It began with one question: If Africa was a bar, what would your country be drinking or doing? I kicked it off with a guess about South Africa, which wasn't exactly according to the rules because South Africa's not my country. But alluding to the country's continual attempts to build a postracial society after being ravaged for decades by apartheid, I tweeted, #ifafricawasabar South Africa would be drinking all kinds of alcohol and begging them to get along in its stomach.
Det begynte med ett spørsmål: Hvis Afrika var en bar, hva ville ditt land drikke, eller drive med? Jeg satte det hele i gang idet jeg gjettet om Sør-Afrika, noe som ikke var helt i tråd med reglene, fordi Sør-Afrika ikke er landet mitt. Men i en referanse til landets vedvarende forsøk å bygge opp et post-rasistisk samfunn etter å ha vært hjemsøkt i flere tiår av apartheid, twitret jeg #ifafricawasabar, ville landet drikke alle mulige drinker og deretter be dem pent å holde ut sammen i magen.
And then I waited. And then I had that funny feeling where I wondered if I crossed the line. So, I sent out a few other tweets about my own country and a few other African countries I'm familiar with. And then I waited again, but this time I read through almost every tweet I had ever tweeted to convince myself, no, to remind myself that I'm really funny and that if nobody gets it, that's fine.
Og så satt jeg og ventet. Og jeg hadde den merkelige følelsen av å kanskje ha tråkket over en grense. Altså sendte jeg noen tweets om mitt eget land og noen andre afrikanske land jeg er godt kjent med. Og så ventet jeg på nytt, men denne gangen leste jeg gjennom praktisk alle tweets jeg noen gang hadde skrevet for å overbevise meg selv, nei, for å minne meg selv om at jeg er morsom og hvis ingen skjønner det, er det greit.
But luckily, I didn't have to do that for very long. Very soon, people were participating. In fact, by the end of that week in July, the hashtag #ifafricawasabar would have garnered around 60,000 tweets, lit up the continent and made its way to publications all over the world.
Men heldigvis måtte jeg ikke vente lenge. Meget snart deltok folk. Faktisk hadde mot slutten av den juli-uken, hashtaggen #ifafricawasabar allerede samlet rundt 60.000 tweets, satt kontinentet i fyr og flamme og funnet sin vei inn i media over hele verden.
People were using the hashtag to do many different things. To poke fun at their stereotypes: [#IfAfricaWasABar Nigeria would be outside explaining that he will pay the entrance fee, all he needs is the bouncer's account details.]
Folk brukte hashtaggen til mange forskjellige formål. For å more seg over sine stereotyper: [#IfAfricaWasABar, er Nigeria den som står ute, og sier han vil betale for å komme inn, han bare trenger dørvaktens bankkonto og passord.
(Laughter)
(Latter)
To criticize government spending: [#ifafricawasabar South Africa would be ordering bottles it can't pronounce running a tab it won't be able to pay]
For å kritisere statens pengebruk: [#ifafricawasabar, er Sør-Afrika den som bestiller ting han ikke kan uttale og får en regning han ikke kan betale]
To make light of geopolitical tensions: [#IfAfricaWasABar South Sudan would be the new guy with serious anger management issues.]
For å lette på geopolitiske spenninger: [#IfAfricaWasABar, er Sør-Sudan den nye fyren med alvorlige sinnemestringsproblemer.]
To remind us that even in Africa there are some countries we don't know exist: [#IfAfricaWasABar Lesotho would be that person who nobody really knows but is always in the pictures.]
For å minne oss at også i Afrika er det noen land vi ikke vet at eksisterer: [#IfAfricaWasABar, er Lesotho den personen som ingen egentlig kjenner, men som alltid er med på bildene.]
And also to make fun of the countries that don't think that they're in Africa: [#IfAfricaWasABar Egypt, Libya, Tunisia, Algeria and Morocco be like "What the hell are we doing here?!!"]
Og også for å spøke med de landene som selv tror de ikke ligger i Afrika: [#IfAfricaWasABar, ville Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko si: "Hva i huleste gjør vi her?!!]
(Laughter)
(Latter)
And to note the countries that had made a big turnaround: [#ifAfricawasabar Rwanda would be that girl that comes with no money and no transport but leaves drunk, happy and rich]
Og for å hedre de landene som virkelig har klart å få det til: [#ifAfricawasabar, er Rwanda den der jenta som kommer uten penger og uten skyss men som går hjem full, lykkelig og rik]
But most importantly, people were using the hashtag to connect. People were connecting over their Africanness. So for one week in July, Twitter became a real African bar. And I was really thrilled, mainly because I realized that Pan-Africanism could work, that we had before us, between us, at our fingertips a platform that just needed a small spark to light in us a hunger for each other.
