I was here four years ago, and I remember, at the time, that the talks weren't put online. I think they were given to TEDsters in a box, a box set of DVDs, which they put on their shelves, where they are now.
Jeg var her for fire år siden. Jeg husker at på den tiden ble ikke foredragene lagt ut på Internett. Jeg tror de ble gitt til TEDere i en boks, en DVD-boks, som de la på hylla, hvor de er nå.
(Laughter)
(Latter)
And actually, Chris called me a week after I'd given my talk, and said, "We're going to start putting them online. Can we put yours online?" And I said, "Sure."
Chris ringte meg ei uke etter foredraget mitt og han sa: "Vi skal legge dem ut på nettet, kan vi legge ut ditt?" "Så klart" svarte jeg.
And four years later, it's been downloaded four million times. So I suppose you could multiply that by 20 or something to get the number of people who've seen it. And, as Chris says, there is a hunger for videos of me.
Fire år senere, som jeg sa, det har blitt sett av fire ... Vel, det har blitt lastet ned fire millioner ganger. Jeg antar man kan gange det med 20 eller noe for å få antall seere. Som Chris sier, det er en hunger
(Laughter)
etter videoer av meg.
(Applause)
(Latter)
(Applause)
Don't you feel?
... merkes det ikke?
(Laughter)
(Latter)
So, this whole event has been an elaborate build-up to me doing another one for you, so here it is.
Denne begivenheten har vært en stor oppbygging med mitt foredrag for øye, så her er den.
(Laughter)
(Latter)
Al Gore spoke at the TED conference I spoke at four years ago and talked about the climate crisis. And I referenced that at the end of my last talk. So I want to pick up from there because I only had 18 minutes, frankly.
Al Gore snakket ved den samme TED konferansen jeg snakket ved for fire år siden. Han snakket om klimakrisen, og jeg refererte til det på slutten av mitt foredrag den gangen. Så jeg vil fortsette der jeg slapp for jeg hadde bare 18 minutter, ærlig talt.
(Laughter)
Så, som jeg sa ...
So, as I was saying --
(Laughter)
(Latter)
You see, he's right. I mean, there is a major climate crisis, obviously, and I think if people don't believe it, they should get out more.
Dere skjønner, han har rett. Jeg mener, det er åpenbart en stor klimakrise. Jeg tror at hvis man ikke tror dette, burde man gå ut oftere.
(Laughter)
(Latter)
But I believe there is a second climate crisis, which is as severe, which has the same origins, and that we have to deal with with the same urgency. And you may say, by the way, "Look, I'm good. I have one climate crisis, I don't really need the second one."
Men jeg tror det er en klimkrise til, som er like alvorlig, med samme opphav [som klimakrisen], som vi må behandle som like hastende. Det jeg mener med dette -- og man kan forresten si: "Vent, jeg har nok. Jeg har allerede en klimakrise,
(Laughter)
jeg trenger virkelig ikke en til."
But this is a crisis of, not natural resources -- though I believe that's true -- but a crisis of human resources.
Men dette er ikke en naturressurskrise, selv om jeg tror det også er sant, men en menneskelig ressurskrise.
I believe fundamentally, as many speakers have said during the past few days, that we make very poor use of our talents. Very many people go through their whole lives having no real sense of what their talents may be, or if they have any to speak of. I meet all kinds of people who don't think they're really good at anything.
Jeg tror, fundamentalt, som mange andre har nevnt de siste dagene, at vi utnytter talentene våre veldig dårlig. Veldig mange mennesker går igjennom livet uten å ane hva slags talenter de kan ha, eller om de har noen de kan dra nytte av. Jeg møter alle slags folk som ikke tror de duger til noe som helst.
Actually, I kind of divide the world into two groups now. Jeremy Bentham, the great utilitarian philosopher, once spiked this argument. He said, "There are two types of people in this world: those who divide the world into two types and those who do not."
