I'd like to start with a simple question: Why do the poor make so many poor decisions? I know it's a harsh question, but take a look at the data. The poor borrow more, save less, smoke more, exercise less, drink more and eat less healthfully. Why?
Jeg vil gjerne starte med et enkelt spørsmål: Hvorfor tar de fattige så mange dårlige valg? Jeg vet det er et tøft spørsmål, men se på dataene. De fattige låner mer, sparer mindre, røyker mer, trener mindre, drikker mer og spiser mindre sunt. Hvorfor?
Well, the standard explanation was once summed up by the British Prime Minister, Margaret Thatcher. And she called poverty "a personality defect."
Vel, standardforklaringen ble en gang oppsummert av den britiske statsministeren, Margaret Thatcher. Og hun kalte fattigdom "en personlighetsdefekt".
(Laughter)
(Latter)
A lack of character, basically.
En mangel på karakter, rett og slett.
Now, I'm sure not many of you would be so blunt. But the idea that there's something wrong with the poor themselves is not restricted to Mrs. Thatcher. Some of you may believe that the poor should be held responsible for their own mistakes. And others may argue that we should help them to make better decisions. But the underlying assumption is the same: there's something wrong with them. If we could just change them, if we could just teach them how to live their lives, if they would only listen. And to be honest, this was what I thought for a long time. It was only a few years ago that I discovered that everything I thought I knew about poverty was wrong.
Nå, jeg er ikke sikker på om mange av dere ville vært så direkte. Men ideen om at det er noe galt med de fattige i seg selv er ikke kun forbeholdt fru Tatcher. Noen av dere tror kanskje at de fattige burde bli holdt ansvarlige for deres egne feil. Andre vil kanskje argumentere med at vi burde hjelpe dem å ta bedre avgjørelser. Men den underliggende antakelsen er den samme: det er noe galt med dem. Hvis vi bare kunne forandre dem, Hvis vi bare kunne lære dem hvordan leve livet sitt, Hvis de bare ville lytte. Og for å være ærlig, dette var hva jeg trodde for en lang stund. Det er bare noen få år siden at jeg oppdaget at alt jeg trodde jeg viste om fattigdom var feil.
It all started when I accidentally stumbled upon a paper by a few American psychologists. They had traveled 8,000 miles, all the way to India, for a fascinating study. And it was an experiment with sugarcane farmers. You should know that these farmers collect about 60 percent of their annual income all at once, right after the harvest. This means that they're relatively poor one part of the year and rich the other. The researchers asked them to do an IQ test before and after the harvest. What they subsequently discovered completely blew my mind. The farmers scored much worse on the test before the harvest. The effects of living in poverty, it turns out, correspond to losing 14 points of IQ. Now, to give you an idea, that's comparable to losing a night's sleep or the effects of alcoholism.
Det hele startet da jeg tilfeldigvis snublet over en artikkel fra noen amerikanske psykologer. De hadde reist 12 800 km, hele veien til India, for en facinerende studie. Det var et eksperiment med sukkerrør-bønder. Du skal vite at disse bøndene samler omtrent 60 prosent av sin årlige inntekt alt på en gang, rett etter innhøstingen. Dette betyr at de er relativt fattige den ene delen av året og rik den andre delen. Forskerne spurte dem om om å ta en IQ test før og etter innhøstingen. Hva de oppdaget i etterkant blåste meg fullstendig av banen. Bøndene skårte mye dårligere på testen før innhøstingen. Effekten av å leve i fattigdom, viser det seg, sammenfaller med å miste 14 IQ poeng. Så, for å gi deg en ide, er det sammenlignbart med å miste en natts søvn eller effekten av alkoholisme.
A few months later, I heard that Eldar Shafir, a professor at Princeton University and one of the authors of this study, was coming over to Holland, where I live. So we met up in Amsterdam to talk about his revolutionary new theory of poverty. And I can sum it up in just two words: scarcity mentality. It turns out that people behave differently when they perceive a thing to be scarce. And what that thing is doesn't much matter -- whether it's not enough time, money or food.
