(Arabic) I seek refuge in Allah from cursed Satan. In the Name of Allah, the most Gracious, the most Merciful.
(Arabisk) Jeg søker tilflukt fra Satan i Allah,
den nådigste og mest barmhjertige.
(English) I was born in a middle class family. My father was five years old when he lost his father, but by the time I was born, he was already a businessman. But it didn't make a difference to him if his children were going to be a boy or a girl: they were going to go to school. So I guess I was the lucky one.
Jeg ble født i en middelklassefamilie. Faren min var fem år da han mistet faren sin, men da jeg ble født var han allerede forretningsmann. Men det var det samme for ham om barna hans ble gutt eller jente: de skulle gå på skolen. Jeg tror jeg var den heldige.
My mother had 16 pregnancies. From 16 pregnancies, five of us are alive. You can imagine as a child what I went through. Day to day, I watched women being carried to a graveyard, or watched children going to a graveyard. At that time, when I finished my high school, I really wanted to be a doctor. I wanted to be a doctor to help women and children. So I completed my education, but I wanted to go to university. Unfortunately, in my country, there wasn't a dormitory for girls, so I was accepted in medical school, but I could not go there. So as a result, my father sent me to America.
Moren min hadde 16 svangerskap. Fra de 16 svangerskapene lever fem av oss. Dere kan tenke dere hva jeg gjennomgikk da jeg var barn. Dag etter dag så jeg kvinner som ble båret til gravstedet, eller så at barn gikk til gravstedet. På den tiden - når jeg ble ferdig med videregående - ville jeg gjerne bli lege. Jeg ville bli lege for å hjelpe kvinner og barn. Så jeg gjorde den ferdig, men ville gå på universitetet. Dessverre var det ikke sovesaler for jenter i landet mitt, så jeg kom inn på legestudiet, men kunne ikke gå der. Resultatet ble at faren min sendte meg til Amerika.
I came to America. I completed my education. While I was completing my education, my country was invaded by Russia. And do you know that at the time I was completing my education, I didn't know what was going on with my family or with my country. There were months, years, I didn't know about it. My family was in a refugee camp. So as soon as I completed my education, I brought my family to America. I wanted them to be safe.
Jeg kom til Amerika. Jeg fullførte utdannelsen. Mens jeg fullførte utdannelsen min ble landet mitt invadert av Russland. Og vet dere, på den tiden jeg fullførte utdannelsen min, ante jeg ikke hva som skjedde med familien eller landet mitt. Det gikk måneder og år, og jeg visste ikke om det. Familien min var i en flyktningleir. Så snart jeg hadde fullført utdannelsen hentet jeg familien min til Amerika. Jeg ville at de skulle være trygge.
But where was my heart? My heart was in Afghanistan. Day after day, when I listened to the news, when I followed what was going on with my country, my heart was breaking up. I really wanted to go back to my country, but at the same time I knew I could not go there, because there was no place for me. I had a good job. I was a professor at a university. I earned good money. I had a good life. My family was here. I could live with them. But I wasn't happy. I wanted to go back home. So I went to the refugee camp. And when I went to the refugee camp in Pakistan, there were 7.5 million refugees. 7.5 million refugees. About 90 percent of them were women and children. Most of the men have been killed or they were in war. And you know, in the refugee camp, when I went day-to-day to do a survey, I found things you never could imagine. I saw a widow with five to eight children sitting there and weeping and not knowing what to do. I saw a young woman have no way to go anywhere, no education, no entertainment, no place to even live. I saw young men that had lost their father and their home, and they are supporting the family as a 10-to-12-year old boy -- being the head of the household, trying to protect their sister and their mother and their children.
