If I should have a daughter, instead of "Mom," she's going to call me "Point B," because that way she knows that no matter what happens, at least she can always find her way to me.
Om jeg skulle fått en datter, i stedenfor "mamma," skal hun kalle meg "Punkt B," fordi på den måten vet hun at uansett hva som skjer, så kan hun i det minste alltid finne veien til meg.
And I'm going to paint solar systems on the backs of her hands so she has to learn the entire universe before she can say, "Oh, I know that like the back of my hand."
Og, jeg skal brodere solsystemene i lommeforet hennes så hun må lære seg hele universet før hun kan si, "Å, det der kjenner jeg som min egen bukselomme."
And she's going to learn that this life will hit you hard in the face, wait for you to get back up just so it can kick you in the stomach. But getting the wind knocked out of you is the only way to remind your lungs how much they like the taste of air. There is hurt, here, that cannot be fixed by Band-Aids or poetry.
Og, hun kommer til å lære at livet vil slå deg hardt i ansiktet, og vente til du kommer deg opp igjen så det kan sparke deg i magen. Men, å få luften banket ut av deg er den eneste måten å minne dine lunger på hvor godt de liker smaken av luft. Det er smerte, her, som ikke kan fikses med bandasjer og poesi.
So the first time she realizes that Wonder Woman isn't coming, I'll make sure she knows she doesn't have to wear the cape all by herself, because no matter how wide you stretch your fingers, your hands will always be too small to catch all the pain you want to heal. Believe me, I've tried. "And, baby," I'll tell her, don't keep your nose up in the air like that. I know that trick; I've done it a million times. You're just smelling for smoke so you can follow the trail back to a burning house, so you can find the boy who lost everything in the fire to see if you can save him. Or else find the boy who lit the fire in the first place, to see if you can change him. But I know she will anyway, so instead I'll always keep an extra supply of chocolate and rain boots nearby, because there is no heartbreak that chocolate can't fix. Okay, there's a few that chocolate can't fix.
Så første gang hun innser at Superkvinnen ikke kommer, så vil jeg forsikre meg at hun vet at hun ikke er nødt til å ha på seg kappen helt alene for uansett hvor mye du strekker fingrene dine, så vil hendene dine alltid være for små til å få tak i all smerten du ønsker å lege. Tro meg, jeg har forsøkt. "Og kjære," vil jeg fortelle henne, ikke sett nesen i været på den måten. Jeg kan det trikset, jeg har gjort det en million ganger. Du bare sniffer etter røyk så du kan følge sporet tilbake til et brennende hus, så du kan finne gutten som mistet alt i brannen for å se om du kan redde han. Eller finne gutten som tente på, for å se om du kan forandre ham. Men, jeg vet hun gjør det uansett, så istedet vil jeg alltid ha et ekstra lager av sjokolade og regnstøvler i nærheten, for det er ikke den sorg sjokolade ikke kan fikse. OK, det er et par sorger sjokolade ikke kan fikse.
But that's what the rain boots are for, because rain will wash away everything, if you let it. I want her to look at the world through the underside of a glass-bottom boat, to look through a microscope at the galaxies that exist on the pinpoint of a human mind, because that's the way my mom taught me. That there'll be days like this.
Men, det er hva regnstøvlene er til, fordi regnet vil vaske bort alt, hvis du lar det. Jeg vil at hun skal se på verden gjennom undersiden av en båt med glassbunn, å se gjennom et mikroskop på galaksene som eksisterer på en nålespiss av det menneskelige sinn, for det var slik min mor lærte meg det. At det vil bli dager som dette.
(Singing) There'll be days like this, my momma said. When you open your hands to catch and wind up with only blisters and bruises; when you step out of the phone booth and try to fly and the very people you want to save are the ones standing on your cape; when your boots will fill with rain, and you'll be up to your knees in disappointment. And those are the very days you have all the more reason to say thank you.
♫ Det vil bli dager som dette, sa mammaen min ♫ Når du åpner dine hender for å ta imot og bare ender opp med blemmer og blåmerker; når du forlater telefonkiosken og forsøker å fly og nettopp de menneskene du forsøker å redde er de som står på kappen din; når dine støvler vil fylles med regn, og du vil stå til knes i skuffelse. Og det er nettopp de dagene du vil ha all grunn til å si takk.
