Namaskar.
Namaskar.
I'm a movie star, I'm 51 years of age, and I don't use Botox as yet.
Jeg er filmstjerne. Jeg er 51 år gammel, og foreløpig bruker jeg ikke Botox.
(Laughter)
(Latter)
So I'm clean, but I do behave like you saw like a 21-year-old in my movies. Yeah, I do that. I sell dreams, and I peddle love to millions of people back home in India who assume that I'm the best lover in the world.
Så jeg er ren, men oppfører meg som en 21-åring i filmene mine, som dere så. Ja, jeg gjør det. Jeg selger drømmer og handler kjærlighet med millioner av mennesker hjemme i India som går ut fra at jeg er verdens beste elsker.
(Laughter)
(Latter)
If you don't tell anyone, I'm going to tell you I'm not, but I never let that assumption go away.
Ikke si det til noen, jeg kan si at det ikke stemmer, men jeg lar aldri intrykket forsvinne.
(Laughter)
(Latter)
I've also been made to understand there are lots of you here who haven't seen my work, and I feel really sad for you.
Jeg har også latt meg fortelle at mange av dere her ikke har sett arbeidet mitt, og det er veldig synd på dere.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
That doesn't take away from the fact that I'm completely self-obsessed, as a movie star should be.
Dette forhindrer ikke det faktum at jeg er fullstendig selvopptatt, som en stjerne bør være.
(Laughter)
(Latter)
That's when my friends, Chris and Juliet called me here to speak about the future "you." Naturally, it follows I'm going to speak about the present me.
Det var da vennene mine, Chris og Juliet, inviterte meg hit for å snakke om framtidens Dere. Naturligvis innebærer det at jeg skal snakke om meg selv, nå.
(Laughter)
(latter)
Because I truly believe that humanity is a lot like me.
For jeg tror virkelig at menneskeheten ligner mye på meg.
(Laughter)
(latter)
It is. It is. It's an aging movie star, grappling with all the newness around itself, wondering whether it got it right in the first place, and still trying to find a way to keep on shining regardless.
Den gjør det, den gjør det. Den er en aldrende filmstjerne som strever med alt det nye rundt seg mens den lurer på om den fikk det til i utgangspunktet og likevel forsøker den fortsatt å skinne videre.
I was born in a refugee colony in the capital city of India, New Delhi. And my father was a freedom fighter. My mother was, well, just a fighter like mothers are. And much like the original homo sapiens, we struggled to survive. When I was in my early 20s, I lost both my parents, which I must admit seems a bit careless of me now, but --
Jeg ble født i en flyktningekoloni i Indias hovedstad, New Dehli. Og faren min var frihetsforkjemper. Moren min var, vel, bare en forkjemper, slik mødre er. Og, omtrent som de originale homo sapiens, slet vi for å overleve. Da jeg var tidlig i 20- årene, mistet jeg begge foreldrene mine, jeg må innrømme at dette virker noe skjødesløst i ettertid. men..
(Laughter)
(latter)
I do remember the night my father died, and I remember the driver of a neighbor who was driving us to the hospital. He mumbled something about "dead people don't tip so well" and walked away into the dark. And I was only 14 then, and I put my father's dead body in the back seat of the car, and my mother besides me, I started driving back from the hospital to the house. And in the middle of her quiet crying, my mother looked at me and she said, "Son, when did you learn to drive?" And I thought about it and realized, and I said to my mom, "Just now, Mom."
Jeg husker godt natten faren min døde, og jeg husker sjåføren til en nabo som kjørte oss til sykehuset. Han mumlet noe om at "døde folk er gjerrige på tipsen" og gikk ut i mørket. Og jeg var bare 14 den gangen og jeg plasserte liket av min far i baksetet på bilen, og moren min foran. Jeg begynte å kjøre hjem fra sykehuset. Og mens hun gråt stille kikket moren min på meg, og hun sa, "Sønn, når lærte du å kjøre bil?" Og jeg tenkte på det og innså svaret, og sa til moren min, "Akkurat nå, mamma."
(Laughter)
(Latter)
So from that night onwards, much akin to humanity in its adolescence, I learned the crude tools of survival. And the framework of life was very, very simple then, to be honest. You know, you just ate what you got and did whatever you were told to do. I thought celiac was a vegetable, and vegan, of course, was Mr. Spock's lost comrade in "Star Trek."
