Good morning. How are you?
Morn, hvordan er det med dere? Det har vært topp, ikke sant?
(Audience) Good.
It's been great, hasn't it? I've been blown away by the whole thing. In fact, I'm leaving.
Jeg har blitt revet med av hele greia. Jeg er i farta nå. (Latter).
(Laughter)
Det er tre tema som har gått igjen
There have been three themes running through the conference, which are relevant to what I want to talk about. One is the extraordinary evidence of human creativity in all of the presentations that we've had and in all of the people here; just the variety of it and the range of it. The second is that it's put us in a place where we have no idea what's going to happen in terms of the future. No idea how this may play out.
gjennom hele konferansen, som handler om det jeg vil ta opp her. Det ene er de usedvanlige eksemplene på menneskelig kreativitet i alle presentasjoner som vi har hatt og i alle menneskene her. Bare mangfoldet og omfanget av det. Den andre er at det har satt oss i en tilstand der vi aner ikke hva som kommer til å skje i fremtiden. Ingen anelse om hvordan dette kan gå.
I have an interest in education. Actually, what I find is, everybody has an interest in education. Don't you? I find this very interesting. If you're at a dinner party, and you say you work in education -- actually, you're not often at dinner parties, frankly.
Jeg har interesse av utdanning, og det tror jeg alle egentlig har. Har ikke dere? Jeg finner dette svært interessant. Hvis du er på et middagsselskap, og du forteller at du jobber innen utdanning - vel for å være ærlig, da er du ikke ofte på middagsselskap, hvis du arbeider i utdanningssystemet..
(Laughter)
If you work in education, you're not asked.
(Latter). Du blir ikke bedt
(Laughter)
Og du blir aldri bedt på nytt - pussig. Jeg syns det er rart.
And you're never asked back, curiously. That's strange to me. But if you are, and you say to somebody, you know, they say, "What do you do?" and you say you work in education, you can see the blood run from their face. They're like, "Oh my God. Why me?"
Men hvis du altså er.., og du sier til noen, du vet, de sier, "Hva gjør du?" og du sier du jobber i utdanning, så kan du se at de blir hvite i ansiktet.
(Laughter)
"Å Herre Gud, hvorfor meg? Ukas frikveld er spolert!" (Latter)
"My one night out all week."
(Laughter)
Men hvis du spør hvilken utdanning de har,
But if you ask about their education, they pin you to the wall, because it's one of those things that goes deep with people, am I right? Like religion and money and other things. So I have a big interest in education, and I think we all do. We have a huge vested interest in it, partly because it's education that's meant to take us into this future that we can't grasp. If you think of it, children starting school this year will be retiring in 2065. Nobody has a clue, despite all the expertise that's been on parade for the past four days, what the world will look like in five years' time. And yet, we're meant to be educating them for it. So the unpredictability, I think, is extraordinary.
stiller de deg til veggs. Fordi det er noe av det som stikker dypt i folk, ikke sant? I likhet med religion, penger og andre ting. Jeg har stor interesse for utdanning, og det tror jeg alle har. Vi har en grunnleggende interesse for det, dels fordi det er utdanning som liksom skal hjelpe oss inn i den skumle fremtida. Tenk på at barn som begynner på skolen i år skal pensjonere seg i 2065. Ingen har peiling - på tross av all den kompetanse som er vist her de siste fire dagene - hvordan verden vil se ut om fem år. Og likevel forventes de at vi skal utdanne dem for det. Så uforutsigbarheten, tror jeg, er helt spesiell.
And the third part of this is that we've all agreed, nonetheless, on the really extraordinary capacities that children have -- their capacities for innovation. I mean, Sirena last night was a marvel, wasn't she? Just seeing what she could do. And she's exceptional, but I think she's not, so to speak, exceptional in the whole of childhood. What you have there is a person of extraordinary dedication who found a talent. And my contention is, all kids have tremendous talents, and we squander them, pretty ruthlessly.
Og den tredje biten av dette er at vi alle uansett er enige om hvilke spesielle anlegg barn har - deres evne til innovasjon. Ta Sirena, som vi så i går kveld. Hun var et vidunder, ikke sant? Bare det å se hva hun kunne gjøre. Og hun er eksepsjonell, men jeg tror ikke hun er enestående, så og si, i hele barnegruppen. Sirena er en person med et usedvanlig engasjement som fant et talent. Og min påstand er: alle barn har enorme evner. Og vi sløser dem bort, temmelig hensynsløst.
