What is going to be the future of learning?
Hvordan kommer framtidens læring til å bli?
I do have a plan, but in order for me to tell you what that plan is, I need to tell you a little story, which kind of sets the stage.
Jeg har en plan, men for å forklare dere hva den planen går ut på, må jeg fortelle en liten historie som danner et bakteppe.
I tried to look at where did the kind of learning we do in schools, where did it come from? And you can look far back into the past, but if you look at present-day schooling the way it is, it's quite easy to figure out where it came from. It came from about 300 years ago, and it came from the last and the biggest of the empires on this planet. ["The British Empire"] Imagine trying to run the show, trying to run the entire planet, without computers, without telephones, with data handwritten on pieces of paper, and traveling by ships. But the Victorians actually did it. What they did was amazing. They created a global computer made up of people. It's still with us today. It's called the bureaucratic administrative machine. In order to have that machine running, you need lots and lots of people. They made another machine to produce those people: the school. The schools would produce the people who would then become parts of the bureaucratic administrative machine. They must be identical to each other. They must know three things: They must have good handwriting, because the data is handwritten; they must be able to read; and they must be able to do multiplication, division, addition and subtraction in their head. They must be so identical that you could pick one up from New Zealand and ship them to Canada and he would be instantly functional. The Victorians were great engineers. They engineered a system that was so robust that it's still with us today, continuously producing identical people for a machine that no longer exists. The empire is gone, so what are we doing with that design that produces these identical people, and what are we going to do next if we ever are going to do anything else with it?
Jeg prøvde å finne ut hvor den type læring vi gjør i skolene, hvor den kom fra? Du kan lete langt tilbake i fortiden, men hvis du ser på dagens skolesystem slik det er, er det ganske enkelt å finne ut hvor den kom fra. Det stammer fra omlag 300 år siden, og det kom fra det siste og det største imperiet på denne planeten. ["Det britiske imperiet"] Forestill deg å skulle drive showet, prøve å drive hele planeten, uten datamaskiner, uten telefoner, med håndskrevne data på papirark, og ved å reise med skip. I viktoriatiden gjorde de faktisk det. Det de gjorde var ufattelig. De skapte en global datamaskin satt sammen av folk. Den er stadig med oss i dag. Den kalles den byråkratiske administrative maskinen. Og for å ha den maskinen gående, trenger du massevis av folk. De lagde en annen maskin for å produsere disse folkene: skoleverket. Skolene skulle skape menneskene som så ville utgjøre delene til den byråkratiske administrative maskinen. De må være identisk med hverandre. De må kunne tre ting: De må ha god håndskrift, fordi dataene er håndskrevne; de må kunne lese; og de må kunne gjøre multiplikasjon, divisjon, addering og subtraksjon i hodet. De må være så identiske at du kunne plukke en opp fra New Zealand og skipe ham til Canada og han ville vært funksjonell med en gang. De var flinke ingeniører i viktoriatiden. De skapte et system som var så robust at det stadig er med oss i dag, og kontinuerlig produserer identiske mennesker for en maskin som ikke lenger eksisterer. Imperiet er borte, så hva gjør vi med den konstruksjonen som produserer disse identiske menneskene, og hva skal vi gjøre videre hvis vi noensinne skal gjøre noe annet med det?
["Schools as we know them are obsolete"]
["Skoler slik vi kjenner dem er foreldet"]
So that's a pretty strong comment there. I said schools as we know them now, they're obsolete. I'm not saying they're broken. It's quite fashionable to say that the education system's broken. It's not broken. It's wonderfully constructed. It's just that we don't need it anymore. It's outdated. What are the kind of jobs that we have today? Well, the clerks are the computers. They're there in thousands in every office. And you have people who guide those computers to do their clerical jobs. Those people don't need to be able to write beautifully by hand. They don't need to be able to multiply numbers in their heads. They do need to be able to read. In fact, they need to be able to read discerningly.
Det er en ganske sterk kommentar der. Jeg sa at skoler slik vi kjenner dem nå, de er foreldet. Jeg sier ikke at de er ødelagt. Det er ganske moteriktig å si at skolesystemet er ødelagt. Det er ikke ødelagt. Det er vidunderlig konstruert. Det er bare det at vi ikke trenger det lenger. Det er utgått på dato. Hvilke typer jobber er det vi har i dag? Vel, datamaskinene er våre kontorister. De fins i tusentall i alle kontorer. Og du har folk som rettleder disse datamaskinene til å gjøre sine kontorist-jobber. De folkene trenger ikke å kunne skrive pen håndskrift. De trenger ikke å kunne gangetabellen i hodet. De trenger å kunne lese. Faktisk så trenger de å kunne lese nøyaktig.
