About 1,600 years ago, St. Augustine wrote "The Confessions," which was the story of his youthful descent into sin and his later conversion to Christianity. And book two of “The Confessions” has a great beginning: "I propose now to set down my past wickedness and a carnal corruption of my soul." So you expect sex.
For rundt 1 600 år siden, skrev St. Augustine “Bekjennelser”, som var historien on hans ungdommelige nedstigning i synd og hans senere konvertering til kristendommen. Bok to av “Bekjennelser” har en fantastisk begynnelse: “Jeg vil nå nedskrive min tidligere ondskap og den kjødelige korrupsjonen av min sjel.” Så du forventer sex.
(Laughter)
(Latter)
But to the disappointment of readers over the centuries, the sin that Augustine talks about... isn’t carnal at all. It has to do with pears. He and his friends break into an orchard and they steal some pears. And that was it. They didn’t have anything against the person who owned the orchard. They weren’t hungry; they threw the pears to pigs.
Men til skuffelse for lesere gjennom århundrer, syndene som Augustin snakker om er ikke kjødelige i det hele tatt. Det handler om pærer. Han og hans venner bryter seg inn i en frukthage og de stjeler noen pærer. Og det var det. De hadde ingenting imot personen som eide frukthagen. De var ikke sultne; de kastet pærene til griser.
What stunned Augustine and disturbed him was that he seemed to be motivated by a desire just to do wrong. He writes, "If any part of one of those pears passed my lips, it was the sin that gave it flavor. I had no motivation for wickedness except wickedness itself. I was foul and I loved it."
Det som rystet Augustine og forstyrret han var at han virket å være motivert av lysten til å gjøre noe som var galt. Han skriver, “Hvis en bit av de pærene hadde passert mine lepper, så var det synden som ga den smak. Jeg hadde ingen motivasjon for ondskap bortsett fra ondskap i seg selv. Jeg var ufin og jeg elsket det.”
(Laughter)
(Latter)
Now I'm a psychologist and I was interested in real-life stories of perverse actions, so I started The Perversity Project where I invited people to send me stories about perverse things that they did. I defined these acts as "when you choose to do something you know is wrong, morally or otherwise, at least, in part, because it's wrong."
Jeg er psykolog og jeg var interessert i ekte historier om perverse handlinger, så jeg startet The Perversity Project hvor jeg inviterte folk til å sende meg historier om perverse ting de gjorde. Jeg definerte disse handlingene som “når du velger å gjøre noe som du vet er feil, moralsk eller lignende, hvert fall, delvis, fordi det er feil.” En av de første historiene jeg fikk var,
So one of the first stories I got was, "Flirted with a woman's boyfriend knowing fully well he liked me. I knew I could steal him if I wanted, but I didn't want to do that. I just wanted her to feel uncomfortable whenever the three of us were in the same room."
“Flørtet med en kvinnes kjæreste vel vitende om at han likte meg. Jeg visste jeg kunne stjele han om jeg ville, men det ville jeg ikke. Jeg ville bare at hun skulle føle seg ukomfortabel når vi tre var i samme rom.”
(Laughter)
(Latter)
"Causing people pain is wrong, but that's exactly why I did it." And in fact, this is the plot of the Dolly Parton song "Jolene."
“Å påføre folk smerte er feil, men det er nettopp derfor jeg gjorde det.” Og forresten, dette er handlingen i Dolly Partons sang “Jolene”.
(Laughter)
(Latter)
Sometimes it's self destructive. A young man wrote to me, "Ice skating on a pond, dark unfrozen spot 30 yards out, instead of avoiding it, I skate towards it, knowing but wondering, knowing but wondering... and splash!"
Noen ganger er det selvdestruktivt. En ung mann skrev til meg, “Gikk på skøyter på en dam, mørk, ufryst flekk 27 meter unna, istedenfor å unngå den, skøyter jeg mot den vitende men undrende, vitende men undrende... og splash!”