So I want to talk about education, and I want to talk about creativity. My contention is that creativity now is as important in education as literacy, and we should treat it with the same status.
Så jeg vil snakke om utdanning og jeg vil snakke om kreativitet. kreativitet nå er like viktig i utdanningen som leseferdighet, og vi bør derfor behandle den med samme status.
(Applause)
(Applaus). Takk. Det var alt.
Thank you.
(Applause)
That was it, by the way. Thank you very much.
Mange takk. (Latter). Okay, det er 15 minutter igjen..
(Laughter)
So, 15 minutes left.
Vel, jeg ble født - nei. (Latter).
(Laughter)
"Well, I was born ... "
(Laughter)
Jeg hørte en fin historie nylig - Jeg elsker å fortelle den --
I heard a great story recently -- I love telling it -- of a little girl who was in a drawing lesson. She was six, and she was at the back, drawing, and the teacher said this girl hardly ever paid attention, and in this drawing lesson, she did. The teacher was fascinated. She went over to her, and she said, "What are you drawing?" And the girl said, "I'm drawing a picture of God." And the teacher said, "But nobody knows what God looks like." And the girl said, "They will in a minute."
om en liten jente som var på en tegnetime. Hun var seks år og hun satt langt bak og tegnet. Læreren sa at denne lille jenta nesten aldri hørte etter, men i tegnetimen gjorde hun det. Læreren var fascinert og hun gikk bort til henne og sa: "Hva er det du tegner?" Og jenta sa: "Jeg tegner et bilde av Gud." Og læreren sa, "Men ingen vet hvordan Gud ser ut." Og jenta sa: "Det vil de vil om et øyeblikk."
(Laughter)
(Latter).
When my son was four in England -- actually, he was four everywhere, to be honest.
Da sønnen min var fire i England -- faktisk var han fire overalt, for å være ærlig. (Latter).
(Laughter)
Skal vi være nøye, var han vel fire uansett hvor han dro det året.
If we're being strict about it, wherever he went, he was four that year. He was in the Nativity play. Do you remember the story?
Han var med i et julespill. Kjenner dere historien? Nei, det var svært.
(Laughter)
No, it was big, it was a big story. Mel Gibson did the sequel, you may have seen it.
Det var en stor story. Mel Gibson gjorde oppfølgeren. Du har kanskje sett den: "Julespill II." Men James skulle spille Josef,
(Laughter)
"Nativity II." But James got the part of Joseph, which we were thrilled about. We considered this to be one of the lead parts. We had the place crammed full of agents in T-shirts: "James Robinson IS Joseph!" (Laughter) He didn't have to speak, but you know the bit where the three kings come in? They come in bearing gifts, gold, frankincense and myrrh. This really happened. We were sitting there, and I think they just went out of sequence, because we talked to the little boy afterward and said, "You OK with that?" They said, "Yeah, why? Was that wrong?" They just switched. The three boys came in, four-year-olds with tea towels on their heads. They put these boxes down, and the first boy said, "I bring you gold." And the second boy said, "I bring you myrrh." And the third boy said, "Frank sent this."
og det var vi begeistret for. Vi betraktet dette som en av hovedrollene. Vi hadde hadde huset fullt av agenter i T-skjorter: "James Robinson ER Josef!" (Latter). Han trengte ikke å si noe, men dere kjenner scenen der de tre konger kommer. De kommer bærende med gaver og de gir gull, røkelse og myrra. Dette skjedde virkelig. Vi satt der og jeg tror de bare kom ut av rekkefølgen, fordi vi snakket med den lille gutten etterpå, og sa, "Var du fornøyd med det?" Og han sa: "Ja, hvorfor, var det noe galt?" De bare byttet, det var det. Uansett, de tre guttene kom inn, fire-åringer med kjøkkenhåndklær på hodet, og de legger disse pakkene på golvet, og den første gutten sa, "jeg gi deg gull." Og den andre gutten sa: "Jeg gir deg myrra."
(Laughter)
Og den tredje gutten sa, "Frank sendt dette." (Latter).
