Thank you. And I feel like this whole evening has been very amazing to me. I feel it's sort of like the Vimalakirti Sutra, an ancient work from ancient India in which the Buddha appears at the beginning and a whole bunch of people come to see him from the biggest city in the area, Vaishali, and they bring some sort of jeweled parasols to make an offering to him. All the young people, actually, from the city. The old fogeys don't come because they're mad at Buddha, because when he came to their city he accepted -- he always accepts the first invitation that comes to him, from whoever it is, and the local geisha, a movie-star sort of person, raced the elders of the city in a chariot and invited him first.
Takk. Hele denne kvelden har vært helt forbausende for meg. Det føles litt som i Vimalakirti Sutraen, et verk fra det gamle India, der Buddha kommer til syne på begynnelsen, og en masse mennesker kommer for å se ham fra den største byen i området, Vaisali, og har med seg en slags juvelbesatte parasoller for å ofre til ham. Alle de unge fra byen kom, faktisk, - de gamle grinebiterne kom ikke fordi de er sinte på Buddha, for da han kom til byen aksepterte han - - han aksepterer alltid den første invitasjonen han får, uansett hvem det er, og den lokale geishaen, en slags filmstjerne-type person, kom byens eldste i forkjøpet med en vogn, og inviterte ham først.
So he was hanging out with the movie star, and of course they were grumbling: "He's supposed to be religious and all this. What's he doing over there at Amrapali's house with all his 500 monks," and so on. They were all grumbling, and so they boycotted him. They wouldn't go listen to him. But the young people all came. And they brought this kind of a jeweled parasol, and they put it on the ground. And as soon as they had laid all these, all their big stack of these jeweled parasols that they used to carry in ancient India, he performed a kind of special effect which made it into a giant planetarium, the wonder of the universe. Everyone looked in that, and they saw in there the total interconnectedness of all life in all universes.
Så han hygget seg sammen med filmstjernen, og selvsagt ble det murring: "Og han skal liksom være religiøs. Hva gjør han egentlig i Amrapalis hus med alle sine 500 munker?" og så videre. Sånn fortsatte det med murring og boikott. De ville ikke gå for å høre på ham. Men alle de unge kom. De hadde med seg juvelbesatte parasoller og la dem på bakken. Og så snart de lagt fra seg alle disse - - stablene med parasoller som de pleide å bære i det gamle India, utførte han et slags triks, som skapte om stablene til et gigantisk planetarium, et universets under. Alle tittet inn i det, og så - - hvordan alt liv i universet hang sammen.
And of course, in the Buddhist cosmos there are millions and billions of planets with human life on it, and enlightened beings can see the life on all the other planets. So they don't -- when they look out and they see those lights that you showed in the sky -- they don't just see sort of pieces of matter burning or rocks or flames or gases exploding. They actually see landscapes and human beings and gods and dragons and serpent beings and goddesses and things like that.
Og selvsagt, i det buddhistiske kosmos finnes millioner på milliarder med planeter, med menneskelig liv, og opplyste vesener som kan se livet på alle de andre planetene. Så når de ser ut på lysene du viste oss på himmelen, ser de ikke bare biter av brennende materie, eller stein eller flammer eller gass som eksploderer. De ser faktisk landskap og mennesker og guder og drager og slangevesener og gudinner og slike ting.
He made that special effect at the beginning to get everyone to think about interconnection and interconnectedness and how everything in life was totally interconnected. And then Leilei -- I know his other name -- told us about interconnection, and how we're all totally interconnected here, and how we've all known each other. And of course in the Buddhist universe, we've already done this already billions of times in many, many lifetimes in the past. And I didn't give the talk always. You did, and we had to watch you, and so forth. And we're all still trying to, I guess we're all trying to become TEDsters, if that's a modern form of enlightenment. I guess so. Because in a way, if a TEDster relates to all the interconnectedness of all the computers and everything, it's the forging of a mass awareness, of where everybody can really know everything that's going on everywhere in the planet.
