Thank you very much.
Tusen takk.
I moved to America 12 years ago with my wife Terry and our two kids. Actually, truthfully, we moved to Los Angeles --
Jeg flyttet til Amerika for 12 år siden med kona mi, Terry, og våre to barn. Egentlig, for å være helt ærlig, vi flyttet til Los Angeles -- (Latter) --
(Laughter)
thinking we were moving to America, but anyway --
mens vi trodde vi flyttet til Amerika,
(Laughter)
men uansett, det er en kort flytur fra Los Angeles
It's a short plane ride from Los Angeles to America.
til Amerika.
(Laughter)
I got here 12 years ago, and when I got here, I was told various things, like, "Americans don't get irony."
Jeg kom hit for 12 år siden og når jeg kom hit ble jeg fortalt diverse ting slik som "amerikanere skjønner ikke ironi."
(Laughter)
Har du kommet over noe slikt?
Have you come across this idea? It's not true. I've traveled the whole length and breadth of this country. I have found no evidence that Americans don't get irony. It's one of those cultural myths, like, "The British are reserved."
Det er ikke sant. Jeg har reist på kryss og tvers av dette landet. Jeg har ikke funnet et eneste bevis på at amerikanere ikke skjønner ironi. Det er en av disse kulturelle mytene, slik som "britene er reserverte."
(Laughter)
Jeg skjønner ikke hvorfor folk tror det.
I don't know why people think this. We've invaded every country we've encountered.
Vi har invadert hvert eneste land vi har støtt på.
(Laughter)
(Latter)
But it's not true Americans don't get irony, but I just want you to know that that's what people are saying about you behind your back. You know, so when you leave living rooms in Europe, people say, thankfully, nobody was ironic in your presence.
Men det er ikke sant at amerikanere ikke skjønner ironi, men jeg vil bare gjøre dere klar over at det er <i>det</i> folk sier bak ryggen deres. Så når dere forlater stuer i Europa, sier folk, heldigvis sa ingen noe ironisk mens du var der.
(Laughter)
Men jeg forsto at amerikanere skjønner ironi
But I knew that Americans get irony when I came across that legislation, "No Child Left Behind."
når jeg kom over den loven de kaller "No Child Left Behind".
(Laughter)
Because whoever thought of that title gets irony.
Fordi den som fant på den tittelen skjønner ironi,
(Laughter)
ikke sant, fordi --
Don't they?
(Applause)
(Latter) (Applaus) --
Because it's leaving millions of children behind. Now I can see that's not a very attractive name for legislation: "Millions of Children Left Behind." I can see that. What's the plan? We propose to leave millions of children behind, and here's how it's going to work.
fordi den etterlater millioner av barn. Jeg forstår at det neppe ville være et bra navn på en lov: "Millioner av etterlatte barn". Jeg skjønner det. Hva er planen? Vel, vi foreslår å etterlate millioner av barn, og dette er slik det vil virke. Og det virker kjempebra.
And it's working beautifully.
(Laughter)
In some parts of the country, 60 percent of kids drop out of high school. In the Native American communities, it's 80 percent of kids. If we halved that number, one estimate is it would create a net gain to the U.S. economy over 10 years, of nearly a trillion dollars. From an economic point of view, this is good math, isn't it, that we should do this? It actually costs an enormous amount to mop up the damage from the dropout crisis.
I noen deler av landet (USA) faller 60% av barna ut fra videregående skole. I indianersamfunnene i USA er det 80% av barna. Hvis vi halverte det tallet, estimeres det at det vil generere en nettogevinst for den amerikanske økonomien over 10 år på nesten en billion dollar. Fra et økonomisk synspunkt, er det et enkelt regnestykke, er det ikke, at vi bør gjøre dette? Det koster faktisk en formue å rydde opp i skadene av frafallskrisen.
But the dropout crisis is just the tip of an iceberg. What it doesn't count are all the kids who are in school but being disengaged from it, who don't enjoy it, who don't get any real benefit from it.
Men frafallskrisen er bare toppen av isfjellet. Det den <i>ikke</i> teller er alle de barne som <i>er</i> i skolen men som føler seg frakoblet fra den og ikke liker den, som ikke får noe særlig nytte av den.