Noen måneder senere, hørte jeg at Eldar Shafir, en professor ved Princeton Universitetet og en av forfatterne til studien, skulle komme over til Nederland, hvor jeg bor. Så vi møttes i Amsterdam for å snakke om hans revolusjonerende nye teori om fattigdom. Og jeg kan summere det opp med bare to ord: mangelfull mentalitet. Det viser seg at folk oppfører seg forskjellig når de oppfatter mangel på noe. Og hva dette er betyr ikke så mye -- enten det ikke er nok tid, penger eller mat.
You all know this feeling, when you've got too much to do, or when you've put off breaking for lunch and your blood sugar takes a dive. This narrows your focus to your immediate lack -- to the sandwich you've got to have now, the meeting that's starting in five minutes or the bills that have to be paid tomorrow. So the long-term perspective goes out the window. You could compare it to a new computer that's running 10 heavy programs at once. It gets slower and slower, making errors. Eventually, it freezes -- not because it's a bad computer, but because it has too much to do at once. The poor have the same problem. They're not making dumb decisions because they are dumb, but because they're living in a context in which anyone would make dumb decisions.
Dere kjenner alle til følelsen, når du har for mye å gjøre, eller du dropper lunchen og blodsukkeret ditt stuper. Dette begrenser fokuset ditt til dine umiddelbare mangler -- til smørbrødet du må ha nå, møtet som starter om fem minutter eller regningene som må betales i morgen. Så langtidsperspektivet forsvinner ut vinduet. Du kan sammenligne det med en ny datamaskin som kjører 10 tunge programmer samtidig. Det går saktere og saktere, og gjør feil. Til slutt låser den seg kanskje -- ikke fordi det er en dårlig datamaskin, men fordi den hadde for mye å gjøre samtidig. De fattige har det samme problemet. De tar ikke dumme avgjørelser fordi de er dumme, men fordi de lever i en kontekst hvor alle ville tatt dumme avgjørelser.
So suddenly I understood why so many of our anti-poverty programs don't work. Investments in education, for example, are often completely ineffective. Poverty is not a lack of knowledge. A recent analysis of 201 studies on the effectiveness of money-management training came to the conclusion that it has almost no effect at all. Now, don't get me wrong -- this is not to say the poor don't learn anything -- they can come out wiser for sure. But it's not enough. Or as Professor Shafir told me, "It's like teaching someone to swim and then throwing them in a stormy sea."
Så plutselig forstod jeg hvorfor så mange av våre programmer rettet mot fattige ikke virker. Investeringer i utdanning, for eksempel, er ofte fullstendig inneffektive. Fattigdom er ikke mangel på kunnskap. En nylig analyse av 201 studier angående effektiviteten av penge-forvaltning kom til den konklusjonen at det knapt har noen effekt i det hele tatt. Nå, ikke misforstå meg -- det er ikke det samme som at de fattige ikke lærer noe. De kan selvfølgelig bli visere av dette. Men det er ikke nok. Eller som professor Shafir fortalte meg, "Det er som å lære noen å svømme for så å kaste dem ut i et stormfullt hav."
I still remember sitting there, perplexed. And it struck me that we could have figured this all out decades ago. I mean, these psychologists didn't need any complicated brain scans; they only had to measure the farmer's IQ, and IQ tests were invented more than 100 years ago. Actually, I realized I had read about the psychology of poverty before. George Orwell, one of the greatest writers who ever lived, experienced poverty firsthand in the 1920s. "The essence of poverty," he wrote back then, is that it "annihilates the future." And he marveled at, quote, "How people take it for granted they have the right to preach at you and pray over you as soon as your income falls below a certain level."
Jeg husker at jeg satt der, forfjamset. Og det slo meg at vi kunne ha skjønt alt dette for flere tiår siden. Jeg mener, disse psykologene trengte ikke komplekse hjerneskanninger; de trengte bare å måle bøndenes IQ, og IQ tester ble oppfunnet for mer enn 100 år siden. Faktisk så innså jeg at jeg hadde lest om fattigdomspsykologien før. George Orwell, en av de største forfatterne som noengang har levd, erfarte fattigdom selv i 1920 årene. "Essensen av fattigdom," skrev han da, er at det "utsletter fremtiden". Og han undret seg over, sitat, "Hvordan mennesker tar det for gitt at de har rett til å belære deg og be for deg så snart din inntekt faller under et visst nivå".