Jeg deler på en måte verden i to grupper nå. Jeremy Bentham, den store utilitariske filosofen, satte det på spissen en gang. Han sa: "Det finnes to slags mennesker i verden, de som deler verden i to typer og de som ikke gjør det."
(Laughter)
(Latter)
Well, I do.
Vel, jeg gjør det.
(Laughter)
(Latter)
I meet all kinds of people who don't enjoy what they do. They simply go through their lives getting on with it. They get no great pleasure from what they do. They endure it rather than enjoy it, and wait for the weekend. But I also meet people who love what they do and couldn't imagine doing anything else. If you said, "Don't do this anymore," they'd wonder what you're talking about. It isn't what they do, it's who they are. They say, "But this is me, you know. It would be foolish to abandon this, because it speaks to my most authentic self." And it's not true of enough people. In fact, on the contrary, I think it's still true of a minority of people. And I think there are many possible explanations for it.
Jeg møter alle slags folk som ikke gleder seg over det de gjør. De går simpelten gjennom livet ved å komme seg videre. De har ingen stor glede av det de gjør. De bare "holder ut" i stedet for å nyte det, og venter på helgen. Men jeg møter også mennesker som elsker det de gjør og som ikke kunne forestille seg å gjøre noe annet. Hvis du sa til dem: "Ikke gjør dette mer", ville de lure på hva du snakket om. For det er ikke hva de gjør, det er hvem de er. De sier: "Men dette er meg. Det ville vært dumt av meg å gi opp dette fordi det gir meg mening." Dette er ikke tilfellet for nok mennesker. Tvert i mot, jeg tror ganske sikkert at dette gjelder et mindretall av mennesker. Og jeg tror det er mange
And high among them is education, because education, in a way, dislocates very many people from their natural talents. And human resources are like natural resources; they're often buried deep. You have to go looking for them, they're not just lying around on the surface. You have to create the circumstances where they show themselves. And you might imagine education would be the way that happens, but too often, it's not. Every education system in the world is being reformed at the moment and it's not enough. Reform is no use anymore, because that's simply improving a broken model. What we need -- and the word's been used many times in the past few days -- is not evolution, but a revolution in education. This has to be transformed into something else.
mulige forklaringer til dette. Og høyt oppe er utdannelse. For utdannelse villeder på en måte veldig mange mennesker vekk fra deres naturlige talenter. Og menneskelige ressurser er som naturressurser, de er ofte godt gjemt. Man må lete etter dem. De ligger ikke bare på overflaten. Man må skape omstendighetene slik at de viser seg. Og man skulle tro at utdannelse er måten dette skulle skje på. Men altfor ofte er ikke det tilfellet. Hvert eneste utdannelsessystem i verden blir reformert akkurat nå. Og det er ikke nok. Reform er ubrukelig nå, fordi det er simpelten å forbedre en mangelfull modell. Det vi trenger, og ordene har blitt brukt mange ganger de siste dagene, er ikke en evolusjon men en revolusjon innen utdannelse. Dette må gjøres om
(Applause)
til noe annet.
(Applaus)
One of the real challenges is to innovate fundamentally in education. Innovation is hard, because it means doing something that people don't find very easy, for the most part. It means challenging what we take for granted, things that we think are obvious. The great problem for reform or transformation is the tyranny of common sense. Things that people think, "It can't be done differently, that's how it's done."
En av de virkelige utfordringene er å fornye utdannelse fra bunnen av. Fornying er vanskelig fordi det innebærer å gjøre noe som man for det meste ikke synes er lett. Det betyr å utfordre det vi tar for gitt, det vi mener er åpenbart. Problemet med reformer eller omgjøringer er tyranniet av sunn fornuft, hva folk tenker. "Vel, det kan ikke gjøres annerledes, for det er slik det skal gjøres."
I came across a great quote recently from Abraham Lincoln, who I thought you'd be pleased to have quoted at this point.
Jeg kom over et godt sitat nylig fra Abraham Lincoln, som jeg tenkte dere ville like å få siterte nå.