Well, that's today, but we don't even know what the jobs of the future are going to look like. We know that people will work from wherever they want, whenever they want, in whatever way they want. How is present-day schooling going to prepare them for that world?
Vel, det er i dag, men vi vet ikke engang hvordan framtidens jobber kommer til å se ut. Vi vet at folk vil arbeide hva hvor de vil, når de vil og på hvilken måte de vil. Hvordan skal dagens skoleverk forberede dem for den verdenen?
Well, I bumped into this whole thing completely by accident. I used to teach people how to write computer programs in New Delhi, 14 years ago. And right next to where I used to work, there was a slum. And I used to think, how on Earth are those kids ever going to learn to write computer programs? Or should they not? At the same time, we also had lots of parents, rich people, who had computers, and who used to tell me, "You know, my son, I think he's gifted, because he does wonderful things with computers. And my daughter -- oh, surely she is extra-intelligent." And so on. So I suddenly figured that, how come all the rich people are having these extraordinarily gifted children? (Laughter) What did the poor do wrong? I made a hole in the boundary wall of the slum next to my office, and stuck a computer inside it just to see what would happen if I gave a computer to children who never would have one, didn't know any English, didn't know what the Internet was.
Vel, jeg kom over hele denne greia fullstendig tilfeldig. Jeg pleide å undervise folk i å skrive dataprogrammer i New Delhi, for 14 år siden. Og rett ved siden av der jeg jobbet, der var slummen. Og jeg undret meg, hvordan i all verden skal de barna noensinne lære å programmere? Eller skal de ikke? På samme tid hadde vi også en mengde foreldre, rike mennesker, som hadde datamaskiner, og som pleide å si til meg, "Du vet, min sønn, jeg syns han er så begavet, fordi han gjør fantastiske ting med datamaskiner. Og datteren min - åh, hun er garantert superintelligent. Og så videre. Så plutselig undret jeg meg over, hvordan det kunne ha seg at de rike hadde disse uvanlig begavete barna? (Latter) Hva gjorde de fattige galt? Jeg laget et hull i grensemuren rundt slummen ved kontoret mitt, og satte en datamaskin i hullet bare for å se hva som ville skje. Hva om jeg gav en datamaskin til barn som aldri kunne få seg en, ikke kunne noe engelsk, ikke visste hva internett var.
The children came running in. It was three feet off the ground, and they said, "What is this?"
Barna strømmet til. Den stod en meter over bakken, og de spurte, "Hva er dette?"
And I said, "Yeah, it's, I don't know." (Laughter)
Og jeg svarte, "Tja, det er, jeg vet ikke helt." (Latter)
They said, "Why have you put it there?"
De sa, "Hvorfor har du satt den der?"
I said, "Just like that."
Jeg sa, "Bare derfor."
And they said, "Can we touch it?"I said, "If you wish to."
Og de sa, "Kan vi ta på den?" Jeg svarte, "Hvis dere vil."
And I went away. About eight hours later, we found them browsing and teaching each other how to browse. So I said, "Well that's impossible, because -- How is it possible? They don't know anything."
Og så gikk jeg. Omtrent åtte timer senere fant vi dem surfende på nettet opptatt med å lære hverandre hvordan man surfer. Jeg sa, "Det er ganske enkelt umulig, fordi -- Hvordan er det mulig? De kan ingenting."
My colleagues said, "No, it's a simple solution. One of your students must have been passing by, showed them how to use the mouse."
Mine kolleger sa, "Nei, det er en enkelt svar. En av våre studenter må ha gått forbi, og vist dem hvordan de skal bruke musen."
So I said, "Yeah, that's possible."
Så jeg svarte, "Ja, det er mulig."
So I repeated the experiment. I went 300 miles out of Delhi into a really remote village where the chances of a passing software development engineer was very little. (Laughter) I repeated the experiment there. There was no place to stay, so I stuck my computer in, I went away, came back after a couple of months, found kids playing games on it.
