What keeps us healthy and happy as we go through life? If you were going to invest now in your future best self, where would you put your time and your energy? There was a recent survey of millennials asking them what their most important life goals were, and over 80 percent said that a major life goal for them was to get rich. And another 50 percent of those same young adults said that another major life goal was to become famous.
Hva holder oss friske og lykkelige på vår vei gjennom livet? Hvis du nå skulle investere i ditt beste, fremtidige selv, hvor ville du fokusere tiden og kreftene dine? En nylig undersøkelse blant milleniumsgenerasjonen, spurte dem hva som var deres viktigste mål i livet, og over 80 % sa at et av deres viktigste mål var å bli rik. 50 % av de samme unge voksne, sa at et annet viktig mål her i livet var å bli berømt.
(Laughter)
[latter]
And we're constantly told to lean in to work, to push harder and achieve more. We're given the impression that these are the things that we need to go after in order to have a good life. Pictures of entire lives, of the choices that people make and how those choices work out for them, those pictures are almost impossible to get. Most of what we know about human life we know from asking people to remember the past, and as we know, hindsight is anything but 20/20. We forget vast amounts of what happens to us in life, and sometimes memory is downright creative.
Og vi blir hele tiden fortalt at vi må gi alt på jobben, pushe hardere og oppnå mer. Vi får inntrykk av at dette er hva som er viktig å fokusere på, for å kunne få et godt liv. Observasjoner fra hele livsspenn, observasjoner av valgene folk tar, og hva alle disse valgene leder til, slike observasjoner er nesten umulig å skaffe. Mesteparten av vår kunnskap om menneskelig liv, har vi fått ved å spørre mennesker om hva de husker fra fortiden Som vi vet, gir ikke tilbakeblikk akkurat noen fasit over fortiden. Vi glemmer enormt mye av alt vi opplever gjennom livet, og noen ganger er også hukommelsen i overkant kreativ.
But what if we could watch entire lives as they unfold through time? What if we could study people from the time that they were teenagers all the way into old age to see what really keeps people happy and healthy?
Men, hva om vi kunne observere hele menneskeliv, mens de utfolder seg, i sanntid? Hva om vi kunne studere folk, fra den gang de var tenåringer og helt inn i alderdommen, for å se hva som faktisk holder dem lykkelige og friske?
We did that. The Harvard Study of Adult Development may be the longest study of adult life that's ever been done. For 75 years, we've tracked the lives of 724 men, year after year, asking about their work, their home lives, their health, and of course asking all along the way without knowing how their life stories were going to turn out.
Vi gjorde akkurat det. Hardvardstudien om voksenutvikling er kanskje den lengstvarende studien av voksenliv, som noensinne er gjort. Gjennom 75 år har vi fulgt livene til 724 menn, år etter år, der vi har stilt spørsmål om arbeidet deres, hjemmelivet, helsen, og selvfølgelig har vi kontinuerlig stilt disse spørsmålene, uten å vite hvordan livshistoriene deres ville utfolde seg.
Studies like this are exceedingly rare. Almost all projects of this kind fall apart within a decade because too many people drop out of the study, or funding for the research dries up, or the researchers get distracted, or they die, and nobody moves the ball further down the field. But through a combination of luck and the persistence of several generations of researchers, this study has survived. About 60 of our original 724 men are still alive, still participating in the study, most of them in their 90s. And we are now beginning to study the more than 2,000 children of these men. And I'm the fourth director of the study.
Slike studier er overmåte sjeldne. Nesten alle prosjekter av denne typen oppløses innen det første tiåret, fordi for mange mennesker dropper ut av studien, eller forskningsmidlene forsvinner, forskerne distraheres, eller de dør, og ingen andre tar opp stafettpinnen etter dem. Men, ved en kombinasjon av flaks og utholdenheten til flere generasjoner forskere, har denne studien overlevd. Rundt 60 av de opprinnelig 724 mennene lever fortsatt, og deltar fortsatt i studien; de fleste av dem nå i 90-årene. Nå begynner vi også å studere de flere enn 2000 barna til disse mennene. Og jeg er den fjerde lederen av studien.
Since 1938, we've tracked the lives of two groups of men. The first group started in the study when they were sophomores at Harvard College. They all finished college during World War II, and then most went off to serve in the war. And the second group that we've followed was a group of boys from Boston's poorest neighborhoods, boys who were chosen for the study specifically because they were from some of the most troubled and disadvantaged families in the Boston of the 1930s. Most lived in tenements, many without hot and cold running water.