(Laughter)
(Latter)
He said this in December 1862 to the second annual meeting of Congress. I ought to explain that I have no idea what was happening at the time. We don't teach American history in Britain.
Han sa dette i desember 1862 [amerikanske borgerkrigen] under det andre årlige kongressmøtet. Jeg må innrømme at jeg ikke aner hva som skjedde på den tiden. Vi underviser ikke amerikansk historie i Storbritannia.
(Laughter)
(Latter)
We suppress it. You know, this is our policy.
Vi undertrykker det, det er vår politikk.
(Laughter)
(Latter)
No doubt, something fascinating was happening then, which the Americans among us will be aware of.
Så, ingen tvil, noe fascinerende skjedde desember i 1862, som amerikanerne blandt oss sikkert vet.
But he said this: "The dogmas of the quiet past are inadequate to the stormy present. The occasion is piled high with difficulty, and we must rise with the occasion." I love that. Not rise to it, rise with it. "As our case is new, so we must think anew and act anew. We must disenthrall ourselves, and then we shall save our country."
Han sa dette: Dogmene fra den stille fortid er utilstrekkelige i den stormende nåtid. Situasjonen er tungt lastet med vanskeligheter og vi må vokse med oppgaven." Jeg liker det. Ikke "vokse mot den", men "vokse med den". "Som vår situasjon er ny, må vi tenke nytt og handle nytt. Vi må løsrive oss selv,
I love that word, "disenthrall."
deretter skal vi redde vårt land.
You know what it means? That there are ideas that all of us are enthralled to, which we simply take for granted as the natural order of things, the way things are. And many of our ideas have been formed, not to meet the circumstances of this century, but to cope with the circumstances of previous centuries. But our minds are still hypnotized by them, and we have to disenthrall ourselves of some of them. Now, doing this is easier said than done. It's very hard to know, by the way, what it is you take for granted. And the reason is that you take it for granted.
Jeg liker det ordet, "disenthrall". [løsrive / avfengsle] Vet dere hva det betyr? At det er idéer som vi alle er fengslet av. som vi simpelten tar for gitt. Det er naturlig, det er slik det er. Mange av disse idéene er formet, ikke for å møte forholdene i dette århundret, men for å møte forholdene i fra tidligere århundrer. Våre sinn er fortsatt hypnotisert av dem. Og vi må løsrive oss fra noen av dem. Nå, å gjøre dette er lettere sagt enn gjort. Det er veldig vanskelig å vite hva man tar for gitt, nettopp fordi du tar det for gitt.
(Laughter)
La meg spørre dere om noe dere kanskje tar for gitt.
Let me ask you something you may take for granted. How many of you here are over the age of 25? That's not what you take for granted, I'm sure you're familiar with that. Are there any people here under the age of 25? Great. Now, those over 25, could you put your hands up if you're wearing your wristwatch? Now that's a great deal of us, isn't it? Ask a room full of teenagers the same thing. Teenagers do not wear wristwatches. I don't mean they can't, they just often choose not to. And the reason is we were brought up in a pre-digital culture, those of us over 25. And so for us, if you want to know the time, you have to wear something to tell it. Kids now live in a world which is digitized, and the time, for them, is everywhere. They see no reason to do this. And by the way, you don't need either; it's just that you've always done it and you carry on doing it. My daughter never wears a watch, my daughter Kate, who's 20. She doesn't see the point. As she says, "It's a single-function device."