Derfor gjentok jeg eksperimentet. Jeg dro 500 kilometer ut fra Delhi til en virkelig fjerntliggende landsby hvor sannsynligheten for en forbipasserende programvareutvikler var veldig liten. (Latter) Jeg gjentok eksperimentet der. Der var ingen overnattingsmulighet, så jeg sattte datamaskinen inn, jeg dro derfra, kom tilbake etter et par måneder, og fant at barna spilte dataspill på den.
When they saw me, they said, "We want a faster processor and a better mouse."
Da de så meg, sa de, "Vi trenger en raskere prosessor og en bedre mus."
(Laughter)
(Latter)
So I said, "How on Earth do you know all this?"
Så jeg sa, "Hvordan i all verden vet dere alt dette?"
And they said something very interesting to me. In an irritated voice, they said, "You've given us a machine that works only in English, so we had to teach ourselves English in order to use it." (Laughter) That's the first time, as a teacher, that I had heard the word "teach ourselves" said so casually.
Og de fortalte meg noe veldig interessant. I en irritert tone, sa de, "Du har gitt oss en maskin som bare virker på engelsk, så vi måtte lære oss engelsk for å kunne bruke den. (Latter) Det er første gang, jeg som lærer, har hørt ordene "lære oss" sagt så tilforlatelig.
Here's a short glimpse from those years. That's the first day at the Hole in the Wall. On your right is an eight-year-old. To his left is his student. She's six. And he's teaching her how to browse. Then onto other parts of the country, I repeated this over and over again, getting exactly the same results that we were. ["Hole in the wall film - 1999"] An eight-year-old telling his elder sister what to do. And finally a girl explaining in Marathi what it is, and said, "There's a processor inside."
Her er noen korte glimt fra de årene. Det er første dagen ved Hole in the Wall. Til høyre er en åtteåring. Til venstre for ham er hans elev. Hun er seks. Og han lærer henne å surfe. Også i andre deler av landet, gjentok jeg dette om og om igjen, og fikk akkurat de samme resultatene hvor vi var. ["Hole in the wall film - 1999"] En åtteåring forteller sin eldre søster hva hun skal gjøre. Og til slutt en jente som forklarer på Marathi hva det er, hun sier, "Det er en prosessor inni der."
So I started publishing. I published everywhere. I wrote down and measured everything, and I said, in nine months, a group of children left alone with a computer in any language will reach the same standard as an office secretary in the West. I'd seen it happen over and over and over again.
Da startet jeg å publisere. Jeg publiserte over alt. Jeg skrev ned og målte alt mulig, og jeg sa, på ni måneder kan en gruppe barn overlatt til seg selv med en datamaskin, på hvilket som helst språk, nå samme nivå som en kontorsekretær i Vesten. Jeg har sett det skje om og om igjen.
But I was curious to know, what else would they do if they could do this much? I started experimenting with other subjects, among them, for example, pronunciation. There's one community of children in southern India whose English pronunciation is really bad, and they needed good pronunciation because that would improve their jobs. I gave them a speech-to-text engine in a computer, and I said, "Keep talking into it until it types what you say." (Laughter) They did that, and watch a little bit of this.
Men jeg var nysgjerrig på å finne ut hva annet de kunne gjøre hvis de fikk til alt dette? Jeg begynte å eksperimentere med andre emner, blant dem, for eksempel, uttale. Der er en gruppe barn i det sørlige India som har en veldig dårlig uttale på engelsk, og de ville trenge god uttale fordi det ville forbedre deres jobbsituasjon. Jeg gav dem tale-til-tekst generator i en datamaskin, og sa, "Fortsett å snakke inn i den til den skriver det du sier." (Latter) Det gjorde de, og se på en liten bit av dette.
Computer: Nice to meet you.Child: Nice to meet you.
Datamskin: Hyggelig å treffe deg. Barn: Hyggelig å treffe deg.
Sugata Mitra: The reason I ended with the face of this young lady over there is because I suspect many of you know her. She has now joined a call center in Hyderabad and may have tortured you about your credit card bills in a very clear English accent.
Sugata Mitra: Årsaken til at jeg endte med bildet av denne unge damen over der er fordi jeg tror mange av dere kjenner henne. Hun er med i et kundesenter i Hyderabad og kan ha plaget dere med kredittkortregninger med en veldig klar engelsk aksent.