(Laughter)
(Latter)
Now psychologists have long been interested in these sort of violent, disruptive, perverse acts and the kinds of people who do them. An example people often give is the Joker from the “Batman” comics. In Christopher Nolan's film "The Dark Knight," Alfred, Batman’s butler, describes the Joker by saying, "Some men can't be bought, bullied, reasoned or negotiated with. Some men just want to watch the world burn." And psychologists have thought up a "need for chaos" scale that gives you a bunch of statements and how much you agree with them will tell you how much you want to watch the world burn.
Psykologer har lenge vært interessert i slike voldelige, forstyrrende, perverse handlinger og hva slags folk som gjør dem. Et eksempel folk ofte gir er Jokeren fra “Batman”-tegneserien. I Christopher Nolans film “The Dark Knight,” Alfred, Batmans butler, beskriver Jokeren ved å si, “Noen menn kan ikke bli kjøpt, mobbet, rasjonalisert eller forhandlet med. Noen menn vil bare se verden brenne.” Psykologer har skapt en “behov for kaos”-skala som gir deg mange påstander, og hvor mye man er enige i dem vil fortelle deg hvor mye du ønsker å se verden brenne.
So do this quietly in your head. "I need chaos around me. It's too boring if nothing is going on." "Sometimes I just like destroying beautiful things."
Så gjør dette stille i hodet ditt. “Jeg trenger kaos rundt meg. Det er for kjedelig hvis ingenting skjer.” “Noen ganger liker jeg å ødelegge vakre ting.”
But not all the stories I got had that kind of nature. Some were a little bit more benign. Here's one of my favorites. "On one occasion in my early 20s, I was out with a friend. He decided to get himself an ice cream and before he had a chance to try it, I stuck my finger in it."
Men ikke alle historier jeg fikk var av den typen. Noen var litt mer godartede. Her er en av mine favoritter. “Ved en anledning tidlig i tjueårene mine var jeg ute med en venn. Han bestemte seg for å kjøpe seg en iskrem og før han fikk sjansen til å smake på den stakk jeg fingeren min i den.” (Latter)
(Laughter)
“Jeg prøve å avfeie det som en vits,
"I tried to play it off as a joke, but really I had the sudden thought, ’Man, it would be -- messed up if I just jammed my finger in his ice cream.'"
men egentlig hadde jeg en brå tanke, “Tenk, det ville vært sjukt hvis jeg bare dyttet fingeren min inn i iskremen hans.”
Someone else wrote me, "When I was in a professional choir, at every concert, I felt the desire to sing a few notes very incorrectly on purpose. To this day, I don't completely understand why." Someone else wrote me, and this is kind of the sweetest, saddest little example of modest perversity: “Sometimes I walk on the grass instead of the path just because I know it's wrong."
En annen skrev til meg, “Da jeg var i et profesjonelt kor, ved hver konsert, følte jeg lysten til å synge noen få toner helt feil med vilje. Til den dag i dag vet jeg ikke helt hvorfor.” En annen skrev til meg, og dette er av de søteste, tristeste små eksemplene av beskjeden perversitet: “Noen ganger går jeg på gresset istedenfor på stien bare fordi jeg vet det er feil.”
(Laughter)
(Latter)
Now a lot of perversity makes the world worse. I wouldn't want an Uber driver who scores high on a "need for chaos" scale. And I don't want a friend or a colleague either.
Mye perversitet gjør verden verre. Jeg ville ikke hatt en Uber-sjåfør som scorer høyt på “behov for kaos”-skalaen. Heller ikke en slik venn eller kollega.
But sometimes, I'll suggest to you, perversity can be clever, creative, beautiful. And there are some examples from art.
Men noen ganger, foreslår jeg til deg, kan perversitet være smart, kreativt, vakkert. Og det finnes noen eksempler i kunst.
