With medical students restraining the patient and onlookers eagerly awaiting, Scottish surgeon Robert Liston poised himself to begin. In quick succession, he cut his patient’s flesh, sawed through their tibia and fibula and, within just a few minutes, the amputation was complete. It was the 1830s and Liston was renowned for his surgical speed. This was important because, before anesthesia was widely used, patients had to consciously endure every moment of surgery.
Med medisinstudenter som holder pasienten og tilskuere som venter spent, gjorde den skotske kirurgen Robert Liston seg klar til å begynne. I rask rekkefølge skar han i pasientens hud, saget gjennom skinnebeinet og leggbeinet og i løpet av noen få minutter, var amputasjonen gjennomført. Det var på 1830-tallet, og Liston var kjent for sin kirurgiske hurtighet. Dette var viktig, for før bedøvelse ble vanlig å bruke, måtte pasientene være bevisste gjennom hele operasjonen.
The quest for anesthetics that could induce unconsciousness and enable more meticulous surgeries launched long before Liston. Around 200 CE, Chinese physician Hua Tuo described mixing alcohol with a powder of various ingredients to anesthetize patients. And 13th century Arab surgeon Ibn al-Quff described patients taking anesthetics, likely inhaling drugs like cannabis, opium, and mandrake, from saturated sponges.
Jakten på bedøvelsesmidler som kunne fremkalle bevisstløshet og gjøre nøyere operasjoner mulig, ble lansert lenge før Liston. Omkring år 200 e.Kr., beskrev den kinesiske legen Hua Tuo hvordan han blandet alkohol med et pulver av ulike stoffer for å bedøve pasienter. På 1200-tallet beskrev den arabiske kirurgen Ibn al-Quff pasienter som tok bedøvelsesmidler, sannsynligvis ved å inhalere stoffer som cannabis, opium og alrune fra mettede svamper.
By the end of the 1700s, many scientists were pondering chemistry’s medical applications. This led to a profusion of anesthetic advancements involving three main players: nitrous oxide, ether, and chloroform.
På slutten av 1700-tallet var det mange forskere som funderte på kjemiens medisinske bruksområder. Dette førte til en rekke fremskritt innen anestesimidler, med tre hovedaktører: lystgass, eter og kloroform.
In 1799, English chemist Humphry Davy began experimenting with nitrous oxide, or laughing gas— inhaling it himself and observing its effects on friends. Davy noted that its pain-relieving abilities might make it useful for surgical operations— but it would be decades before that happened. This was, at least in part, because some surgeons and patients were skeptical of the effectiveness and safety of anesthetic drugs.
I 1799 begynte den engelske kjemikeren Humphry Davy å eksperimentere med lystgass ved å inhalere den selv og observere effekten den hadde på vennene hans. Davy bemerket at gassens smertelindrende egenskaper kunne gjøre den nyttig ved kirurgiske inngrep— men det skulle ta flere tiår før det skjedde. Dette var, i hvert fall delvis, fordi noen kirurger og pasienter var skeptiske til effektiviteten og sikkerheten til bedøvelsesmidler.
In 1804, Japanese surgeon Seishū Hanaoka successfully removed a breast tumor from a patient anesthetized with a mix of medicinal herbs. But the news stayed in Japan indefinitely.
I 1804 fjernet den japanske kirurgen Seishū Hanaoka en brystsvulst fra en pasient som var bedøvet med en blanding av medisinske urter. Men nyheten ble værende i Japan på ubestemt tid.
Eventually, ether started garnering medical attention. It was first formulated centuries before then came to be used recreationally. During the so-called “ether frolics” of the early 1800s, an American physician noted that the fall he suffered while using ether was painless. In 1842, he etherized a patient and successfully removed a tumor from his neck.
Etter hvert begynte eter å få medisinsk oppmerksomhet. Den ble utviklet flere hundre år tidligere og ble da ble brukt til rekreasjon. Under de såkalte “eterfantasiene” tidlig på 1800-tallet, la en amerikansk lege merke til at da han fall mens han brukte eter, kjente han ingen smerte. I 1842 behandlet han en pasient med eter, og lyktes med å fjerne en svulst fra halsen hans.
In the meantime, dentists finally began recognizing nitrous oxide’s promise. But, in 1845, when an American dentist attempted a public tooth extraction on someone anesthetized with nitrous oxide, he apparently encountered a setback when his patient screamed. It was probably just an insufficient dose— but it was a bad publicity moment for the drug.