Men aller viktigst var, at folk brukte hashtaggen for å komme i kontakt. Mennesker snakket sammen om deres afrikanskhet. Altså ble Twitter en hel juli-uke lang, en ekte afrikansk pub. Og jeg ble skikkelig glad, fordi jeg skjønte at panafrikanisme kunne funke, at vi hadde rett foran våre neser, ved våre fingertuppene, en plattform som med bare en liten gnist kunne tenne en sult i oss for hverandre.
My name is Siyanda Mohutsiwa, I'm 22 years old and I am Pan-Africanist by birth. Now, I say I'm Pan-Africanist by birth because my parents are from two different African countries. My father's from a country called Botswana in southern Africa. It's only slightly bigger than Germany. This year we celebrate our 50th year of stable democracy. And it has some very progressive social policies. My mother's country is the Kingdom of Swaziland. It's a very, very small country, also in southern Africa. It is Africa's last complete monarchy. So it's been ruled by a king and a royal family in line with their tradition, for a very long time.
Mitt navn er Siyanda Mohutsiwa, jeg er 22 år gammel, og jeg er født panafrikanist. Nå sier jeg at jeg er født panafrikanist fordi mine foreldre er fra to forskjellige afrikanske land. Min far er fra et land som heter Botswana, i sørlig Afrika. Det er bare litt større enn Tyskland. I år feirer vi 50 år med stabilt demokrati. Og landet har en tildels meget progressiv sosial politikk. Mitt mors land er kongeriket Swaziland. Det er et meget, meget, lite land også i det sørlige Afrika. Det er Afrikas siste riktige kongerike. Altså har det vært regjert av en konge og et kongehus i tråd med deres tradisjon i veldig lang tid.
On paper, these countries seem very different. And when I was a kid, I could see the difference. It rained a lot in one country, it didn't rain quite as much in the other. But outside of that, I didn't really realize why it mattered that my parents were from two different places. But it would go on to have a very peculiar effect on me. You see, I was born in one country and raised in the other.
Teoretisk virker disse land veldig forskjellige. Og da jeg var et barn, kunne jeg se forskjellen. Det regnet ofte i det ene land, det regnet en del mindre i det andre. Men bortsett fra det, var jeg ikke klar over hvorfor det betydde noe at mine foreldre kom fra to forskjellige steder. Men det skulle på sikt ha et en spesiell virkning på meg. Du skjønner, jeg ble født i det ene land og vokste opp i det andre.
When we moved to Botswana, I was a toddler who spoke fluent SiSwati and nothing else. So I was being introduced to my new home, my new cultural identity, as a complete outsider, incapable of comprehending anything that was being said to me by the family and country whose traditions I was meant to move forward. But very soon, I would shed SiSwati. And when I would go back to Swaziland, I would be constantly confronted by how very non-Swazi I was becoming.
Da vi flyttet til Botswana, var jeg et småbarn som snakket SiSwati og ikke noe annet. Altså ble jeg introdusert til mitt nye hjem, min nye kulturelle identitet, som en fullstendig utenforstående, ikke i stand å skjønne noe av det som ble sagt til meg av familien og landet jeg skulle videreføre arven av. Men ganske raskt kastet jeg SiSwati på bål. Og når jeg reiste tilbake til Swaziland, ble jeg stadig vekk gjort klar over hvor sterkt ikke-Swazi jeg gradvis ble.
Add to that my entry into Africa's private school system, whose entire purpose is to beat the Africanness out of you, and I would have a very peculiar adolescence. But I think that my interest in ideas of identity was born here, in the strange intersection of belonging to two places at once but not really belonging to either one very well and belonging to this vast space in between and around simultaneously. I became obsessed with the idea of a shared African identity.
Det, tilsammen med min inntreden i Afrikas private skolesystem, hvis hele målsetning er å banke afrikanskheten ut av deg, gjorde at jeg hadde en eiendommelig pubertet. Men jeg tror at min interesse for ideer om identitet stammer herfra, fra den merkelige kryssingen det er å tilhøre to steder samtidig men å ikke tilhøre ett av dem spesielt sterkt og å tilhøre det store rommet mellom dem, og rundt dem, samtidig. Jeg ble oppslukt av ideen om en felles afrikansk identitet.