Because there's nothing more beautiful than the way the ocean refuses to stop kissing the shoreline, no matter how many times it's sent away. You will put the wind in win some, lose some. You will put the star in starting over, and over. And no matter how many land mines erupt in a minute, be sure your mind lands on the beauty of this funny place called life. And yes, on a scale from one to over-trusting, I am pretty damn naive. But I want her to know that this world is made out of sugar. It can crumble so easily, but don't be afraid to stick your tongue out and taste it.
For det finnes ikke noe vakrere enn måten havet nekter å slutte å kysse kystlinjen, uansett hvor mange ganger den blir vist vekk. Du vil sette vind i vinnoen, mist noen. (engelsk ordspill) Du vil sette stjerne (ordspill; star) i å starte på nytt, og på nytt. Og, uansett hvor mange landminer som sprenges på ett minutt, forsikre deg om at ditt sinn lander i det vakre i dette morsomme stedet som kalles livet. Og ja, på en skala som går fra en til over-tillitsfull, jeg er ganske forbanna naiv. Men, jeg vil at hun skal vite at denne verden er laget av sukker. Den kan smuldre så lett, men ikke vær redd for å stikke tungen din ut og smake på den.
"Baby," I'll tell her, "remember, your momma is a worrier, and your poppa is a warrior, and you are the girl with small hands and big eyes who never stops asking for more." Remember that good things come in threes and so do bad things. Always apologize when you've done something wrong, but don't you ever apologize for the way your eyes refuse to stop shining. Your voice is small, but don't ever stop singing. And when they finally hand you heartache, when they slip war and hatred under your door and offer you handouts on street-corners of cynicism and defeat, you tell them that they really ought to meet your mother.
"Kjære," vil jeg fortelle henne, "husk at din mamma er bekymret (ordspill; worrier - mer bekymret) og din pappa er en kriger, (ordspill; warrior - kriger) og du er jenta med små hender og store øyne som aldri slutter å spørre om mer." Husk at gode ting kommer i trefold og det gjør også dårlige ting. Og, be alltid om unnskyldning når du har gjort noe galt, men be aldri om unnskyldning for måten dine øyne nekter å slutte å skinne. Din stemme er liten, men slutt aldri å synge. Og når de endelig rekker deg hjertesorg, når de smetter krig og hat under din dør og tilbyr deg brosjyrer på gatehjørner om kynisme og nederlag, fortell dem at de virkelig burde treffe din mor.
(Applause)
Takk. Takk.
Thank you. Thank you.
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)
Thanks.
Takk.
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)
All right, so I want you to take a moment, and I want you to think of three things that you know to be true. They can be about whatever you want -- technology, entertainment, design, your family, what you had for breakfast. The only rule is don't think too hard. Okay, ready? Go. Okay.
OK, nå vil jeg dere skal ta et øyeblikk, og jeg vil dere skal tenke på tre ting som dere vet er sant. Det kan være om hva dere vil -- teknologi, underholdning, design, din familie, hva du hadde til frokost. Den eneste regelen er ikke tenk for hardt. OK, klar? Gå. OK.
So here are three things I know to be true. I know that Jean-Luc Godard was right when he said that, "A good story has a beginning, a middle and an end, although not necessarily in that order." I know that I'm incredibly nervous and excited to be up here, which is greatly inhibiting my ability to keep it cool.
Her er tre ting som jeg vet er sant. Jeg vet at Jean-Luc Godard hadde rett da han sa at, "en god historie har en begynnelse, en midten og en avslutning, skjønt ikke nødvendigvis i den rekkefølgen." Jeg vet at jeg er utrolig nervøs og spent av å være her oppe, noe som i høyeste grad hindrer meg i å holde meg rolig.
(Laughter)
(Latter)
And I know that I have been waiting all week to tell this joke.
Og jeg vet at jeg har ventet hele uken på å fortelle denne vitsen.
(Laughter)
(Latter)
Why was the scarecrow invited to TED? Because he was out standing in his field.
Hvorfor ble fugleskremselet invitert til TED? Fordi han var enestående på sitt område.
(Laughter)
(Latter)
I'm sorry. Okay, so these are three things I know to be true. But there are plenty of things I have trouble understanding. So I write poems to figure things out. Sometimes the only way I know how to work through something is by writing a poem. Sometimes I get to the end of the poem, look back and go, "Oh, that's what this is all about," and sometimes I get to the end of the poem and haven't solved anything, but at least I have a new poem out of it.