What these things have in common is that kids will take a chance. If they don't know, they'll have a go. Am I right? They're not frightened of being wrong. I don't mean to say that being wrong is the same thing as being creative. What we do know is, if you're not prepared to be wrong, you'll never come up with anything original -- if you're not prepared to be wrong. And by the time they get to be adults, most kids have lost that capacity. They have become frightened of being wrong. And we run our companies like this. We stigmatize mistakes. And we're now running national education systems where mistakes are the worst thing you can make. And the result is that we are educating people out of their creative capacities.
Det disse sakene har til felles er at barna bare tar en sjanse. Hvis de ikke vet, tar de bare en sjanse. Har jeg ikke rett? De er ikke redde for å ta feil. Nå vil jeg ikke si at det å ta feil er det samme som å være kreativ. Men det vi vet er at hvis du ikke er forberedt på å ta feil, vil du aldri komme opp med noe originalt. Hvis du ikke er forberedt på å ta feil. Og når de vel har blitt voksne, har de fleste barn har mistet den evnen. De har blitt redde for å ta feil. Vi driver bedrifter på denne måten, forresten. Vi stigmatisere de som tar feil. Og vi nå driver vi nasjonale utdanningssystemer der det å ta feil er det verste du kan gjøre. Og resultatet er at vi utdanner folk ut av deres kreative kapasitet. Picasso sa en gang dette:
Picasso once said this, he said that all children are born artists. The problem is to remain an artist as we grow up. I believe this passionately, that we don't grow into creativity, we grow out of it. Or rather, we get educated out of it. So why is this?
Alle barn er født som kunstnere. Problemet er å forbli kunstnere når vi vokser opp. Jeg er helt sikker: vi vokser ikke til til kreativitet, vi vokser ut av kreativitet. Eller rettere sagt, vi dannes ut av det. Så hvorfor er det slik? Jeg bodde i Stratford-on-Avon til for fem år siden.
I lived in Stratford-on-Avon until about five years ago. In fact, we moved from Stratford to Los Angeles. So you can imagine what a seamless transition this was.
Vi flyttet fra Stratford til Los Angeles. Så du kan forestille deg hvilken sømløs overgang det var. (Latter). Faktisk,
(Laughter)
Actually, we lived in a place called Snitterfield, just outside Stratford, which is where Shakespeare's father was born. Are you struck by a new thought? I was. You don't think of Shakespeare having a father, do you? Do you? Because you don't think of Shakespeare being a child, do you? Shakespeare being seven? I never thought of it. I mean, he was seven at some point. He was in somebody's English class, wasn't he?
bodde vi på et sted kalt Snitterfield, like utenfor Stratford, som er der Shakespeare's far var født. Ble dere truffet av en ny tanke? Det ble jeg. Man tenker ikke på at Shakespeare har en far, gjør man? Gjør dere? Fordi dere tenker ikke på Shakespeare som et barn, gjør dere? Shakespeare som syv? Jeg har aldri tenkt på det. Han var jo syv på et visst tidspunkt. Han var i noens engelskklasse, ikke sant? Hvor irriterende ville ikke det vært?
(Laughter)
How annoying would that be?
(Latter). "Må jobbe hardere." Sendes til sengs av sin far, ikke sant,
(Laughter)
"Must try harder."
(Laughter)
Being sent to bed by his dad, to Shakespeare, "Go to bed, now!" To William Shakespeare. "And put the pencil down!"
Mr. Shakespeare, "Gå til sengs, nå", til William Shakespeare, "og legg ned blyanten. Og slutt å snakke sånn. Det forvirrer alle sammen."
(Laughter)
"And stop speaking like that."
(Laughter)
"It's confusing everybody."
(Latter).
(Laughter)
Uansett, vi flyttet fra Stratford til Los Angeles,
Anyway, we moved from Stratford to Los Angeles, and I just want to say a word about the transition. Actually, my son didn't want to come. I've got two kids; he's 21 now, my daughter's 16. He didn't want to come to Los Angeles. He loved it, but he had a girlfriend in England. This was the love of his life, Sarah. He'd known her for a month.
og jeg vil bare si to ord om overgangen, Min sønn ville ikke bli med. Jeg har to barn. Han er 21 nå, min datter er 16. Han ønsket ikke å bli med til Los Angeles. Han elsket byen, men han hadde en kjæreste i England. Det var hans livs kjærlighet, Sarah. Han hadde kjent henne i en måned. Tenk på det, de hadde hatt sitt fjerde jubileum,
(Laughter)
Mind you, they'd had their fourth anniversary, because it's a long time when you're 16. He was really upset on the plane. He said, "I'll never find another girl like Sarah." And we were rather pleased about that, frankly --
fordi det er en lang tid når du er 16. Uansett, han var skikkelig lei seg på flyet, og han sa: "Jeg vil aldri finne en annen jente som Sarah." Og det var vi ganske fornøyd med, for å være ærlig, fordi hun var den viktigste grunnen til at vi forlot landet.
