There's so many of you.
Det er så mange av dere.
(Laughter)
When I was a kid, I hid my heart under the bed, because my mother said, "If you're not careful, someday someone's going to break it." Take it from me: Under the bed is not a good hiding spot. I know because I've been shot down so many times, I get altitude sickness just from standing up for myself. But that's what we were told. "Stand up for yourself." And that's hard to do if you don't know who you are. We were expected to define ourselves at such an early age, and if we didn't do it, others did it for us. Geek. Fatty. Slut. Fag.
Da jeg var liten, gjemte jeg hjertet mitt under senga, fordi moren min sa "Hvis du ikke er forsiktig, vil noen knuse det en dag." Tro meg, under senga er ikke et godt gjemmested. Jeg vet det, fordi jeg har blitt brutt ned så mange ganger at jeg får høydesyke bare av å reise meg og ta til motmæle. Men det var det vi ble fortalt. Ta til motmæle. Og det er vanskelig når du ikke vet hvem du er. Det var forventet at vi skulle definere hvem vi var i tidlig alder, og hvis vi ikke gjorde det, gjorde andre det for oss. Nerd. Tjukken. Ludder. Homse.
And at the same time we were being told what we were, we were being asked, "What do you want to be when you grow up?" I always thought that was an unfair question. It presupposes that we can't be what we already are. We were kids.
Samtidig som vi ble fortalt hva vi var, ble vi spurt, "Hva vil du bli når du blir voksen?" Jeg syntes alltid det var et urettferdig spørsmål. Det forutsetter at vi ikke kan bli det vi allerede er. Vi var barn.
When I was a kid, I wanted to be a man. I wanted a registered retirement savings plan that would keep me in candy long enough to make old age sweet.
Da jeg var barn, ville jeg bli en mann. Jeg ville ha en pensjonsavtale som holdt meg med godteri lenge nok til å gjøre alderdommen søt.
(Laughter)
Da jeg var liten, ville jeg barbere meg.
When I was a kid, I wanted to shave. Now, not so much.
Nå, ikke så mye.
(Laughter)
When I was eight, I wanted to be a marine biologist. When I was nine, I saw the movie "Jaws," and thought to myself, "No, thank you."
Da jeg var åtte ville jeg bli marinbiolog. Da jeg var ni så jeg filmen "Haisommer," og tenkte for meg selv, "Nei takk."
(Laughter)
Og da jeg var ti ble jeg fortalt at foreldrene mine dro fordi de ikke ville ha meg.
And when I was 10, I was told that my parents left because they didn't want me. When I was 11, I wanted to be left alone. When I was 12, I wanted to die. When I was 13, I wanted to kill a kid. When I was 14, I was asked to seriously consider a career path.
Da jeg var 11 ville jeg være alene. Da jeg var 12 ville jeg dø. Da jeg var 13, ville jeg drepe en unge. Da jeg var 14 ble jeg bedt om å vurdere en karriere.
I said, "I'd like to be a writer."
Jeg sa, "Jeg vil gjerne bli forfatter."
And they said, "Choose something realistic."
Og de sa, "Velg noe realistisk."
So I said, "Professional wrestler."
Så jeg svarte, "Profesjonell wrestler."
And they said, "Don't be stupid."
Og de sa, "Ikke vær dum."
See, they asked me what I wanted to be, then told me what not to be.
Ser dere, de spurte meg hva jeg ville bli, og sa så hva jeg ikke skulle bli.
And I wasn't the only one. We were being told that we somehow must become what we are not, sacrificing what we are to inherit the masquerade of what we will be. I was being told to accept the identity that others will give me.
Og jeg var ikke den eneste. Vi ble fortalt at vi på en eller annen måtte må bli hva vi ikke er, ofre det vi er for å arve maskespillet til det vi ønsker å være. Jeg ble bedt om å akseptere identiteten som andre vil gi meg.
And I wondered, what made my dreams so easy to dismiss? Granted, my dreams are shy, because they're Canadian.