Unnskyld! OK, så var det disse tre tingene som jeg vet er sant. Men det er mange ting jeg har problemer med å forstå. Så jeg skriver dikt for å finne ut av ting. Noen ganger er den eneste måten jeg kan jobbe igjennom ting å skrive et dikt. Og noen ganger kommer jeg til slutten av diktet og ser tilbake og tenker, "Ååå, det er det dette handler om," og noen ganger kommer jeg til slutten av diktet og har ikke løst noen ting, men jeg har i det minste fått et nytt dikt ut av det.
Spoken-word poetry is the art of performance poetry. I tell people it involves creating poetry that doesn't just want to sit on paper, that something about it demands it be heard out loud or witnessed in person.
Talte ord poesi er kunstformen for dikt-opptreden. Jeg forteller folk at det handler om å lage dikt som ikke bare ønsker å bli på papiret, at noe med det krever at det blir hørt høyt eller bevitnet personlig.
When I was a freshman in high school, I was a live wire of nervous hormones. And I was underdeveloped and over-excitable. And despite my fear of ever being looked at for too long, I was fascinated by the idea of spoken-word poetry. I felt that my two secret loves, poetry and theater, had come together, had a baby, a baby I needed to get to know. So I decided to give it a try. My first spoken-word poem, packed with all the wisdom of a 14-year-old, was about the injustice of being seen as unfeminine. The poem was very indignant, and mainly exaggerated, but the only spoken-word poetry that I had seen up until that point was mainly indignant, so I thought that's what was expected of me.
Da jeg var førsteårsstudent på videregående, så var jeg et levende virrvarr av hormoner. Og jeg var underutviklet og over-spent. Og tross min frykt for alltid å bli sett på for lenge, så var jeg fasinert av ideen om talte ord poesi. Jeg følte at mine to hemmelige elskede, poesi og teater, hadde funnet hverandre, fått en baby, en baby som jeg trengte å bli kjent med. Så jeg bestemte meg for å forsøke. Mitt første talte ord dikt, fullt av all visdommen til en 14-åring, handlet om den urettferdighet av å bli sett på som ufeminin. Diktet var veldig opprørende, og hovedsaklig overdrevet, men det eneste talte ord poesi som jeg hadde sett til da var hovedsaklig opprørt, så jeg trodde det var det som var forventet av meg.
The first time that I performed, the audience of teenagers hooted and hollered their sympathy, and when I came off the stage, I was shaking. I felt this tap on my shoulder, and I turned around to see this giant girl in a hoodie sweatshirt emerge from the crowd. She was maybe eight feet tall and looked like she could beat me up with one hand, but instead she just nodded at me and said, "Hey, I really felt that. Thanks." And lightning struck. I was hooked.
Første gangen jeg opptrådte, hylte og skrek tenåringspublikummet ut sin sympati, og da jeg gikk av scenen skalv jeg. Jeg følte at noen berørte skulderen min, og jeg snudde meg rundt for å se en gigantisk jente i en hettegenser høyt hevet over resten av gjengen. Hun var kanskje to meter og seksti høy og så ut som hun kunne banke meg med en hånd, men i stedet nikket hun bare til meg og sa, "Hei, det der følte jeg virkelig. Takk!" Og lynet slo ned. Jeg var hektet.
I discovered this bar on Manhattan's Lower East Side that hosted a weekly poetry open Mic, and my bewildered, but supportive, parents took me to soak in every ounce of spoken word that I could. I was the youngest by at least a decade, but somehow the poets at the Bowery Poetry Club didn't seem bothered by the 14-year-old wandering about. In fact, they welcomed me.
Jeg oppdaget en bar på Manhattan Nedre Østside som ukentlig var vertskap for åpen mikrofon poesi, og mine forvirrede, men støttende, foreldre tok meg dit så jeg kunne suge til meg hver dråpe talte ord som jeg kunne. Jeg var den yngste med minst et tiår, men poetene på Bowery Poetry Club så ikke ut til å bry seg om at en 14-åring gikk omkring der -- faktisk ønsket de meg velkommen.