So then people said, well, how far will it go? Where does it stop? I decided I would destroy my own argument by creating an absurd proposition. I made a hypothesis, a ridiculous hypothesis. Tamil is a south Indian language, and I said, can Tamil-speaking children in a south Indian village learn the biotechnology of DNA replication in English from a streetside computer? And I said, I'll measure them. They'll get a zero. I'll spend a couple of months, I'll leave it for a couple of months, I'll go back, they'll get another zero. I'll go back to the lab and say, we need teachers. I found a village. It was called Kallikuppam in southern India. I put in Hole in the Wall computers there, downloaded all kinds of stuff from the Internet about DNA replication, most of which I didn't understand.
Så sa folk, vel, hvor langt kan dette drives? Hvor vil det ende? Jeg bestemte meg for å ødelegge mitt eget argument ved å lage et absurd forslag. Jeg formet en hypotese, en latterlig hypotese. Tamil er et Sør-Indisk språk, og jeg spurte, kan Tamil-talende barn i en Sør-Indisk landsby lære bioteknologi om DNA replikering, på Engelsk, fra en datamaskin på fortauet? Og jeg sa, jeg vil teste dem. De vil få strykkarakter. Jeg bruker et par måneder, jeg forlater den et par måneder, jeg drar tilbake, og de vil få stryk en gang til. Så vil jeg dra tilbake til labben og si: Vi trenger lærere. Jeg fant en landsby. Den het Kallikuppam, sør i India. Jeg plasserte Hole in the Wall maskinene der, lastet ned all slags stoff fra nettet om DNA replikering, mesteparten som jeg ikke forstod noe av.
The children came rushing, said, "What's all this?"
Barna kom springende og sa, "Hva er alt dette?"
So I said, "It's very topical, very important. But it's all in English."
Så jeg forklarte, "Det er veldig aktuelt, veldig viktig. Men alt er på engelsk."
So they said, "How can we understand such big English words and diagrams and chemistry?"
Så sa de, "Hvordan kan vi forstå slike store engelske ord og diagrammer og kjemi?"
So by now, I had developed a new pedagogical method, so I applied that. I said, "I haven't the foggiest idea." (Laughter) "And anyway, I am going away." (Laughter)
Men nå hadde jeg utviklet en ny pedagogisk metode, så jeg anvendte den. Jeg sa, "Jeg har ikke den fjerneste anelse." (Latter) "Of forresten så drar jeg min vei." (Latter)
So I left them for a couple of months. They'd got a zero. I gave them a test. I came back after two months and the children trooped in and said, "We've understood nothing."
Så jeg forlot dem i et par måneder. De fikk strykkarakter. Jeg gav dem en prøve. Jeg kom tilbake etter to måneder og barna troppet opp og sa, "Vi har ikke forstått noenting."
So I said, "Well, what did I expect?" So I said, "Okay, but how long did it take you before you decided that you can't understand anything?"
Og jeg sa, "Vel, hva hadde jeg forventet?" Så jeg sa, "Okei, men hvor lang tid brukte dere før dere bestemte at dere ikke kunne forstå noenting?"
So they said, "We haven't given up. We look at it every single day."
De svarte, "Vi har ikke gitt opp. Vi ser på det hver eneste dag."
So I said, "What? You don't understand these screens and you keep staring at it for two months? What for?"
Jeg sa, "Hva? Dere forstår ikke disse skjermbildene og likevel fortsetter dere å stirre på dem i to måneder? Hvorfor?"
So a little girl who you see just now, she raised her hand, and she says to me in broken Tamil and English, she said, "Well, apart from the fact that improper replication of the DNA molecule causes disease, we haven't understood anything else."
Da rakte den lille jenta som dere ser akkurat nå, opp hånden og sier til meg på blandet Tamil og engelsk, hun sa, "Vel, bortsett fra det faktum at unøyaktig duplisering av DNA molekylet forårsaker sykdom, har vi ikke forstått noenting annet."
(Laughter) (Applause)
(Latter) (Applaus)
So I tested them. I got an educational impossibility, zero to 30 percent in two months in the tropical heat with a computer under the tree in a language they didn't know doing something that's a decade ahead of their time. Absurd. But I had to follow the Victorian norm. Thirty percent is a fail. How do I get them to pass? I have to get them 20 more marks. I couldn't find a teacher. What I did find was a friend that they had, a 22-year-old girl who was an accountant and she played with them all the time.