And the reason is not that we're not spending enough money. America spends more money on education than most other countries. Class sizes are smaller than in many countries. And there are hundreds of initiatives every year to try and improve education. The trouble is, it's all going in the wrong direction. There are three principles on which human life flourishes, and they are contradicted by the culture of education under which most teachers have to labor and most students have to endure.
Og årsaken er ikke at vi ikke bruker nok penger, Amerika bruker mer penger på utdanning en de fleste andre land. Klassene er mindre enn i mange andre land. Og det er hundrevis av tiltak hvert år for å prøve å forbedre utdannelsen. Problemet er at alle går i feil retning. Det er tre prinsipper som får mennesker til å blomstre, og de strider imot den kulturen som finnes innen utdannelse som de fleste lærerne må jobbe under og som elevene må holde ut med.
The first is this, that human beings are naturally different and diverse. Can I ask you, how many of you have got children of your own? Okay. Or grandchildren. How about two children or more? Right. And the rest of you have seen such children.
Det første er at mennesker er naturligt forskjellige og mangfoldige. Kan jeg spørre hvor mange av dere som har egne barn? OK. Og barnebarn. Hva med to eller flere barn? Akkurat. Og resten av dere har sett slike barn?
(Laughter)
(Latter)
Small people wandering about.
Små mennesker som går rundt omkring.
(Laughter)
Jeg er villig til å vedde,
I will make you a bet, and I am confident that I will win the bet. If you've got two children or more, I bet you they are completely different from each other. Aren't they?
og jeg er temmelig sikker på at jeg vil vinne. Hvis du har to eller flere barn, vedder jeg på at de er helt forskjellige fra hverandre. Er de ikke? Er de ikke? (Applaus)
(Applause)
You would never confuse them, would you? Like, "Which one are you? Remind me."
Du ville aldri forveksle dem, eller hva? Som for eksempel, "Hvem av dere er du igjen? Gi meg et hint.
(Laughter)
"Your mother and I need some color-coding system so we don't get confused."
Din mor og jeg skal introdusere et fargekodesystem slik at vi ikke blir forvirrret."
Education under "No Child Left Behind" is based on not diversity but conformity. What schools are encouraged to do is to find out what kids can do across a very narrow spectrum of achievement. One of the effects of "No Child Left Behind" has been to narrow the focus onto the so-called STEM disciplines. They're very important. I'm not here to argue against science and math. On the contrary, they're necessary but they're not sufficient. A real education has to give equal weight to the arts, the humanities, to physical education. An awful lot of kids, sorry, thank you --
Utdannelse under "No Child Left Behind" er ikke basert på mangfoldighet, men på konformitet. Det skolene blir oppfordret til gjøre er å finne ut hva barn kan gjøre over et svært smalt spektrum av prestasjoner. Et av resultatene av "No Child Left Behind" har vært å snevre inn fokuset til de såkalte "STEM" fagene (naturfag, teknologi, ingeniørvitenskap, matematikk). De er veldig viktige. Jeg er ikke her for å argumentere mot naturfag og matematikk. Tvert imot, de er nødvendige, men de er ikke nok. En skikkelig utdannelse må legge like stor vekt på kunst, humanistiske fag, og kroppsøving. Fryktelig mange barn, unnskyld, tusen takk -- (Applaus) --
(Applause)
Det er anslått at i Amerika i dag er
One estimate in America currently is that something like 10 percent of kids, getting on that way, are being diagnosed with various conditions under the broad title of attention deficit disorder. ADHD. I'm not saying there's no such thing. I just don't believe it's an epidemic like this. If you sit kids down, hour after hour, doing low-grade clerical work, don't be surprised if they start to fidget, you know?
rundt 10% av barna, på vei dit, diagnostisert med diverse tilstander under den omfattende tittelen Attention Deficit Disorder ADHD. Jeg sier ikke at denne tilstanden ikke eksisterer. Jeg tror bare ikke at det er slik en epidemi. Hvis du setter barna ned, time etter time, for å gjøre simpelt kontorarbeide, så er det ikke overraskende at de begynner å bli urolige, ikke sant?