And it was here, listening to these poets share their stories, that I learned that spoken-word poetry didn't have to be indignant, it could be fun or painful or serious or silly. The Bowery Poetry Club became my classroom and my home, and the poets who performed encouraged me to share my stories as well. Never mind the fact that I was 14. They told me, "Write about being 14." So I did and stood amazed every week when these brilliant, grown-up poets laughed with me and groaned their sympathy and clapped and told me, "Hey, I really felt that too."
Og det var her, mens jeg lyttet til disse poetene dele sine historier, at jeg lærte at talte ord poesi ikke trengte å være opprørt, det kunne være morsomt eller smertefullt eller alvorlig eller tåpelig. Bowery Poetry Club ble mitt klasserom og mitt hjem, og poetene som opptrådte oppmuntret meg til å dele mine historier også. Glem det faktum at jeg var 14 -- de sa til meg, "Skriv om å være 14." Så det gjorde jeg og stod forundret hver uke da disse brilliante, voksne poetene lo med meg og jamret sin sympati og klappet og fortalte meg, "Hei, jeg følte det jeg også."
Now I can divide my spoken-word journey into three steps. Step one was the moment I said, "I can. I can do this." And that was thanks to a girl in a hoodie. Step two was the moment I said, "I will. I will continue. I love spoken word. I will keep coming back week after week." And step three began when I realized I didn't have to write indignant poems, if that's not what I was. There were things that were specific to me, and the more that I focused on those things, the weirder my poetry got, but the more that it felt like mine. It's not just the adage "Write what you know." It's about gathering up all of the knowledge and experience you've collected up to now to help you dive into the things you don't know. I use poetry to help me work through what I don't understand, but I show up to each new poem with a backpack full of everywhere else that I've been.
Nå kan jeg dele min reise i talte ord inn i tre steg. Steg én var det øyeblikk jeg sa, "Jeg kan. Jeg kan gjøre dette." Og det takket være en jente i en hettegenser. Steg to var det øyeblikk jeg sa, "Jeg vil. Jeg vil fortsette. Jeg elsker det talte ord. Jeg vil fortsette å komme tilbake uke etter uke." Og steg tre begynte da jeg innså at jeg ikke trengte å skrive dikt som var opprørte, hvis det ikke var det jeg var. Det var ting som var spesifikke for meg, og jo mer jeg fokuserte på de tingene, jo merkeligere ble poesien min, men desto mer følte jeg at den var min. Det er ikke bare munnhell "skriv hva du kjenner." Det handler om å samle opp all den kunnskapen og erfaringen du har samlet frem til nå for å hjelpe deg til å stupe ut i ting du ikke kan. Jeg bruker poesi til å hjelpe meg gjennom det jeg ikke forstår, men jeg møter opp til hvert nye dikt med en ryggsekk full av alle andre steder jeg har vært.
When I got to university, I met a fellow poet who shared my belief in the magic of spoken-word poetry. And actually, Phil Kaye and I coincidentally also share the same last name. When I was in high school I had created Project V.O.I.C.E. as a way to encourage my friends to do spoken word with me. But Phil and I decided to reinvent Project V.O.I.C.E., this time changing the mission to using spoken-word poetry as a way to entertain, educate and inspire. We stayed full-time students, but in between we traveled, performing and teaching nine-year-olds to MFA candidates, from California to Indiana to India to a public high school just up the street from campus.
Når jeg begynte på universitetet møtte jeg en annen poet som delte min tro på magien av talte ord poesi. Og faktisk, Phil Kaye og jeg delte tilfeldigvis også det samme etternavn. Da jeg gikk på videregående skapte jeg Project V.O.I.C.E. som en måte å oppmuntre mine venner til å gjøre talte ord poesi sammen med meg. Men Phil og jeg besluttet å gjenoppfinne Project V.O.I.C.E. -- denne gang med en annen misjon å bruke talte ord poesi som en måte å underholde, opplyse og inspirere. Vi forble fulltidsstudenter, men innimellom reiste vi, opptrådte og underviste niåringer til MFA kandidater, fra California til Indiana til India til en offentlig videregående skole rett opp gaten fra universitetsområdet.