(Laughter)
because she was the main reason we were leaving the country.
(Latter).
(Laughter)
Men noe slår deg når du flytter til Amerika
But something strikes you when you move to America and travel around the world: every education system on earth has the same hierarchy of subjects. Every one. Doesn't matter where you go. You'd think it would be otherwise, but it isn't. At the top are mathematics and languages, then the humanities. At the bottom are the arts. Everywhere on earth. And in pretty much every system, too, there's a hierarchy within the arts. Art and music are normally given a higher status in schools than drama and dance. There isn't an education system on the planet that teaches dance every day to children the way we teach them mathematics. Why? Why not? I think this is rather important. I think math is very important, but so is dance. Children dance all the time if they're allowed to, we all do. We all have bodies, don't we? Did I miss a meeting?
og når du reiser rundt i verden: hvert utdanningssystem på jorda har samme hierarki av fag. Alle land. Spiller ingen rolle hvor du reiser. Man skulle ikke tro det, men slik er det. På toppen er matematikk og språk, deretter humaniora, og nederst er kunsten. Overalt på jorden. Og innenfor hvert system er det også, et hierarki innenfor kunstfag. Kunst og musikk blir normalt gitt en høyere status i skolen enn dans og drama. Det er ikke et utdanningssystem på planeten som hver dag underviser barn i dans på samme måte som vi lærer dem matte. Hvorfor? Hvorfor ikke? Jeg tror dette er ganske viktig. Jeg synes matematikk er svært viktig, men det er dans også. Barn danser hele tiden hvis de får lov, det gjør vi alle. Vi har alle en kropp, ikke sant? Er det noe jeg ikke har fått med meg? (Latter). Altså, det som skjer,
(Laughter)
Truthfully, what happens is, as children grow up, we start to educate them progressively from the waist up. And then we focus on their heads. And slightly to one side.
når barn vokser opp, så begynner vi å utdanne dem gradvis fra livet og opp. Og så vi fokuserer på hodet. Og litt til den ene siden. Hvis dere kom til jorda fra en annen verden,
If you were to visit education as an alien and say "What's it for, public education?" I think you'd have to conclude, if you look at the output, who really succeeds by this, who does everything they should, who gets all the brownie points, who are the winners -- I think you'd have to conclude the whole purpose of public education throughout the world is to produce university professors. Isn't it? They're the people who come out the top. And I used to be one, so there.
og lurte: "Hva er egentlig offentlig skole?" Da tror jeg dere måtte konkludere med - hvis dere ser på resultatet, hvem som virkelig lykkes med dette, som gjør alt som de burde, som får alle gullstjernene, som er vinnerne -- Jeg tror dere må konkludere med at hele vitsen med offentlig utdanning throughout the world er å produsere universitetetsprofessorer. Er det ikke? Det er de som alltid kommer ut øverst. Og jeg var en slik en, så det så. (Latter).
(Laughter)
Og jeg liker universitetetsprofessorer, men dere vet,
And I like university professors, but, you know, we shouldn't hold them up as the high-water mark of all human achievement. They're just a form of life. Another form of life. But they're rather curious. And I say this out of affection for them: there's something curious about professors. In my experience -- not all of them, but typically -- they live in their heads. They live up there and slightly to one side. They're disembodied, you know, in a kind of literal way. They look upon their body as a form of transport for their heads.
vi bør ikke holde dem opp som målestokken for all menneskelig prestasjon. De er bare en form for liv - en annen form for liv. Men de er ganske nysgjerrige, og jeg sier dette av kjærlighet for dem. Det er noe rart med professorer slik jeg kjenner dem -- ikke alle, men vanligvis - de bor i sine hoder. De bor der oppe, og litt til den ene siden. De er uten kropp, du vet, på en slags bokstavelig måte. De ser på kroppen sin som en slags hodetransportør, ikke sant?
