On March 14, this year, I posted this poster on Facebook. This is an image of me and my daughter holding the Israeli flag. I will try to explain to you about the context of why and when I posted.
Den 14. mars i år la jeg denne plakaten ut på Facebook. Det er et bilde av meg og min datter mens vi holder et israelsk flagg. Jeg vil prøve å forklare dere konteksten rundt hvorfor og når jeg la ut bildet.
A few days ago, I was sitting waiting on the line at the grocery store, and the owner and one of the clients were talking to each other, and the owner was explaining to the client that we're going to get 10,000 missiles on Israel. And the client was saying, no, it's 10,000 a day. (Laughter)
For noen få dager siden satt jeg og ventet i kø i matbutikken og eieren og en av kundene snakket sammen. Eieren forklarte kunden at vi kommer til å få 10.000 raketter mot Israel. Og kunden sa, nei, det er 10.000 per dag. (Latter)
("10,000 missiles") This is the context. This is where we are now in Israel. We have this war with Iran coming for 10 years now, and we have people, you know, afraid. It's like every year it's the last minute that we can do something about the war with Iran. It's like, if we don't act now, it's too late forever, for 10 years now.
("10.000 raketter") Det er konteksten. Det er hvor vi er nå i Israel. Vi har denne krigen mot Iran som har vært på vei i 10 år nå, og vi har folk som er redde. Det er som om hvert år er siste øyeblikk hvor vi kan gjøre noe med denne krigen mot Iran. Hvis vi ikke handler nå, vil det være for sent for alltid. Sånn har det vært i 10 år nå.
So at some point it became, you know, to me, I'm a graphic designer, so I made posters about it and I posted the one I just showed you before. Most of the time, I make posters, I post them on Facebook, my friends like it, don't like it, most of the time don't like it, don't share it, don't nothing, and it's another day. So I went to sleep, and that was it for me. And later on in the night, I woke up because I'm always waking up in the night, and I went by the computer and I see all these red dots, you know, on Facebook, which I've never seen before. (Laughter) And I was like, "What's going on?" So I come to the computer and I start looking on, and suddenly I see many people talking to me, most of them I don't know, and a few of them from Iran, which is -- What? Because you have to understand, in Israel we don't talk with people from Iran. We don't know people from Iran. It's like, on Facebook, you have friends only from -- it's like your neighbors are your friends on Facebook. And now people from Iran are talking to me.
Så på et eller punkt ble det, for meg, dere skjønner jeg er grafisk designer, så jeg lagde plakater om det og la ut det bildet jeg nettopp viste dere. Nesten hver gang jeg lager plakater, legger jeg dem ut på Facebook, vennene mine liker det, liker det ikke, som oftest liker de ikke og deler ikke, gjør ingenting, og så er det en ny dag. Så jeg gikk og la meg, og det var det. Senere på natta våknet jeg for jeg våkner alltid om natta og jeg gikk forbi datamaskinen og så alle disse røde prikkene på Facebook som jeg aldri hadde sett før. (Latter) Og jeg tenkte, "Hva er det som skjer?" Så jeg satte meg ved datamaskinen og begynte å se, og plutselig ser jeg mange mennesker som snakker til meg, de fleste kjenner jeg ikke og noen av dem er fra Iran, noe som er -- Hva? For dere må prøve å forstå, i israel snakker vi ikke med folk fra Iran. Vi kjenner ikke folk fra Iran. Det er akkurat som på Facebook, du har venner bare fra -- det er dine naboer som er dine venner på Facebook. Og nå snakker folk fra Iran til meg.
So I start answering this girl, and she's telling me she saw the poster and she asked her family to come, because they don't have a computer, she asked her family to come to see the poster, and they're all sitting in the living room crying.
Så jeg begynner å svare en jente, og hun forteller meg at hun så plakaten og hun ba familien sin komme og se, for de har ingen datamaskin, og hun ba familien sin komme og se bildet, og de sitter på stuen alle sammen og gråter.