Now, those words are every bit as resonant today. The big question is, of course: What can be done? Modern economists have a few solutions up their sleeves. We could help the poor with their paperwork or send them a text message to remind them to pay their bills. This type of solution is hugely popular with modern politicians, mostly because, well, they cost next to nothing. These solutions are, I think, a symbol of this era in which we so often treat the symptoms, but ignore the underlying cause.
Nå, disse ordene er akkurat like gyldige i dag. Det store spørsmålet er, selvfølgelig: Hva kan gjøres? Moderne økonomer har noen få løsninger under ermet. Vi kan hjelpe de fattige med papirarbeidet eller sende dem en tekstmelding for å minne dem på regningene. Denne type løsning er svært populær blant moderne politikere, for det meste fordi, vel, de koster omtrent ingenting. Disse løsningene er, tenker jeg, et symbol på denne tiden hvor vi alt for ofte behandler symptomene, men ignorerer de underliggende årsakene.
So I wonder: Why don't we just change the context in which the poor live? Or, going back to our computer analogy: Why keep tinkering around with the software when we can easily solve the problem by installing some extra memory instead? At that point, Professor Shafir responded with a blank look. And after a few seconds, he said, "Oh, I get it. You mean you want to just hand out more money to the poor to eradicate poverty. Uh, sure, that'd be great. But I'm afraid that brand of left-wing politics you've got in Amsterdam -- it doesn't exist in the States."
Så jeg undrer: Hvorfor endrer vi ikke bare på forholdene som de fattige lever under? Eller, for å gå tilbake til dataanalogien; Hvorfor fortsette å dvele rundt programvaren? når vi lett kan løse problemet ved å installere litt ekstra minne istedet? På dette tidspunktet reagerte professor Shafir med et tomt blikk Etter noen få sekunder sa han, "Å, jeg forstår. Du mener at du bare vil gi ut mer penger til de fattige for å utrydde fattigdom. Hm, sikkert, det hadde vært flott. Men jeg er redd for at en slik venstreorientert politikk som du har i Amsterdam -- ikke eksisterer i Statene."
But is this really an old-fashioned, leftist idea? I remembered reading about an old plan -- something that has been proposed by some of history's leading thinkers. The philosopher Thomas More first hinted at it in his book, "Utopia," more than 500 years ago. And its proponents have spanned the spectrum from the left to the right, from the civil rights campaigner, Martin Luther King, to the economist Milton Friedman. And it's an incredibly simple idea: basic income guarantee.
Men er dette virkelig en gammeldags venstreorientert idé? Jeg husker jeg leste om en gammel plan -- noe som har blitt foreslått av noen av historiens fremste tenkere. Filosofen Thomas More er den første som hintet til dette i sin bok, "Utopia", for mer enn 500 år siden. Og deres tilhengere har spent fra venstre til høyre. fra borgerrettighetsforkjemperen, Martin Luther King, til økonomen Milton Friedman. Og det er en utrolig enkel idé: garantert minstelønn (borgerlønn).
What it is? Well, that's easy. It's a monthly grant, enough to pay for your basic needs: food, shelter, education. It's completely unconditional, so no one's going to tell you what you have to do for it, and no one's going to tell you what you have to do with it. The basic income is not a favor, but a right. There's absolutely no stigma attached. So as I learned about the true nature of poverty, I couldn't stop wondering: Is this the idea we've all been waiting for? Could it really be that simple? And in the three years that followed, I read everything I could find about basic income. I researched the dozens of experiments that have been conducted all over the globe, and it didn't take long before I stumbled upon a story of a town that had done it -- had actually eradicated poverty. But then ... nearly everyone forgot about it.