(Laughter)
Don't they? It's a way of getting their head to meetings.
(Latter). Det er en måte å få hodene sine til møter.
(Laughter)
Forresten, hvis dere vil ha et ekte bevis på ut-av-kroppen opplevelser,
If you want real evidence of out-of-body experiences, by the way, get yourself along to a residential conference of senior academics and pop into the discotheque on the final night.
dra på en fleredagers konferanse med senior akademikere, og stikk innom diskoteket den siste kvelden.
(Laughter)
(Latter). Og der vil du se dem, voksne menn og kvinner
And there, you will see it. Grown men and women writhing uncontrollably, off the beat.
vrikkende ukontrollert, i utakt,
(Laughter)
mens de venter på at det slutter, slik at de kan gå hjem og skrive en artikkel om det.
Waiting until it ends, so they can go home and write a paper about it.
Nå er utdanningssystemet vårt tuftet på ideen om akademisk evne.
(Laughter)
Our education system is predicated on the idea of academic ability. And there's a reason. Around the world, there were no public systems of education, really, before the 19th century. They all came into being to meet the needs of industrialism. So the hierarchy is rooted on two ideas.
Og det er en grunn. Hele systemet ble oppfunnet. Rundt om i verden var det ingen offentlige systemer for utdanning, egentlig, før det 19. århundre. Alle ble laget for å møte behovene til industrialismen. Så hierarkiet i skolen er forankret på to ideer.
Number one, that the most useful subjects for work are at the top. So you were probably steered benignly away from things at school when you were a kid, things you liked, on the grounds you would never get a job doing that. Is that right? "Don't do music, you're not going to be a musician; don't do art, you won't be an artist." Benign advice -- now, profoundly mistaken. The whole world is engulfed in a revolution.
Nummer én: de nyttigste fagene for arbeidslivet er på toppen. Så dere ble trolig behendig styrt unna ting på skolen da dere var barn, fag som dere likte. Bare fordi dere aldri ville få en jobb gjennom å gjøre det. Ikke sant? Ikke ta musikk, dere ikke kommer til å bli en musikere; ikke bry dere om kunst, dere blir ikke artister. Vennlige råd - men nå: svært feilaktig. Hele verden er midt oppe i en revolusjon.
And the second is academic ability, which has really come to dominate our view of intelligence, because the universities design the system in their image. If you think of it, the whole system of public education around the world is a protracted process of university entrance. And the consequence is that many highly talented, brilliant, creative people think they're not, because the thing they were good at at school wasn't valued, or was actually stigmatized. And I think we can't afford to go on that way.
Og den andre er akademisk evne, som virkelig har fått dominere vår oppfatning av intelligens, fordi universitetene utviklet systemet i sitt bilde. Hvis dere tenker på det, er hele det offentlige utdanningssystemet rundt om i verden en langdryg affære av universitetsopptak. Og konsekvensen er at mange svært talentfulle, geniale, kreative mennesker tror at det er nettopp det de ikke er, fordi ting de var gode i på skolen ikke ble verdsatt, eller faktisk ble stigmatisert. Og jeg tror vi har ikke råd til å fortsette på den måten.
In the next 30 years, according to UNESCO, more people worldwide will be graduating through education than since the beginning of history. More people. And it's the combination of all the things we've talked about: technology and its transformational effect on work, and demography and the huge explosion in population.
I de neste 30 årene, ifølge UNESCO, vil flere mennesker verden over få sin utdannelse enn siden begynnelsen av historien. Flere folk, og det er kombinasjonen av alle de tingene vi har snakket om -- teknologi og hvordan den endrer jobbene, og demografi og den enorme befolkningseksplosjonen.
Suddenly, degrees aren't worth anything. Isn't that true? When I was a student, if you had a degree, you had a job. If you didn't have a job, it's because you didn't want one. And I didn't want one, frankly.