Men hvor var hjertet mitt? Hjertet mitt var i Afghanistan. Dag etter dag, mens jeg hørte på nyhetene, mens jeg fulgte med på det som skjedde i landet mitt, brast hjertet mitt. Jeg ville så gjerne reise tilbake, men samtidig visste jeg at jeg ikke kunne reise dit, for det var ingen plass for meg der. Jeg hadde en god jobb. Jeg var professor på et universitet. Jeg tjente gode penger. Jeg hadde et godt liv. Familien min var her. Jeg kunne bo med dem. Men jeg var ikke lykkelig. Jeg ville reise hjem. Så jeg dro til flyktningleiren. Og da jeg dro til flyktningleiren i Pakistan var det 7,5 millioner flyktninger der. 7,5 millioner flyktninger. Rundt 90 prosent av dem var kvinner og barn. De fleste av mennene var drept, eller så var de i krigen. Og dere vet, i flyktningleiren, da jeg dag etter dag dro for å undersøke, så jeg ting man aldri kunne forestilt seg. Jeg så en enke med fem til åtte barn som satt der og gråt og ikke visste hva hun skulle gjøre. Jeg så en ung kvinne som ikke hadde noe sted å gå, ingen utdannelse, ingen til å forsørge seg, ikke engang et sted å bo. Jeg så unge menn som hadde mistet faren sin og hjemmene sine, og som gutter på 10–12 år forsørget de familien sin og var familiens overhode, de prøvde å beskytte søstrene sine, mødrene sin og barna sine.
So it was a very devastating situation. My heart was beating for my people, and I didn't know what to do. At that moment, we talk about momentum. At that moment, I felt, what can I do for these people? How could I help these people? I am one individual. What can I do for them?
Så det var en veldig fortvilet situasjon. Hjertet mitt slo for folket mitt, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Der og da snakker vi om momentum. Der og da følte jeg: hva kan jeg gjøre for disse menneskene? Hvordan kunne jeg hjelpe dem? Jeg er en person. Hva kan jeg gjøre for dem?
But at that moment, I knew that education changed my life. It transformed me. It gave me status. It gave me confidence. It gave me a career. It helped me to support my family, to bring my family to another country, to be safe. And I knew that at that moment that what I should give to my people is education and health, and that's what I went after.
Men der og da visste jeg at utdannelsen forandret livet mitt. Den forvandlet meg. Den ga meg status. Den ga meg selvtillit. Den ga meg en karriere. Den hjalp meg til å forsørge familien min, til å hente familien min til et annet land for å bli trygge. Og der og da visste jeg at det jeg skulle gi folket mitt er utdannelse og helse, og det var det jeg gikk for.
But do you think it was easy? No, because at that time, education was banned for girls, completely. And also, by Russia invading Afghanistan, people were not trusting anyone. It was very hard to come and say, "I want to do this." Who am I? Somebody who comes from the United States. Somebody who got educated here. Did they trust me? Of course not.
Men tror dere det var lett? Nei, for på den tiden var utdannelse for jenter helt forbudt. Ved at Russland invaderte Afghanistan stolte i tillegg ikke folk på noen. Det var veldig vanskelig å komme og si: “Dette vil jeg gjøre.” Hvem er jeg? En som kommer fra USA. En som tok utdannelse der. Stolte de på meg? Selvfølgelig ikke.
So I really needed to build the trust in this community. How am I going to do that? I went and surveyed and looked and looked. I asked. Finally, I found one man. He was 80 years old. He was a mullah. I went to his tent in the camp, and I asked him, "I want to make you a teacher." And he looked at me, and he said, "Crazy woman, crazy woman, how do you think I can be a teacher?" And I told him, "I will make you a teacher." Finally, he accepted my offer, and once I started a class in his compound, the word spread all over. In a matter of one year, we had 25 schools set up, 15,000 children going to school, and it was amazing.
Så jeg måtte virkelig bygge tillit i dette miljøet. Hvordan skulle jeg klare det? Jeg dro og undersøkte, jeg så og så. Jeg spurte. Til slutt fant jeg en mann. Han var 80 år. Han var en mulla. Jeg dro til teltet hans i leiren og spurte ham: “Jeg vil gjøre deg til lærer.” Og han så på meg, og han sa: “Du gale kvinne, du gale kvinne, hvordan tror du at jeg kan bli lærer?” Og jeg sa: “Jeg skal gjøre deg til lærer.” Til slutt godtok han tilbudet mitt, og straks jeg startet opp klassen hos ham spredte ordet seg overalt. I løpet av ett år hadde vi startet 25 skoler, 15 000 barn gikk på skolen, det var utrolig.
