What I wanted to talk to you about today is two things: one, the rise of a culture of availability; and two, a request. So we're seeing a rise of this availability being driven by mobile device proliferation, globally, across all social strata. We're seeing, along with that proliferation of mobile devices, an expectation of availability. And, with that, comes the third point, which is obligation -- and an obligation to that availability.
Det jeg vil prate med dere om i dag er to ting: en, økningen av en kultur av tilgjengelighet, og to, en forespørsel. Så vi ser en økning i denne tilgjengeligheten som blir drevet av spredningen av mobile enheter, globalt, på tvers av alle samfunnslag. Vi ser, sammen med spredningen av mobile enheter, en forventning om tilgjengelighet. Og med det kommer et tredje punkt, som er forpliktelse -- og en forpliktelse til den tilgjengeligheten.
And the problem is, we're still working through, from a societal standpoint, how we allow people to be available. There's a significant delta, in fact, between what we're willing to accept. Apologies to Hans Rosling -- he said anything that's not using real stats is a lie -- but the big delta there is how we deal with this from a public standpoint. So we've developed certain tactics and strategies to cover up.
Og problemet er at vi fortsatt finner ut fra et samfunnsmessig standpunkt, hvordan vi lar folk være tilgjengelige. Det er faktisk et vesentlig skille mellom hva vi er villige til å akseptere -- unnskyld Hans Rosling. Han sa at alt som ikke bruker ekte statistikk lyver -- men det store skillet her er hvordan vi håndterer dette fra et offentlig standpunkt. Så vi har utviklet visse taktikker og strategier for å skjule oss.
This first one's called "the lean." And if you've ever been in a meeting where you play sort of meeting "chicken," you're sitting there, looking at the person, waiting for them to look away, and then quickly checking the device. Although you can see the gentleman up on the right is busting him.
Den første kalles "å lene seg". Og om du noen gang har vært i et møte hvor dere på en måte spiller "kylling", du sitter der og ser på personen, venter på at de skal se bort, så du kjapt kan sjekke mobiltelefonen. Men du kan se at personen til høyre avslører ham.
"The stretch." OK, the gentleman on the left is saying, "Screw you, I'm going to check my device." But the guy, here, on the right, he's doing the stretch. It's that reeeee-e-e-each out, the physical contortion to get that device just below the tabletop.
"Strekken". Ok, herremannen til venstre sier "Drit i deg, jeg skal sjekke mobiltelefonen min." Men denne karen her, til høyre, han "strekker seg". Det er den streeeeeee-e-ekken, den fysiske vridningen for å få mobiltelefonen akkurat under bordplata.
Or, my favorite, the "Love you; mean it." (Laughter) Nothing says "I love you" like "Let me find somebody else I give a damn about."
Eller min favoritt, "Elsker deg, mener det". (Latter) Ingenting sier "jeg elsker deg" som "La meg finne noen andre jeg bryr meg om".
Or, this one, coming to us from India. You can find this on YouTube, the gentleman who's recumbent on a motorcycle while text messaging. Or what we call the "sweet gravy, stop me before I kill again!" That is actually the device.
Eller denne som kom til oss fra India. Du kan finne den på YouTube, personen som ligger tilbakelent på en motorsykkel mens han sender tekstmelding. Eller det vi kaller "dæven steike, stopp meg før jeg dreper igjen!" Dette er den mobilenheten.
What this is doing is, we find a -- (Laughter) a direct collision -- we find a direct collision between availability -- and what's possible through availability -- and a fundamental human need -- which we've been hearing about a lot, actually -- the need to create shared narratives. We're very good at creating personal narratives, but it's the shared narratives that make us a culture. And when you're standing with someone, and you're on your mobile device, effectively what you're saying to them is, "You are not as important as, literally, almost anything that could come to me through this device."
Hva denne gjør er at vi finner en -- (Latter) en direkte strid -- vi finner en direkte strid mellom tilgjengelighet -- og hva som er mulig gjennom tilgjengelighet -- og et fundamentalt menneskelig behov -- som vi har hørt så mye om -- behovet for å skape delte fortellinger. Vi er veldig flinke til å skape personlige fortellinger, men det er de delte fortellingene som gir oss en kultur. Og når du står med noen, og du holder på med mobiltelefonen, sier du i praksis, "Du er ikke så viktig som, bokstavelig talt, nesten hva som helst som kunne komme til meg gjennom denne telefonen."
Look around you. There might be somebody on one right now, participating in multi-dimensional engagement.
Se deg omkring. Det kan være noen som er på en akkurat nå, og deltar i multi-dimensjonale engasjement.
(Laughter)
(Latter)
Our reality right now is less interesting than the story we're going to tell about it later.
Vår virkelighet akkurat nå er mindre interessant enn historien vi skal fortelle om det etterpå.
This one I love. This poor kid, clearly a prop -- don't get me wrong, a willing prop -- but the kiss that's being documented kind of looks like it sucks.
Jeg elsker denne. Denne stakkars gutten, helt klart en rekvisitt -- misforstå meg rett, en villig rekvisitt -- men det kysset som blir dokumentert ser helt ræva ut.
This is the sound of one hand clapping.
Dette er lyden av én hånd som klapper.
So, as we lose the context of our identity, it becomes incredibly important that what you share becomes the context of shared narrative, becomes the context in which we live. The stories that we tell -- what we push out -- becomes who we are. People aren't simply projecting identity, they're creating it.
Så, ettersom vi mister rammen rundt vår identitet, blir det utrolig viktig at det du deler blir rammen av delte fortellinger, blir rammen vi lever i. Historiene som vi forteller -- som vi dytter ut -- blir hvem vi er. Vi projiserer ikke bare identitet, de skaper den.
And so that's the request I have for everybody in this room. We are creating the technology that is going to create the new shared experience, which will create the new world. And so my request is, please, let's make technologies that make people more human, and not less.
Så oppfordringen jeg har til alle i dette rommet. Vi lager teknologien som vil skape den nye delte opplevelsen, som vil skape den nye verdenen. Så min oppfordring er, vær så snill, la oss lage teknologi som gjør folk mer menneskelige, og ikke mindre.
Thank you.
Takk.