Så fra den natten av, på mange vis som menneskeheten i sin ungdom, lærte jeg meg å bruke overlevelsens grove redskaper. Og livets rammer var veldig, veldig enkle på den tiden, for å være ærlig. Du vet, du bare spiste det du hadde og gjore alt du ble bedt om. Jeg trodde cøliaki var en grønnsak, og en veganer var selvfølgelig Mr. Spocks forsvunne kamerat i "Star Trek".
(Laughter)
(Latter)
You married the first girl that you dated, and you were a techie if you could fix the carburetor in your car. I really thought that gay was a sophisticated English word for happy. And Lesbian, of course, was the capital of Portugal, as you all know.
Du giftet deg med den første jenta du gikk ut med, og du var teknologikyndig hvis du kunne fikse forgasseren i bilen din. Jeg trodde virkelig at "gay" var et sofistikert engelsk ord for glad. Og Lesbisk var, som dere alle vet, hovedstaden i Portugal.
(Laughter)
(Latter)
Where was I? We relied on systems created through the toil and sacrifice of generations before to protect us, and we felt that governments actually worked for our betterment. Science was simple and logical, Apple was still then just a fruit owned by Eve first and then Newton, not by Steve Jobs, until then. And "Eureka!" was what you screamed when you wanted to run naked on the streets. You went wherever life took you for work, and people were mostly welcoming of you. Migration was a term then still reserved for Siberian cranes, not human beings. Most importantly, you were who you were and you said what you thought.
Hvor var jeg? Vi stolte på at systemene som ble skapt gjennom tidligere generasjoners streben og oppofrelse beskyttet oss, og vi følte at myndighetene faktisk jobbet for at vi skulle få det bedre. Vitenskapen var enkel og logisk, Apple var fortsatt bare en frukt den gang som Eva eide, deretter Newton, ikke Steve Jobs, inntil da. Og "Eureka!" var det du hylte når du ville løpe naken gjennom gatene. Du dro dit livet tok deg for å finne jobb, og folk ønsket deg stort sett velkommen. Begrepet migrasjon ble fortsatt brukt om sibirske traner, ikke mennnesker. Aller viktigst: Du var den du var og sa det du mente.
Then in my late 20s, I shifted to the sprawling metropolis of Mumbai, and my framework, like the newly industrialized aspirational humanity, began to alter. In the urban rush for a new, more embellished survival, things started to look a little different. I met people who had descended from all over the world, faces, races, genders, money-lenders. Definitions became more and more fluid. Work began to define you at that time in an overwhelmingly equalizing manner, and all the systems started to feel less reliable to me, almost too thick to hold on to the diversity of mankind and the human need to progress and grow. Ideas were flowing with more freedom and speed. And I experienced the miracle of human innovation and cooperation, and my own creativity, when supported by the resourcefulness of this collective endeavor, catapulted me into superstardom.
Så, sent i 20- årene forflyttet jeg meg til den voksende storbyen Mumbai, og rammene mine ble, som for den nylig industrialiserte, ambisiøse menneskeheten, endret. I det urbane jaget etter ny, mer utsmykket eksistens, begynte ting å se litt annerledes ut. Jeg traff mennesker ankommet fra alle verdenshjørner, raser og kjønn, folk og røvere. Definisjonene ble mer og mer flytende. Jobben begynte å definere deg på den tiden på overveldende utjevnende vis, og alle systemene virket mindre pålitelige for meg, nesten for tykke til å kunne ivareta menneskehetens mangfold og dens behov for framskritt og vekst. Ideene fløt nå med mer frihet og fart. Og jeg opplevde mirakelet som er mennskelig nyskapning og samarbeid, og min egen kreativitet, når den fikk støtte av denne kollektive aktivitetens ressursstyrke, kastet meg inn i superstjernelivet.
I started to feel that I had arrived, and generally, by the time I was 40, I was really, really flying. I was all over the place. You know? I'd done 50 films by then and 200 songs, and I'd been knighted by the Malaysians. I had been given the highest civil honor by the French government, the title of which for the life of me I can't pronounce even until now.
Jeg begynte å få følelsen av å ha nådd frem, og generelt var jeg virkelig, virkelig på på vingene før jeg fylte 40. Jeg var over alt. Vet dere? Jeg hadde laget 50 filmer da og 200 sanger, og jeg hadde blitt adlet av Malayserne. Jeg hadde fått den franske regjerings høyeste sivile utmerkelse, og jeg kan fortsatt ikke for mitt bare liv uttale tittelen.