I mellomtiden begynte tannlegene endelig å innse hvor lovende lystgass var. Men i 1845, da en amerikansk tannlege forsøkte å trekke ut en tann offentlig på noen som var bedøvet med lystgass, fikk han et tilbakeslag da pasienten skrek. Det var sannsynligvis bare en utilstrekkelig dose, men det var dårlig reklame for legemiddelet.
Meanwhile, dentists refined ether for tooth extractions. And, in October 1846, an American dentist administered ether to a patient, and a surgeon removed the man’s neck tumor. Two months later, Liston himself performed an upper leg amputation on an etherized patient, who reportedly regained consciousness minutes after and asked when the procedure would begin. Further ether-enabled successes followed from India, Russia, and beyond.
I mellomtiden videreutviklet tannlegene eter til bruk ved tanntrekking. Og i oktober 1846 ga en amerikansk tannlege eter til en pasient, og en kirurg fjernet en svulst i mannens hals. To måneder senere utførte Liston selv en amputasjon av et bein på en pasient bedøvd med eter, som skal ha fått tilbake bevisstheten minutter etterpå, og spurt når inngrepet skulle begynne. Flere eterbaserte suksesser fulgte fra India, Russland og andre land.
But ether had issues, including unpleasant side effects. Scottish obstetrician James Simpson heard about an alternative anesthetic called chloroform. And, in 1847, he and two colleagues decided to try some themselves and promptly passed out. Soon after, Simpson administered chloroform to one of his patients during childbirth. It quickly gained popularity because it was fast-acting and thought to be side-effect-free— though we now know it’s harmful and probably carcinogenic.
Men eter hadde noen ulemper, blant annet ubehagelige bivirkninger. Den skotske fødselslegen James Simpson hørte om et alternativt bedøvelsesmiddel kalt kloroform. I 1847 bestemte han og to kolleger seg for å prøve selv, og svimte umiddelbart av. Like etter ga Simpson kloroform til en av pasientene sine under fødselen. Den ble raskt populær fordi den var hurtigvirkende og antatt å være uten bivirkninger, selv om vi nå vet at det er skadelig og sannsynligvis kreftfremkallende.
Because anesthetics weren’t yet fully understood, they sometimes had lethal consequences. And some doctors held sexist and racist beliefs that dictated the amount of anesthesia they’d provide, if any at all. American obstetrician Charles Meigs argued that the pain of childbirth was a form of divine suffering and was skeptical that doctors should interfere with it. Throughout the 1840s, American physician James Marion Sims conducted experimental gynecological surgeries without pain relief, primarily upon enslaved Black women.
Fordi bedøvelsesmidler ennå ikke ble fullt ut forstått, fikk de noen ganger dødelige konsekvenser. Og noen leger hadde sexistiske og rasistiske oppfatninger som bestemte hvor mye bedøvelse de ville gi, om de i det hele tatt ville gi noen. Den amerikanske fødselslegen Charles Meigs argumenterte for at smerten ved en fødsel var en slags guddommelig lidelse, og var skeptisk til at leger skulle blande seg inn i det. I løpet av 1840-årene utførte den amerikanske legen James Marion Sims eksperimentelle gynekologiske operasjoner uten smertelindring, først og fremst på kvinnelige, fargede slaver.
By the late 19th century, those who could access anesthetics were undergoing increasingly complex operations, including some that were previously impossible. Chloroform came to be understood as a riskier, more toxic option, and fell out of favor by the early 1900s. Alongside newer drugs, ether and nitrous oxide are still used today— but in modified formulations that are safer and produce fewer side effects, while doctors closely monitor the patient’s state. Thanks to these advances, speed is not always of the essence and, instead of acute agony, surgery can feel like just a dream.
På slutten av 1800-tallet gjennomgikk de som hadde tilgang til bedøvelsesmidler, stadig mer komplekse operasjoner, også operasjoner som tidligere var umulige. Kloroform ble etter hvert oppfattet som et mer risikofylt og skadelig alternativ, og ble utkonkurrert på begynnelsen av 1900-tallet. Eter og lystgass brukes fortsatt i dag ved siden av nyere medikamenter, men i bearbeidede varianter som er tryggere og gir færre bivirkninger, samtidig som legene overvåker pasientens tilstand nøye. Takket være disse fremskrittene trenger det ikke alltid å gå så fort, og i stedet for akutt smerte kan operasjonen føles som en drøm.