Siden 1938 har vi fulgt livene til to grupper menn. Den første gruppen ble med i studien da de var 2-årsstudenter ved Harvard college. Alle fullførte college under 2. verdenskrig, og deretter dro de fleste for å tjenestegjøre i krigen. Den andre gruppen vi fulgte, var en gruppe gutter fra Bostons fattigste nabolag, gutter som ble valgt inn i studien nettopp fordi de kom fra noen av de mest belastede og ressurssvake familiene i Boston, på 1930-tallet. De fleste bodde i leiegårder, mange uten innlagt varmt- eller kaldtvann.
When they entered the study, all of these teenagers were interviewed. They were given medical exams. We went to their homes and we interviewed their parents. And then these teenagers grew up into adults who entered all walks of life. They became factory workers and lawyers and bricklayers and doctors, one President of the United States. Some developed alcoholism. A few developed schizophrenia. Some climbed the social ladder from the bottom all the way to the very top, and some made that journey in the opposite direction.
Da de kom inn i studien, ble alle disse tenåringene intervjuet. De gjennomgikk medisinske undersøkelser. Vi oppsøkte hjemmene deres, og vi intervjuet foreldrene deres. Så ble disse tenåringene voksne, og livene deres tok alle slags retninger. De ble fabrikkarbeidere, advokater, murere og leger, en ble president i USA. Noen utviklet alkoholisme, noen få utviklet schizofreni. Noen klatret på den sosiale rangstigen, fra det nederste trinn og helt til topps, og noen tok veien fra topp til bunn.
The founders of this study would never in their wildest dreams have imagined that I would be standing here today, 75 years later, telling you that the study still continues. Every two years, our patient and dedicated research staff calls up our men and asks them if we can send them yet one more set of questions about their lives.
Grunnleggerne av denne studien, kunne ikke i sine villeste drømmer ha forestilt seg meg, stående her, 75 år senere, mens jeg forteller dere at studien fortsatt opprettholdes. Annen hvert år vil vår dedikerte og tålmodige forskergruppe, ringe våre menn og spørre dem om vi kan sende dem nok et sett med spørsmål om livene deres.
Many of the inner city Boston men ask us, "Why do you keep wanting to study me? My life just isn't that interesting." The Harvard men never ask that question.
Mange av sentrumskarene fra Boston, spør oss: “Hvorfor vil dere fortsatt studere meg? Livet mitt er ikke spesielt interessant.” Harvardmennene stiller aldri det spørsmålet.
(Laughter)
[latter]
To get the clearest picture of these lives, we don't just send them questionnaires. We interview them in their living rooms. We get their medical records from their doctors. We draw their blood, we scan their brains, we talk to their children. We videotape them talking with their wives about their deepest concerns. And when, about a decade ago, we finally asked the wives if they would join us as members of the study, many of the women said, "You know, it's about time."
For å få et tydeligst mulig bilde av disse livene, sender vi dem ikke bare spørreskjemaer. Vi intervjuer dem, hjemme i deres egne stuer. Vi får helsejournalene deres, fra legene deres. Vi tar blodprøver, vi skanner hjernene deres, vi snakker med barna deres. Vi gjør filmopptak, mens de samtaler med konene om sine dypeste bekymringer. Og da vi for cirka ti år siden, omsider spurte konene deres om de ville være med og delta i studien, svarte mange av kvinnene: “Det var sannelig på tide.”
(Laughter)
[latter]
So what have we learned? What are the lessons that come from the tens of thousands of pages of information that we've generated on these lives? Well, the lessons aren't about wealth or fame or working harder and harder. The clearest message that we get from this 75-year study is this: Good relationships keep us happier and healthier. Period.
Så hva har vi lært? Hvilken kunnskap kan vi trekke ut fra de titusenvis sider med informasjonen vi har generert, om disse livene? Vel, det vi har lært handler ikke om rikdom, berømmelse eller å jobbe mer. Det klareste budskapet vi kan trekke fram fra denne 75-årige studien, er dette: Gode relasjoner holder oss lykkeligere og friskere. Punktum.