(Laughter)
(Latter)
I'm sorry, France, and thank you, France, for doing that. But much bigger than that, I got to meet Angelina Jolie --
Jeg beklager, Frankrike, og takk, Frankrike, for dette. Men enda større enn det, jeg fikk møte Angelina Jolie..
(Laughter)
(Latter)
for two and a half seconds.
i to og et halvt sekund.
(Laughter)
(Latter)
And I'm sure she also remembers that encounter somewhere. OK, maybe not. And I sat next to Hannah Montana on a round dinner table with her back towards me most of the time. Like I said, I was flying, from Miley to Jolie, and humanity was soaring with me. We were both pretty much flying off the handle, actually.
Og jeg er sikker på at hun også husker møtet på et vis. OK, kanskje ikke. Jeg satt ved siden av Hannah Montana ved et rundt middagsbord for det meste med ryggen hennes mot meg. Ja, jeg var på vingene, fra Miley til Jolie, Og menneskeheten fløy med meg. Vi var begge i ferd med å fly fra vettet, faktisk
And then you all know what happened. The internet happened. I was in my late 40s, and I started tweeting like a canary in a birdcage and assuming that, you know, people who peered into my world would admire it for the miracle I believed it to be. But something else awaited me and humanity. You know, we had expected an expansion of ideas and dreams with the enhanced connectivity of the world. We had not bargained for the village-like enclosure of thought, of judgment, of definition that flowed from the same place that freedom and revolution was taking place in. Everything I said took a new meaning. Everything I did -- good, bad, ugly -- was there for the world to comment upon and judge. As a matter of fact, everything I didn't say or do also met with the same fate.
Og dere vet alle hva som så skjedde. Internett skjedde. Jeg var sent i 40- årene og begynte å tweete som en kanarifugl i bur, jeg gikk ut fra at, du vet, folk som gløttet inn i min verden ville beundre den som det miraklet jeg mente den var. Men noe annet ventet meg og menneskeheten. Dere vet, vi forventet en ekspansjon av ideer og drømmer med verdens forbedrede konnektivitet. Vi hadde ikke regnet med Bygdedyret, med fordømmelse, med definisjoner som strømmet fra samme sted som der friheten og revolusjonen foregikk. Alt jeg sa fikk ny mening. Alt jeg gjorde.. godt, ondt, grusomt,, var der så verden kunne kommentere og dømme. Faktisk så møtte alt jeg ikke sa eller gjorde samme skjebne.
Four years ago, my lovely wife Gauri and me decided to have a third child. It was claimed on the net that he was the love child of our first child who was 15 years old. Apparently, he had sown his wild oats with a girl while driving her car in Romania. And yeah, there was a fake video to go with it. And we were so disturbed as a family. My son, who is 19 now, even now when you say "hello" to him, he just turns around and says, "But bro, I didn't even have a European driving license."
For fire år siden bestemte min vakre kone Gauri og jeg oss for å få barn nummer tre. Det ble påstått på nettet at han var kjærlighetsbarnet til vårt første barn, som var 15 år grammel. Han hadde visstnok gjort sine hoser grønne med en jente mens han kjørte bilen hennes i Romania. Og ja, det fulgte med en falsk video. Og vi ble så forskrekket som familie. Sønnen min, som nå er 19, kan nå og da, når du snakker til ham fortsatt snu seg og si, "Men bror, jeg har ikke Europeisk sertifikat en gang."
(Laughter)
(Latter)
Yeah. In this new world, slowly, reality became virtual and virtual became real, and I started to feel that I could not be who I wanted to be or say what I actually thought, and humanity at this time completely identified with me. I think both of us were going through our midlife crisis, and humanity, like me, was becoming an overexposed prima donna. I started to sell everything, from hair oil to diesel generators. Humanity was buying everything from crude oil to nuclear reactors. You know, I even tried to get into a skintight superhero suit to reinvent myself. I must admit I failed miserably. And just an aside I want to say on behalf of all the Batmen, Spider-Men and Supermen of the world, you have to commend them, because it really hurts in the crotch, that superhero suit.