(Laughter)
(Latter) (Applaus)
(Applause)
Barn lider, for det meste, ikke av
Children are not, for the most part, suffering from a psychological condition. They're suffering from childhood.
en psykologisk tilstand De lider av barndom. (Latter)
(Laughter)
And I know this because I spent my early life as a child. I went through the whole thing. Kids prosper best with a broad curriculum that celebrates their various talents, not just a small range of them. And by the way, the arts aren't just important because they improve math scores. They're important because they speak to parts of children's being which are otherwise untouched.
Og jeg vet dette, for jeg tilbragte mitt tidlige liv som barn. Jeg gikk gjennom hele greia. Barn trives best med en variert læreplan som lar dem ha glede av de forskjellige talentene deres, ikke bare et lite utvalg. Og forresten, kunst er ikke bare viktig fordi det forbedrer mattekarakterene. Det er viktig fordi det kommuniserer med deler av barns bevissthet som ellers forblir urørt.
The second, thank you --
Det andre, takk - (applaus)
(Applause)
The second principle that drives human life flourishing is curiosity. If you can light the spark of curiosity in a child, they will learn without any further assistance, very often. Children are natural learners. It's a real achievement to put that particular ability out, or to stifle it. Curiosity is the engine of achievement. Now the reason I say this is because one of the effects of the current culture here, if I can say so, has been to de-professionalize teachers. There is no system in the world or any school in the country that is better than its teachers. Teachers are the lifeblood of the success of schools. But teaching is a creative profession. Teaching, properly conceived, is not a delivery system. You know, you're not there just to pass on received information. Great teachers do that, but what great teachers also do is mentor, stimulate, provoke, engage. You see, in the end, education is about learning. If there's no learning going on, there's no education going on. And people can spend an awful lot of time discussing education without ever discussing learning. The whole point of education is to get people to learn.
Det andre prinsippet som får mennesker til å blomstre er nysgjerrighet. Hvis du kan tenne en gnist av nysgjerrighet i et barn vil det veldig ofte lære uten ytterligere hjelp. Barn er naturlige elever. Det er en stor prestasjon å undertrykke denne evnen eller å kvele den. Nysgjerrighet er det som driver prestasjoner. Grunnen til at jeg sier dette er at en av virkningene av dagens kultur her, hvis jeg kan si det slik, har vært av-profesjonalisering av lærere. Det er ikke et system i verden eller noen skole i landet som er bedre enn sine lærere. Lærere er selve livsnerven i suksessen til skoler. Men undervisning er et kreativ yrke. Undervisning, gjort på riktig måte, er ikke et distribusjonssystem Som du vet, du er ikke der bare for å dele ut informasjon. Gode lærere gjør det, men hva gode lærere også gjør er å gi råd, stimulere, provosere, engasjere. Du skjønner, til slutt handler utdanning om læring. Hvis læring ikke skjer, da er det ingen utdannelse. Og folk bruker voldsomt mye tid på å diskutere utdanning uten noen gang å diskutere læring. Hele poenget med utdanning er å få folk til å lære.
An old friend of mine -- actually very old, he's dead.
En venn av meg, en gammel venn - faktisk veldig gammel,
(Laughter)
Han er død. (Latter)
That's as old as it gets, I'm afraid.
Du blir ikke eldre enn det er jeg redd.
(Laughter)
But a wonderful guy he was, wonderful philosopher. He used to talk about the difference between the task and achievement senses of verbs. You can be engaged in the activity of something, but not really be achieving it, like dieting.
Men en flott fyr som han var, fantastisk filosof. Han pleide å snakke om forskjellen mellom aktivitets- og prestasjons-formene av verb. Du kan jo være engasjert i en aktivitet uten egentlig å oppnå noe,
(Laughter)
som slanking. Det er et veldig godt eksempel, faktisk.
It's a very good example. There he is. He's dieting. Is he losing any weight? Not really.
Der er han. Han slanker seg. Blir han noe tynnere? Egentlig ikke.
(Laughter)
Undervisning er et slikt ord.
Teaching is a word like that. You can say, "There's Deborah, she's in room 34, she's teaching." But if nobody's learning anything, she may be engaged in the task of teaching but not actually fulfilling it.