And we saw over and over the way that spoken-word poetry cracks open locks. But it turns out sometimes, poetry can be really scary. Turns out sometimes, you have to trick teenagers into writing poetry. So I came up with lists. Everyone can write lists. And the first list that I assign is "10 Things I Know to be True." And here's what happens, you would discover it too if we all started sharing our lists out loud. At a certain point, you would realize that someone has the exact same thing, or one thing very similar, to something on your list. And then someone else has something the complete opposite of yours. Third, someone has something you've never even heard of before. Fourth, someone has something you thought you knew everything about, but they're introducing a new angle of looking at it. And I tell people that this is where great stories start from -- these four intersections of what you're passionate about and what others might be invested in.
Og vi så om og om igjen måten talte ord poesi sprenger opp låser. Men det viser seg noen ganger, poesi kan være virkelig skremmende. Viser seg noen ganger, at du må lure tenåringer til å skrive poesi. Så jeg begynte med lister. Alle kan skrive lister. Og den første listen jeg tildeler som oppgave er "10 ting som jeg vet er sant" Og her er hva som hender, og her er hva du ville oppdaget også hvis vi alle begynte å dele våre lister høyt. På et tidspunkt ville du oppdage at noen har akkurat de samme tingene, eller en ting veldig likt, til noe på din liste. Mens noen andre har noe som er fullstendig motsatt av ditt. For det tredje har noen noe som du aldri har hørt om før. Og for det fjerde, har noen noe som du trodde du visste alt om, men de introduserer en ny vinkel du kan se det fra. Og jeg forteller folk at det er her de store historiene starter -- disse fire skjæringspunktene av hva du er lidenskapelig opptatt av og hva andre kanskje vil bruke sin tid på.
And most people respond really well to this exercise. But one of my students, a freshman named Charlotte, was not convinced. Charlotte was very good at writing lists, but she refused to write any poems. "Miss," she'd say, "I'm just not interesting. I don't have anything interesting to say." So I assigned her list after list, and one day I assigned the list "10 Things I Should Have Learned by Now." Number three on Charlotte's list was, "I should have learned not to crush on guys three times my age." I asked her what that meant, and she said, "Miss, it's kind of a long story." And I said, "Charlotte, it sounds pretty interesting to me." And so she wrote her first poem, a love poem unlike any I had ever heard before. And the poem began, "Anderson Cooper is a gorgeous man."
Og de fleste mennesker reagerer virkelig bra på denne øvelsen. Men en av mine studenter, en førsteårsstudent ved navn Charlotte, var ikke overbevist. Charlotte var veldig flink til å skrive lister, men hun nektet å skrive dikt. "Frøken," ville hun si, "Jeg er bare ikke interessant. Jeg har ikke noe interessant å si." Så jeg tildelte henne liste etter liste, og en dag tildelte jeg henne listen "10 ting jeg skulle ha lært til nå." Nummer tre på Charlotte sin liste var, "Jeg skulle ha lært å ikke falle for gutter som er tre ganger så gamle som meg." Jeg spurte henne hva det betydde, og hun sa, "Frøken, det er liksom en ganske lang historie." Og jeg sa, "Charlotte, det høres ganske interessant ut for meg." Og så skrev hun sitt første dikt, et kjærlighetsdikt forskjellig fra alle jeg hadde hørt tidligere. Og diktet begynte, "Anderson Cooper er en fantastisk mann."
(Laughter)
(Latter)
"Did you see him on 60 Minutes, racing Michael Phelps in a pool -- nothing but swim trunks on -- diving in the water, determined to beat this swimming champion? After the race, he tossed his wet, cloud-white hair and said, 'You're a god.' No, Anderson, you're the god."
"Så du ham på 60 Minutes, konkurrerende mot Michael Phelps i et basseng -- kun iført badebukse -- stupe ut i vannet, fast bestemt på å slå den rådende mester? Etter konkurransen, ristet han sitt våte, skyhvite hår og sa, 'Du er en gud.' Nei, Anderson, du er guden."
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
Now, I know that the number one rule to being cool is to seem unfazed, to never admit that anything scares you or impresses you or excites you. Somebody once told me it's like walking through life like this. You protect yourself from all the unexpected miseries or hurt that might show up. But I try to walk through life like this. And yes, that means catching all of those miseries and hurt, but it also means that when beautiful, amazing things just fall out of the sky, I'm ready to catch them. I use spoken word to help my students rediscover wonder, to fight their instincts to be cool and unfazed and, instead, actively pursue being engaged with what goes on around them, so that they can reinterpret and create something from it.