Jepp. I denne nye verdenen ble virkeligheten sakte virtuell og det virtuelle ble virkelig, og jeg begynte å føle at jeg ikke kunne bli den jeg ville være eller si det jeg egentlig tenkte, og menneskeheten identifiserte seg helt med meg på denne tiden. Jeg tror vi begge gikk gjennom midtlivskrisen vår, og som meg var menneskeheten i ferd med å bli en overeksponert primadonna. Jeg begynte å selge alt mulig, fra hårolje til dieselgeneratorer. Menneskeheten kjøpte alt mulig, fra råolje til atomreaktorer. Vet dere, jeg prøvde til og med å komme inn i en åletrang superheltdrakt for å fornye meg. Jeg må innrømme at jeg mislyktes grundig. Og for å ha nevnt det vil jeg si, på vegne av verdens Batmenn, Spidermenn og Supermenn; all ære til dem, for den superheltdrakten gjør skikkelig vondt i skrittet.
(Laughter)
(latter)
Yeah, I'm being honest. I need to tell you this here. Really. And accidentally, I happened to even invent a new dance form which I didn't realize, and it became a rage. So if it's all right, and you've seen a bit of me, so I'm quite shameless, I'll show you. It was called the Lungi dance. So if it's all right, I'll just show you. I'm talented otherwise.
Helt ærlig, jeg trenger å fortelle dere her dette. Virkelig. Og ved et uhell kom jeg til å finne opp en ny dans, uten å vite det, og den ble en farsott. Så hvis det er greit, dere har sett litt av meg, så jeg er skamløs, jeg skal vise dere. Den het Lungi-dansen. Så hvis det er greit skal dere få se. Jeg er ellers ganske flink.
(Cheers)
(Jubel)
So it went something like this.
Den var omtrent slik.
Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi.
Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi dance. Lungi.
That's it. It became a rage.
Det var det. Den ble en farsott.
(Cheers)
(Jubel)
It really did. Like you notice, nobody could make any sense of what was happening except me, and I didn't give a damn, really, because the whole world, and whole humanity, seemed as confused and lost as I was. I didn't give up then. I even tried to reconstruct my identity on the social media like everyone else does. I thought if I put on philosophical tweets out there people will think I'm with it, but some of the responses I got from those tweets were extremely confusing acronyms which I didn't understand. You know? ROFL, LOL. "Adidas," somebody wrote back to one of my more thought-provoking tweets and I was wondering why would you name a sneaker, I mean, why would you write back the name of a sneaker to me? And I asked my 16-year-old daughter, and she enlightened me. "Adidas" now means "All day I dream about sex."
Den ble virkelig det. Som dere merker var det bare jeg som forstod hva som var i ferd med å skje og jeg blåste egentlig i det, for hele verden, og hele menneskeheten virket like forvirret og fortapt som meg. Jeg ga ikke opp da. Jeg prøvde til og med å fikse imaget mitt på sosiale medier slik alle andre gjør. Jeg tenkte at hvis jeg var filosofisk på Twitter ville folk synes jeg var kul, men noen av de svarene jeg fikk på de tweetene var ekstremt forvirrende forkortelser som jeg ikke skjønte noe av. ROFL, LOL. "Adidas" var det en som skrev tilbake på en av mine mer tankevekkende tweets, jeg lurte på hvorfor man ville skrive en joggesko, Jeg mener, hvorfor svare meg med navnet på en joggesko? Jeg spurte datteren min på 16 og hun forklarte meg det. "Adidas" betyr nå "All Day I Dream About Sex."
(Laughter)
(Latter)
Really. I didn't know if you know that. So I wrote back, "WTF" in bold to Mr. Adidas, thanking secretly that some acronyms and things won't change at all. WTF.
Helt sant. Det var kanskje nytt for dere. Så jeg skrev "WTF" tilbake til Hr. Adidas, med store bokstaver mens jeg var takknemlig for at noen forkortelser ikke forandrer seg. WTF.
But here we are. I am 51 years old, like I told you, and mind-numbing acronyms notwithstanding, I just want to tell you if there has been a momentous time for humanity to exist, it is now, because the present you is brave. The present you is hopeful. The present you is innovative and resourceful, and of course, the present you is annoyingly indefinable. And in this spell-binding, imperfect moment of existence, feeling a little brave just before I came here, I decided to take a good, hard look at my face. And I realized that I'm beginning to look more and more like the wax statue of me at Madame Tussaud's.
Men her er vi nå. Jeg er som nevnt 51 år gammel og, umulige forkortelser eller ei, jeg vil bare si at har det noensinne vært en betydningsfull tid for menneskeheten, så er det nå, får det nåværende Dere er modige det nåværende Dere har håp. Dere, nå, er ressurssterke og innovative, og selvfølgelig er Dere, nå irriterende vanskelig å definere. Og i dette trollbindende, ufullkomne øyeblikket i livet, da jeg følte meg litt modig, like før jeg kom hit, bestemte jeg meg for å kikke lenge og nøye på ansiktet mitt. Og jeg innså at jeg begynner å ligne mer og mer på voksfiguren av meg på Madame Tussaud's.