Han gjorde dette trikset i begynnelsen, for å få alle til å tenke på sammenheng, denne sammenkoblingen og hvordan alt i livet henger fullstendig sammen. Da Leilei - jeg kjenner det andre navnet hans - fortalte oss om sammenhengen, og om hvordan vi alle er fullstendig sammenkoblet her, og hvordan vi alle har kjent hverandre. Og i det buddhistiske universet har vi selvfølgelig - - allerede gjort dette milliarder av ganger før, i mange mange tidligere liv. Og det er ikke alltid jeg som har snakket. Dere snakket, og vi måtte se på, og så videre. Og alle prøver vi fortsatt, antar jeg, å bli TEDstere, hvis det er en moderne form for opplysning. Jeg antar det. For på en måte, hvis en TEDster forholder seg til hele sammenkoblingen av alle datamaskiner og lignende, så står vi overfor en massebevissthet, der alle virkelig kan vite alt som foregår overalt på planeten.
And therefore it will become intolerable -- what compassion is, is where it will become intolerable for us, totally intolerable that we sit here in comfort and in pleasure and enjoying the life of the mind or whatever it is, and there are people who are absolutely riddled with disease and they cannot have a bite of food and they have no place, or they're being brutalized by some terrible person and so forth. It just becomes intolerable. With all of us knowing everything, we're kind of forced by technology to become Buddhas or something, to become enlightened.
Derfor vil det bli utålelig - hva angår medfølelse er hvor det vil bli uakseptabelt for oss, fullstendig uakseptabelt, at vi sitter her i komfort og velbehag og nyter vårt indre liv eller hva det enn er, mens det finnes folk som er fullstendig ridd av sykdom, og de har ikke en matbit eller sin egen plass, eller de blir mishandlet av en eller annen forferdelig person, og så videre. Det bare blir utålelig. Når alle vet alt, blir vi nesten tvunget av teknologien til å bli Buddhaer, til å bli opplyste.
And of course, we all will be deeply disappointed when we do. Because we think that because we are kind of tired of what we do, a little bit tired, we do suffer. We do enjoy our misery in a certain way. We distract ourselves from our misery by running around somewhere, but basically we all have this common misery that we are sort of stuck inside our skins and everyone else is out there. And occasionally we get together with another person stuck in their skin and the two of us enjoy each other, and each one tries to get out of their own, and ultimately it fails of course, and then we're back into this thing.
Og selvsagt vil vi alle bli skuffet når vi blir det. Fordi vi tror at fordi vi er litt lei av det vi driver med, litt lei, og så lider vi. På et måte nyter vi vår egen lidelse. Vi avleder oss selv fra vår egen lidelse ved å holde på med noe, men i bunn og grunn tar vi alle del i denne felles lidelsen, at vi sitter fast i kroppene våre og alle andre er der ute. Av og til treffer vi andre som sitter fast i seg selv, og vi nyter hverandres selskap, og hver av oss prøver å frigjøre seg. Men til slutt mislykkes vi, selvfølgelig, og vi er tilbake der vi var.
Because our egocentric perception -- from the Buddha's point of view, misperception -- is that all we are is what is inside our skin. And it's inside and outside, self and other, and other is all very different. And everyone here is unfortunately carrying that habitual perception, a little bit, right? You know, someone sitting next to you in a seat -- that's OK because you're in a theater, but if you were sitting on a park bench and someone came up and sat that close to you, you'd freak out. What do they want from me? Like, who's that? And so you wouldn't sit that close to another person because of your notion that it's you versus the universe -- that's all Buddha discovered. Because that cosmic basic idea that it is us all alone, each of us, and everyone else is different, then that puts us in an impossible situation, doesn't it? Who is it who's going to get enough attention from the world? Who's going to get enough out of the world? Who's not going to be overrun by an infinite number of other beings -- if you're different from all the other beings?