Hvor mange av dere er eldre enn 25 år? Det er ikke hva jeg tror dere tar for gitt, dere er nok kjent med det allerede. Er det noen her yngre enn 25 år? Flott. Nå, dere over 25 kan dere rekke opp hånda dersom dere har et armbåndsur på dere? Det er mange av oss, er det ikke? Spør et rom med tenåringer det samme. Tenåringer bruker ikke armbåndsur. Jeg mener ikke at de ikke kan eller ikke har lov, de velger som regel bare å la være. Årsaken er, at vi vokste opp i en kultur som ikke var digitalisert. De av oss over 25 år. Så for oss, hvis du vil vite hva klokka er må du ha på deg noe som forteller deg det. Barn i dag lever i en digitalisert verden, der klokker er overalt. De ser ingen grunn til å ha armbåndsur. Og, dere trenger heller ikke det, men dere har alltid gjort det, og fortsetter med det. Datteren min Kate, på 20 år, bruker aldri klokke. Hun ser ikke poenget. Som hun sier: "Den har bare én eneste funksjon." (Latter)
(Laughter)
Som: "hvor dårlig er det?"
"Like, how lame is that?" And I say, "No, no, it tells the date as well."
Og jeg sier: "Nei, nei, den viser datoen også."
(Laughter)
(Latter)
"It has multiple functions."
"Den har flere funksjoner."
(Laughter)
But, you see, there are things we're enthralled to in education. A couple of examples. One of them is the idea of linearity: that it starts here and you go through a track and if you do everything right, you will end up set for the rest of your life. Everybody who's spoken at TED has told us implicitly, or sometimes explicitly, a different story: that life is not linear; it's organic. We create our lives symbiotically as we explore our talents in relation to the circumstances they help to create for us. But, you know, we have become obsessed with this linear narrative. And probably the pinnacle for education is getting you to college. I think we are obsessed with getting people to college. Certain sorts of college. I don't mean you shouldn't go, but not everybody needs to go, or go now. Maybe they go later, not right away.
Men dere ser det er ting vi er fengslet av innen utdannelse. La meg gi dere noen eksempler. En av dem er idéen om linearitet, at det starter her, du følger en gitt vei, og hvis du gjør alt riktig ender du opp med resten av ditt liv fastsatt. Alle som har holdt foredrag ved TED har fortalt oss implisitt og noen ganger eksplisitt, en annen historie, at livet ikke er lineært, det er organisk. Vi skaper våre liv symbiotisk mens vi oppdager våre talenter i relasjon til omstendighetene de bidrar til å skape for oss. Men vi har blitt helt besatt av dette lineære forløpet. Og høydepunktet innen utdannelse er å komme seg inn på en høgskole. Jeg tror vi er besatt av å få folk inn på høgskoler, visse høgskoler. Jeg mener ikke at man ikke skal ta høyere utdanning, men alle trenger ikke det, og alle trenger ikke å ta det nå. Man kan ta det senere, man trenger ikke å ta det akkurat nå.
And I was up in San Francisco a while ago doing a book signing. There was this guy buying a book, he was in his 30s. I said, "What do you do?" And he said, "I'm a fireman." I asked, "How long have you been a fireman?" "Always. I've always been a fireman." "Well, when did you decide?" He said, "As a kid. Actually, it was a problem for me at school, because at school, everybody wanted to be a fireman."
Jeg var i San Francisco for en tid tilbake i forbindelse med boksignering. En mann der kjøpte ei bok, han var i 30-årene. Jeg spurte ham: "Hva arbeider du med?" Han svarte: "Jeg er brannmann." Jeg spurte: "Hvor lenge har du vært brannmann?" Han svarte: "Alltid, jeg har alltid vært brannmann." Jeg spurte: "Vel, når bestemte du deg for det?" "Som barn" svarte han. "Det var faktisk et problem for meg på skolen, for på skolen ville alle bli brannmenn."
(Laughter)
Han sa: "Men jeg ville bli brannmann."
He said, "But I wanted to be a fireman." And he said, "When I got to the senior year of school, my teachers didn't take it seriously. This one teacher didn't take it seriously. He said I was throwing my life away if that's all I chose to do with it; that I should go to college, I should become a professional person, that I had great potential and I was wasting my talent to do that." He said, "It was humiliating. It was in front of the whole class and I felt dreadful. But it's what I wanted, and as soon as I left school, I applied to the fire service and I was accepted. You know, I was thinking about that guy recently, just a few minutes ago when you were speaking, about this teacher, because six months ago, I saved his life."