There was an illustrious art exhibition in New York City in 1917, and they said, "You could send in anything you want, we'll accept everything." So Marcel Duchamp sent in a urinal, described [as] a fountain, and they rejected it. They said, "No, no, we just accept artwork." But Duchamp insisted it was artwork and the resulting controversy turned out to be one of the pivotal moments in the history of modern art.
Det var en kjent kunstutstilling i New York City i 1917, hvor de sa, “Du kan sende inn hva du vil, vi aksepterer alt.” Så Marcel Duchamp sendte et urinal, beskrevet som en fontene, og de avviste den. De sa, “Nei, nei, vi aksepterer bare kunstverk.” Men Duchamp insisterte på at det var kunst og den resulterende kontroversen viste seg å være et vendepunkt i historien til moderne kunst.
Or take Banksy. A few years ago, Banksy sold a painting “Girl with Balloon” at Sotheby’s, at auction, and he set up the frame so that the moment the painting was sold, the moment the gavel went "boom," a machine in the frame shredded the painting halfway through, horrifying the audience. But... getting on the front pages of newspapers all over the world. Later on, describing it, Banksy quotes a Russian anarchist who says, "The urge to destroy is also a creative urge."
Eller ta Banksy. For få år siden, solgte Banksy maleriet “Girl with Balloon” ved Sothesby’s, på auksjon og han lagde rammen slik at i øyeblikket maleriet ble solgt, i øyeblikket klubben sa “boom,” så var det en maskin i rammen som makulerte maleriet halvveis gjennom, til sjokk for publikum. Men, det kom på førstesider på aviser rundt om hele verden. Senere, som forklaring, siterer Banksy en russisk anarkist som sa, “Lysten til å ødelegge er også en kreativ lyst.”
Or take comedy. Perversity is part and parcel of comedy. So much of what's funny is when people do things that are irrational or immoral. In the right hands, perversity is such a source of joy.
Eller se til komedie. Perversitet er en sentral del av komedie. Så mye av det som er morsomt er når folk gjør ting som er irrasjonelt eller umoralsk. I riktige hender er perversitet en stor kilde til glede.
Perversity can also be powerful. Rory Sutherland wrote, "Irrational people are much more powerful than rational people." He gave two reasons why this is so. The first is, their threats are so much more convincing.
Perversitet kan også være mektig. Rory Sutherland skrev, “Irrasjonelle mennesker er mye mektigere enn rasjonelle mennesker.” Han ga to grunner til hvorfor. Den første er at deres trusler er mye mer overbevisende.
Suppose I'm in a confrontation with you and you threaten me and you’re a rational, reasonable... person. So I know your threats ...
Anta jeg er i konfrontasjon med deg og du truer meg og du er en rasjonell, fornuftig person. Så jeg vet at dine trusler
Woman: Ehh.
Kvinne: Ehh..
(Laughter)
(Latter)
PB: Well, I know your threats are going to be normal, proportional and reasonable. But, if as somebody is hinting here, you’re a perverse agent, I have no idea what you're capable of and you're far more frightening to me.
PB: Vel, jeg vet at dine trusler vil være normale, proporsjonale og fornuftige. Men, som det hintes til her, om du er en pervers type, så aner jeg ikke hva du er i stand til, og du er mye skumlere for meg.
Second reason is, if you're wholly predictable, people learn to hack you. So again, if you're rational and I have to outsmart you, figure out what you're going to do next, I figure you’ll do the rational thing. If you're perverse, you're harder to predict. And so harder to hack.
Den andre grunnen er om du er helt forutsigbar lærer folk å påvirke deg. Igjen, om du er rasjonell og jeg vil påvirke deg og finne ut ditt neste steg så antar jeg du gjør noe rasjonelt. Er du pervers er du vanskeligere å forutse og vanskeligere å påvirke.
Edgar Allan Poe, describing perversity, described, talked about imps, little magical demons in our heads that cause us to do terrible things. But like I said, I'm a psychologist, I don't believe in imps. I think what we do has reasons, has motivations. And I think for perverse actions there is a range of them.