We've learned three big lessons about relationships. The first is that social connections are really good for us, and that loneliness kills. It turns out that people who are more socially connected to family, to friends, to community, are happier, they're physically healthier, and they live longer than people who are less well connected. And the experience of loneliness turns out to be toxic. People who are more isolated than they want to be from others find that they are less happy, their health declines earlier in midlife, their brain functioning declines sooner and they live shorter lives than people who are not lonely. And the sad fact is that at any given time, more than one in five Americans will report that they're lonely.
Vi har lært tre vesentlige ting om relasjoner. Det første er at sosiale forbindelser virkelig er bra for oss, og at ensomhet dreper. Det viser seg at mennesker som er mer sosiale med familie, venner og i samfunnet, er lykkeligere, de er fysisk friskere og de lever lenger enn mennesker som har et dårligere sosialt nettverk. Og opplevelsen av ensomhet påvirker mennesker svært negativt. Mennesker som er mer isolerte fra andre, enn de selv ønsker å være, ser at de er mindre lykkelige, helsen deres forverres raskere, som middelaldrende, hjernefunksjonene deres svekkes tidligere, og de lever kortere enn mennesker som ikke er ensomme. Og det triste faktum er at det til enhver tid er flere enn 1 av 5 amerikanere, som vil si at de er ensomme.
And we know that you can be lonely in a crowd and you can be lonely in a marriage, so the second big lesson that we learned is that it's not just the number of friends you have, and it's not whether or not you're in a committed relationship, but it's the quality of your close relationships that matters. It turns out that living in the midst of conflict is really bad for our health. High-conflict marriages, for example, without much affection, turn out to be very bad for our health, perhaps worse than getting divorced. And living in the midst of good, warm relationships is protective.
Og vi vet at du kan være ensom i en folkemengde, og du kan være ensom i et ekteskap, så den andre lærdommen vi har fått, er at det ikke bare handler om hvor mange venner du har, eller hvorvidt du er i et forpliktende forhold eller ikke. Det er kvaliteten på de nære relasjonene dine, som har noe å si. Det viser seg at å leve oppi konflikter, er virkelig negativt for helsa vår. For eksempel konfliktfylte ekteskap uten særlig kjærlighet, viser seg å være svært negativt for helsa, kanskje verre enn å skilles. Å leve i gode, varme relasjoner er beskyttende.
Once we had followed our men all the way into their 80s, we wanted to look back at them at midlife and to see if we could predict who was going to grow into a happy, healthy octogenarian and who wasn't. And when we gathered together everything we knew about them at age 50, it wasn't their middle age cholesterol levels that predicted how they were going to grow old. It was how satisfied they were in their relationships. The people who were the most satisfied in their relationships at age 50 were the healthiest at age 80. And good, close relationships seem to buffer us from some of the slings and arrows of getting old. Our most happily partnered men and women reported, in their 80s, that on the days when they had more physical pain, their mood stayed just as happy. But the people who were in unhappy relationships, on the days when they reported more physical pain, it was magnified by more emotional pain.
Da vi hadde fulgt våre menn til de var i 80-årene, ville vi se tilbake til da de var midt i livet, for å se om vi kunne forutsi hvem som ville utvikle seg til å bli en lykkelig, frisk 80-åring, og hvem som ikke ville bli det. Da vi samlet all informasjonen vi hadde om dem som 50-åringer, var det ikke de middelaldrenes kolesterolnivåer som forutsa hvordan de ville eldes. Det var hvor tilfredse de var i relasjonene sine. De som var mest tilfredse i relasjonene sine, som 50-åringer, var de friskeste som 80-åringer. Gode, nære relasjoner ser ut til å beskytte oss mot noen av utfordringene vi møter når vi blir eldre. Noen av våre mest lykkelige par, både mennene og kvinnene, rapporterte, som 80-åringer, at de dagene de opplevde mer fysisk smerte, holdt humøret seg like godt. Mens de som var i ulykkelige relasjoner; på dager med mer fysisk smerte ble smerten forverret av økt emosjonell smerte.
And the third big lesson that we learned about relationships and our health is that good relationships don't just protect our bodies, they protect our brains. It turns out that being in a securely attached relationship to another person in your 80s is protective, that the people who are in relationships where they really feel they can count on the other person in times of need, those people's memories stay sharper longer. And the people in relationships where they feel they really can't count on the other one, those are the people who experience earlier memory decline. And those good relationships, they don't have to be smooth all the time. Some of our octogenarian couples could bicker with each other day in and day out, but as long as they felt that they could really count on the other when the going got tough, those arguments didn't take a toll on their memories.