Du kan si: "Det er Deborah, hun er på rom 34, hun underviser." Men hvis ingen lærer noe, kan hun være engasjert i aktiviteten å undervise
The role of a teacher is to facilitate learning. That's it. And part of the problem is, I think, that the dominant culture of education has come to focus on not teaching and learning, but testing. Now, testing is important. Standardized tests have a place. But they should not be the dominant culture of education. They should be diagnostic. They should help.
uten å faktisk oppnå det. Oppgaven til en lærer er å legge til rette for læring. Det er alt. Og en del av problemet, tror jeg, er at den dominerende utdannelses-kulturen fokuserer ikke på undervisning og læring, men på prøver. Selvfølgelig, prøver er viktig. Standardiserte prøver har sin funksjon. Men de burde ikke være den dominerende kulturen innen utdanning. De kan være diagnostiserende. De kan bidra.
(Applause)
(Applaus)
If I go for a medical examination, I want some standardized tests. I do. I want to know what my cholesterol level is compared to everybody else's on a standard scale. I don't want to be told on some scale my doctor invented in the car.
Hvis jeg tar en helsesjekk, ønsker jeg noen standardiserte tester. Definitivt. For eksempel, jeg vil vite hva kolesterolnivået mitt er sammenlignet med alle andre på en standard skala. Jeg ønsker ikke å bli fortalt hvordan jeg ligger an
(Laughter)
på en skala legen min fant på i bilen.
"Your cholesterol is what I call Level Orange."
"Kolesterolet ditt er på det nivået jeg kaller oransj."
"Really?"
"Virkelig? Er det bra?" "Vi vet ikke."
(Laughter)
"Is that good?" "We don't know."
(Laughter)
Men alt det bør legge til rette for læring. Det bør ikke hindre det,
But all that should support learning. It shouldn't obstruct it, which of course it often does. So in place of curiosity, what we have is a culture of compliance. Our children and teachers are encouraged to follow routine algorithms rather than to excite that power of imagination and curiosity. And the third principle is this: that human life is inherently creative. It's why we all have different résumés. We create our lives, and we can recreate them as we go through them. It's the common currency of being a human being. It's why human culture is so interesting and diverse and dynamic. I mean, other animals may well have imaginations and creativity, but it's not so much in evidence, is it, as ours? I mean, you may have a dog. And your dog may get depressed. You know, but it doesn't listen to Radiohead, does it?
noe det selvfølgelig ofte gjør. Så i stedet for nysgjerrighet, hva vi har er en kultur for å gjøre som en blir fortalt. Barna og lærerne våre oppfordres til å følge rutinemessige algoritmer isteden for å pirre fantasien og nysgjerrighetens kraft. Og det tredje prinsippet er dette: at mennesker er naturlig kreative. Det er hvorfor vi alle har ulike CVer. Vi skaper våre egne liv, og vi kan gjenskape dem ettersom vi går gjennom dem. Det er det som er felles valuta for å være mennesker. Det er derfor menneskelig kultur er så interessant og variert og dynamisk. Jeg mener, andre dyr kan godt ha fantasi og kreativitet, men det er ikke så mye bevis for det, er det, som i vårt tilfelle? For eksempel, du kan ha en hund. Og hunden din kan bli deprimert. men den hører ikke på Radiohead, eller hva?
(Laughter)
(Latter)
And sit staring out the window with a bottle of Jack Daniels.
Og sitter og stirrer ut av vinduet med en flaske Jack Daniels.
(Laughter)
(Latter)
"Would you like to come for a walk?" "No, I'm fine."
Og når du sier, "Skal vi gå en tur?" sier han, "Nei, jeg har det greit.
(Laughter)
Du kan ta en tur. Jeg blir her. Men ta bilder."
"You go. I'll wait. But take pictures."
(Laughter)
Vi skaper alle våre egne liv gjennom den rastløse prosessen
We all create our own lives through this restless process of imagining alternatives and possibilities, and one of the roles of education is to awaken and develop these powers of creativity. Instead, what we have is a culture of standardization.
med å forestille oss alternativer og muligheter, og en av oppgavene til utdannelse er å vekke og utvikle disse kreative kreftene. I stedet har vi en kultur for standardisering.