Since then, I have continued to read about politics and geography and identity and what all those things mean. I've also held on to a deep curiosity about African philosophies. When I began to read, I gravitated towards the works of black intellectuals like Steve Biko and Frantz Fanon, who tackled complex ideas like decolonization and black consciousness. And when I thought, at 14, that I had digested these grand ideas, I moved on to the speeches of iconic African statesmen like Burkina Faso's Thomas Sankara and Congo's Patrice Lumumba. I read every piece of African fiction that I could get my hands on.
Siden har jeg fortsatt med å lese om politikk og geografi og identitet og hva alle disse tingene betyr. Jeg har også beholdt en dyp nysgjerrighet på afrikanske filosofier. Da jeg begynte å lese, ble jeg trukket til verkene fra svarte intellektuelle som Steve Biko og Frantz Fanon, som mestret komplekse ideer som dekolonisering og svart bevissthet. Og da jeg mente, da jeg var 14, å ha fordøyd disse storslagne idéer, gikk jeg videre til talene fra ikoniske afrikanske statsmenn som Burkina Fasos Thomas Sankara og Kongos Patrice Lumumba. Jeg leste hvert verk av afrikansk fiksjon som jeg kunne få fatt i.
So when Twitter came, I hopped on with the enthusiasm of a teenage girl whose friends are super, super bored of hearing about all this random stuff.
Og da Twitter kom, sprang jeg ombord med begeistringen til en tenåringsjente hvis venner synes det er håpløst kjedelig med all dette sammenskrapte stoffet.
The year was 2011 and all over southern Africa and the whole continent, affordable data packages for smartphones and Internet surfing became much easier to get. So my generation, we were sending messages to each other on this platform that just needed 140 characters and a little bit of creativity. On long commutes to work, in lectures that some of us should have been paying attention to, on our lunch breaks, we would communicate as much as we could about the everyday realities of being young and African.
Vi skrev året 2011 og over hele det sørlige Afrika og over hele kontinentet, ble betalbare datamengder for smartphones og internettsurfing mye lettere å få tak i. Min generasjon begynte å sende beskjeder til hverandre på denne plattformen som trengte bare 140 tegn og en smule kreativitet. På lange turer til og fra jobb, under forelesninger som noen av oss burde ha vært oppmerksomme på, under lunsjpausene våre, kunne vi kommunisere så mye vi klarte om hva det betydde i hverdagen å være ung og afrikansk.
But of course, this luxury was not available to everybody. So this meant that if you were a teenage girl in Botswana and you wanted to have fun on the Internet, one, you had to tweet in English. Two, you had to follow more than just the three other people you knew online. You had to follow South Africans, Zimbabweans, Ghanaians, Nigerians. And suddenly, your whole world opened up. And my whole world did open up.
Men denne luksusen var selvfølgelig ikke tilgjengelig for alle. Og det betydde at, hvis du var en tenåringsjente i Botswana, og du ville ha litt moro på internett, måtte du for det første tvitre på engelsk. For det andre måtte du følge flere enn de tre andre du kjente online fra før. Du måtte følge sørafrikanere, zimbabwere, ghanesere, nigerianere. Og plutselig åpnet hele verden din seg. Og min hele verden åpnet seg faktisk.
I followed vibrant Africans who were travelling around the continent, taking pictures of themselves and posting them under the hashtag #myafrica. Because at that time, if you were to search Africa on Twitter or on Google or any kind of social media, you would think that the entire continent was just pictures of animals and white guys drinking cocktails in hotel resorts.
Jeg fulgte rastløse afrikanere som reiste rundt gjennom kontinentet, som tok bilder av seg selv og publiserte dem under hashtaggen #myafrica. For, på det tidspunktet, hvis du søkte "Afrika" på Twitter eller på Google eller på hvilken som helst sosiale media, ville du tro at hele kontinentet var bare bilder av ville dyr og hvite menn som drikker cocktails i hoteller.
(Laughter)
(Latter)
But Africans were using this platform to take some kind of ownership of the tourism sectors. It was Africans taking selfies on the beaches of Nigeria. It was Africans in cocktail bars in Nairobi.
Men afrikanere brukte denn plattformen for så å si erobre turisme-industrien. Det var afrikanere som tok selfies på strendene i Nigeria. Det var afrikanere i cocktailbarene i Nairobi.