Edgar Allan Poe beskrev perversitet ved å snakke om smådjevler. Små, magiske demoner i hodet, som får oss til å gjøre ugagn. Men jeg er psykolog, og tror ikke på smådjevler. Jeg tror det vi gjør har grunner, har motivasjoner. Og for perverse handlinger tror jeg det finnes mange av disse.
One of them was mentioned by Augustine. So later on, after describing the incident with the pears, he writes, "I would not have done it by myself. My satisfaction did not lie in the pears, it lay in the crime itself, committed in league with a gang of sinners." The social force drove him.
En av dem ble nevn av Augustine. Senere, etter fortellingen om pærene skriver han, “Jeg hadde ikke gjort det alene. Min fornøyelse kom ikke fra pærene, den kom fra selve ugjerningen, utført sammen med en gjeng av syndere.” Den sosiale kraften motiverte han.
And there are other things, too. One force that really interests me goes under many names: self-governance, freedom, liberty, agency. Call it autonomy. Call it a desire to be free to do what you want, free of the constraints of other people and free also of the constraints of rationality and morality.
Det er andre ting også. En kraft som interesserer meg mye har mange navn: selvstyre, frihet, egenrådighet. Kall det autonomi. Kall det et ønske om å være fri til å gjøre det du vil, fri fra begrensninger fra andre folk, og fri fra begrensninger fra rasjonalitet og moral.
And Jonah Berger gives a nice example of this. He talks about the Tide Pod challenge of a few years ago, where many teenagers, instead of using these as detergent products, bit into them and sometimes consumed them. Now, as you might imagine, Procter and Gamble, who own the products, were incredibly unhappy about this and they set up an extremely expensive ad campaign designed to stop people from consuming these products. And one of their campaigns involved a ... popular football player known as Gronk.
Jonah Berger gir et fint eksempel på dette. Han snakker om Tide Pod utfordringen fra få år siden, hvor mange tenåringer, istedenfor å bruke disse som vaskemidler, beit i dem og noen ganger spiste dem. Som du kan tro, Procter and Gamble, som eide produktet, var veldig misfornøyd med dette. De lagde en utrolig dyr reklamekampanje ment for å stoppe folk fra å spise disse produktene. En av kampanjene deres involverte en populær fotballspiller kjent som Gronk.
So the ad would begin, "Hey, Gronk, is eating the pods ever a good idea?" And Gronk responds, "No, no, no." Berger points out, when this ad came up, consumption of the pots shot up.
Reklamen begynte med, “Hei, Gronk, er det lurt å spise Tide Pods?” Og Gronk svarer, “Nei, nei, nei.” Berger påpeker at da reklamen kom ut gikk spisingen Pods opp.
(Laughter)
(Latter) Ikke ned.
Not down. "Nobody's going to tell me what to do. Who is this Gronk telling me what to do? I want to be an autonomous, free being."
“Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre. Hvem er denne Gronk til å si hva jeg skal gjøre? Jeg vil være en autonom, fri skapning.” Psykologer kaller dette reaktans.
And psychologists call this reactance. This means it's "an unpleasant feeling that emerges when people experience a threat to or loss of their free behaviors." And there's a wealth of laboratory studies looking at reactance. So they test the idea that what you try to do is reestablish the threatened freedom.
Det betyr “en ubehagelig følelse som kommer når folk opplever en trussel mot eller tap av deres frie oppførsel.” Det er mange laboratoriestudier som har sett på reaktans. De tester idéen om at man prøver å ta tilbake den truede friheten.
And so one of the studies, for instance, looks at binge-drinking ads and finds that when binge drinking ads are particularly heavy-handed, people often respond by drinking more. ... "I'm going to reestablish my freedom." "I'm going to do what I want."
