As a boy, I loved cars. When I turned 18, I lost my best friend to a car accident. Like this. And then I decided I'd dedicate my life to saving one million people every year. Now I haven't succeeded, so this is just a progress report, but I'm here to tell you a little bit about self-driving cars.
Som en liten gutt elsket jeg biler. Da jeg ble 18, mistet jeg min beste venn i en bilulykke. Som dette. Det var da jeg bestemte meg for å vie mitt liv til å redde en million mennesker hvert år. Jeg har ikke lykkes ennå, dette er bare en statusrapport, men jeg er her for å fortelle dere litt om selvkjørende biler.
I saw the concept first in the DARPA Grand Challenges where the U.S. government issued a prize to build a self-driving car that could navigate a desert. And even though a hundred teams were there, these cars went nowhere. So we decided at Stanford to build a different self-driving car. We built the hardware and the software. We made it learn from us, and we set it free in the desert. And the unimaginable happened: it became the first car to ever return from a DARPA Grand Challenge, winning Stanford 2 million dollars. Yet I still hadn't saved a single life.
Jeg så konseptet først i "DARPA Grand Challenges" hvor de amerikanske myndighetene gir ut en pris til de som kan bygge en selvstyrt bil som kan navigere seg gjennom en ørken. Og selv om hundre lag hadde møtt opp, gikk bilene i hytt og pine. Så vi bestemte oss ved Stanford for å bygge en selvstyrt bil. Vi bygget maskinvaren og programvaren. Vi fikk den til å lære av oss, og vi satte den fri i ørkenen. Og det utrolige skjedde: den ble den førstebilen som noen gang kom tilbake fra et Dharpa Grand Challenge løp -- og vant 2 millioner dollar til Stanford. Men jeg hadde ikke reddet et eneste liv ennå.
Since, our work has focused on building driving cars that can drive anywhere by themselves -- any street in California. We've driven 140,000 miles. Our cars have sensors by which they magically can see everything around them and make decisions about every aspect of driving. It's the perfect driving mechanism. We've driven in cities, like in San Francisco here. We've driven from San Francisco to Los Angeles on Highway 1.
Siden det, har arbeidet vårt fokusert på å lage selvstyrte biler som kan kjøre hvor som helst på egen hånd -- en hvilket som helst gate i California. Vi har kjørt 225.000 kilometer. Våre biler har sensorer som tillater dem å se alt rundt dem og ta beslutninger vedrørende alle aspekter rundt kjøring. Det er den perfekte kjøremekanismen. Vi har kjørt i byer, som i San Francisco her. Vi har kjørt fra San Francisco til Los Angeles på Highway 1.
We've encountered joggers, busy highways, toll booths, and this is without a person in the loop; the car just drives itself. In fact, while we drove 140,000 miles, people didn't even notice. Mountain roads, day and night, and even crooked Lombard Street in San Francisco. (Laughter) Sometimes our cars get so crazy, they even do little stunts.
Vi har møtt joggere, travle motorveier, bomveier, og dette uten en person involvert, bilen kjører seg selv. Faktisk, mens vi kjørte de 225.000 kilometrene så merket ikke folk det engang. Fjellveier, dag og natt, til og med svingete Lombard Street i San Francisco. (Latter) Noen ganger blir bilene våre så gale, at de til og med gjør små stunts.
(Video) Man: Oh, my God. What? Second Man: It's driving itself.
(Video) Mann: Åh, herregud. Hva? 2.Mann: Den kjører av seg selv.
Sebastian Thrun: Now I can't get my friend Harold back to life, but I can do something for all the people who died. Do you know that driving accidents are the number one cause of death for young people? And do you realize that almost all of those are due to human error and not machine error, and can therefore be prevented by machines?
Sebastian Thrun: Jeg kan ikke få tilbake min venn Harold, men jeg kan gjøre noe for alle folkene som døde. Visste du at bilulykker er den største dødsårsaken for unge mennesker? Og visste du at nesten alle er på grunn av menneskelige feil og ikke tekniske feil, og kan dermed bli forhindret av maskiner?
Do you realize that we could change the capacity of highways by a factor of two or three if we didn't rely on human precision on staying in the lane -- improve body position and therefore drive a little bit closer together on a little bit narrower lanes, and do away with all traffic jams on highways? Do you realize that you, TED users, spend an average of 52 minutes per day in traffic, wasting your time on your daily commute? You could regain this time. This is four billion hours wasted in this country alone. And it's 2.4 billion gallons of gasoline wasted.
Skjøner du at vi kan endre kapasiteten på motorveien med en faktor på to til tre om vi ikke trenger bry oss om menneskelig presisjon for å holde oss i rett fil -- forbedret posisjon og kjør litt nærmere på smalere filer, og vi er kvitt køer og kaos på motorveiene? Visste du at du bruker gjennomsnittlig 52 minutter hver dag i kø, kaster bort tid på din daglige tur til jobb? Du kan få tilbake denne tiden. Det er fire billioner timer som blir kastet bort i dette landet alene. Og det er 9 billioner liter med drivstoff som kastes bort.
Now I think there's a vision here, a new technology, and I'm really looking forward to a time when generations after us look back at us and say how ridiculous it was that humans were driving cars.
Jeg tror det er en ny visjon her, en ny teknologi, og jeg ser virkelig fram til en tid hvor generasjoner etter oss ser tilbake på oss og sier hvor tullete var det ikke at mennesker kjørte biler.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)