(Applause)
(Applaus)
Thank you. Thank you.
Tusen takk. Tusen takk.
But of course, we're doing all our work, we were giving teacher training. We were training women's rights, human rights, democracy, rule of law. We were giving all kinds of training. And one day, I tell you, one day I was in the office in Peshawar, Pakistan. All of a sudden, I saw my staff running to rooms and locking the doors and telling me, "Run away, hide!" And you know, as a leader, what do you do? You're scared. You know it's dangerous. You know your life is on the line. But as a leader, you have to hold it together. You have to hold it together and show strength. So I said, "What's going on?" And these people were pouring into my office. So I invited them to the office. They came, and there were nine of them -- nine Taliban. They were the ugliest looking men you can ever see.
Men vi gjorde selvfølgelig alt arbeidet, vi lærte opp lærere. Vi underviste i kvinners rettigheter, menneskerettigheter, demokrati, rettssikkerhet. Vi underviste i alt mulig. Og en dag, nå skal dere høre, en dag jeg var på kontoret i Peshawar, Pakistan, så jeg plutselig de ansatte løpe inn på rom og låse dørene og sa til meg, “Løp, gjem deg!” Og som leder, hva skal du gjøre da? Du er redd. Du vet det er farlig. Du vet at livet ditt er i fare. Men som leder må du ta deg sammen. Du må ta deg sammen og vise styrke. Så jeg sa, ”Hva er det som skjer?” Og disse menneskene kom rennende inn på kontoret mitt. Så jeg inviterte dem inn. De kom, og de var ni stykker – ni fra Taliban. De var de styggeste menn du noensinne kan tenke deg.
(Laughter)
(Latter)
Very mean-looking people, black clothes, black turban, and they pour into my office. And I invited them to have a seat and have tea. They said no. They are not going to drink tea. And of course, with the tone of voice they were using, it was very scary, but I was really shaking up. But also I was strong, holding myself up. And, of course, by that time, you know how I dress -- I dress from head to toe in a black hijab. The only thing you could see, my eyes. They asked me, "What are you doing? Don't you know that school is banned for girls? What are you doing here?" And you know, I just looked at them, and I said, "What school? Where is the school?"
De så veldig onde ut med svarte klær, svart turban, og de rant inn på kontoret mitt. Og jeg inviterte dem til å sette seg og tilbød te. De sa nei. De skulle ikke drikke te. Og selvfølgelig, med den tonen de brukte var det veldig skremmende, jeg var virkelig oppskaket. Men jeg var sterk også, og holdt meg oppreist. Og da, selvfølgelig, dere vet hvordan jeg kler meg - jeg hadde på meg svart hijab fra topp til tå. Det eneste man kunne se var øynene mine. De spurte, “Hva er det du driver med? Vet ikke du at skole er forbudt for jenter? Hva holder du på med her?” Og du vet, jeg bare så på dem, og jeg sa, “Hvilken skole? Hvor er skolen?”
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
And they look at my face, and they said, "You are teaching girls here." I said, "This is a house of somebody. We have some students coming, and they are all learning Koran, Holy Book. And you know, Koran says that if you learn the Holy Book, the woman, they can be a good wife, and they can obey their husband."
Og de så meg i ansiktet og sa, “Du underviser jenter her.” Jeg sa, “Dette er huset til noen. Det er noen studenter som kommer til oss og alle lærer de Koranen, den Hellige Bok. Og dere vet, Koranen sier at hvis man lærer den Hellige Bok, kvinnene altså, kan de bli gode koner som adlyder sine ektemenn.”
(Laughter)
(Latter)
And I tell you one thing: that's the way you work with those people, and you know --
Jeg skal si dere en ting, slik er det man jobber med disse menneskene, og du vet –
(Laughter)
(Latter)
So by that time, they started speaking Pashto. They talked to each other, and they said, "Let's go, leave her alone, she's OK." And you know, this time, I offered them tea again, and they took a sip and they left. By that time, my staff poured into my office. They were scared to death. They didn't know why they didn't kill me. They didn't know why they didn't take me away. But everybody was happy to see me. Very happy, and I was happy to be alive, of course.