Nå vet jeg at den første regelen for å være kul er å virke uberørt, og aldri innrømme at noe skremmer deg eller imponerer deg eller engasjerer deg. Noen fortalte meg en gang at det er som å gå gjennom livet på denne måten. Du beskytter deg selv fra all uventet elendighet eller smerte som måtte dukke opp. Men jeg forsøker å gå gjennom livet på denne måten. Og ja, det betyr å ta imot all denne elendighet og smerte men det betyr også at når vakre, fantastiske ting bare faller ned fra himmelen, så er jeg klar til å ta imot dem. Jeg bruker talte ord for å hjelpe mine studenter å gjenoppdage under, for å bekjempe deres instinkter til å være kule og uberørte og, i stedet, aktivt forfølge det å være engasjert i det som foregår rundt dem, så de kan gjentolke og skape noe ut av det.
It's not that I think that spoken-word poetry is the ideal art form. I'm always trying to find the best way to tell each story. I write musicals; I make short films alongside my poems. But I teach spoken-word poetry because it's accessible. Not everyone can read music or owns a camera, but everyone can communicate in some way, and everyone has stories that the rest of us can learn from. Plus, spoken-word poetry allows for immediate connection. It's not uncommon to feel like you're alone or that nobody understands you, but spoken word teaches that if you have the ability to express yourself and the courage to present those stories and opinions, you could be rewarded with a room full of your peers, or your community, who will listen. And maybe even a giant girl in a hoodie who will connect with what you've shared. And that is an amazing realization to have, especially when you're 14. Plus, now with YouTube, that connection's not even limited to the room we're in. I'm so lucky that there's this archive of performances that I can share with my students. It allows for even more opportunities for them to find a poet or a poem that they connect to.
Det er ikke det at jeg tror talte ord poesi er den ideelle kunstform. Jeg forsøker alltid å finne den beste måten å fortelle hver enkelt historie. Jeg skriver musikaler; jeg lager kortfilmer ved siden av diktene mine. Men jeg underviser talte ord poesi fordi det er tilgjengelig. Ikke alle kan lese musikk eller eier et kamera, men alle kan kommunisere på en aller annen måte, og alle har historier som resten av oss kan lære av. Dessuten, talte ord poesi muliggjør umiddelbare forbindelser. Det er ikke uvanlig for mennesker å føle at de er alene, eller at ingen forstår dem men talte ord forteller at dersom du har evnen til å uttrykke deg selv og motet til å presentere disse historiene og meningene, så kan du bli belønnet med et rom fullt av dine likesinnede, eller ditt fellesskap, som vil lytte. Og kanskje tilogmed en gigantisk jente i en hettegenser blir grepet av det du har delt. Og det er en fantastisk erkjennelse å ha, spesielt når du er 14. I tillegg, nå med YouTube, den tilknytningen er ikke engang begrenset til det rommet vi er i. Jeg er så heldig at det er dette arkivet av opptredener som jeg kan dele med mine studenter. Det åpner for enda flere muligheter for at de kan finne en poet eller et dikt
Once you've figured this out,
som de kan føle en tilknytning til.
it is tempting to keep writing the same poem, or keep telling the same story, over and over, once you've figured out that it will gain you applause. It's not enough to just teach that you can express yourself. You have to grow and explore and take risks and challenge yourself. And that is step three: infusing the work you're doing with the specific things that make you you, even while those things are always changing. Because step three never ends. But you don't get to start on step three, until you take step one first: "I can."
Det er fristende -- når du har funnet ut av dette -- det er fristende å fortsette å skrive det samme diktet, eller fortsette å fortelle den samme historien, om og om igjen, så fort du har funnet ut hva som vil gi deg applaus. Det er ikke nok å lære at du kan uttrykke deg selv. Du må vokse og utforske og ta sjanser og utfordre deg selv. Og det er steg tre: tilføre arbeidet du gjør de spesifikke tingene som gjør deg til deg, selv om de tingene alltid endrer seg. Fordi steg tre slutter aldri. Men du får ikke begynne på steg tre, før du har tatt steg en: Jeg kan. Jeg reiser mye når jeg underviser,
I travel a lot while I'm teaching, and I don't always get to watch all of my students reach their step three, but I was very lucky with Charlotte, that I got to watch her journey unfold the way it did. I watched her realize that, by putting the things that she knows to be true into the work she's doing, she can create poems that only Charlotte can write, about eyeballs and elevators and Dora the Explorer. And I'm trying to tell stories only I can tell -- like this story. I spent a lot of time thinking about the best way to tell this story, and I wondered if the best way was going to be a PowerPoint, a short film -- And where exactly was the beginning, the middle or the end? I wondered whether I'd get to the end of this talk and finally have figured it all out, or not.