For vår egosentriske oppfatning - eller fra Buddhas synsvinkel: misoppfattelsen - er at alt vi er, er hva vi er på innsiden. Og det er innside og utside, selvet og det andre, og det andre er alltid svært forskjellig. Og alle her bærer uheldigvis på denne vaneoppfattelsen - litegrann, ikke sant? Du vet, når noen sitter på et sete ved siden av deg - det er greitt siden vi sitter i en sal, men om du satt på en benk i parken og noen satte seg så nær deg - - ville du blitt stresset. Hva vil de meg? Hvem er det? Så du ville ikke sittet så tett inntil en annen person på grunn av din følelse av at det er deg versus universet. Dét er hva Buddha oppdaget. For den grunnleggende kosmiske idéen om at vi er alene, alle som én, og at alle andre er forskjellige, den setter oss i en umulig situasjon, gjør den ikke? Hvem er det som vil få nok oppmersomhet fra verden? Hvem vil få det meste ut av verden? Hvem risikerer ikke å bli overkjørt av et uendelig antall andre vesener - hvis du er forskjellig fra alle andre vesner?
So where compassion comes is where you surprisingly discover you lose yourself in some way: through art, through meditation, through understanding, through knowledge actually, knowing that you have no such boundary, knowing your interconnectedness with other beings. You can experience yourself as the other beings when you see through the delusion of being separated from them. When you do that, you're forced to feel what they feel. Luckily, they say -- I still am not sure -- but luckily, they say that when you reach that point because some people have said in the Buddhist literature, they say, "Oh who would really want to be compassionate? How awful! I'm so miserable on my own. My head is aching. My bones are aching. I go from birth to death. I'm never satisfied. I never have enough, even if I'm a billionaire, I don't have enough. I need a hundred billion." So I'm like that. Imagine if I had to feel even a hundred other people's suffering. It would be terrible.
Så der medfølelse kommer inn er når du, overraskende, oppdager at du mister deg selv på et eller annet vis: gjennom kunst, meditasjon, gjennom forståelse og faktisk gjennom kunnskap, vet å vite at du ikke har slike grenser, ved å vite at du er forbundet med alle andre vesener. Du kan erfare deg selv som de andre når du gjennomskuer illusjonen om å være adskilt fra dem. Når du gjør det, blir du tvunget til å føle det de føler. Heldigvis, sies det - jeg er fremdeles ikke sikker - men heldigvis sies det at når du kommer til det punktet, fordi det sies - i buddhistisk litteratur, man sier: Hvem virkelig ønsker å være medfølende? Så fælt! Jeg er så elendig på egen hånd. Hodet mitt verker. Kroppen min verker. Jeg går fra fødsel til død. Aldri fornøyd. Jeg får aldri nok, selv om jeg er milliardær får jeg aldri nok. Jeg trenger hundre milliarder, så slik er jeg. Forestill deg at jeg måtte føle hundrevis av andre menneskers lidelse. Det ville vært forferdelig.
But apparently, this is a strange paradox of life. When you're no longer locked in yourself, and as the wisdom or the intelligence or the scientific knowledge of the nature of the world, that enables you to let your mind spread out, and empathize, and enhance the basic human ability of empathizing, and realizing that you are the other being, somehow by that opening, you can see the deeper nature of life. And you can, you get away from this terrible iron circle of I, me, me, mine, like the Beatles used to sing.
Men dette er tilsynelatende et merkelig paradoks i livet. Når du ikke lenger er fanget i deg selv, og når visdom, intelligens eller vitenskaplig kunnskap om hvordan verden henger sammen, som lar ditt sinn nå ut og føle med, og forbedre den grunnleggende menneskelige egenskapen medfølelse, og forstå at du er den andre, kan du på grunn av dette skimte livets dypere natur, og du kan komme ut av denne forferdelige runddansen av jeg, meg, meg og mitt, som Beatles pleide å synge.