Han fortsatte: "Da jeg gikk siste år på skolen tok ikke lærerene min det på alvor. Denne ene læreren tok det ikke på alvor. Han sa jeg kastet bort livet hvis det var alt jeg ville gjøre med det, at jeg burde fortsette på skole og få høyere utdanning, at jeg hadde et stort potensiale og at jeg kastet bort talentet mitt dersom jeg ble brannmann." Og han sa: "Det var ydmykende fordi han sa det foran hele klassen, og jeg følte meg virkelig dårlig. Men det var det jeg ville, og så snart jeg var ferdig med skolen søkte jeg meg inn i brannvesenet, og jeg ble tatt inn." Han fortsatte: "Vet du, jeg tenkte på han nylig, i stad da du snakket om denne læreren," sa han. "For seks måneder siden,
(Laughter)
reddet jeg livet hans." (Latter)
He said, "He was in a car wreck, and I pulled him out, gave him CPR, and I saved his wife's life as well." He said, "I think he thinks better of me now."
Han sa: "Han var i et bilvrak, jeg dro ham ut og gav han hjerte- og lungeredning. Jeg reddet livet til kona hans også." Han sa: "Jeg tror han tenker bedre om meg nå."
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applause)
You know, to me, human communities depend upon a diversity of talent, not a singular conception of ability. And at the heart of our challenges --
Slik jeg ser det avhenger det menneskelige samfunn av et mangfold av talent, ikke en ensidig oppfatning av evne.
(Applause)
Og kjernen til våre utfordringer -- (Applause)
At the heart of the challenge is to reconstitute our sense of ability and of intelligence. This linearity thing is a problem.
Hovedutfordringen er å få tilbake vår forståelse av evner og intelligens. Denne linearitetstingen er et problem.
When I arrived in L.A. about nine years ago, I came across a policy statement -- very well-intentioned -- which said, "College begins in kindergarten." No, it doesn't.
Da jeg kom til Los Angeles for omlag ni år siden kom jeg over en politisk uttalelse, veldig vel-menende, som lød: "Høgskolen begynner i barnehagen." Nei, det gjør den ikke.
(Laughter)
(Latter)
It doesn't. If we had time, I could go into this, but we don't.
Den gjør ikke det. Hadde vi hatt tid kunne jeg utdypet det, men det har vi ikke.
(Laughter)
(Latter)
Kindergarten begins in kindergarten.
Barnehagen begynner i barnehagen.
(Laughter)
(Latter)
A friend of mine once said, "A three year-old is not half a six year-old."
En venn av meg sa en gang: "En treåring er ikke en halv seksåring."
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
They're three.
De er tre.
But as we just heard in this last session, there's such competition now to get into kindergarten -- to get to the right kindergarten -- that people are being interviewed for it at three. Kids sitting in front of unimpressed panels, you know, with their resumes --
Men som vi hørte i det siste foredraget, det er en sånn konkurranse for å komme i barnehage, for å komme i den rette barnehagen, at de blir intervjuet for det når de er tre år gamle. Unger som sitter foran ikke-imponerte paneler, med resyméene sine,
(Laughter)
(Latter)
Flicking through and saying, "What, this is it?"
som blar igjennom og sier: "Er dette alt?"
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applause)
"You've been around for 36 months, and this is it?"
"Du har vært her i 36 måneder, og dette er alt?"
(Laughter)
(Latter)
"You've achieved nothing -- commit.
"Du har jo ikke oppnådd noen ting.
(Laughter)
Brukte det første halvåret til å amme, slik jeg ser det."
Spent the first six months breastfeeding, I can see."
(Latter)
(Laughter)
See, it's outrageous as a conception.
Det er et opprørende konsept, men det trekker til seg folk.