og jeg får ikke alltid muligheten til å se alle mine studenter nå steg tre, men jeg var veldig heldig med Charlotte, at jeg fikk se hennes reise utfolde seg ut på den måten den gjorde. Jeg så henne forstå at, ved å sette de ting som hun vet er sant inn i det arbeidet hun utfører, så kan hun skape dikt som bare Charlotte kan skrive -- om øyeepler og heiser og Dora Utforskeren. Og jeg forsøker å fortelle historier som bare jeg kan fortelle -- som denne historien. Jeg brukte mye tid på å tenke ut den beste måten å fortelle denne historien på, og jeg undret meg om den beste måten ville være en PowerPoint eller en kortfilm -- og hvor nøyaktig var begynnelsen eller midten eller avslutningen? Og jeg funderte på hvorvidt jeg ville komme til avslutningen av denne talen og endelig ha funnet ut av det, eller ikke.
And I always thought that my beginning was at the Bowery Poetry Club, but it's possible that it was much earlier. In preparing for TED, I discovered this diary page in an old journal. I think December 54th was probably supposed to be 24th. It's clear that when I was a child, I definitely walked through life like this. I think that we all did. I would like to help others rediscover that wonder -- to want to engage with it, to want to learn, to want to share what they've learned, what they've figured out to be true and what they're still figuring out.
Og jeg har alltid trodd at min begynnelse var ved Bowery Poetry Club, men det er mulig at det var mye tidligere. I forberedelsene for TED, oppdaget jeg denne dagboksiden i en gammel dagbok. Jeg tror 54. desember muligens var ment å være den 24. Det er tydelig at da jeg var et barn, så gikk jeg helt klart gjennom livet på denne måten. Jeg tror vi alle gjorde det. Jeg vil gjerne hjelpe andre å gjenoppdage dette underet -- å ønske å engasjere seg i det, å ønske å lære, å ønske å dele det de har lært, det de har funnet ut er sant og hva de fremdeles lurer på.
So I'd like to close with this poem.
Så jeg vil gjerne avslutte med dette diktet.
When they bombed Hiroshima, the explosion formed a mini-supernova, so every living animal, human or plant that received direct contact with the rays from that sun was instantly turned to ash. And what was left of the city soon followed. The long-lasting damage of nuclear radiation caused an entire city and its population to turn into powder. When I was born, my mom says I looked around the whole hospital room with a stare that said, "This? I've done this before." She says I have old eyes. When my Grandpa Genji died, I was only five years old, but I took my mom by the hand and told her, "Don't worry, he'll come back as a baby." And yet, for someone who's apparently done this already, I still haven't figured anything out yet. My knees still buckle every time I get on a stage. My self-confidence can be measured out in teaspoons mixed into my poetry, and it still always tastes funny in my mouth. But in Hiroshima, some people were wiped clean away, leaving only a wristwatch or a diary page. So no matter that I have inhibitions to fill all my pockets, I keep trying, hoping that one day I'll write a poem I can be proud to let sit in a museum exhibit as the only proof I existed. My parents named me Sarah, which is a biblical name. In the original story, God told Sarah she could do something impossible, and -- she laughed, because the first Sarah, she didn't know what to do with impossible. And me? Well, neither do I, but I see the impossible every day. Impossible is trying to connect in this world, trying to hold onto others while things are blowing up around you, knowing that while you're speaking, they aren't just waiting for their turn to talk -- they hear you. They feel exactly what you feel at the same time that you feel it. It's what I strive for every time I open my mouth -- that impossible connection. There's this piece of wall in Hiroshima that was completely burnt black by the radiation. But on the front step, a person who was sitting there blocked the rays from hitting the stone. The only thing left now is a permanent shadow of positive light. After the A-bomb, specialists said it would take 75 years for the radiation-damaged soil of Hiroshima City to ever grow anything again. But that spring, there were new buds popping up from the earth. When I meet you, in that moment, I'm no longer a part of your future. I start quickly becoming part of your past. But in that instant, I get to share your present. And you, you get to share mine. And that is the greatest present of all. So if you tell me I can do the impossible -- I'll probably laugh at you. I don't know if I can change the world yet, because I don't know that much about it -- and I don't know that much about reincarnation either, but if you make me laugh hard enough, sometimes I forget what century I'm in. This isn't my first time here. This isn't my last time here. These aren't the last words I'll share. But just in case, I'm trying my hardest to get it right this time around.