Så gav jeg dem en prøve. Jeg fikk en utdanningsmessig umulighet, null til 30 prosent i løpet av to måneder i tropisk varme med en datamaskin under et tre, med et språk de ikke kunne, mens de gjorde oppgaver som ligger tiår foran deres egen tid. Absurd. Men jeg måtte følge den viktorianske normen. Tretti prosent er stryk. Hvordan skal jeg få dem til å bestå? De trenger 20 poeng mer. Jeg fant ingen lærer. Det jeg fant var en venn de hadde, en 22 år gammel jente som var regnskapsfører og hun lekte med dem hele tiden.
So I asked this girl, "Can you help them?"
Så jeg spurte denne jenta, "Kan du hjelpe dem?"
So she says, "Absolutely not. I didn't have science in school. I have no idea what they're doing under that tree all day long. I can't help you."
Og hun sa, "Aldri i verden. Jeg hadde ikke naturfag på skolen. Jeg har ingen anelse om det de holder på med under treet hele dagen. Jeg kan ikke hjelpe deg."
I said, "I'll tell you what. Use the method of the grandmother."
Jeg sa, "Jeg foreslår noe. Du bruker bestemorens metode."
So she says, "What's that?"
Og hun sa, "Hva er det?"
I said, "Stand behind them. Whenever they do anything, you just say, 'Well, wow, I mean, how did you do that? What's the next page? Gosh, when I was your age, I could have never done that.' You know what grannies do."
Jeg sa, "Stå bak dem. Hver gang de gjør noe, sier du bare, "Oj, wow, jeg mener, hvordan gjorde du det? Hva er det på neste side? Jøss, da jeg var på din alder, kunne jeg aldri fått til det der." Du vet hva bestemødre gjør."
So she did that for two more months. The scores jumped to 50 percent. Kallikuppam had caught up with my control school in New Delhi, a rich private school with a trained biotechnology teacher. When I saw that graph I knew there is a way to level the playing field.
Så hun gjorde det i to måneder til. Og resultatene spratt opp til 50 prosent. Kallikuppan hadde tatt igjen min kontrollskole i New Delhi, en rik, privat skole med en utdannet lærer i bioteknologi. Da jeg så det diagrammet, visste jeg at det finnes en måte å jevne ut denne arenaen.
Here's Kallikuppam.
Her er Kallikuppam.
(Children speaking) Neurons ... communication.
(Barn snakker) Neuroner ... kommunikasjon.
I got the camera angle wrong. That one is just amateur stuff, but what she was saying, as you could make out, was about neurons, with her hands were like that, and she was saying neurons communicate. At 12.
Jeg brukte feil kameravinkel. Det der er bare amatør greier, men det hun sa, som dere kunne forstå, var om neuroner, men hendene sine slik, og hun sa at neuroner kommuniserer. I en alder av 12.
So what are jobs going to be like? Well, we know what they're like today. What's learning going to be like? We know what it's like today, children pouring over with their mobile phones on the one hand and then reluctantly going to school to pick up their books with their other hand.
Så hvordan kommer jobbene til å være? Vel, vi vet hvordan de er i dag. Hvordan vil læringsmiljøene bli? Vi vet hvordan de er i dag med barn som oversvømmes med mobilen i ene hånda og så motstrebende går på skolen med bøkene i den andre handa.
What will it be tomorrow? Could it be that we don't need to go to school at all? Could it be that, at the point in time when you need to know something, you can find out in two minutes? Could it be -- a devastating question, a question that was framed for me by Nicholas Negroponte -- could it be that we are heading towards or maybe in a future where knowing is obsolete? But that's terrible. We are homo sapiens. Knowing, that's what distinguishes us from the apes. But look at it this way. It took nature 100 million years to make the ape stand up and become Homo sapiens. It took us only 10,000 to make knowing obsolete. What an achievement that is. But we have to integrate that into our own future.