Hva er det? Vel, det er enkelt. Det er et månedlig beløp, nok til å betale for dine grunnleggende behov: mat, husly, utdannelse. Det er fullstendig ubetinget, så ingen trenger å fortelle deg hva du må gjøre for dem, og ingen trenger å fortelle deg hva du må gjøre med dem. Den lønnen er ikke en tjeneste, men en rettighet. Det er absolutt ingen stigma tilknyttet. Ettersom jeg lærte om fattigdommens sanne natur, Kunne jeg ikke stoppe å undre meg: Er dette ideen vi alle har ventet på? Kan det være så enkelt? Og i de tre årene som fulgte, leste jeg alt jeg kunne finne om garantert minstelønn. Jeg utforsket dusinvis av eksperimenter. som har blitt gjennomført rundt om på kloden, og det tok ikke lang tid før jeg snublet over en historie fra en by som hadde gjort det -- hadde elliminert fattigdom. men så ... hadde omtrent alle glemt det.
This story starts in Dauphin, Canada. In 1974, everybody in this small town was guaranteed a basic income, ensuring that no one fell below the poverty line. At the start of the experiment, an army of researchers descended on the town. For four years, all went well. But then a new government was voted into power, and the new Canadian cabinet saw little point to the expensive experiment. So when it became clear there was no money left to analyze the results, the researchers decided to pack their files away in some 2,000 boxes. Twenty-five years went by, and then Evelyn Forget, a Canadian professor, found the records. For three years, she subjected the data to all manner of statistical analysis, and no matter what she tried, the results were the same every time: the experiment had been a resounding success.
Denne historien starter i Dauphin i Canada. I 1974 var alle i denne lille byen garantert en grunnlønn, som sikret at ingen falt under fattigdomsstreken. I begynnelsen av eksperimentet, strømmet en haug av forskere til byen. Alt gikk bra i fire år. Men så kom en ny regjering til makten, og det nye kanadiske kabinettet så lite poeng med det dyre eksperimentet. Så da det ble klart at det ikke var noen penger igjen til å analysere resultatet, bestemte forskerne seg for å pakke sammen filene i noe sånt som 2000 bokser. Tjuefire år gikk, før Evelyn Forget, en kanadisk professor, fant disse filene. I løpet av tre år utsatte hun disse dataene for alle mulige statistiske analyser, og uansett hva hun prøvde på, ble resultatene de samme hver gang: eksperimentet hadde blitt en dundrende suksess.
Evelyn Forget discovered that the people in Dauphin had not only become richer but also smarter and healthier. The school performance of kids improved substantially. The hospitalization rate decreased by as much as 8.5 percent. Domestic violence incidents were down, as were mental health complaints. And people didn't quit their jobs. The only ones who worked a little less were new mothers and students -- who stayed in school longer. Similar results have since been found in countless other experiments around the globe, from the US to India.
Evelyn Forget oppdaget at folkene i Dauphin ikke bare hadde blitt rikere, men også smartere og sunnere. Prestasjonen til skolebarna ble betydelig forbedret. Sykehusinnlegelsene ble redusert med så mye som 8.5 prosent. Vold i nære relasjoner gikk ned, det samme gjorde mentale helseklager. Og folk sluttet ikke i jobbene sine. De eneste som jobbet litt mindre var nybakte mødre og studenter -- som ble lenger på skolen. Tilsvarende resultater har siden blitt funnet i utallige andre eksperimenter rundt om på kloden, fra USA til India.
So ... here's what I've learned. When it comes to poverty, we, the rich, should stop pretending we know best. We should stop sending shoes and teddy bears to the poor, to people we have never met. And we should get rid of the vast industry of paternalistic bureaucrats when we could simply hand over their salaries to the poor they're supposed to help.
Så ... her er hva jeg lærte. Når det kommer til fattigdom, burde vi, de rike, slutte med å late som om vi vet best. Vi burde slutte å sende sko og bamser til de fattige, til mennesker vi aldri har møtt. og vi burde kvitte oss med den enorme paternalistiske byråkratiske industrien når vi enkelt bare kan overlevere lønnen deres til de fattige som de er ment å hjelpe.