So I'm like, whoa. I ask my wife to come, and I tell her, you have to see that. People are crying, and she came, she read the text, and she started to cry. And everybody's crying now. (Laughter)
Så jeg blir helt, wow. Jeg ber kona mi komme og sier til henne, "Dette må du se, folk gråter," og hun kom, hun leste teksten og hun begynte å gråte. Og nå gråter alle sammen. (Latter)
So I don't know what to do, so my first reflex, as a graphic designer, is, you know, to show everybody what I'd just seen, and people started to see them and to share them, and that's how it started. The day after, when really it became a lot of talking, I said to myself, and my wife said to me, I also want a poster, so this is her. (Laughter) Because it's working, put me in a poster now.
Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, min første innskytelse som grafisk designer er å vise alle hva jeg nettopp hadde sett, og folk begynte å se dem og dele dem, og det er hvordan det begynte. Dagen etter, når alt snakket virkelig begynte, sa jeg til meg selv, og kona mi sa til meg, "Jeg vil også ha en plakat," så dette er henne. (Latter) For det virker, la meg være med på en plakat nå.
But more seriously, I was like, okay, these ones work, but it's not just about me, it's about people from Israel who want to say something. So I'm going to shoot all the people I know, if they want, and I'm going to put them in a poster and I'm going to share them.
Men seriøst, jeg tenkte, "Ok, disse virker," men det handler ikke bare om meg, det handler om folk fra Israel som vil si noe. Så jeg skal ta bilde av alle de jeg kjenner, hvis de vil, og jeg tar dem med på en plakat og deler dem.
So I went to my neighbors and friends and students and I just asked them, give me a picture, I will make you a poster. And that's how it started. And that's how, really, it's unleashed, because suddenly people from Facebook, friends and others, just understand that they can be part of it. It's not just one dude making one poster, it's -- we can be part of it, so they start sending me pictures and ask me, "Make me a poster. Post it. Tell the Iranians we from Israel love you too." It became, you know, at some point it was really, really intense. I mean, so many pictures, so I asked friends to come, graphic designers most of them, to make posters with me, because I didn't have the time. It was a huge amount of pictures. So for a few days, that's how my living room was.
Så jeg gikk til mine naboer og venner og studenter og bare ba dem om å gi meg et bilde, "Jeg vil lage en plakat av deg." Og det er hvordan det begynte. Og det er hvordan det spredde seg, for plutselig forstår folk på Facebook, venner og andre, at de kan ta del i det. Det er ikke bare en type som lager en plakat, det er -- vi kan være en del av det, så de begynte å sende meg bilder og ba meg, "Lag en plakat for meg. Legg den ut. Fortell iranerne at vi fra Israel elsker dere også." Det ble, på et tidspunkt var det virkelig, virkelig intenst. Jeg mener, så mange bilder, så jeg ba venner komme, grafiske designere de fleste av dem, og lage plakater med meg, for jeg hadde ikke tid. Det var et enormt antall bilder. Så i noen dager var stua mi som dette.
And we received Israeli posters, Israeli images, but also lots of comments, lots of messages from Iran. And we took these messages and we made posters out of it, because I know people: They don't read, they see images. If it's an image, they may read it.
Og vi mottok israelske plakater, israelske bilder, men også mange kommentarer, mange meldinger fra Iran. Så tok vi disse meldingene og lagde plakater av dem, for jeg kjenner folk: De leser ikke, de ser på bildene. Hvis det er et bilde, leser de det kanskje.
So here are a few of them.
Så her er noen av dem.
("You are my first Israelian friend. I wish we both get rid of our idiot politicians, anyway nice to see you!")
("Du er min første israelske venn. Jeg håper vi begge blir kvitt våre idiotiske politikere, uansett hyggelig å se deg!"
("I love that blue. I love that star. I love that flag.") This one is really moving for me because it's the story of a girl who has been raised in Iran to walk on an Israeli flag to enter her school every morning, and now that she sees the posters that we're sending, she starts -- she said that she changed her mind, and now she loves that blue, she loves that star, and she loves that flag, talking about the Israeli flag, and she wished that we'd meet and come to visit one another, and just a few days after I posted the first poster.
("Jeg elsker den blåfargen. Jeg elsker den stjernen. Jeg elsker det flagget.") Denne er veldig rørende for meg for det er historien om en jente som vokste opp i Iran og som måtte tråkke på det israelske flagget hver dag hun gikk inn på skolen, og nå som hun ser plakatene vi sender begynner hun -- hun sa at hun forandret mening, og nå elsker hun det blå, hun elsker den stjernen, og hun elsker flagget, da er det snakk om det israelske flagget, og hun ønsker at vi kunne treffes og besøke hverandre, dette var bare noen få dager etter at jeg la ut den første plakaten.