Da de bombet Hiroshima, eksplosjonen dannet en mini-supernova slik at hvert eneste dyr, menneske eller plante som fikk direkte kontakt med strålene fra den solen ble umiddelbart omdannet til aske. Og det som var igjen av byen fulgte snart etter. De langvarige skader av kjernefysisk stråling fikk en hel by og dens befolkning til å omdannes til pulver. Da jeg ble født, sa moren min at jeg så rundt i hele sykehusrommet med et blikk som sa, "Dette? Jeg har gjort dette før." Hun sier jeg har gamle øyne. Da bestefar Genji døde var jeg bare fem år gammel, men jeg tok mamma i hånden og fortalte henne, "Ikke vær lei deg, han kommer tilbake som en baby." Og likevel, for noen som tydeligvis har gjort dette allerede, jeg har enda ikke funnet ut av noe. Mine knær knekker likevel sammen hver gang jeg går på en scene. Min selvtillit kan måles i teskjeer blandet inn i min poesi, og det smaker fremdeles merkelig i munnen min. Men i Hiroshima ble noen mennesker tørket bort, og etterlot seg bare et armbåndsur eller en dagbokside. Så uansett om jeg har hemninger nok til å fylle alle mine lommer, så fortsetter jeg å forsøke, i håp om at jeg en dag vil skrive et dikt som jeg stolt kan la vises i en museumsutstilling som det eneste bevis at jeg har eksistert. Mine foreldre ga meg navet Sarah, som er et bibelsk navn. I den originale historien sa Gud til Sarah at hun kunne gjøre noe umulig og hun lo, fordi den første Sarah, visste ikke hva hun skulle gjøre med det umulige. Og jeg? Vel, det gjør ikke jeg heller, men jeg ser det umulige hver dag. Det umulige er det å prøve å skape forbindelser i denne verden, og prøve å holde seg til andre, mens ting blåser opp rundt deg, vitende at mens du snakker, sitter de ikke bare og venter på sin tur til å snakke -- de hører deg. De føler akkurat det samme som du føler på samme tid som du føler det. Det er det jeg strever for hver gang jeg åpner munnen min -- den umulig tilknytningen. Det er denne veggbiten i Hiroshima som var fullstendig svartbrent av strålingen. Men på trammen, en person som satt der hindret strålene fra å treffe steinen. Det eneste som er igjen nå er en permanent skygge av positivt lys. Etter A-bomben, sa spesialister det ville ta 75 år før den strålingsskadde jorda i Hiroshima kunne la noe som helst gro igjen. Men den våren var det nye knopper som spirte opp av jorda. Når jeg møter deg, i det øyeblikket, så er jeg ikke lenger en del av din fremtid. Jeg begynner raskt å bli en del av din fortid. Men i det øyeblikket, så får jeg dele din nåtid. Og du, du får dele min. Og det er den største nåtid av alle. Så hvis du forteller meg at jeg kan gjøre det umulige, så vil jeg sannsynligvis le av deg. Jeg vet ikke om jeg kan forandre verden enda, fordi jeg vet ikke så mye om den -- og jeg vet ikke så mye om reinkarnasjon heller, men hvis du får meg til å le kraftig nok, så glemmer jeg noen ganger hvilket århundre jeg er i. Dette er ikke første gang jeg er her. Dette er ikke siste gang jeg er her. Dette er ikke de siste ord jeg vil dele. Men for sikkerhets skyld, jeg forsøker så godt jeg kan på å få det rett denne gangen.
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
(Applause)
Tusen takk.
Thank you.
(Applaus)
(Applause)
Tusen takk.
Thank you.
(Applaus)
(Applause)