The other big issue is conformity. We have built our education systems on the model of fast food. This is something Jamie Oliver talked about the other day. There are two models of quality assurance in catering. One is fast food, where everything is standardized. The other is like Zagat and Michelin restaurants, where everything is not standardized, they're customized to local circumstances. And we have sold ourselves into a fast-food model of education, and it's impoverishing our spirit and our energies as much as fast food is depleting our physical bodies.
Det andre store problemet er samsvar. Vi har bygd vårt utdanningssystem etter samme modell som hurtigmat. Jamie Oliver snakket om dette her forleden. Det er to modeller for kvalitetssikring innen matserveringsbransjen. Den ene er hurtigmat der alt er standardisert. Den andre er som Zagat- og Michelinrestauranter, der alt ikke er standardisert, men tilpasset de lokale forholdene. Vi har solgt oss selv inn i en hurtigmatmodell innen utdanning, og den utarmer vår sjel og energi på lik linje som hurtigmat bryter ned kroppen vår.
(Applause)
(Applause)
We have to recognize a couple of things here. One is that human talent is tremendously diverse. People have very different aptitudes. I worked out recently that I was given a guitar as a kid at about the same time that Eric Clapton got his first guitar.
Jeg tror vi må erkjenne noe her. For det første at menneskelig talent er enormt mangfoldig. Folk har veldig forskjellige ferdigheter. Jeg fant nylig ut at jeg fikk en gitar da jeg var barn
(Laughter)
på omtrent samme tid som Eric Clapton fikk sin første gitar.
It worked out for Eric, that's all I'm saying.
Det fungerte for Eric, jeg sier ikke mer.
(Laughter)
(Latter)
In a way -- it did not for me. I could not get this thing to work no matter how often or how hard I blew into it. It just wouldn't work.
Det gjorde det liksom ikke for meg. Jeg klarte ikke å få den greia til å virke samme hvor ofte eller hardt jeg blåste i den. Den ville bare ikke virke.
(Laughter)
But it's not only about that. It's about passion. Often, people are good at things they don't really care for. It's about passion, and what excites our spirit and our energy. And if you're doing the thing that you love to do, that you're good at, time takes a different course entirely. My wife's just finished writing a novel, and I think it's a great book, but she disappears for hours on end. You know this, if you're doing something you love, an hour feels like five minutes. If you're doing something that doesn't resonate with your spirit, five minutes feels like an hour. And the reason so many people are opting out of education is because it doesn't feed their spirit, it doesn't feed their energy or their passion.
Men det er ikke alt. Det handler om lidenskap. Ofte er folk gode til noe de egentlig ikke bryr seg om. Det handler om lidenskap, og hva som pirrer sjelen og energien vår. Hvis du gjør noe du liker å gjøre, noe du er god til, blir tidsbegrepet et helt annet. Kona mi skrev ferdig en roman nylig, og jeg synes det er en god bok, men hun blir borte i timesvis. Hvis du gjør noe du elsker føles en time som fem minutter. Hvis du gjør noe som ikke appelerer til sjelen din, føles fem minutter som en time. Grunnen til at så mange velger bort utdanning er at den ikke gir næring til deres sjel eller lidenskap, og det gir dem ingen energi.
So I think we have to change metaphors. We have to go from what is essentially an industrial model of education, a manufacturing model, which is based on linearity and conformity and batching people. We have to move to a model that is based more on principles of agriculture. We have to recognize that human flourishing is not a mechanical process; it's an organic process. And you cannot predict the outcome of human development. All you can do, like a farmer, is create the conditions under which they will begin to flourish.
Jeg tror vi må endre metaforer. Vi må gå fra en, essensielt, industriell modell av utdannelse, en produksjonsmodell, som er basert på linearitet og at mennesker skal lages og formes på lik måte. Vi må endre dette til en modell som er mer basert på prinsippene rundt landbruk. Vi må innse at menneskelig blomstring ikke er en mekanisk prosess, men en organisk prosess. Man kan ikke forutsi utfallet av menneskelig utvikling; alt man kan gjør, som en bonde, er å legge forholdene til rette slik at de vil begynne å blomstre.