The day after, Iranians started to respond with their own posters. They have graphic designers. What? (Laughter) Crazy, crazy. So you can see they are still shy, they don't want to show their faces, but they want to spread the message. They want to respond. They want to say the same thing. So. And now it's communication. It's a two-way story. It's Israelis and Iranians sending the same message, one to each other.
Dagen etter, begynte iranere å respondere med sine egne plakater. De har grafiske designere. Hva? (Latter) Sprøtt, sprøtt. Dere kan se at de er fortsatt sjenerte, de vil ikke vise ansiktene sine, men de vil spre budskapet. De ønsker å respondere. De ønsker å si samme ting. Så. Nå er det kommunikasjon. Det er en to-veis greie. Det er israelere og iranere som sender samme budskap, den ene til den andre.
("My Israeli Friends. I don't hate you. I don't want War.")
("Mine israelske venner. Jeg hater dere ikke. Jeg ønsker ikke krig.")
This never happened before, and this is two people supposed to be enemies, we're on the verge of a war, and suddenly people on Facebook are starting to say, "I like this guy. I love those guys." And it became really big at some point.
Dette skjedde aldri før, og dette er to folk som liksom skal være fiender, vi er på randen av krig og plutselig begynner folk på Facebook å si, "Jeg liker han der. Jeg elsker de folka." Og det ble skikkelig stort på et tidspunkt.
And then it became news. Because when you're seeing the Middle East, you see only the bad news. And suddenly, there is something that was happening that was good news. So the guys on the news, they say, "Okay, let's talk about this." And they just came, and it was so much,
Og så kom det på nyhetene. For når du ser Midtøsten, ser du bare de dårlige nyhetene. Og plutselig er det noe som skjer som er gode nyheter. Så de folka på nyhetene, de sier, "Ok, la oss snakke om dette." Og de bare kom, og det var så mye.
I remember one day, Michal, she was talking with the journalist, and she was asking him, "Who's gonna see the show?"And he said, "Everybody."
Jeg husker en dag, Michal, hun snakket med en journalist og hun spurte ham "Hvem kommer til å se showet?" Og han sa, "Alle."
So she said, "Everybody in Palestine, in where? Israel? Who is everybody?""Everybody."
Så hun sa, "Alle i Palestina, hvor? Israel? Hvem er alle?" "Alle."
They said, "Syria?" "Syria."
De sa, "Syria?" "Syria."
"Lebanon?""Lebanon." At some point, he just said, "40 million people are going to see you today. It's everybody." The Chinese. And we were just at the beginning of the story.
"Libanon?" "Libanon." Så sa han bare, "40 millioner mennesker kommer til å se deg i dag. Det er alle." Kineserne. Og vi var bare på begynnelsen av historien.
Something crazy also happened. Every time a country started talking about it, like Germany, America, wherever, a page on Facebook popped up with the same logo with the same stories, so at the beginning we had "Iran-Loves-Israel," which is an Iranian sitting in Tehran, saying, "Okay, Israel loves Iran? I give you Iran-Loves-Israel." You have Palestine-Loves-Israel. You have Lebanon that just -- a few days ago. And this whole list of pages on Facebook dedicated to the same message, to people sending their love, one to each other.
Noe sprøtt skjedde også. Hver gang et land begynte å snakke om det, som Tyskland, Amerika, hvor som helst, poppet en Facebook-side opp med samme logo med de samme historiene, så til å begynne med var det "Iran-elsker-Israel," som er en iraner som sitter i Teheran og sier, "Ok, Israel elsker Iran? Jeg skal gi dere Iran-elsker-Israel." Det fins Palestina-elsker-Israel. Det fins Libanon som bare -- noen få dager siden. Og en hel liste av sider på Facebook som er dedikert til det samme budskapet, til folk som sender sin kjærlighet, den ene til den andre.
The moment I really understood that something was happening, a friend of mine told me, "Google the word 'Israel.'" And those were the first images on those days that popped up from Google when you were typing, "Israel" or "Iran." We really changed how people see the Middle East. Because you're not in the Middle East. You're somewhere over there, and then you want to see the Middle East, so you go on Google and you say, "Israel," and they give you the bad stuff. And for a few days you got those images. Today the Israel-Loves-Iran page is this number, 80,831, and two million people last week went on the page and shared, liked, I don't know, commented on one of the photos.