You know, we really learned everything in the '60s. Too bad nobody ever woke up to it, and they've been trying to suppress it since then. I, me, me, mine. It's like a perfect song, that song. A perfect teaching. But when we're relieved from that, we somehow then become interested in all the other beings. And we feel ourselves differently. It's totally strange. It's totally strange. The Dalai Lama always likes to say -- he says that when you give birth in your mind to the idea of compassion, it's because you realize that you yourself and your pains and pleasures are finally too small a theater for your intelligence. It's really too boring whether you feel like this or like that, or what, you know -- and the more you focus on how you feel, by the way, the worse it gets. Like, even when you're having a good time, when is the good time over? The good time is over when you think, how good is it? And then it's never good enough.
Du vet, vi lærte faktisk alt på sekstitallet. Bare synd at ingen tok det til seg, og de har prøvd å undertrykke det siden. Jeg, meg, meg og mitt. Det er som en perfekt sang, denne sangen. En perfekt lære. Men når vi er frigjort fra dette blir vi på en måte interessert i alle andre. Og vi opplever oss selv annerledes. Det er veldig merkelig. Det er veldig merkelig. Dalai Lama pleier alltid å si, han sier at når du lar idéen om medfølelse bli født i ditt sinn, er det fordi du innser at du selv og dine gleder og sorger endelig er en altfor liten sal for din intelligens. Det er i grunnen uinteressant om du føler slik eller slik, ikke sant, og til mer du fokuserer på hvordan du føler, til verre blir det. For eksempel når du har det moro, når vil det morsomme ta slutt? Det morsomme er over når du tenker: Hvor godt er det? Og da er det aldri godt nok.
I love that Leilei said that the way of helping those who are suffering badly on the physical plane or on other planes is having a good time, doing it by having a good time. I think the Dalai Lama should have heard that. I wish he'd been there to hear that. He once told me -- he looked kind of sad; he worries very much about the haves and have-nots. He looked a little sad, because he said, well, a hundred years ago, they went and took everything away from the haves. You know, the big communist revolutions, Russia and China and so forth. They took it all away by violence, saying they were going to give it to everyone, and then they were even worse. They didn't help at all.
Jeg elsker at Leilei sa at måten å hjelpe de som virkelig lider, på det fysiske planet eller andre plan, er å ha det godt, å gjøre det ved å ha det gøy. Jeg synes Dalai Lama skulle hørt dette. Skulle ønske han var her og hørte det. En gang sa han til meg - han så litt trist ut; han bekymrer seg mye over de som har og ikke har. Han så litt trist ut, for han sa: For hundre år siden, kom de og tok alt fra de som hadde. Du vet, de store kommunistiske revolusjonene, Russland og Kina og så videre. De tok alt sammen vekk med vold, og selv om de lovet fordeling til alle, ble de verre selv. De hjalp ikke i det hele tatt.
So what could possibly change this terrible gap that has opened up in the world today? And so then he looks at me. So I said, "Well, you know, you're all in this yourself. You teach: it's generosity," was all I could think of. What is virtue? But of course, what you said, I think the key to saving the world, the key to compassion is that it is more fun. It should be done by fun. Generosity is more fun. That's the key. Everybody has the wrong idea. They think Buddha was so boring, and they're so surprised when they meet Dalai Lama and he's fairly jolly. Even though his people are being genocided -- and believe me, he feels every blow on every old nun's head, in every Chinese prison. He feels it. He feels the way they are harvesting yaks nowadays. I won't even say what they do. But he feels it. And yet he's very jolly. He's extremely jolly.