Now, it doesn't have to be that way. It really doesn't. Finland regularly comes out on top in math, science and reading. Now, we only know that's what they do well at, because that's all that's being tested. That's one of the problems of the test. They don't look for other things that matter just as much. The thing about work in Finland is this: they don't obsess about those disciplines. They have a very broad approach to education, which includes humanities, physical education, the arts.
Det sagt, det trenger ikke å være sånn. Det trenger virkelig ikke det. Finland kommer stadig ut på topp i matematikk, naturfag og lesing. Vi vet bare at det er <i>det</i> de gjør det bra på fordi det er alt som blir testet for øyeblikket. Det er et av problemene med prøven. De ser ikke etter andre ting som betyr like mye. Det som er viktig med det som er gjort i Finnland er at de er ikke oppslukt av disse fagene. De har en svært mangfoldig utdannelse som inkluderer humanistiske fag, kroppsøving, og kunst.
Second, there is no standardized testing in Finland. I mean, there's a bit, but it's not what gets people up in the morning, what keeps them at their desks.
For det andre, det er ingen standardiserte prøver i Finland. Jeg mener, det har noen, men det er ikke det som får folk opp om morgenen. Det er ikke det som får dem til å sitte bak pultene sine.
The third thing -- and I was at a meeting recently with some people from Finland, actual Finnish people, and somebody from the American system was saying to the people in Finland, "What do you do about the drop-out rate in Finland?"
Og den tredje tingen, og jeg var på et møte nå nylig med noen folk fra Finland, ekte finske mennesker. Og noen fra det amerikanske systemet sa til de fra Finland "Hva gjør dere med frafallet av elever i Finland?"
And they all looked a bit bemused, and said, "Well, we don't have one. Why would you drop out? If people are in trouble, we get to them quite quickly and we help and support them."
De så alle litt forundret ut, og sa: "Vel, vi har ikke noe frafall. Hvorfor vil du falle fra? Hvis folk har problemer, kommer vi til dem så fort som mulig og hjelper dem og støtter dem."
Now people always say, "Well, you know, you can't compare Finland to America." No. I think there's a population of around five million in Finland. But you can compare it to a state in America. Many states in America have fewer people in them than that. I mean, I've been to some states in America and I was the only person there.
Selvfølgelig vil folk si, "Vel, du vet jo det, du kan ikke sammenligne Finland og Amerika." Nei. Jeg tror det er en befolkning på rundt fem millioner i Finland. Men du kan sammenligne det med en stat i Amerika. Mange stater i Amerika har færre folk enn det. Seriøst, jeg har vært i noen stater i Amerika der jeg var den eneste personen der. (Latter)
(Laughter)
Really. Really. I was asked to lock up when I left.
Jeg mener det. Jeg ble bedt om å låse døra når jeg gikk hjem.
(Laughter)
(Latter)
But what all the high-performing systems in the world do is currently what is not evident, sadly, across the systems in America -- I mean, as a whole. One is this: they individualize teaching and learning. They recognize that it's students who are learning and the system has to engage them, their curiosity, their individuality, and their creativity. That's how you get them to learn.
Men det som systemene i verden som scorer bra gjør er for tiden noe som ikke skjer, dessverre, i noen av systemene i Amerika -- Jeg mener, i sin helhet. For det første: de individualiserer undervisning og læring. De forstår at det er elevene som lærer og systemet må engasjere dem, deres nysgjerrighet, deres personlighet og deres kreativitet. Det er slik vi får dem til å lære.
The second is that they attribute a very high status to the teaching profession. They recognize that you can't improve education if you don't pick great people to teach and keep giving them constant support and professional development. Investing in professional development is not a cost. It's an investment, and every other country that's succeeding well knows that, whether it's Australia, Canada, South Korea, Singapore, Hong Kong or Shanghai. They know that to be the case.