Hva vil det bli i morgen? Kan det være at vi ikke trenger å gå på skolen i det hele tatt? Kan det være at, på det tidspunktet du trenger å vite noe, så kan du finne det ut i løpet av to minutter? Kunne det være - et knusende spørsmål, et spørsmål som ble formulert for meg av Nicholas Negroponte - kunne det være at vi beveger oss mot eller kanskje i en framtid hvor kunnskap er avlegs? Men det er skrekkelig. Vi er homo sapiens. Kunnskap er dét som skiller oss fra apene. Men se på det på denne måten. Det tok naturen 100 millioner år å få apen til å reise seg og bli til Homo sapiens. Det tok oss bare 10 000 å gjøre kunnskap avlegs. Hvilken prestasjon det er. Men vi må integrere det i vår framtid.
Encouragement seems to be the key. If you look at Kuppam, if you look at all of the experiments that I did, it was simply saying, "Wow," saluting learning.
Oppmuntring ser ut til å være nøkkelen. Hvis du ser på Kuppam, hvis du ser på alle de eksperimentene som jeg gjorde, var det bare å si, "Wow", og hylle læring.
There is evidence from neuroscience. The reptilian part of our brain, which sits in the center of our brain, when it's threatened, it shuts down everything else, it shuts down the prefrontal cortex, the parts which learn, it shuts all of that down. Punishment and examinations are seen as threats. We take our children, we make them shut their brains down, and then we say, "Perform." Why did they create a system like that? Because it was needed. There was an age in the Age of Empires when you needed those people who can survive under threat. When you're standing in a trench all alone, if you could have survived, you're okay, you've passed. If you didn't, you failed. But the Age of Empires is gone. What happens to creativity in our age? We need to shift that balance back from threat to pleasure.
Der er beviser fra nevrovitenskapen. Reptil-delen av hjernen vår, som befinner seg i midten av hjernen, når den blir truet, skrur den av alt annet, den skrur av den fremre hjernebarken, delene som lærer, den skrur av alt det der. Straff og eksaminasjoner blir oppfattet som trusler. Vi tar våre barn, og får dem til å skru av hjernene sine, og så sier vi, "Prestér." Hvorfor laget de et system som det? Fordi det var nødvendig. Der var en tid i Imperienes dager da du trengte slike mennesker som kan overleve under trusler. Når du står helt alene i en skyttergrav, hvis du kunne overleve, er du god, du har bestått. Hvis ikke, strøk du. Men Imperienes dager er talte. Hva skjer med kreativiteten i vår tidsalder? Vi trenger å flytte tyngden tilbake fra trusler til nytelse.
I came back to England looking for British grandmothers. I put out notices in papers saying, if you are a British grandmother, if you have broadband and a web camera, can you give me one hour of your time per week for free? I got 200 in the first two weeks. I know more British grandmothers than anyone in the universe. (Laughter) They're called the Granny Cloud. The Granny Cloud sits on the Internet. If there's a child in trouble, we beam a Gran. She goes on over Skype and she sorts things out. I've seen them do it from a village called Diggles in northwestern England, deep inside a village in Tamil Nadu, India, 6,000 miles away. She does it with only one age-old gesture. "Shhh." Okay?
Jeg kom tilbake til England for å se etter britiske bestemødre. Jeg satte inn annonser i avisene som sa, hvis du er en britisk bestemor, hvis du har bredbånd og et webkamera, kan du gi meg én time av din tid hver uke uten vederlag? Jeg fikk inn 200 de første to ukene. Jeg kjenner flere britiske bestemødre enn noen annen i universet. (Latter) De kalles Bestemorskyen. Bestemorskyen er på internett. Hvis der er et barn i vanskeligheter, stråler vi en bestemor. Hun går over på Skype og ordner opp. Jeg har sett dem gjøre det fra en landsby kalt Diggles i nordvest England, til dypt inni en landsby i Tamil Nadu, India, 10 000 kilometer unna. Hun gjør det med bare en urgammel gest. "Hysj." OK?
Watch this.
Se på dette.
Grandmother: You can't catch me. You say it. You can't catch me.
Bestemor: Du kan ikke ta meg. Si det dere. Du kan ikke ta meg.
Children: You can't catch me.
Barn: Du kan ikke ta meg.
Grandmother: I'm the Gingerbread Man.Children: I'm the Gingerbread Man.
Bestemor: Jeg er en pepperkakemann. Barn: Jeg er en pepperkakemann.
Grandmother: Well done! Very good.
Bestemor: Godt gjort! Veldig bra.