Så da begynte de å snakke pasjto. De snakket med hverandre og så sa de, “Vi går, la henne være, hun er OK.” Og vet dere, da tilbød jeg dem te igjen og de nippet til den før de gikk. Da kom de ansatte rennende inn på kontoret mitt. De var livredde. De skjønte ikke hvorfor de ikke drepte meg. De skjønte ikke hvorfor de ikke tok meg med seg. Men alle var glade for å se meg. Veldig glade, og jeg var glad jeg var i live, selvfølgelig.
(Laughter)
(Latter)
Of course, I was happy to be alive. But also, as we continuously gave training during the fall of the Taliban -- of course during the Taliban there is another story. We went underground and we provided education for 80 schoolgirls, 3,000 students underground, and continuously we trained.
Selvfølgelig var jeg glad jeg var i live. Men ettersom vi kontinuerlig ga opplæring under Talibans fall - da Taliban styrte var historien selvsagt en annen - gikk vi under jorden og vi sørget for utdanning til 80 skolejenter, 3000 studenter under jorden, og vi drev kontinuerlig opplæring.
With the fall of the Taliban, we went into the country, and we opened school after school. We opened women's learning center. We continuously opened clinics. We worked with mothers and children. We had reproductive health training. We had all kinds of training that you can imagine. I was very happy. I was delighted with the outcome of my work. And one day, with four trainers and one bodyguard, I was going up north of Kabul, and all of a sudden, again, I was stopped in the middle of the road by 19 young men. Rifles on their shoulders, they blocked the road. And I told my driver, "What's going on?" And the driver said, "I don't know." He asked them. They said, "We have nothing to do with you." They called my name. They said, "We want her." My bodyguard got out, said, "I can answer you. What do you want?" They said, "Nothing." They called my name. And by that time, the women are yelling and screaming inside the car. I am very shaken up, and I told myself, this is it. This time, we all are going to be killed. There is no doubt in my mind. But still, the moment comes, and you take strength from whatever you believe and whatever you do. It's in your heart. You believe in your worth, and you can walk on it.
Med Talibans fall gikk vi inn i landet og vi åpnet den ene skolen etter den andre. Vi startet læresentre for kvinner. Vi åpnet klinikker kontinuerlig. Vi jobbet med mødre og barn. Vi hadde opplæring i reproduktiv helse. Vi hadde alle former for opplæring du kan tenke deg. Jeg var veldig glad. Jeg var så fornøyd med resultatet av arbeidet mitt. Og så en dag, med fire undervisere og en livvakt skulle jeg dra opp, nord for Kabul og så plutselig, igjen, ble jeg stoppet midt på veien av 19 unge menn. Med geværene over skuldrene sperret de veien. Jeg sa til sjåføren, “Hva er det som skjer?” Og sjåføren sa, “Jeg vet ikke.” Han spurte dem. De sa, “Vi har ikke noe med deg å gjøre.” De sa navnet mitt. De sa, “Vi vil ha henne.” Livvakten min kom ut og sa, “Jeg kan svare dere. Hva er det dere vil?” De sa, “Ingenting”. De sa navnet mitt. Nå ropte og skrek kvinnene som satt inne i bilen. Jeg var svært rystet og sa til meg selv: det var det. Denne gangen kommer vi alle til å bli drept. Det fins ikke tvil i mitt sinn. Men igjen, det kommer et øyeblikk der du finner styrke i hva du enn tror på og hva du enn gjør. Det er i hjertet ditt. Du tror på hva du er verdt og det holder deg oppe.
So I just hold myself on the side of the car. My leg was shaking, and I got outside. And I asked them, "What can I do for you?" You know what they said to me? They said, "We know who you are. We know where you are going. Every day you go up north here and there. You train women, you teach them and also you give them an opportunity to have a job. You build their skills. How about us?"