En slik studie så på reklamer om flatfyll, og fant at når reklamer mot flatfyll er spesielt krasse så svarer folk ofte med å drikke mer. “Jeg skal gjenopprette min frihet.” “Jeg gjør det jeg vil.”
Or take threats of reprisal. There's a lovely study by a team of political scientists which asked you, asked the subjects, to imagine that they’re an ambassador to a country and they're deciding whether or not to have sanctions towards that country. In one condition, the dictator says "If you do sanctions towards our country, that's OK, I won't do anything." In the second condition, the dictator says, "If you do sanctions towards our country, I will unleash terrorist attacks against you."
Eller se på trusler om hevn. En nydelig studie fra en gruppe politiske forskere spurte deg, spurte subjektene, å forestille deg at du er ambassadør til et land, og de vurderer å innføre sanksjoner eller ikke mot det landet. I ett tilfelle sier diktatoren, “Innfører du sanksjoner er det greit, jeg skal ikke gjøre noe.” I det andre tilfellet sier diktatoren, “Hvis du innfører sanksjoner mot vårt land, slipper jeg løs terroristangrep mot deg.”
What's the stunning finding from this is that in the second condition, not the first, they were more likely to do it. A lot of our perverse actions are in response to people telling us not to do what we want to do, and it makes us want all the more to do that thing.
Det overraskende funnet fra dette er at i det andre tilfellet, ikke det første, var de mer tilbøyelige til å gjøre det. Mange av våre perverse handlinger er i respons til folk som forteller oss å ikke gjøre det vi vil, og det gir oss bare mer lyst til å gjøre den tingen.
I think there are two lessons from the study of perversity. One is to appreciate its role in everyday life. It's really worth knowing that there are people out there who really do want to watch the world burn. And I think it's also worth knowing that each and every one of us, at some point in our life, wants to watch the world burn at least a little bit.
Jeg tror det er to lærdommer å hente fra studien om perversitet. Én er å sette pris på dets rolle i hverdagen. Det er verdt å vite at det finnes folk der ute som virkelig vil se verden brenne. Og jeg tror det er også verdt å vite at hver enkelt av oss, på et tidspunkt i livet, vil se verden brenne, i hvert fall litt.
(Laughter)
(Latter)
I think it's worth knowing, at least for consequential decisions like choosing who to vote for, that people aren't just motivated by material self-interest or by an affiliation to social and political group. Sometimes people want to be autonomous beings, they want to be free. And telling these people, "What you're doing is stupid," "what you're doing is irrational," "what you're doing is immoral," can have the paradoxical effect of motivating them to do exactly what you don't want them to do.
Jeg tror det er verdt å vite, ikke minst for beslutninger med konsekvenser, slik som hvem å stemme på, at folk er ikke bare motivert av materialistisk selvopptatthet, eller av tilhørighet til en sosial og politisk gruppe. Av og til ønsker folk å være autonome skapninger, de ønsker å være frie. Å si til slike folk, “Det du gjør er dumt”, “det du gjør er irrasjonelt,” “det du gjør er umoralsk,” kan ha den paradoksale effekten av å motivere dem til å gjøre nøyaktig det du ønsket de ikke skulle gjøre.
The second lesson of perversity has to do with our everyday lives. A lot of perversity is awful. I think the world would be better off without it. But I think we've seen a little bit that perversity could be funny. It could be clever. I think it can make the world a better place. And so I guess I'd suggest that a life with a little bit of perversity in it, a life where sometimes you put your finger into your friend's ice cream, is a life that's a lot more interesting.
Den andre lærdommen fra perversitet har med hverdagen å gjøre. Mye perversitet er forferdelig. Jeg tror verden ville vært bedre uten. Men jeg tror vi ser litt at perversitet kan være morsomt. Det kan være smart. Jeg tror det kan gjøre verden til et bedre sted. Så jeg foreslår at et liv med litt perversitet i det, et liv hvor du noen ganger stikker fingeren i din venns iskrem, er et liv som er mye mer interessant.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)