SM: So what's happening here? I think what we need to look at is we need to look at learning as the product of educational self-organization. If you allow the educational process to self-organize, then learning emerges. It's not about making learning happen. It's about letting it happen. The teacher sets the process in motion and then she stands back in awe and watches as learning happens. I think that's what all this is pointing at.
SM: Så hva er det som foregår her? Jeg tror at det vi trenger å se på er, vi trenger å se på læring som et produkt av selvorganiserende utdanning. Hvis du lar utdanningsprosessen være selvorganiserende, så oppstår læring. Det handler ikke om å få læring til å skje. Det handler om å la det skje. Læreren setter prosessen i gang og trer så tilbake i ærefrykt og ser på at læring skjer. Jeg tror at det er hva alt dette peker mot.
But how will we know? How will we come to know? Well, I intend to build these Self-Organized Learning Environments. They are basically broadband, collaboration and encouragement put together. I've tried this in many, many schools.
Men hvordan kan vi vite? Hvordan kommer vi til å få vite? Vel, jeg har planer om å bygge disse Selv-Organiserende Læringsmiljøene. De består hovedsaklig av bredbånd, samarbeid og oppmuntring, satt sammen. Jeg har prøvd dette på mange, mange skoler.
It's been tried all over the world, and teachers sort of stand back and say, "It just happens by itself?"
Det har vært prøvd over hele verden, og lærere trer på en måte tilbake og sier, "Skjer det bare av seg selv?"
And I said, "Yeah, it happens by itself.""How did you know that?"
Og jeg sa, "Ja, det skjer av seg selv." "Hvordan visste du det?"
I said, "You won't believe the children who told me and where they're from."
Jeg sa, "Du vil ikke tro hva barna har fortalt meg og hvor de kommer fra."
Here's a SOLE in action.
Her er en SOLE i aksjon.
(Children talking)
(Barn snakker)
This one is in England. He maintains law and order, because remember, there's no teacher around.
Denne er i England. Han passer på lov og orden, for husk, der er ingen lærer tilstede.
Girl: The total number of electrons is not equal to the total number of protons -- SM: Australia Girl: -- giving it a net positive or negative electrical charge. The net charge on an ion is equal to the number of protons in the ion minus the number of electrons.
Jente: Det totale antall elektroner er ikke likt med totalt antall protoner -- SM: Australia Jente: -- gir det et nett av positiv eller negativ elektrisk lading. Nettverket tar ladning fra et ion som tilsvarer antallet protoner i ionet minus antallet elektroner.
SM: A decade ahead of her time.
SM: Et tiår foran sin tid.
So SOLEs, I think we need a curriculum of big questions. You already heard about that. You know what that means. There was a time when Stone Age men and women used to sit and look up at the sky and say, "What are those twinkling lights?" They built the first curriculum, but we've lost sight of those wondrous questions. We've brought it down to the tangent of an angle. But that's not sexy enough. The way you would put it to a nine-year-old is to say, "If a meteorite was coming to hit the Earth, how would you figure out if it was going to or not?" And if he says, "Well, what? how?" you say, "There's a magic word. It's called the tangent of an angle," and leave him alone. He'll figure it out.
Så SOLE'ne, jeg tror vi trenger et pensum med de store spørsmålene. Dere har allerede hørt om det. Dere vet hva det betyr. Det var en gang da steinaldermenn og kvinner pleide å sitte og se opp på himmelen og si, "Hva er de blinkende lysene?" De skapte det første pensumet, men vi har mistet de undrende spørsmålene av syne. Vi har dratt dem ned til tangenten av en vinkel. Men det er ikke sexy nok. Måten du ville sagt det til en niåring er å si, "Hvis en meteoritt skulle true jorden, hvordan ville du beregne om den traff eller ikke?" Og hvis han sier, "Vel, hva? hvordan?" sier du, "Der er et magisk ord. Det kalles tangenten til en vinkel," og overlat ham til seg selv. Han vil finne det ut.
So here are a couple of images from SOLEs. I've tried incredible, incredible questions -- "When did the world begin? How will it end?" — to nine-year-olds. This one is about what happens to the air we breathe. This is done by children without the help of any teacher. The teacher only raises the question, and then stands back and admires the answer.