And these were the same Africans that I began to meet in my own travels around the continent. We would discuss African literature, politics, economic policy. But almost invariably, every single time, we would end up discussing Twitter. And that's when I realized what this was. We were standing in the middle of something amazing, because for the first time ever young Africans could discuss the future of our continent in real time, without the restriction of borders, finances and watchful governments.
Og det var de samme afrikanere som jeg begynte å møte på mine egne rundreiser på kontinentet. Vi diskuterte afrikansk litteratur, politikk, økonomisk politikk. Men så godt som alltid, hver eneste gang, kom vi til å diskutere Twitter. Og da jeg ble klar over hva dette var. Vi befant oss midt oppi noe oppsiktsvekkende, for første gang noensinne kunne unge afrikanere diskutere vår kontinents fremtid i sanntid, uten begrensninger fra grenser, økonomi og overvåkende regjeringer.
Because the little known truth is many Africans know a lot less about other African countries than some Westerners might know about Africa as a whole. This is by accident, but sometimes, it's by design. For example, in apartheid South Africa, black South Africans were constantly being bombarded with this message that any country ruled by black people was destined for failure. And this was done to convince them that they were much better off under crushing white rule than they were living in a black and free nation. Add to that Africa's colonial, archaic education system, which has been unthinkingly carried over from the 1920s -- and at the age of 15, I could name all the various causes of the wars that had happened in Europe in the past 200 years, but I couldn't name the president of my neighboring country. And to me, this doesn't make any sense because whether we like it or not, the fates of African people are deeply intertwined.
For den lite kjente sannheten er at mange afrikanere vet mye mindre om andre afrikanske land enn noen vestlige muligens vet om Afrika som helhet. Dette skjer ved tilfeldighet, men noen ganger skjer det med vilje. For eksempel, i apartheids Sør-Afrika ble svarte sørafrikanere stadig vekk bombardert med budskapet at ethvert land som ble styrt av svarte mennesker var dømt til å mislykkes. Og dette ble gjort for å overbevise dem at de hadde det mye bedre under den hvite undertrykkelsen enn de ville kunne leve i et svart, fritt land. Det, sammen med Afrikas koloniale, foreldete utdanningssystem, som uten ettertanke hadde fått leve videre siden 1920-tallet -- og i en alder av 15 kunne jeg nevne alle forskjellige grunnene for krigene som hadde funnet sted i Europa i de siste 200 år, Men jeg visste ikke hvem som var president i mitt naboland. For meg gir dette ingen mening for, om vi liker det eller ikke, afrikanske menneskers skjebner henger alle sammen.
When disaster hits, when turmoil hits, we share the consequences. When Burundians flee political turmoil, they go to us, to other African countries. Africa has six of the world's largest refugee centers. What was once a Burundian problem becomes an African problem. So to me, there are no Sudanese problems or South African problems or Kenyan problems, only African problems because eventually, we share the turmoil.
Når uhellet er ute, når kaos rår, deler vi på følgene. Når burundiere flykter fra politisk uro, kommer de til oss, til andre afrikanske land. Afrika har seks av verdens største flyktningeleire. Det som var en gang et burundisk problem blir til et afrikansk problem. Sudanesiske problemer finnes ikke eller sørafrikanske problemer eller kenyanske, bare afrikanske problemer for til slutt deler vi på uroen.
So if we share the problems, why aren't we doing a better job of sharing the successes? How can we do that? Well, in the long term, we can shoot towards increasing inter-African trade, removing borders and putting pressure on leaders to fulfill regional agreements they've already signed. But I think that the biggest way for Africa to share its successes is to foster something I like to call social Pan-Africanism.
Altså, hvis vi deler på problemene, hvorfor gjør vi ikke mer ut av å dele på suksessene? Hvordan kan vi klare det? Vel, på lengre sikt, kan vi rette oss mot å øke inter-afrikansk handel, å fjerne grenser og å tvinge våre ledere å oppfylle de regionale avtalene som de allerede har skrevet under. Men jeg tror den beste veien for Afrika til å dele på sine suksesser er å dyrke noe som jeg kaller for sosial panafrikanisme.
Now, political Pan-Africanism already exists, so I'm not inventing anything totally new here. But political Pan-Africanism is usually the African unity of the political elite. And who does that benefit? Well, African leaders, almost exclusively. No, what I'm talking about is the Pan-Africanism of the ordinary African. Young Africans like me, we are bursting with creative energy, with innovative ideas. But with bad governance and shaky institutions, all of this potential could go to waste. On a continent where more than a handful of leaders have been in power longer than the majority of the populations has been alive, we are in desperate need of something new, something that works. And I think that thing is social Pan-Africanism.