Plutselig, er ikke eksamener verdt noe. Er ikke det sant da? Da jeg var student, hadde man jobb hvis man hadde eksamen. Hvis man ikke hadde jobb var det fordi man ikke vil ha en. Og jeg ville ikke vil ha en, for å være ærlig. (Latter). Men nå fortsetter ungdom med gode eksamener å bo hjemme
(Laughter)
But now kids with degrees are often heading home to carry on playing video games, because you need an MA where the previous job required a BA, and now you need a PhD for the other. It's a process of academic inflation. And it indicates the whole structure of education is shifting beneath our feet. We need to radically rethink our view of intelligence.
og fortsetter å spille videospill, fordi nå trenger de en mastergrad der den forrige jobben krevde en bachelorgrad, og nå må de ha en doktorgrad for å få andre jobber. Det er en prosess med akademisk inflasjon. Og det viser at hele utdanningsstrukturen endrer seg under våre føtter. Vi må revurdere vår oppfatning av intelligens radikalt.
We know three things about intelligence. One, it's diverse. We think about the world in all the ways that we experience it. We think visually, we think in sound, we think kinesthetically. We think in abstract terms, we think in movement. Secondly, intelligence is dynamic. If you look at the interactions of a human brain, as we heard yesterday from a number of presentations, intelligence is wonderfully interactive. The brain isn't divided into compartments. In fact, creativity -- which I define as the process of having original ideas that have value -- more often than not comes about through the interaction of different disciplinary ways of seeing things.
Vi vet tre ting om intelligens. En, den er mangfoldig. Vi tenker om verden på alle måter vi opplever den. Vi tenker visuelt, vi tenker i lyd, vi tenker med kroppen. Vi tenker i abstrakte begreper, vi tenker i bevegelse. Dernest, intelligens er dynamisk. Hvis dere ser på det som skjer i en menneskelig hjerne, som vi hørte i går i en rekke presentasjoner, er intelligens fantastisk interaktiv. Hjernen er ikke inndelt i avdelinger. Faktisk er kreativitet -- som jeg definerer som den prosessen å ha originale ideer som har verdi -- slik at den oftest viser seg gjennom samhandling av ulike fagdisiplinære måter å se ting på.
By the way, there's a shaft of nerves that joins the two halves of the brain, called the corpus callosum. It's thicker in women. Following off from Helen yesterday, this is probably why women are better at multitasking. Because you are, aren't you? There's a raft of research, but I know it from my personal life. If my wife is cooking a meal at home, which is not often ... thankfully.
Hjernen er med hensikt -- Forresten det er en nervebunt som deltar sammen med de to halvdelene av hjernen som kalles Corpus callosum. Den er tykkere hos kvinner. For å ta opp tråden fra Helene i går, tror jeg dette sannsynligvis er grunnen til at kvinner er flinkere til multi-tasking. Fordi dere er det, ikke sant? Det finnes en mengde forskning, men jeg vet det fra mitt eget liv. Hvis min kone laget et måltid hjemme -- som er ikke ofte, heldigvis. (Latter). Men dere vet, hun - nei, hun er god på noen ting -
(Laughter)
men hvis hun lager mat,
No, she's good at some things. But if she's cooking, she's dealing with people on the phone, she's talking to the kids, she's painting the ceiling --
snakker hun samtidig i telefonen, hun snakker med barna, hun maler taket,
(Laughter)
hun utfører åpen hjertekirurgi borti der.
she's doing open-heart surgery over here. If I'm cooking, the door is shut, the kids are out, the phone's on the hook, if she comes in, I get annoyed. I say, "Terry, please, I'm trying to fry an egg in here."
Når jeg lager mat, er luken stengt, barna er ute, telefonen er ikke i bruk, og hvis hun kommer inn blir jeg irritert. Jeg sier "Terry, vær så snill, jeg prøver å steke et egg her. Gi meg fred." (Latter).
(Laughter)
"Give me a break."
(Laughter)
Dere kjenner sikkert det gamle filosofiske uttrykket:
Actually, do you know that old philosophical thing, "If a tree falls in a forest, and nobody hears it, did it happen?" Remember that old chestnut? I saw a great T-shirt recently, which said, "If a man speaks his mind in a forest, and no woman hears him, is he still wrong?"
hvis et tre faller i skogen og ingen hører det, skjedde det da? Husker dere den gamle kastanjen? Jeg så en t-skjorte nylig som sa, "Hvis en mann sier det han mener i en skog, og ingen kvinne hører ham, tar han fortsatt feil? "(Latter).