Jeg undret på hva som gjorde drømmene mine så enkle å avfeie. Gitt at drømmene mine er beskjedne, fordi de er canadiske. (Latter)
(Laughter)
My dreams are self-conscious and overly apologetic. They're standing alone at the high school dance, and they've never been kissed. See, my dreams got called names too. Silly. Foolish. Impossible. But I kept dreaming. I was going to be a wrestler. I had it all figured out. I was going to be The Garbage Man.
Drømmene mine er selvbevisste og overunnskyldende. De står alene på skoleballet, og de har aldri blitt kysset. Ser du, drømmene mine ble også ertet. Dumme. Tåpelige. Umulige. Men jeg fortsatte å drømme. Jeg skulle bli en wrestler. Jeg hadde planlagt alt. Jeg skulle bli Søppelmannen.
(Laughter)
Mitt siste angrep skulle være Søppelpressa.
My finishing move was going to be The Trash Compactor. My saying was going to be, "I'm taking out the trash!"
Sluttordet mitt skulle være, "Jeg går ut med søpla."
(Laughter)
(Latter) (Applaus)
(Applause)
Så kom Duke "The Dumpster" Droese
And then this guy, Duke "The Dumpster" Droese, stole my entire shtick.
og stjal hele nummeret.
(Laughter)
I was crushed, as if by a trash compactor.
Jeg var knust, som av ei søppelpresse.
(Laughter)
Jeg tenkte for meg selv, "Hva nå? Hvor går jeg?"
I thought to myself, "What now? Where do I turn?"
Poetry.
Poesi.
(Laughter)
Like a boomerang, the thing I loved came back to me. One of the first lines of poetry I can remember writing was in response to a world that demanded I hate myself. From age 15 to 18, I hated myself for becoming the thing that I loathed: a bully.
Som en bomerang kom det jeg elsket tilbake til meg. En av de første linjene poesi jeg husker å ha skrevet var et svar til en verden som krevde at jeg hatet meg selv. Jeg hatet meg selv fra jeg var 15 til jeg var 18 for å ha blitt det jeg avskydde: ei bølle.
When I was 19, I wrote, "I will love myself despite the ease with which I lean toward the opposite."
Da jeg var 19 skrev jeg, "Jeg vil elske meg selv, til tross for hvor lett det er å helle til det motsatte."
Standing up for yourself doesn't have to mean embracing violence.
Å ta til motmæle behøver ikke å bety å omfavne vold.
When I was a kid, I traded in homework assignments for friendship, then gave each friend a late slip for never showing up on time, and in most cases, not at all. I gave myself a hall pass to get through each broken promise. And I remember this plan, born out of frustration from a kid who kept calling me "Yogi," then pointed at my tummy and said, "Too many picnic baskets." Turns out it's not that hard to trick someone, and one day before class, I said, "Yeah, you can copy my homework," and I gave him all the wrong answers that I'd written down the night before. He got his paper back expecting a near-perfect score, and couldn't believe it when he looked across the room at me and held up a zero. I knew I didn't have to hold up my paper of 28 out of 30, but my satisfaction was complete when he looked at me, puzzled, and I thought to myself, "Smarter than the average bear, motherfucker."
Da jeg var barn, byttet jeg vennskap for hjemmelekser, ga så hver venn et for-sent-kort for å ikke møte i tide, og i de fleste tilfeller ikke i det hele tatt. Jeg ga meg selv et frikort til å komme over et hvert brutt løfte. Jeg husker denne planen, født av frustrasjon fra en som pleide å kalle meg "Yogi," for så å peke på magen min og si, "For mange piknikkurver." Det viser seg at det ikke er vanskelig å lure noen, og en dag, før skoletimen, sa jeg, "Ja, du kan skrive av leksene mine," og så ga jeg ham alle de gale svarene som jeg hadde skrevet ned kvelden før. Han fikk tilbake innleveringa, og forventet et nær perfekt resultat, og skjønte ikke noe da han så over på meg og holdt opp en null. Jeg visste at jeg ikke trengte å holde opp innleveringa mi med 28 rette av 30, men tilfredsstillelsen var komplett da han så på meg, forvirret, og tentke for meg selv, "Smartere enn en gjennomsnittlig bjørn, din kødd."