For det andre, de gir en svært høy status til læreryrket. De anerkjenner at du ikke kan forbedre utdanningen uten å velge gode folk til å lære og uten å fortsette å gi dem konstant støtte og faglig utvikling. Det å investere i faglig utvikling er ikke en kostnad. Det er en investering, og alle andre land som gjør det bra vet at, enten det er Australia, Canada, Sør-Korea, Singapore, Hong Kong eller Shanghai. De vet at det er tilfellet. For det tredje, de delegerer ansvaret
And the third is, they devolve responsibility to the school level for getting the job done. You see, there's a big difference here between going into a mode of command and control in education -- That's what happens in some systems. Central or state governments decide, they know best and they're going to tell you what to do. The trouble is that education doesn't go on in the committee rooms of our legislative buildings. It happens in classrooms and schools, and the people who do it are the teachers and the students, and if you remove their discretion, it stops working. You have to put it back to the people.
for å få jobben gjort, ned til skolenivå. Du skjønner, det er stor forskjell på å gå inn i en kommando og kontroll-modus i utdanning -- Det er <i>det</i> som skjer i noen systemer. Sentrale myndigheter bestemmer eller statlige myndigheter bestemmer de vet best og de skal fortelle deg hva du skal gjøre. Problemet er at utdanning ikke foregår i møterommene til myndighetene. Det skjer i klasserommene og i skolene, og de som gjør det er lærere og studenter, og hvis du fjerner muligheten for å bruke skjønn, slutter det å fungere. Du må gi den tilbake til folket.
(Applause)
(Applaus)
There is wonderful work happening in this country. But I have to say it's happening in spite of the dominant culture of education, not because of it. It's like people are sailing into a headwind all the time. And the reason I think is this: that many of the current policies are based on mechanistic conceptions of education. It's like education is an industrial process that can be improved just by having better data, and somewhere in the back of the mind of some policy makers is this idea that if we fine-tune it well enough, if we just get it right, it will all hum along perfectly into the future. It won't, and it never did.
Det er masse flott arbeid som skjer i dette landet. Men jeg må si at det skjer <i>på</i><i>tross</i><i>av</i> den dominerende kulturen i utdanning, ikke på grunn av den. Det er som om folk seiler i motvind hele tiden. Og grunnen til det tror jeg er dette: mye av det gjeldende reglementet er basert på en mekanistisk oppfatning av utdanning. Det er som utdanning er en industriell prosess som kan forbedres kun ved å ha bedre data, og et sted, tror jeg, i bakhodet til noen politikere er denne idéen at hvis vi finjusterer det nok, hvis vi bare får det helt riktig, vil alt automatisk fungere perfekt i all fremtid. Det vil <i>ikke</i>, og det har aldri fungert.
The point is that education is not a mechanical system. It's a human system. It's about people, people who either do want to learn or don't want to learn. Every student who drops out of school has a reason for it which is rooted in their own biography. They may find it boring. They may find it irrelevant. They may find that it's at odds with the life they're living outside of school. There are trends, but the stories are always unique. I was at a meeting recently in Los Angeles of -- they're called alternative education programs. These are programs designed to get kids back into education. They have certain common features. They're very personalized. They have strong support for the teachers, close links with the community and a broad and diverse curriculum, and often programs which involve students outside school as well as inside school. And they work. What's interesting to me is, these are called "alternative education."
Poenget er at utdanning ikke er et mekanisk system. Det er et menneskelig system. Det handler om mennesker, personer som enten ønsker å lære eller ikke ønsker å lære. Alle elever som faller fra i skolen har en grunn til det, som er forankret i deres egen biografi. De synes kanskje det er kjedelig. De finner det kanskje irrelevant. De synes kanskje at det ikke passer med livet de lever utenfor skolen. Det er trender, men historiene er alltid unike. Jeg var på et møte nylig i Los Angeles, med -- det som kalles alternative utdanningsprogram. Dette er programmer som er laget for å få barna tilbake i utdanning. De har visse fellestrekk. De er veldig persontilpassete. De har sterk støtte for lærerne, nære bånd med samfunnet og en bred og mangfoldig læreplan, og ofte programmer som involverer elever utenfor skolen så vel som innen skolen. Og de fungerer. Det som er interessant for meg er at
(Laughter)
disse kalles "alternativ" utdanning.
You know? And all the evidence from around the world is, if we all did that, there'd be no need for the alternative.
Skjønner du? Og alle beviser fra rundt om i verden er at hvis vi alle gjorde det, ville det ikke være behov for alternativet.
(Applause)
(Applaus)
(Applause ends)
Så jeg tror vi må bruke en annen metafor.