Så hva kan muligens endre denne grusomme kløften som finnes i verden i dag? Så ser han på meg. Så jeg sier, "Vel, du vet, du er midt i dette selv. Du lærer: det er gavmildhet," var alt jeg kunne komme på. Hva er dyd? Men så klart, jeg tror nøkkelen til å redde verden, nøkkelen til medfølelse, er at det er morsommere. Det må gjøres med glede. Gavmildhet er morsommere. Det er nøkkelen. Alle har denne misoppfatningen at Buddha var så kjedelig, og de blir så overrasket når de møter Dalai Lama og han er ganske munter. Selv om folket hans blir utsatt for folkemord, og tro meg, han føler hvert slag mot hver gamle nonnes hode, i hvert eneste fengsel i Kina. Han føler det. Han føler måten de høster av yak-oksen på nå til dags. Jeg vil ikke engang si hva de gjør. Men han føler det. Og likevel er han svært munter. Han er ekstremt munter.
Because when you open up like that, then you can't just -- what good does it do to add being miserable with others' misery? You have to find some vision where you see how hopeful it is, how it can be changed. Look at that beautiful thing Chiho showed us. She scared us with the lava man. She scared us with the lava man is coming, then the tsunami is coming, but then finally there were flowers and trees, and it was very beautiful. It's really lovely.
For når du åpner opp på den måten, da kan du ikke bare - hva godt skulle det gjøre å tilføye din egen lidelse til andres? Du må finne en visjon der du ser hvor mye håp det er, hvordan det kan forandres. Se på det vakre som Chiho viste oss. Hun skremte oss med lavamannen. Hun skremte oss med at lavamannen kommer, og så kommer tsunamien, men til slutt var det blomster og trær, og det var veldig vakkert. Det er virkelig nydelig.
So, compassion means to feel the feelings of others, and the human being actually is compassion. The human being is almost out of time. The human being is compassion because what is our brain for? Now, Jim's brain is memorizing the almanac. But he could memorize all the needs of all the beings that he is, he will, he did. He could memorize all kinds of fantastic things to help many beings. And he would have tremendous fun doing that.
Så medfølelse betyr å føle hva andre føler, og mennesket er faktisk medfølende. Mennesket har snart ikke mer tid igjen. Mennesket er medfølelse, for hva er hjernen vår til for? Vel, Jims hjerne pugger avtaleboken. Men han kunne pugge alle behov til alle de vesener han er, han vil, han gjorde det. Han kunne pugge all slags fantastiske ting for å hjelpe mange andre. Og han ville moret seg stort mens han gjorde det.
So the first person who gets happy, when you stop focusing on the self-centered situation of, how happy am I, where you're always dissatisfied -- as Mick Jagger told us. You never get any satisfaction that way. So then you decide, "Well, I'm sick of myself. I'm going to think of how other people can be happy. I'm going to get up in the morning and think, what can I do for even one other person, even a dog, my dog, my cat, my pet, my butterfly?" And the first person who gets happy when you do that, you don't do anything for anybody else, but you get happier, you yourself, because your whole perception broadens and you suddenly see the whole world and all of the people in it. And you realize that this -- being with these people -- is the flower garden that Chiho showed us. It is Nirvana. And my time is up. And I know the TED commandments. Thank you.
Så den første som blir glad, når du slutter å fokusere på den selvsentrerte situasjonen, om hvor glad er jeg, hvor du alltid er misfornøyd - som Mick Jagger sa, du blir aldri tilfredstilt på den måten. Så da tar du avgjørelsen, vel, jeg er lei av meg selv. Jeg skal begynne å tenke på hvordan andre kan bli tilfredse. Jeg skal stå opp om morgenen og tenke, hva kan jeg gjøre for en annen i dag, selv en hund eller katt, kjæledyret mitt, sommerfuglen min. Og den første som blir glad når du gjør det - du gjør ikke noe for andre, men du blir gladere selv, for hele din måte å oppfatte på utvides, og plutselig ser du hele verden og alle folk i den. Og du innser at dette - å være med disse menneskene - er blomserhagen som Chiho viste oss. Det er Nirvana. Og da var tiden min ute. Og jeg kjenner TEDs bud. Takk