(Laughter)
(Latter) (Applaus)
(Applause)
Dette er den jeg er.
This is who I am. This is how I stand up for myself.
Dette er hvordan jeg tar til motmæle.
When I was a kid, I used to think that pork chops and karate chops were the same thing. I thought they were both pork chops. My grandmother thought it was cute, and because they were my favorite, she let me keep doing it. Not really a big deal. One day, before I realized fat kids are not designed to climb trees, I fell out of a tree and bruised the right side of my body. I didn't want to tell my grandmother because I was scared I'd get in trouble for playing somewhere I shouldn't have been. The gym teacher noticed the bruise, and I got sent to the principal's office. From there, I was sent to another small room with a really nice lady who asked me all kinds of questions about my life at home. I saw no reason to lie. As far as I was concerned, life was pretty good. I told her, whenever I'm sad, my grandmother gives me karate chops.
Da jeg var barn trodde jeg at svinekoteletter ("pork chops") og karateslag ("karate chops") var det samme. Jeg trodde begge deler var svinekoteletter. Og siden bestemor syntes det var søtt, og fordi det var livretten min, lot hun meg fortsette å tro det. Ikke en stor sak egentlig. En dag, før jeg skjønte at fete barn ikke er laget for å klatre i trær, falt jeg ned fra et tre og fikk blåmerker på hele høyre side av kroppen. Jeg ville ikke fortelle det til bestemor fordi jeg var redd jeg skulle få tyn for å ha lekt på et sted jeg ikke skulle ha vært. Noen dager senere la gymlæreren merke til blåmerkene, og sendte meg til rektors kontor. Deretter ble jeg plassert i et annet lite rom sammen med ei veldig fin dame, som stilte meg alle slags spørsmål om livet hjemme. Jeg så ikke noen grunn til å lyve. Etter alt jeg visste var livet ganske så bra. Jeg sa til henne at når jeg er nedfor, gir bestemor meg karateslag ("karate shops").
(Laughter)
(Latter)
This led to a full-scale investigation, and I was removed from the house for three days, until they finally decided to ask how I got the bruises. News of this silly little story quickly spread through the school, and I earned my first nickname: Porkchop. To this day, I hate pork chops.
Dette førte til en fullskala etterforskning, og jeg ble flyttet fra hjemmet i tre dager, inntil de endelig bestemte seg for å spørre hvordan jeg hadde fått blåmerkene. Nyheten om denne lille, dumme historen, spredde seg raskt på skolen, og jeg fikk mitt første kallenavn: Kotelett. Til denne dag hater jeg svinekoteletter.
I'm not the only kid who grew up this way, surrounded by people who used to say that rhyme about sticks and stones, as if broken bones hurt more than the names we got called, and we got called them all. So we grew up believing no one would ever fall in love with us, that we'd be lonely forever, that we'd never meet someone to make us feel like the sun was something they built for us in their toolshed. So broken heartstrings bled the blues, and we tried to empty ourselves so we'd feel nothing. Don't tell me that hurts less than a broken bone, that an ingrown life is something surgeons can cut away, that there's no way for it to metastasize; it does.
Jeg er ikke den eneste med en slik oppvekst, omgitt av folk som pleide å si rimet om pinner og steiner, som om brukne bein er vondere enn kallenavna vi fikk. Og vi ble kalt alt. Vi vokste opp i den tro at ingen noensinne ville bli forelsket i oss, at vi ville være ensomme for alltid, og at vi aldri ville møte noen som kunne få oss til å skinne som sola var noe de bygde for oss i redskapsskjulet sitt. Brutte hjertebånd blødde bluesen, og vi prøvde å tømme oss, så vi ikke følte noe. Ikke fortell meg at det gjør mindre vondt enn brukne bein, at et inngrodd liv er noe kirurger kan skjære bort, at det ikke er sjanse for spredning; det gjør det. Hun var åtte år gammel.
She was eight years old, our first day of grade three when she got called ugly. We both got moved to the back of class so we would stop getting bombarded by spitballs. But the school halls were a battleground. We found ourselves outnumbered day after wretched day. We used to stay inside for recess, because outside was worse. Outside, we'd have to rehearse running away, or learn to stay still like statues, giving no clues that we were there. In grade five, they taped a sign to the front of her desk that read, "Beware of dog."