Det øyblikket jeg virkelig forsto at noe var på gang var når en venn sa til meg, "Prøv å google ordet 'Israel'." Og dette var de første bildene som poppet opp hos Google disse dagene når du tastet inn "Israel" eller "Iran." Vi forandret virkelig hvordan folk ser Midtøsten. For dere er ikke i Midtøsten. Dere er et sted over her, og så vil dere se Midtøsten, så dere går på Google og sier "Israel," og så gir de dere de kjipe tingene. Og i noen få dager kunne man få disse bildene. I dag er Israel-elsker-Iran siden dette tallet, 80.831, og to millioner mennesker sist uke så på siden og delte den, valgte liker, kommentere på et av bildene.
So for five months now, that's what we are doing, me, Michal, a few of my friends, are just making images. We're showing a new reality by just making images because that's how the world perceives us. They see images of us, and they see bad images. So we're working on making good images. End of story.
Så i fem måneder nå er det dette vi har gjort jeg, Michal, noen av mine venner, vi bare lager bilder. Vi viser en ny virkelighet bare ved å lage bilder fordi det er hvordan verden oppfatter oss. De ser bilder av oss, og de ser stygge bilder. Så vi jobber med å lage gode bilder. Kun det.
Look at this one. This is the Iran-Loves-Israel page. This is not the Israel-Loves-Iran. This is not my page. This is a guy in Tehran on the day of remembrance of the Israeli fallen soldier putting an image of an Israeli soldier on his page. This is the enemy. What?
Se på dette. Dette er Iran-elsker-Israel siden. Dette er ikke Israel-elsker-Iran. Det er ikke min side. Dette er en type i Teheran på minnedagen for falne israelske soldater som legger ut et bilde av en israelsk soldat på sin side. Dette er fienden. Hva?
("Our heartfelt condolences to the families who lost their dearests in terror attack in Bulgaria")
("Vår dypeste medfølelse til familiene som mistet sine nærmeste i terrorangrepet i Bulgaria")
And it's going both ways. It's like, we are showing respect, one to each other. And we're understanding. And you show compassion. And you become friends. And at some point, you become friends on Facebook, and you become friends in life. You can go and travel and meet people. And I was in Munich a few weeks ago. I went there to open an exposition about Iran and I met there with people from the page that told me, "Okay, you're going to be in Europe, I'm coming. I'm coming from France, from Holland, from Germany," of course, and from Israel people came, and we just met there for the first time in real life. I met with people that are supposed to be my enemies for the first time. And we just shake hands, and have a coffee and a nice discussion, and we talk about food and basketball. And that was the end of it. Remember that image from the beginning? At some point we met in real life, and we became friends.
Og det går begge veier. Det er som, vi viser hverandre respekt. Og vi er forståelsesfulle. Og man viser medfølelse. Og man blir venner. Og så etter hvert blir man venner på Facebook, og man blir venner i virkeligheten. Man kan reise og treffe mennesker. Og jeg var i München for noen få uker siden. Jeg dro dit for å åpne en utstilling om Iran og der møtte jeg folk fra Facebook-siden som sa til meg, "Ok, du skal til Europa, jeg kommer. Jeg kommer fra Frankrike, fra Holland, fra Tyskland," selvsagt, og fra Israel kom det folk, og vi bare møttes der for første gang. Jeg møtte folk som visstnok skal være mine fiender for første gang. Og vi bare tar hverandre i hånden, og tar en kaffe og har en hyggelig diskusjon, og vi snakker om mat og basketball. Og det var det. Husker dere bildet fra begynnelsen? På et tidspunkt møttes vi i virkeligheten, og vi ble venner.
And it goes the other way around. Some girl that we met on Facebook never been in Israel, born and raised in Iran, lives in Germany, afraid of Israelis because of what she knows about us, decides after a few months of talking on the Internet with some Israelis to come to Israel, and she gets on the plane and arrives at Ben Gurion and says, "Okay, not that big a deal."