(Applause)
(applaus)
Because, I mean, the great thing about money is that people can use it to buy things they need instead of things that self-appointed experts think they need. Just imagine how many brilliant scientists and entrepreneurs and writers, like George Orwell, are now withering away in scarcity. Imagine how much energy and talent we would unleash if we got rid of poverty once and for all. I believe that a basic income would work like venture capital for the people. And we can't afford not to do it, because poverty is hugely expensive. Just look at the cost of child poverty in the US, for example. It's estimated at 500 billion dollars each year, in terms of higher health care spending, higher dropout rates, and more crime. Now, this is an incredible waste of human potential.
Fordi, mener jeg, den storslåtte tingen med penger er at folk kan bruke det til å kjøpe det de trenger istedet for det som selvutnevnte eksperter tror de trenger. Bare forestill deg hvor mange strålende forskere, entreprenører og forfattere, som George Orwell, som nå visner bort i form av mangler. Forestill hvor mye energi og talent som ville utløses hvis vi kvittet oss med fattigdom en gang for alle. Jeg tror at en grunninntekt ville fungere som risikovillig kapital for folket. Og vi kan ikke ha råd til å la være, fordi fattigdom er enormt dyrt. Bare se på kostnadene ved barnefattigdom i USA for eksempel. Det er anslått til 500 milliarder dollar hvert år, I form av høyere helseutgifter, høyere frafallsnivåer, og mer kriminalitet. Nå, dette er en utrolig sløsing med det menneskelige potensial.
But let's talk about the elephant in the room. How could we ever afford a basic income guarantee? Well, it's actually a lot cheaper than you may think. What they did in Dauphin is finance it with a negative income tax. This means that your income is topped up as soon as you fall below the poverty line. And in that scenario, according to our economists' best estimates, for a net cost of 175 billion -- a quarter of US military spending, one percent of GDP -- you could lift all impoverished Americans above the poverty line. You could actually eradicate poverty. Now, that should be our goal.
Men la oss nå snakke om elefanten i rommet. Hvordan vil vi noen gang få råd til en grunnlønn? Vel, det er faktisk langt billigere enn du kanskje tror. Det de gjorde i Dauphin var å finansiere det med en negativ innteksskatt. Det betyr at inntekten din er kompensert opp så snart du faller under fattigdomslinjen. Og i det scenariet, ifølge våre økonomers beste estimater, for den nette sum av 175 milliarder dollar -- en fjerdedel av USA's millitære utgifter, en prosent av BNP -- kunne du løftet alle de fattige amerikanere over fattigdomsstreken. Du kunne faktisk utryddet fattigdommen. Nå, det burde vært vårt mål.
(Applause)
(Applaus)
The time for small thoughts and little nudges is past. I really believe that the time has come for radical new ideas, and basic income is so much more than just another policy. It is also a complete rethink of what work actually is. And in that sense, it will not only free the poor, but also the rest of us.
Tiden for små tanker og små dytt er forbi. Jeg tror virkelig at tiden har kommet for radikale nye ideer, og en grunnlønn er så mye mer enn bare en ny politisk plan. Det er også en komplett revurdering av hva arbeid egentlig er. Og i den forstand, vil det ikke bare frigjøre de fattige, men alle oss andre også.
Nowadays, millions of people feel that their jobs have little meaning or significance. A recent poll among 230,000 employees in 142 countries found that only 13 percent of workers actually like their job. And another poll found that as much as 37 percent of British workers have a job that they think doesn't even need to exist. It's like Brad Pitt says in "Fight Club," "Too often we're working jobs we hate so we can buy shit we don't need."
Nå for tiden føler millioner av mennesker at deres jobber har lite mening eller betydning. En nylig meningsmåling blant 230 000 ansatte i 142 land fant at bare 13 prosent av arbeiderne faktisk likte jobbene sine. Og en annen meningsmåling fant at så mye som 37 prosent av britiske arbeidere hadde en jobb som de ikke trodde behøvde å eksistere engang. Det er som Brad Pitt sier i "Fight Club", "Alt for ofte har vi jobber som vi hater så vi kan kjøpe dritt vi ikke trenger."