Vår første dag i 3. klasse ble hun kalt stygg. Vi ble flyttet bakerst i klassen slik at vi ikke lenger skulle bli bombardert av spyttklyser. Men gangene på skolen var ei slagmark. Vi var i mindretall hver eneste elendige dag. Vi pleide å være inne i friminuttene, fordi ute var verre. Ute måtte vi øve på å stikke av, eller lære å være stille som statuer, og ikke gi noe tegn på at vi var der. I 5. klasse teipet de et skilt foran på pulten hennes der det stod, "Vokt dem for hunden."
To this day, despite a loving husband, she doesn't think she's beautiful, because of a birthmark that takes up a little less than half her face. Kids used to say, "She looks like a wrong answer that someone tried to erase, but couldn't quite get the job done." And they'll never understand that she's raising two kids whose definition of beauty begins with the word "Mom," because they see her heart before they see her skin, because she's only ever always been amazing.
Den dag i dag, til tross for en kjærlig ektemann, synes hun ikke at hun er vakker fordi en føflekk dekker nesten halve ansiktet hennes. Unger pleide å si, "Hun ser ut som et galt svar som noen prøvde å viske bort uten at de ble ferdige." Og de vil aldri forstå at hun oppfostrer to barn hvis definisjon av skjønnhet begynner med ordet "Mamma", fordi de ser hjertet hennes før de ser huden, fordi hun alltid bare har vært utrolig.
He was a broken branch grafted onto a different family tree, adopted, not because his parents opted for a different destiny. He was three when he became a mixed drink of one part left alone and two parts tragedy, started therapy in eighth grade, had a personality made up of tests and pills, lived like the uphills were mountains and the downhills were cliffs, four-fifths suicidal, a tidal wave of antidepressants, and an adolescent being called "Popper," one part because of the pills, 99 parts because of the cruelty. He tried to kill himself in grade 10 when a kid who could still go home to Mom and Dad had the audacity to tell him, "Get over it." As if depression is something that could be remedied by any of the contents found in a first-aid kit.
Han var en ødelagt gren festet til et annet familietre, adoptert, ikke fordi foreldrene hans valgte en annen skjebne. Han var tre da han ble en blanding av en del overlatt til seg selv og to deler tragedie, begynte i terapi i 8. klasse, hadde en personlighet buntet på tester og piller, levde som om motbakkene var fjell og nedoverbakkene var klipper, fire femdeler selvmordskandidat, en tidevannsbølge av antidepresiva, og en oppvekst under kallenavnet "Popper'n," én del grunnet pillene, 99 deler grunnet ondskapen. Han prøvde å ta selvmord i 10. klasse da en unge som fotsatt kunne gå hjem til mamma og pappa var frekk nok til å si til ham, "Kom deg over det." Som om depresjon var noe som kunne avhjelpes med noe av innholdet i et førstehjelpsskrin.
To this day, he is a stick of TNT lit from both ends, could describe to you in detail the way the sky bends in the moment before it's about to fall, and despite an army of friends who all call him an inspiration, he remains a conversation piece between people who can't understand sometimes being drug-free has less to do with addiction and more to do with sanity.
Den dag i dag er han en kubbe TNT påtent i begge ender, og kan beskrive i detalj hvordan himmelen hvelver seg øyeblikket før den er i ferd med å falle. Og til tross for en hær av venner som alle kaller ham en inspirasjon, forblir han et samtaleemne mellom mennesker som ikke kan forstå at å være rusfri noen ganger har mindre å gjøre med avhengighet og mer å gjøre med sunn fornuft.