(Laughter)
(Latter)
Yeah, and in that moment of realization, I asked the most central and pertinent question to humanity and me: Do I need to fix my face? Really. I'm an actor, like I told you, a modern expression of human creativity. The land I come from is the source of inexplicable but very simple spirituality. In its immense generosity, India decided somehow that I, the Muslim son of a broke freedom fighter who accidentally ventured into the business of selling dreams, should become its king of romance, the "Badhshah of Bollywood," the greatest lover the country has ever seen ... with this face. Yeah.
Ja, og i det jeg innså dette stilte jeg det viktigste og presserende spørsmålet til meg selv og menneskeheten: Trenger jeg å fikse ansiktet mitt? Alvorlig talt, jeg er, som sagt, skuespiller. et moderne uttrykk for menneskets kreativitet. Landet jeg kommer fra er en kilde til uforklarlig men lettfattelig åndelighet. Med enorm gavmildhet bestemte India seg visst for at jeg, den muslimske sønnen av en blakk frihetsforkjemper som forvillet seg inn i drømmesalgbransjen, skulle bli dets romantiske konge, "Badshahen av Bollywood", den største elsker landet noen gang har sett.. med dette ansiktet. Jepp.
(Laughter)
(Latter)
Which has alternately been described as ugly, unconventional, and strangely, not chocolatey enough.
Som har blitt beskrevet som stygt, ukonvensjonelt og ikke sjokoladeaktig nok. Pussig.
(Laughter)
(Latter)
The people of this ancient land embraced me in their limitless love, and I've learned from these people that neither power nor poverty can make your life more magical or less tortuous. I've learned from the people of my country that the dignity of a life, a human being, a culture, a religion, a country actually resides in its ability for grace and compassion. I've learned that whatever moves you, whatever urges you to create, to build, whatever keeps you from failing, whatever helps you survive, is perhaps the oldest and the simplest emotion known to mankind, and that is love. A mystic poet from my land famously wrote,
Folket i dette urgamle landet omfavnet meg i sin grenseløse kjærlighet, og jeg har lært fra menneskene at verken makt eller fattigdom kan gjøre livet ditt mer magisk eller mindre krokete. Jeg har lært fra folket i landet mitt at verdigheten til et liv, et menneske, en kultur, en religion, et land i virkeligheten bor i evnen til å vise heder og omtanke. Jeg har lært at det som beveger deg, det som driver deg til å skape, til å bygge, det som holder deg på beina, det som hjelper deg å overleve, er menneskehetens kanskje eldste og enkleste følelse, og det er kjærlighet. En mystiker og poet fra mitt land skrev på berømt vis
(Recites poem in Hindi)
(Deklamerer på Hindi)
(Poem ends)
(Diktet slutter)
Which loosely translates into that whatever -- yeah, if you know Hindi, please clap, yeah.
Dette kan løselig oversettes med at hva enn.. Ja, klapp gjerne hvis dere skjønner Hindi.
(Applause)
(Applaus)
It's very difficult to remember. Which loosely translates into actually saying that all the books of knowledge that you might read and then go ahead and impart your knowledge through innovation, through creativity, through technology, but mankind will never be the wiser about its future unless it is coupled with a sense of love and compassion for their fellow beings. The two and a half alphabets which form the word "प्रेम," which means "love," if you are able to understand that and practice it, that itself is enough to enlighten mankind. So I truly believe the future "you" has to be a you that loves. Otherwise it will cease to flourish. It will perish in its own self-absorption.
Det er vanskelig å huske på det. Dette kan løselig oversettes til å faktisk bety at selv med alle bøkene med kunnskap som du kan lese for så å dele kunnskapen din gjennom innovasjon, gjennom kreativitet, gjennom teknologi, vil menneskeheten aldri vite mer om framtiden sin hvis ikke den parres med kjærlighet og omtanke for sine medmennesker. De to og en halv alfabetene som lager ordet "प्रेम," som betyr "kjærlighet". Hvis du kan fatte dette, og praktisere det, er dette i seg selv nok til å opplyse menneskeheten. Så jeg tror virkelig at framtidens Dere må være et Dere som elsker. Ellers vil det avblomstre. Det vil forgå i studiet av seg selv.