(Laughter)
And the third thing about intelligence is, it's distinct. I'm doing a new book at the moment called "Epiphany," which is based on a series of interviews with people about how they discovered their talent. I'm fascinated by how people got to be there. It's really prompted by a conversation I had with a wonderful woman who maybe most people have never heard of, Gillian Lynne. Have you heard of her? Some have. She's a choreographer, and everybody knows her work. She did "Cats" and "Phantom of the Opera." She's wonderful. I used to be on the board of The Royal Ballet, as you can see.
Og det tredje jeg vil si om intelligens, er at den er tydelig. Jeg skriver på en ny bok for tiden kalt "Åpenbaring", som er basert på en rekke intervjuer med folk om hvordan de oppdaget sitt spesielle talent. Jeg er fascinert av hvordan folk kom dit. Boka startet egentlig med en samtale jeg hadde med en fantastisk kvinne som kanskje folk flest aldri har hørt om, hun heter Gillian Lynne. Har dere hørt om henne? Noen har. Hun er koreograf og alle kjenner til ting hun har gjort. Hun gjorde "Cats" og "Operafantomet". Hun er fantastisk. Jeg var med i styret i Royal Ballet, i England, som dere kan se.
(Laughter)
Uansett, Gillian og jeg spiste lunsj en dag, og jeg sa,
Gillian and I had lunch one day. I said, "How did you get to be a dancer?" It was interesting. When she was at school, she was really hopeless. And the school, in the '30s, wrote to her parents and said, "We think Gillian has a learning disorder." She couldn't concentrate; she was fidgeting. I think now they'd say she had ADHD. Wouldn't you? But this was the 1930s, and ADHD hadn't been invented at this point. It wasn't an available condition.
"Gillian, hvordan har det seg at du ble en danser?" Og hun sa at det var interessant. Da hun var på skolen var hun virkelig håpløs. Og skolen, på trettitallet, skrev til foreldrene hennes og sa: "Vi tror Gillian har en læringsforstyrrelse." Hun klarte ikke å konsentrere seg, hun var urolig. I dag vil man si at hun hadde ADHD. Ville ikke dere? Men dette var i 1930-årene, og ADHD hadde ikke blitt oppfunnet ennå. Det var ikke en tilgjengelig tilstand. (Latter).
(Laughter)
Folk var ikke klar over de kunne ha det.
People weren't aware they could have that.
Uansett, hun dro for å besøke denne eksperten, i et eike-panelt rom.
(Laughter)
Anyway, she went to see this specialist. So, this oak-paneled room, and she was there with her mother, and she was led and sat on this chair at the end, and she sat on her hands for 20 minutes, while this man talked to her mother about all the problems Gillian was having at school, because she was disturbing people, her homework was always late, and so on. Little kid of eight. In the end, the doctor went and sat next to Gillian and said, "I've listened to all these things your mother's told me. I need to speak to her privately. Wait here. We'll be back. We won't be very long," and they went and left her.
Hun var der sammen med sin mor, og hun ble leid og satt på en stol på slutten, og hun satt på hendene sine i 20 minutter mens denne mannen snakket med moren hennes om alle problemene Gillian hadde på skolen. Og på slutten -- fordi hun forstyrret andre, leverte alltid lekser for sent, og så videre, et lite barn på åtte -- til slutt satte legen seg ved siden av Gillian og sa: "Gillian, Jeg har lyttet til alle disse tingene som din mor har fortalt meg, og jeg trenger å snakke med henne alene." Han sa, "Vent her, vi kommer snart igjen, det tar ikke lang tid." Og så gikk de ut og etterlot henne.
But as they went out of the room, he turned on the radio that was sitting on his desk. And when they got out of the room, he said to her mother, "Just stand and watch her." And the minute they left the room, she was on her feet, moving to the music. And they watched for a few minutes, and he turned to her mother and said, "Mrs. Lynne, Gillian isn't sick. She's a dancer. Take her to a dance school."
Men idet de gikk ut av rommet, slo han på radioen på skrivebordet. Og når de kom ut av rommet, sa han til sin moren hennes, "Bare stå og se på henne." Og i det øyeblikk de forlot rommet, fortalte hun, var hun føttene og beveget seg til musikken. Og de så på henne i noen minutter før han snudde seg til moren og sa: "Fru Lynne, Gillian er ikke syk, hun er en danser. "Ta henne til en danseskole."