So when we look at reforming education and transforming it, it isn't like cloning a system. There are great ones, like KIPP's; it's a great system. There are many great models. It's about customizing to your circumstances and personalizing education to the people you're actually teaching. And doing that, I think, is the answer to the future because it's not about scaling a new solution; it's about creating a movement in education in which people develop their own solutions, but with external support based on a personalized curriculum.
Så når vi ser på reformering og omforming av utdannelse, er det ikke som å klone et system. Det finnes gode, slik som KIPPs, det er et bra system. Det er mange gode modeller. Det handler om tilpassning til din situasjon, og å personliggjøre utdannelsen til de menneskene du faktisk underviser. Å gjøre det, tror jeg, er svaret for framtiden. For det handler ikke om å veie ut en ny løsning. Det handler om å skape en bevegelse innen utdanning der folk utvikler sine egne løsninger, men med støtte utenfra basert på en personlig læreplan.
Now in this room, there are people who represent extraordinary resources in business, in multimedia, in the Internet. These technologies, combined with the extraordinary talents of teachers, provide an opportunity to revolutionize education. And I urge you to get involved in it because it's vital, not just to ourselves, but to the future of our children. But we have to change from the industrial model to an agricultural model, where each school can be flourishing tomorrow. That's where children experience life. Or at home, if that's what they choose, to be educated with their families or friends.
Nå, i dette rommet er det folk som representerer usedvanlige ressurser i næringslivet, i multimedia og innen internett. Disse teknologiene, kombinert med usedvanlig talentrike lærere, gir oss en mulighet til å revolusjonere utdannelse. Og jeg oppfordrer dere til å engasjere dere for dette er viktig, ikke bare for oss selv, men for framtiden til våre barn. Men vi må gå vekk fra industrimodellen til en landbruksmodell, der hver eneste skole kan blomstre i morgen. Det er der barn opplever livet. Eller hjemme, hvis de velger å utdanne seg i familien eller blant venner.
There's been a lot of talk about dreams over the course of these few days. And I wanted to just very quickly -- I was very struck by Natalie Merchant's songs last night, recovering old poems. I wanted to read you a quick, very short poem from W. B. Yeats, who some of you may know. He wrote this to his love, Maud Gonne, and he was bewailing the fact that he couldn't really give her what he thought she wanted from him. And he says, "I've got something else, but it may not be for you."
Det har vært mye snakk om drømmer i løpet av de siste dagene. Jeg vil legge til veldig raskt -- Jeg var veldig truffet av Natalie Merchants sanger i går kveld, som gjenopptok gamle dikt. Jeg vil lese et veldig kort dikt av W.B. Yeats, som noen kanskje kjenner til. Han skrev dette til sin store kjærlighet, Maud Gonne, og han bar seg over det faktum at han ikke kunne gi henne det han trodde hun ville ha av ham. Han sa: "Jeg har noe annet, men det er kanskje ikke ment for deg".
He says this: "Had I the heavens' embroidered cloths, Enwrought with gold and silver light, The blue and the dim and the dark cloths Of night and light and the half-light, I would spread the cloths under your feet: But I, being poor, have only my dreams; I have spread my dreams under your feet; Tread softly because you tread on my dreams." And every day, everywhere, our children spread their dreams beneath our feet. And we should tread softly.
Han sier dette: Hadde jeg himmelens broderte duker, laget av lys i sølv og gull, De blåe og de dunkle og de mørke duker av natt og lys og halvmørket, ville jeg spredd dukene under dine føtter. Men jeg, fattig som jeg er, har bare mine drømmer. Jeg har spredd mine drømmer under dine føtter. Trå værsomt for du trår på mine drømmer." Og hver dag, overalt, sprer våre barn sine drømmer under våre føtter. Og vi bør trå varsomt.
Thank you.
Takk skal dere ha.
(Applause)
(Applause)
Thank you very much.
(Applause)
Thank you.
(Applause)