Den tredje lærdommen vi har fått om relasjoner og helsa vår, er at gode relasjoner ikke bare beskytter kroppene våre, men også hjernene våre. Det viser seg at å være i et trygt og nært forhold til et annet menneske, når du er i 80-årene, er beskyttende. Mennesker som er i et forhold, der de føler at de kan stole på den andre personen når de trenger det, disse menneskenes hukommelse holder seg også klarere lengre. Og de som er i et forhold der de føler at de ikke kan stole på partneren sin, de opplever tidligere at hukommelsen svekkes. Disse gode forholdene, de er ikke nødvendigvis plettfrie. Noen av parene i 80-årene, kunne krangle dag ut og dag inn, men så lenge de følte at de virkelig kunne stole på den andre når de opplevde tøffe tak, ville ikke disse kranglene slite på hukommelsen deres.
So this message, that good, close relationships are good for our health and well-being, this is wisdom that's as old as the hills. Why is this so hard to get and so easy to ignore? Well, we're human. What we'd really like is a quick fix, something we can get that'll make our lives good and keep them that way. Relationships are messy and they're complicated and the hard work of tending to family and friends, it's not sexy or glamorous. It's also lifelong. It never ends. The people in our 75-year study who were the happiest in retirement were the people who had actively worked to replace workmates with new playmates. Just like the millennials in that recent survey, many of our men when they were starting out as young adults really believed that fame and wealth and high achievement were what they needed to go after to have a good life. But over and over, over these 75 years, our study has shown that the people who fared the best were the people who leaned in to relationships, with family, with friends, with community.
Dette budskapet om at gode, nære relasjoner er bra for helse og velbefinnende, dette er visdom vi har kjent til gjennom alle tider. Hvorfor er det så vanskelig å få til, og så lett å ignorere? Vel, vi er bare mennesker. Det vi virkelig ønsker oss er en quick fix, noe vi kan ta, som gjør livet vårt godt, og holder det slik. Relasjoner er kronglete, og de er kompliserte, og den jobben det er å vedlikeholde nære relasjoner til familie og venner, er verken sexy eller glamorøs. Det er også en livslang jobb. Den tar aldri slutt. De menneskene i vår 75-årige studie, som var lykkeligst som pensjonister, var de som aktivt hadde fokusert på å erstatte kolleger med nye omgangsvenner. Akkurat som milleniumsgenerasjonen i den nylige undersøkelsen, trodde også mange av våre menn, da de var unge voksne, at berømmelse, rikdom og prestasjoner var det de måtte prøve å oppnå, for å få et godt liv. Men igjen og igjen, gjennom disse 75 årene, har studien vist oss at de som hadde en god livsreise, var de som pleide nære relasjoner, med familie, med venner og i samfunnet.
So what about you? Let's say you're 25, or you're 40, or you're 60. What might leaning in to relationships even look like?
Så hva med deg? La oss si at du er 25, eller du er 40, eller du er 60. Hva innebærer det egentlig å pleie nære relasjoner?
Well, the possibilities are practically endless. It might be something as simple as replacing screen time with people time or livening up a stale relationship by doing something new together, long walks or date nights, or reaching out to that family member who you haven't spoken to in years, because those all-too-common family feuds take a terrible toll on the people who hold the grudges.
Mulighetene er i praksis uendelige. Det kan være noe så enkelt som å erstatte skjermtid med mennesketid, eller å live opp et tørt forhold ved å gjøre noe nytt sammen, gå lange turer eller gå på date sammen, ta opp tråden med det familiemedlemmet du ikke har snakket med på årevis, fordi alle de – altfor vanlige – familiekranglene tærer voldsomt på de som bærer nag.
I'd like to close with a quote from Mark Twain. More than a century ago, he was looking back on his life, and he wrote this: "There isn't time, so brief is life, for bickerings, apologies, heartburnings, callings to account. There is only time for loving, and but an instant, so to speak, for that."
Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra Mark Twain. For over et århundre siden, da han så tilbake på sitt liv, skrev han dette: “Det er ikke tid, så flyktig er livet, tid til krangling, unnskyldninger, hjertesorg og anklager. Det er kun tid til å elske, og i virkeligheten kun et øyeblikk, til det.”
The good life is built with good relationships.
Det gode liv er bygget med gode relasjoner.
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
[applaus]