Og her er noen bilder fra SOLEr. Jeg har prøvd utrolige, utrolige spørsmål -- "Når oppstod verden? Hvordan vil den ende?" -- til niåringer. Denne er om hva som skjer med luften vi puster. Dette er gjort av barn uten hjelp fra noen lærer. Læreren stiller bare spørsmålet, og trer så tilbake og beundrer svarene.
So what's my wish? My wish is that we design the future of learning. We don't want to be spare parts for a great human computer, do we? So we need to design a future for learning. And I've got to -- hang on, I've got to get this wording exactly right, because, you know, it's very important. My wish is to help design a future of learning by supporting children all over the world to tap into their wonder and their ability to work together. Help me build this school. It will be called the School in the Cloud. It will be a school where children go on these intellectual adventures driven by the big questions which their mediators put in. The way I want to do this is to build a facility where I can study this. It's a facility which is practically unmanned. There's only one granny who manages health and safety. The rest of it's from the cloud. The lights are turned on and off by the cloud, etc., etc., everything's done from the cloud.
Så hva er mitt ønske? Mitt ønske er at vi former læringens framtid. Vi ønsker ikke å være reservedeler til en stor menneskelig datamaskin, vil vi? Så vi trenger å designe læringens framtid. Og jeg må -- vent litt, jeg må få ordlagt meg helt riktig, fordi, dere vet, dette er veldig viktig. Mitt ønske er å hjelpe å skape en framtidig læring ved å støtte barn over hele verden til å dykke inn i sin undring og deres evne til å arbeide sammen. Hjelp meg å bygge denne skolen. Den kalles for Skolen i Skyen. Det skal være en skole der barn drar ut på intellektuelle eventyr drevet av de store spørsmålene som deres veiledere bidrar med. Måten jeg ønsker å gjøre dette er å bygge en fasilitet hvor jeg kan studere dette. Det er en fasilitet som praktisk talt er ubemannet. Der er bare en bestemor som holder styr på helse og sikkerhet. Resten kommer fra skyen. Lysene tennes og slukkes av skyen, etc., etc., alt gjøres fra skyen.
But I want you for another purpose. You can do Self-Organized Learning Environments at home, in the school, outside of school, in clubs. It's very easy to do. There's a great document produced by TED which tells you how to do it. If you would please, please do it across all five continents and send me the data, then I'll put it all together, move it into the School of Clouds, and create the future of learning. That's my wish.
Men jeg trenger dere til et annet formål. Dere kan lage selvorganiserende læringsmiljø hjemme, på skolen, utenfor skolen, i klubber. Det er veldig enkelt å lage. Der er et ypperlig dokument produsert av TED som forteller hvordan du gjør det. Hvis dere kunne, vær så snill å gjør det på tvers av alle kontinenter og send meg deres data, så samler jeg alt sammen, legger det inn i Skolen i Skyen og skaper læringens framtid. Det er mitt ønske.
And just one last thing. I'll take you to the top of the Himalayas. At 12,000 feet, where the air is thin, I once built two Hole in the Wall computers, and the children flocked there. And there was this little girl who was following me around.
Og bare en ting til. Jeg vil ta dere med til toppen av Himalaya. Til 3500 meter, der luften er tynn, bygget jeg en gang Hole in the Wall maskiner, og barna samlet seg der. Så var det en liten jente som fulgte meg omkring.
And I said to her, "You know, I want to give a computer to everybody, every child. I don't know, what should I do?" And I was trying to take a picture of her quietly.
Og jeg sa til henne, "Vet du, jeg ønsker å gi en datamaskin til alle, til hvert barn. Jeg vet ikke, hva skulle jeg gjøre?" Og jeg forsøkte å ta bilde av henne i smug.
She suddenly raised her hand like this, and said to me, "Get on with it."
Plutselig løftet hun hånden sin slik, og sa til meg, "Sett i gang og gjør det."
(Laughter) (Applause)
(Latter) (Applaus)
I think it was good advice. I'll follow her advice. I'll stop talking. Thank you. Thank you very much. (Applause) Thank you. Thank you. (Applause) Thank you very much. Wow. (Applause)
Jeg syns det var et godt råd. Jeg skal følge hennes råd. Jeg vil slutte å snakke. Tusen takk. Mange takk skal dere ha. (Applaus) Tusen takk. Tusen takk. (Applause) Mange takk skal dere ha. Wow. (Applaus)