So you may use your power to build walls and keep people outside, or you may use it to break barriers and welcome them in. You may use your faith to make people afraid and terrify them into submission, or you can use it to give courage to people so they rise to the greatest heights of enlightenment. You can use your energy to build nuclear bombs and spread the darkness of destruction, or you can use it to spread the joy of light to millions. You may filthy up the oceans callously and cut down all the forests. You can destroy the ecology, or turn to them with love and regenerate life from the waters and trees. You may land on Mars and build armed citadels, or you may look for life-forms and species to learn from and respect. And you can use all the moneys we all have earned to wage futile wars and give guns in the hands of little children to kill each other with, or you can use it to make more food to fill their stomachs with.
Så dere kan bruke kreftene til å bygge murer og holde folk ute, eller til å sprenge barrierer og slippe dem dem inn. Dere kan bruke troen deres til å gjøre folk redde, og skremme dem til underkastelse eller dere kan bruke den til å gi folk mot så de kan heve seg til opplysningens største høyder. Dere kan bruke energien deres til å bygge atombomber og spre ødeleggelsens mørke eller dere kan bruke den til å gi millioner lysets glede. Dere kan tankeløst besudle havet og hogge ned alle skogene. Dere kan ødelegge økosystemet eller vende dere til dem med kjærlighet og gjenskape livet fra vann og trær. Dere kan lande på Mars og bygge bevæpnede festninger, eller søke etter livsformer og skapninger og lære av og respektere dem. Og dere kan bruke alle pengene vi alle har tjent til å krige meningsløst og legge våpen i hendene til små barn så de kan drepe hverandre, ellelr dere kan bruke dem til å lage mer mat så de kan fylle magene sine.
My country has taught me the capacity for a human being to love is akin to godliness. It shines forth in a world which civilization, I think, already has tampered too much with. In the last few days, the talks here, the wonderful people coming and showing their talent, talking about individual achievements, the innovation, the technology, the sciences, the knowledge we are gaining by being here in the presence of TED Talks and all of you are reasons enough for us to celebrate the future "us." But within that celebration the quest to cultivate our capacity for love and compassion has to assert itself, has to assert itself, just as equally.
Landet mitt har lært meg at menneskets evne til kjærlighet er som guddommelighet. Den lyser over en verden som jeg tror sivilisasjonen allerede har fiklet for mye med. Dagene her, med foredragene, de fantastiske menneskene som kommer og viser talentene sine, som hver og en snakker om hva de har oppnådd, innovasjon, teknologi, vitenskapen, kunnskapen vi tilegner oss ved å være her sammen med TED Talks og alle dere er i seg selv grunner for oss til å feire det framtidige Oss. Men i den feiringen må vår streben etter å utvikle evnen til kjærlighet og omtanke hevde seg, hevde seg i like stor grad.
So I believe the future "you" is an infinite you. It's called a chakra in India, like a circle. It ends where it begins from to complete itself. A you that perceives time and space differently understands both your unimaginable and fantastic importance and your complete unimportance in the larger context of the universe. A you that returns back to the original innocence of humanity, which loves from the purity of heart, which sees from the eyes of truth, which dreams from the clarity of an untampered mind.
Så jeg tror på at framtidens Dere er et uendelig Dere. Det heter en chakra i India, det er som en sirkel. Den ender der den begynner for å gjøre seg selv komplett. Et Dere som oppfatter tid og rom på en annen måte forstår både deres utenkelige og fantastiske viktighet og deres fullstendige uviktighet i universets større sammenheng. Et Dere som vender tilbake til menneskehetens opprinnelige uskyld som elsker fra hjertets renhet, som ser fra sannhetens øyne, som drømmer fra klarheten til et sinn ingen har tuklet med.
The future "you" has to be like an aging movie star who has been made to believe that there is a possibility of a world which is completely, wholly, self-obsessively in love with itself. A world -- really, it has to be a you to create a world which is its own best lover. That I believe, ladies and gentlemen, should be the future "you."
Det framtidige Dere må være som en aldrende filmstjerne som har fått troen på at det er en mulighet for en verden som er fullstendig helt og fullt, forelsket i seg selv. En verden.. det må virkelig være et Dere for å lage en verden som er sin egen førsteelsker. Dette mener jeg, mine damer og herrer at det framtidige Dere bør være.
Thank you very much. Shukriya.
Tusen takk. Shukriya.
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
(Takk.)
(Applause)
(Applaus)