Så jeg holdt meg fast i bilsiden. Beina mine skalv og jeg gikk ut av bilen. Jeg spurte, “Hva kan jeg gjøre for dere?” Vet dere hva de sa til meg? De sa, “Vi vet hvem du er. Vi vet hvor du skal. Hver dag drar du nordover, du drar hit og dit. Du lærer opp kvinner, du underviser dem og du gir dem mulighet til å få seg jobb også. Du bygger ferdighetene deres. Hva med oss?”
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
"And you know, how about us? What are we going to do?" I looked at them, and I said, "I don't know."
“Og du vet, hva med oss? Hva skal vi gjøre?” Jeg så på dem, og så sa jeg, “Jeg vet ikke.”
(Laughter)
(Latter)
They said, "It's OK. The only thing we can do, what we know, from the time we're born, we just hold the gun and kill. That's all we know." And you know what that means. It's a trap to me, of course. So I walk out of there. They said, "We'll let you go, go." And so I walked into the car, I sit in the car, and I told the driver, "Turn around and go back to the office." At that time, we only were supporting girls. We only had money for women to train them, to send them to school, and nothing else.
De sa, “Det er greit. Det eneste vi kan, det vi kjenner til fra dagen vi blir født er å holde geværet og drepe. Det er det eneste vi kan.” Og du vet hva dette betyr. Det er selvfølgelig en felle for meg. Så jeg går derfra. De sa, “Vi lar deg gå. Gå!” Så jeg gikk inn i bilen, jeg satte meg i bilen og jeg sa til sjåføren, “Snu og kjør tilbake til kontoret.” På den tiden støttet vi bare jenter. Vi hadde bare penger til at kvinner underviste dem og sende dem på skolen, ikke noe mer.
By the time I came to the office, of course my trainers were gone. They ran away home. Nobody stayed there. My bodyguard was the only one there, and my voice was completely gone. I was shaken up, and I sat on my table, and I said, "What am I going to do?" How am I going to solve this problem? Because we had training going on up north already. Hundreds of women were there coming to get training.
Da jeg kom frem til kontoret var selvfølgelig underviserne borte. De rømte hjem. Ingen ble igjen der. De eneste som var der var livvakten min, og stemmen min var helt borte. Jeg var rystet. Jeg satte meg ved bordet og sa, “Hva skal jeg gjøre? Hvordan løser jeg dette problemet?” For vi hadde opplæring på gang i nord allerede. Hundrevis av kvinner var der og kom for å få undervisning.
So I was sitting there, all of a sudden, at this moment, talking about momentum, we are, at that moment, one of my wonderful donors called me about a report. And she asked me, "Sakena?" And I answered her. She said, "It's not you. What's wrong with you?" I said, "Nothing." I tried to cover. No matter what I tried to do, she didn't believe me, and she asked me again. "OK, tell me what's going on?" I told her the whole story. At that time, she said, "OK, you go next time, and you will help them. You will help them." And when, two days later, I went the same route, and do you know, they were not in here, they were a little back further, the same young men, standing up there and holding the rifle and pointing to us to stop the car. So we stopped the car. I got out. I said, "OK, let's go with me." And they said, "Yes." I said, "On one condition, that whatever I say, you accept it." And they said, yes, they do. So I took them to the mosque, and to make a long story short, I told them I'd give them teachers. Today, they are the best trainers. They learn English, they learn how to be teachers, they learn computers, and they are my guides. Every area that is unknown to us in the mountain areas, they go with me. They are ahead, and we go. And they protect us. And --
Så plutselig satt jeg der, i det øyeblikket, vi snakker om momentum, i det øyeblikket ringte en av mine fantastiske donorer meg angående en rapport. Og hun spurte, “Sakena?” Og jeg svarte henne. Hun sa, “Du ligner ikke deg selv, hva er i veien?” “Ingenting”, sa jeg. Jeg forsøkte å skjule det. Uansett hva jeg prøvde, trodde hun ikke på det og hun gjentok spørsmålet. “Greit, fortell meg hva som foregår?” Jeg fortalte alt. Da sa hun, “Greit, neste gang du reiser skal du hjelpe dem. Du skal hjelpe dem.” Og to dager senere reiste jeg den samme veien, og vet du, de var ikke der de stod litt lenger nede, de samme unge mennene stod der og holdt riflene og siktet på oss for å stoppe bilen. Så vi stoppet. Jeg gikk ut. Jeg sa, “Greit, bli med meg.” Og de sa, “Ja.” Jeg sa, “På en betingelse, at uansett hva jeg sier så aksepterer dere det.” Og de svarte ja, det skulle de. Så jeg tok dem med til moskeen, og for å gjøre en lang historie kort, sa jeg at jeg skulle gi dem lærere. I dag er de de beste underviserne. De lærer seg engelsk, de lærer hvordan å være lærere, de lærer data og de er veiviserne mine. Alle områder i fjellene som er ukjente for oss blir de med til. De drar først, så kommer vi. Og de beskytter oss. Og –
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)
That tells you that education transforms people. When you educate people, they are going to be different, and today all over, we need to work for gender equality. We cannot only train women but forget about the men, because the men are the real people who are giving women the hardest time.