We weren't the only kids who grew up this way. To this day, kids are still being called names. The classics were "Hey, stupid," "Hey, spaz." Seems like every school has an arsenal of names getting updated every year. And if a kid breaks in a school and no one around chooses to hear, do they make a sound? Are they just background noise from a soundtrack stuck on repeat, when people say things like, "Kids can be cruel." Every school was a big top circus tent, and the pecking order went from acrobats to lion tamers, from clowns to carnies, all of these miles ahead of who we were. We were freaks -- lobster-claw boys and bearded ladies, oddities juggling depression and loneliness, playing solitaire, spin the bottle, trying to kiss the wounded parts of ourselves and heal, but at night, while the others slept, we kept walking the tightrope. It was practice, and yes, some of us fell.
Vi var ikke de eneste barna som vokste opp slik. Den dag i dag blir barn fortsatt mobbet. Klassikerne var, "Hei dummen," "Hei mongo'n." Det ser ut til at enhver skole har et lager med navn som blir oppdatert hvert år, og hvis et barn bryter sammen på skolen og ingen rundt velger å lytte, gir de lyd fra seg? Er de bare bakgrunnsstyøy fra et lydspor satt på repetisjon når folk sier sånn som, "Barn kan være ondskapsfulle." Enhver skole var et stort sirkustelt, og rangstigen gikk fra akrobater til løvetemmere, fra klovner til sirkusarbeidere, milevis over de vi var. Vi var frikere - gutter med hummerklo og skjeggete damer, rariteter som sjonglerer depresjon og ensomhet, legger kabal og spiller flasketuten peker på, slikker våre sår og prøver å helbrede oss, men om natta, mens de andre sov, fortsatte vi å gå på stram line. Det var praksis, og ja, noen av oss falt.
But I want to tell them that all of this is just debris left over when we finally decide to smash all the things we thought we used to be, and if you can't see anything beautiful about yourself, get a better mirror, look a little closer, stare a little longer, because there's something inside you that made you keep trying despite everyone who told you to quit. You built a cast around your broken heart and signed it yourself, "They were wrong." Because maybe you didn't belong to a group or a clique. Maybe they decided to pick you last for basketball or everything. Maybe you used to bring bruises and broken teeth to show-and-tell, but never told, because how can you hold your ground if everyone around you wants to bury you beneath it? You have to believe that they were wrong. They have to be wrong. Why else would we still be here?
Men jeg vil fortelle dem at alt dette bare er vrakgods som ligger igjen når vi endelig velger å smadre alt det vi trodde vi pleide å være, og hvis du ikke kan se noe vakkert med deg selv, skaff et bedre speil, se litt nærmere, stirr litt lenger, fordi det er noe inne i deg som gjorde at du fortsatte å prøve til tross for alle som sa du burde slutte. Du lagde et skall rundt ditt knuste hjerte, og signerte det selv. Du skrev under med, "De tok feil." For du tilhørte kanskje ikke ei gruppe eller en klikk. Kanskje valgte de deg sist i basketball eller alt annet. Kanskje du tok med blåmerker og knuste tenner til framføringen, men fortalte aldri, for hvordan kan du holde ditt land hvis alle rundt deg ønsker å begrave deg i det? Du må tro på at de tok feil. De må ta feil. Hvorfor skulle vi ellers stadig være med?
We grew up learning to cheer on the underdog because we see ourselves in them. We stem from a root planted in the belief that we are not what we were called. We are not abandoned cars stalled out and sitting empty on some highway, and if in some way we are, don't worry. We only got out to walk and get gas. We are graduating members from the class of We Made It, not the faded echoes of voices crying out, "Names will never hurt me." Of course they did.
Vi ble opplært til å heie på taperen fordi vi ser oss selv i dem. Vi stammer fra ei rot, plantet i troen på at vi ikke er hva vi blir kalt. Vi er ikke forlatte biler, fastlåst og alene, på en eller annen motorvei. Og hvis vi på en måte er det, ikke fortvil. Vi har bare dratt for å hente bensin. Vi uteksaminerer medlemmer av klassen "Vi klarte det," ikke de dempede ekkoene av stemmer som roper, "navn vil aldri skade meg." Selvsagt gjorde de det.
But our lives will only ever always continue to be a balancing act that has less to do with pain and more to do with beauty.
Men våre liv vil bare fortsette å være en balansegang som har mindre å gjøre med smerte og mer å gjøre med skjønnhet.
(Applause)
(Applaus)