Politisk panafrikanisme finnes allerede, altså er det ikke noe helt nytt jeg oppfinner her. Men politisk panafrikanisme pleier å være den afrikanske enhet for den politiske eliten. Og hvem nytter det for? Nesten utelukkende for afrikanske ledere. Nei, det jeg mener er panafrikanismen for den gjengse afrikaner. Unge afrikanere som meg selv, vi bobler med kreativ energi, med innovative ideer. Men med dårlig styresett og ustabile institusjoner kan hele dette potensiale gå til spills. I et kontinent hvor mer enn en håndfull ledere har sittet ved makten lengre enn flertallet av befolkningen har vært i live, trenger vi alle sårt noe nytt, noe som funker. Og jeg tror den tingen er sosial panafrikanisme.
My dream is that young Africans stop allowing borders and circumstance to suffocate our innovation. My dream is that when a young African comes up with something brilliant, they don't say, "Well, this wouldn't work in my country," and then give up. My dream is that young Africans begin to realize that the entire continent is our canvas, is our home. Using the Internet, we can begin to think collaboratively, we can begin to innovate together. In Africa, we say, "If you want to go fast, you go alone, but if you want to go far, you go together." And I believe that social Pan-Africanism is how we can go far together.
Min drøm er at unge afrikanere ikke lenger vil tillate at grenser og omstendigheter kveler innovasjonen vår. Min drøm er at når en ung afrikaner kommer med noe som er genialt, han da ikke sier, "Vel, dettte vil ikke la seg gjøre i mitt land," og så gi opp. Min drøm er at unge afrikanere begynner å innse at hele kontinentet er vårt lerret, er vårt hjem. Ved å bruke internett, kan vi begynne å tenke samarbeid, vi kan begynne å innovere sammen. I Afrika pleier vi å si, "Hvis du vil gå fort, gå alene, men hvis du vil gå langt, gå sammen med noen." Og jeg tror at sosial panafrikanisme er måten vi sammen kan gå langt på.
And this is already happening. Access to these online networks has given young Africans something we've always had to violently take: a voice. We now have a platform. Before now, if you wanted to hear from the youth in Africa, you waited for the 65-year-old minister of youth --
Og dette finner allerede sted. Tilgang til disse online nettverkene har gitt unge afrikanere noe vi hittil altid måtte ta med vold: en stemme. Nå har vi en plattform. Inntil nylig, hvis du ønsket å høre fra ungdommen i Afrika, ventet du på at den 65-årige Minister for Ungdom --
(Laughter)
(Latter)
to wake up in the morning, take his heartburn medication and then tell you the plans he has for your generation in 20 years time. Before now, if you wanted to be heard by your possibly tyrannical government, you were pushed to protest, suffer the consequences and have your fingers crossed that some Western paper somewhere might make someone care. But now we have opportunities to back each other up in ways we never could before.
våknet om morgenen, tok sin fordøyelsesmedisin og fortelle deg om planene han har for din generasjon om 20 år. Inntil nylig, hvis du ønsket å bli hørt av din muligens tyranniske regjering, hadde du som eneste valg å protestere, lide under følgene av det og krysse fingrene for at en avis i Vesten et sted kunne få noen til å bry seg. Men nå har vi muligheten for å støtte opp om hverandre på måter vi aldri kunne før.
We support South African students who are marching against ridiculously high tertiary fees. We support Zimbabwean women who are marching to parliament. We support Angolan journalists who are being illegally detained. For the first time ever, African pain and African aspiration has the ability to be witnessed by those who can empathize with it the most: other Africans.
Vi støtter sørafrikanske studenter som protesterer mot latterlig høye studieavgifter. Vi støtter zimbabwiske kvinner som marsjerer opp mot parlamentet. Vi støtter angolesiske journalister som holdes fengslet illegalt. For første gang noensinne kan afrikansk smerte og afrikansk håp bli sett og opplevd av de som best kan identifisere seg med dem: andre afrikanere.
I believe that with a social Pan-Africanist thinking and using the Internet as a tool, we can begin to rescue each other, and ultimately, to rescue ourselves.
Jeg tror at med et sosialt panafrikansk tankesett og ved å bruke internett som et redskap, kan vi begynne å berge hverandre, og, til syvende og sist, berge oss selv.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)