Dette sier oss at utdanning forvandler mennesker. Når du utdanner mennesker, kommer de til å bli annerledes, og i dag må vi atter en gang jobbe for likestilling. Vi kan ikke bare lære opp kvinner, men glemme mennene, når menn er de menneskene som gjør ting mest vanskelig for kvinner.
(Laughter)
(Latter)
So we started training men because the men should know the potential of women, know how much these potential men has, and how much these women can do the same job they are doing. So we are continuously giving training to men, and I really believe strongly. I live in a country that was a beautiful country. I just want to share this with you. It was a beautiful country, beautiful, peaceful country. We were going everywhere. Women were getting education: lawyer, engineer, teacher, and we were going from house to house. We never locked our doors. But you know what happened to my country. Today, people cannot walk out of their door without security issues. But we want the same Afghanistan we had before. And I want to tell you the other side. Today, the women of Afghanistan are working very, very hard. They are earning degrees. They are training to be lawyers. They are training to be doctors, back again. They are training to be teachers, and they are running businesses. So it is so wonderful to see people like that reach their complete potential, and all of this is going to happen.
Så vi begynte å lære opp menn, for mennene bør kjenne kvinners potensial, kjenne hvor mye potensial mennene har, og hvor mye kvinnene kan gjøre av den samme jobben de gjør. Så vi lærer menn kontinuerlig opp og jeg tror virkelig sterkt på det. Jeg bor i et land som var et vakkert land. Jeg vil bare dele dette med dere. Det var et vakkert land, vakkert, fredelig land. Vi skulle overalt. Kvinner fikk utdannelse: advokat, ingeniør, lærer, og vi gikk fra hus til hus. Vi låste aldri dørene. Men du vet hva som skjedde med landet mitt. I dag kan ikke folk gå ut døra uten utfordringer med sikkerheten. Men vi vil ha det samme Afghanistan som vi hadde før. Og jeg vil fortelle deg den andre siden. I dag jobber kvinnene i Afghanistan veldig, veldig hardt. De tar grader. De studerer til å bli advokater. De studerer til å bli leger igjen. De studerer for å bli lærere, og de leder bedrifter. Det er så vidunderlig å se slike mennesker oppnå sitt høyeste potensiale, og alt dette kommer til å skje.
I want to share this with you, because of love, because of compassion, and because of trust and honesty. If you have these few things with you, you will accomplish. We have one poet, Mawlānā Rūmī. He said that by having compassion and having love, you can conquer the world. And I tell you, we could. And if we could do it in Afghanistan, I am sure 100 percent that everyone can do it in any part of the world.
Jeg vil dele det med dere, på grunn av kjærlighet, på grunn av medlidenhet, og på grunn av pålitelighet og ærlighet. Hvis du har de tingene med deg klare du å oppnå ting. Vi har en poet, Mawlānā Rūmī. han sa at ved å ha medlidenhet og kjærlighet kan du erobre verden. Og jeg sier deg; vi kan det. Og når vi klarte det i Afghanistan er jeg 100 prosent sikker på at alle kan klare det hvor som helst i verden.
Thank you very, very much.
Tusen hjertelig takk.
(Applause)
(Applaus)
Thank you. Thank you.
Tusen takk. Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)