I said, "What happened?" She said, "She did. I can't tell you how wonderful it was. We walked in this room, and it was full of people like me -- people who couldn't sit still, people who had to move to think." Who had to move to think. They did ballet, they did tap, jazz; they did modern; they did contemporary. She was eventually auditioned for the Royal Ballet School. She became a soloist; she had a wonderful career at the Royal Ballet. She eventually graduated from the Royal Ballet School, founded the Gillian Lynne Dance Company, met Andrew Lloyd Webber. She's been responsible for some of the most successful musical theater productions in history, she's given pleasure to millions, and she's a multimillionaire. Somebody else might have put her on medication and told her to calm down.
Jeg sa: "Hva skjedde?" Hun sa: "Hun gjorde det. Jeg kan ikke fortelle deg hvor herlig det var. Vi gikk i et rom og det var fullt av sånne som meg. Mennesker som ikke kunne sitte stille. Folk som måtte bevege seg for å tenke." Som måtte bevege seg for å tenke. De danset ballett, de danset tap, de danset jazz, de danset moderne, de danset de populære dansene. Hun prøvedanset til slutt for Royal Ballet School og ble solist. Hun hadde en strålende karriere ved Royal Ballet. Hun til slutt ble uteksaminert fra Royal Ballet School og grunnla sitt eget selskap, Gillian Lynne Dansekompani og møtte Andrew Lloyd Weber. Hun har vært ansvarlig for noen av de mest vellykkede musicalproduksjoner i historien og har gitt glede til millioner, og hun er en multi-millionær. Noen andre
(Applause)
ville kanskje ha satt henne på medisinering og fortalt henne at hun måtte roe seg ned.
What I think it comes to is this: Al Gore spoke the other night about ecology and the revolution that was triggered by Rachel Carson. I believe our only hope for the future is to adopt a new conception of human ecology, one in which we start to reconstitute our conception of the richness of human capacity. Our education system has mined our minds in the way that we strip-mine the earth for a particular commodity. And for the future, it won't serve us. We have to rethink the fundamental principles on which we're educating our children.
Nå tror jeg - (applaus). Hvis jeg skal konkludere: Al Gore snakket i forgårs om økologi, og revolusjonen som ble utløst av Rachel Carson. Jeg tror vårt eneste håp for fremtiden er å vedta en ny oppfatning av menneskets økologi, en der vi begynner å endre vår oppfatning av omfanget av menneskelig kapasitet. Utdanningssystemet har utnyttet våre sinn på samme måte som vi støvsuger jorden: på jakt etter en bestemt råvare. Og i fremtiden, vil vi ikke være tjent med det. Vi må revurdere de grunnleggende prinsippene for hvordan vi utdanner våre barn. Det var
There was a wonderful quote by Jonas Salk, who said, "If all the insects were to disappear from the Earth, within 50 years, all life on Earth would end. If all human beings disappeared from the Earth, within 50 years, all forms of life would flourish." And he's right.
et flott sitat av Jonas Salk, som sa: "Hvis alle insekter skulle forsvinne fra jorden, ville alt liv på jorden ta slutt innen 50 år. Hvis alle mennesker forsvant fra jorden, ville alle former for liv ville blomstre innen 50 år." Og han har rett.
What TED celebrates is the gift of the human imagination. We have to be careful now that we use this gift wisely, and that we avert some of the scenarios that we've talked about. And the only way we'll do it is by seeing our creative capacities for the richness they are and seeing our children for the hope that they are. And our task is to educate their whole being, so they can face this future. By the way -- we may not see this future, but they will. And our job is to help them make something of it.
Det TED feirer er gaven: den menneskelige fantasi. Vi må være forsiktige slik at vi bruker denne gaven klokt, slik at vi kan avverge noen av scenariene som vi har snakket om. Og den eneste måten vi kan gjøre det er ved å se våre kreative kapasiteter som den rikdom de er, og ser våre barn som de håp de er. Og vår oppgave er å utdanne hele mennesket, slik at de kan møte denne fremtiden. Forresten - vi vil kanskje ikke se denne fremtiden, men det vil de. Og vår jobb er å hjelpe dem med å gjøre noe med den. Mange takk..
Thank you very much.
(Applause)