Og det går andre veien også. En jente som vi møtte på Facebook som aldri hadde vært i Israel, født og oppvokst i Iran, bor i Tyskland, er redd for israelere på grunn av det hun vet om oss, etter noen måneders kontakt med israelere over internett, bestemmer hun seg for å komme til Israel, og hun setter seg på et fly og ankommer Ben Gurion og sier, "Ok, dette var ikke så spesielt."
So a few weeks ago, the stress is getting higher, so we start this new campaign called "Not ready to die in your war." I mean, it's plus/minus the same message, but we wanted really to add some aggressivity to it. And again, something amazing happened, something that we didn't have on the first wave of the campaign. Now people from Iran, the same ones who were shy at the first campaign and just sent, you know, their foot and half their faces, now they're sending their faces, and they're saying, "Okay, no problem, we're into it. We are with you." Just read where those guys are from. And for every guy from Israel, you've got someone from Iran. Just people sending their pictures. Crazy, yes?
Så for noen få uker siden, økte spenningene så vi startet en ny kampanje kalt "Ikke klar for å dø i deres krig." Jeg mener, det er mer eller mindre det samme budskapet, men vi ville egenltlig legge til litt aggressivitet. Og igjen skjedde det noe utrolig, noe vi ikke opplevde i den første delen av kampanjen. Nå sendte folk fra Iran, de samme som var sjenerte under den første kampanjen og bare sendte en fot og halve ansiktet, nå sendte de hele ansiktet, og de sier, "Ok, ikke noe problem, vi er med på det. Vi er med dere." Bare les hvor disse folka kommer fra. Og for hver person fra Israel har du en fra Iran. Bare folk som sender bilde av seg. Sprøtt, ja?
So -- (Applause)
Så -- (Applaus)
So you may ask yourself, who is this dude?
Så dere spør dere kanskje, hvem er den typen der?
My name is Ronny Edry, and I'm 41, I'm an Israeli, I'm a father of two, I'm a husband, and I'm a graphic designer. I'm teaching graphic design. And I'm not that naive, because a lot of the time I've been asked, many times I've been asked, "Yeah, but, this is really naive, sending flowers over, I mean — "
Jeg heter Ronny Edry, og jeg er 41 år, jeg er israeler, jeg er far til to, jeg er gift, og jeg er grafisk designer. Jeg underviser grafisk design. Og jeg er ikke spesielt naiv, fordi veldig ofte blir jeg spurt, mange ganger har jeg blitt spirt, "Ja, men, dette er skikkelig naivt, sende blomster, jeg mener -- "
I was in the army. I was in the paratroopers for three years, and I know how it looks from the ground. I know how it can look really bad. So to me, this is the courageous thing to do, to try to reach the other side before it's too late, because when it's going to be too late, it's going to be too late. And sometimes war is inevitable, sometimes, but maybe [with] effort, we can avoid it. Maybe as people, because especially in Israel, we're in a democracy. We have the freedom of speech, and maybe that little thing can change something. And really, we can be our own ambassadors. We can just send a message and hope for the best.
Jeg var i hæren. Jeg var fallskjermjeger i tre år, og jeg vet hvordan det ser ut på bakken. Jeg vet hvor forferdelig det kan se ut. Så for meg er dette den modige tingen å gjøre, å prøve å nå den andre siden før det er for sent, for når det er for sent, er det for sent. Og noen ganger er krig uunngåelig, noen ganer, men kanskje [med] innsats kan vi unngå det. Kanskje som mennesker, for spesielt i Israel, vi er et demokrati. Vi har talefrihet, og kanskje den lille tingen kan forandre noe. Og egentlig kan vi være våre egne ambassadører. Vi kan bare sende et budskap og håpe på det beste.
So I want to ask Michal, my wife, to come with me on the stage just to make with you one image, because it's all about images. And maybe that image will help us change something. Just raise that. Exactly. And I'm just going to take a picture of it, and I'm just going to post it on Facebook with kind of "Israelis for peace" or something.
Så jeg vil be Michal, min kone, om å bli med meg på scenen bare for å lage et bilde med dere, for alt handler om bilder. Og kanskje det bildet vil hjelpe oss å forandre noe. Bare løft den. Akkurat. Og jeg skal bare ta et bilde av det, og jeg legger det bare ut på Facebook med "Israelere for fred" eller noe.
Oh my God. Don't cry.
Å kjære vene. Ikke gråt.
Thank you guys. (Applause)
Takk alle sammen. (Applaus)