back at Gateshead, a 10-year-old girl gets into the heart of Hinduism in 15 minutes. You know, stuff which I don't know anything about. Two children watch a TEDTalk. They wanted to be footballers before. After watching eight TEDTalks, he wants to become Leonardo da Vinci.
SM: Tilbake til Gateshead, en tiårig jente kommer seg til kjernen av hinduismen i løpet av 15 minutter. Du vet, saker som jeg ikke vet noenting om. To barn ser et TED foredrag. Før ville de bli fotballspillere. Etter åtte TED foredrag, har han lyst å bli Leonardo da Vinci.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
It's pretty simple stuff.
Det er ganske enkle saker.
This is what I'm building now -- they're called SOLEs: Self Organized Learning Environments. The furniture is designed so that children can sit in front of big, powerful screens, big broadband connections, but in groups. If they want, they can call the granny cloud. This is a SOLE in Newcastle. The mediator is from Pune, India.
Dette er det jeg bygger nå -- de kalles for SOLE: Selvorganiserende læringsmiljø. Innredningen er designet slik at barn kan sitte foran store, kraftige skjermer, svære bredbåndstilknytninger, men i grupper. Hvis de vil, kan de ringe opp bestemorskyen. Dette er en SOLE i Newcastle. Formidleren er fra Pune i India.
So how far can we go? One last little bit and I'll stop. I went to Turin in May. I sent all the teachers away from my group of 10 year-old students. I speak only English, they speak only Italian, so we had no way to communicate. I started writing English questions on the blackboard. The children looked at it and said, "What?" I said, "Well, do it." They typed it into Google, translated it into Italian, went back into Italian Google. Fifteen minutes later -- next question: where is Calcutta? This one, they took only 10 minutes. I tried a really hard one then. Who was Pythagoras, and what did he do? There was silence for a while, then they said, "You've spelled it wrong. It's Pitagora." And then, in 20 minutes, the right-angled triangles began to appear on the screens. This sent shivers up my spine. These are 10 year-olds. Text: In another 30 minutes they would reach the Theory of Relativity. And then?
Så hvor langt kan vi ta det? En siste liten bit så skal jeg slutte. Jeg dro til Turin i mai. Så sendte jeg alle lærerne bort fra gruppen min med 10 år gamle elever. Jeg snakker bare engelsk, de snakker bare italiensk, så vi hadde ingen måte å kommunisere på. Jeg startet med å skrive et spørsmål på engelsk på tavlen. Barna så på det og sa; "Hva?" Jeg sa, "Vel, gjør det." De skrev det inn på Google, oversatte til italiensk, gikk tilbake til Italienske Google. Femten minutter senere -- neste spørsmål: Hvor er Calcutta? På denne brukte de bare 10 minutter. Så prøvde jeg et skikkelig vanskelig på dem. Hvem var Pythagoras, og hva gjorde han? Det var stille en liten stund, så sa de, "Du har stavet det feil. Det er Pitagora." Og da, i løpet av 20 minutter, begynte rettvinklede trekanter å dukke opp på skjermene. Jeg fikk frysninger oppover ryggen. Dette er 10 år gamle unger. Tekst: I løpet av enda 30 minutter nådde de fram til relativitetsteorien. Og så?
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applause)
SM: So you know what's happened? I think we've just stumbled across a self-organizing system. A self-organizing system is one where a structure appears without explicit intervention from the outside. Self-organizing systems also always show emergence, which is that the system starts to do things, which it was never designed for. Which is why you react the way you do, because it looks impossible. I think I can make a guess now -- education is self-organizing system, where learning is an emergent phenomenon. It'll take a few years to prove it, experimentally, but I'm going to try. But in the meanwhile, there is a method available. One billion children, we need 100 million mediators -- there are many more than that on the planet -- 10 million SOLEs, 180 billion dollars and 10 years. We could change everything.
Så vet dere hva som har skjedd? Jeg tror vi akkurat har snublet over et selvorganiserende system. Et selvorganiserende system er et hvor strukturer dukker opp uten eksplisitt intervensjon fra utsiden. Selvorganiserende systemer viser alltid utvikling, som betyr at systemet begynner å forme noe, som det ikke var laget for. Som er årsaken til at dere reagerer slik dere gjør, fordi det ser umulig ut. Jeg tror jeg kan gjøre en gjetning nå -- utdannelse er et selvorganiserende system, der læring er et resulterende fenomen. Det vil ta noen år å bevise det, eksperimentelt, men jeg skal forsøke. Men i mellomtiden, fins der en tilgjengelig metode. En milliard barn, vi trenger 100 millioner formidlere -- det fins mange flere enn det på planeten -- 10 millioner SOLE-r, 180 milliarder dollar og 10 år. Vi kunne forandret alt.
Thanks.
Takk.
(Applause)
(Applaus)