(Laughter)
(Latter)
Now, don't get me wrong -- I'm not talking about the teachers and the garbagemen and the care workers here. If they stopped working, we'd be in trouble. I'm talking about all those well-paid professionals with excellent résumés who earn their money doing ... strategic transactor peer-to-peer meetings while brainstorming the value add-on of disruptive co-creation in the network society.
Nå, ikke misforstå meg -- Jeg snakker ikke om lærere eller søppelmenn og omsorgsarbeidere her. Hvis de sluttet å arbeide, ville vi få trøbbel. Jeg snakker om alle disse godt betalt fagfolkene med utmerkede papirer som tjener pengene ved å gjøre ... strategiske transaktor peer-to-peer møter mens det utføres idémyldring av verdien på utvidelser av forstyrrende samarbeid i nettverkssamfunnet.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
Or something like that. Just imagine again how much talent we're wasting, simply because we tell our kids they'll have to "earn a living." Or think of what a math whiz working at Facebook lamented a few years ago: "The best minds of my generation are thinking about how to make people click ads."
Eller noe sånt. Bare forestill deg igjen hvor mye talent vi kaster bort, rett og slett fordi vi forteller våre barn at de må "tjene til livets opphold". Eller tenk på hva mattegeniet som arbeidet hos Facebook sukket over for noen år siden: "De beste hjernene i min generasjon tenker på hvordan de kan få folk til å klikke på annonser."
I'm a historian. And if history teaches us anything, it is that things could be different. There is nothing inevitable about the way we structured our society and economy right now. Ideas can and do change the world. And I think that especially in the past few years, it has become abundantly clear that we cannot stick to the status quo -- that we need new ideas.
Jeg er en historiker. Og hvis historien lærer oss noe, er det at ting kan være annerledes. Det er ingenting uunngåelig når det gjelder måten vi strukturerer vårt samfunn og økonomi. Ideer kan og vil forandre verden. Spesielt i de siste årene, tenker jeg, har det blitt klinkende klart at vi ikke kan holde fast på status quo -- at vi trenger nye ideer.
I know that many of you may feel pessimistic about a future of rising inequality, xenophobia and climate change. But it's not enough to know what we're against. We also need to be for something. Martin Luther King didn't say, "I have a nightmare."
Jeg vet at mange av dere føler pessimisme om en fremtid med økende ulikhet, fremmedfrykt og klimaforandringer. Men det er ikke nok å vite hva vi er imot. Vi må også være for noe. Martin Luther King sa ikke, "Jeg har et mareritt".
(Laughter)
(Latter)
He had a dream.
Han hadde en drøm.
(Applause)
(applaus)
So ... here's my dream: I believe in a future where the value of your work is not determined by the size of your paycheck, but by the amount of happiness you spread and the amount of meaning you give. I believe in a future where the point of education is not to prepare you for another useless job but for a life well-lived. I believe in a future where an existence without poverty is not a privilege but a right we all deserve. So here we are. Here we are. We've got the research, we've got the evidence and we've got the means.
Så ... her er min drøm: Jeg tror på en fremtid hvor verdien på ditt arbeid ikke blir bestemt av størrelsen på din lønning, men av mengden glede du sprer og av mengden mening du gir. Jeg tror på en fremtid hvor poenget med utdannelse ikke er å forberede deg for en eller annen unyttig jobb, men for et godt levd liv. Jeg tror på en fremtid hvor en eksistens uten fattigdom ikke er et privilegium, men en rettighet vi alle fortjener. Så her er vi. Her er vi. Vi har forskningen, vi har bevisene og vi har midlene.
Now, more than 500 years after Thomas More first wrote about a basic income, and 100 years after George Orwell discovered the true nature of poverty, we all need to change our worldview, because poverty is not a lack of character. Poverty is a lack of cash.
Nå, mer enn 500 år etter at Thomas More først skrev om borgerlønn, og 100 år etter at George Orwell oppdaget fattigdommens sanne naturen, trenger vi alle å forandre vårt verdenssyn, fordi fattigdom er ikke mangel på karakter. Fattigdom er mangel på penger.
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)