So I think we have to embrace a different metaphor. We have to recognize that it's a human system, and there are conditions under which people thrive, and conditions under which they don't. We are after all organic creatures, and the culture of the school is absolutely essential. Culture is an organic term, isn't it?
Vi må innse at det er et menneskelig system, og at det er forhold som mennesker trives under, og forhold de <i>ikke</i> trives under. Vi er jo alle organiske vesener, og kulturen i skolen er helt avgjørende. Kultur er et organisk begrep, ikke sant?
Not far from where I live is a place called Death Valley. Death Valley is the hottest, driest place in America, and nothing grows there. Nothing grows there because it doesn't rain. Hence, Death Valley. In the winter of 2004, it rained in Death Valley. Seven inches of rain fell over a very short period. And in the spring of 2005, there was a phenomenon. The whole floor of Death Valley was carpeted in flowers for a while. What it proved is this: that Death Valley isn't dead. It's dormant. Right beneath the surface are these seeds of possibility waiting for the right conditions to come about, and with organic systems, if the conditions are right, life is inevitable. It happens all the time. You take an area, a school, a district, you change the conditions, give people a different sense of possibility, a different set of expectations, a broader range of opportunities, you cherish and value the relationships between teachers and learners, you offer people the discretion to be creative and to innovate in what they do, and schools that were once bereft spring to life.
Ikke langt fra der jeg bor er et sted kalt Death Valley. Death Valley er det varmeste, tørreste stedet i Amerika, og ingenting vokser der. Ingenting vokser der fordi det ikke regner. Derav navnet Death Valley (dødens dal). Vinteren 2004 regnet det i Death Valley. Det kom 150 mm regn over en svært kort periode. Og på våren 2005 skjedde det et fenomen. Hele bakken i Death Valley ble dekket av et teppe av blomster en stund. Dette beviste at Death Valley er ikke død. Den ligger i dvale. Rett under overflaten er mulighetenes frø som ligger og venter på de rette forholdene til å vokse opp og med organiske systemer, dersom forholdene ligger til rette for det, er liv uunngåelig. Det skjer hele tiden. Du kan ta et område, en skole, et distrikt, endre forholdene, gi folk nye utsikter, nye forventninger, et bredere spekter av muligheter, du verner om og verdsetter forholdene mellom lærere og elever, gir folk skjønn til å være kreative og skape noe nytt med det de gjør, og skoler som en gang var blottet for muligheter våkner til liv.
Great leaders know that. The real role of leadership in education -- and I think it's true at the national level, the state level, at the school level -- is not and should not be command and control. The real role of leadership is climate control, creating a climate of possibility. And if you do that, people will rise to it and achieve things that you completely did not anticipate and couldn't have expected.
Store ledere vet dette. Den egentlige oppgaven til ledelsen innen utdanning -- og jeg tror dette er tilfellet på nasjonalt nivå, statlig nivå, og på skolenivå -- er ikke og bør ikke være kommando og kontroll. Den egentlige oppgaven til ledelsen er klimakontroll, å skape et klima av muligheter. Og hvis du gjør det, vil folk omfavne dem og oppnå ting som du absolutt ikke kunne forutsi og ikke kunne ha forventet.
There's a wonderful quote from Benjamin Franklin. "There are three sorts of people in the world: Those who are immovable, people who don't get it, or don't want to do anything about it; there are people who are movable, people who see the need for change and are prepared to listen to it; and there are people who move, people who make things happen." And if we can encourage more people, that will be a movement. And if the movement is strong enough, that's, in the best sense of the word, a revolution. And that's what we need.
Her er et fantastisk sitat fra Benjamin Franklin. "Det finnes tre slags mennesker i verden: De urokkelige, de som ikke skjønner det, ikke vil skjønne det, og som ikke gjør noe med det. De som kan flyttes, som ser behovet for endring og er forberedt på å lytte til det. Og så har du de som flytter, folk som får ting til å skje." Og hvis vi kan oppmuntre flere folk, vil det bli en bevegelse. Og hvis bevegelsen er sterk nok, er det, i ordets beste forstand, en revolusjon. Og det er hva vi trenger.
Thank you very much.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)
Thank you very much.
Tusen takk. (Applaus)
(Applause)