There's a poem written by a very famous English poet at the end of the 19th century. It was said to echo in Churchill's brain in the 1930s. And the poem goes: "On the idle hill of summer, lazy with the flow of streams, hark I hear a distant drummer, drumming like a sound in dreams, far and near and low and louder on the roads of earth go by, dear to friend and food to powder, soldiers marching, soon to die." Those who are interested in poetry, the poem is "A Shropshire Lad" written by A.E. Housman.
På slutten av det 19. århundre ble det skrevet et dikt av en kjent engelsk dikter. Det ble sagt at den gikk igjen i hodet til Churchill i 1930 årene. Og diktet lyder noe som: ”På sommerens ensomme berg, lat i den flytende strømmen, hark, jeg hører en fjern trommeslager, trommende som en lyd i drømmen, fjern og nær og lav og høyere på jordens veier går forbi, kjær til venn og mat til pulver, soldater marsjerer, for snart å dø." For de som er interessert i poesi, dette diktet er ”A Shropshire Lad”, skrevet a A. E. Housman.
But what Housman understood, and you hear it in the symphonies of Nielsen too, was that the long, hot, silvan summers of stability of the 19th century were coming to a close, and that we were about to move into one of those terrifying periods of history when power changes. And these are always periods, ladies and gentlemen, accompanied by turbulence, and all too often by blood.
Men, det som Housman forsto, og du hører det også i symfoniene til Nielsen, var at de lange, varme, silvane somrene med stabilitet i det 19. århundre var snart ved veiens ende, og at vi var på vei inn i en av de skumle historiske periodene når makten skiftes. Og, mine damer og herrer, dette er alltid perioder etterfulgt av turbulens og alt for ofte, blod.
And my message for you is that I believe we are condemned, if you like, to live at just one of those moments in history when the gimbals upon which the established order of power is beginning to change and the new look of the world, the new powers that exist in the world, are beginning to take form. And these are -- and we see it very clearly today -- nearly always highly turbulent times, highly difficult times, and all too often very bloody times. By the way, it happens about once every century.
Mitt budskap til dere er at jeg tror at vi er fordømte, om du vil, til å leve i en av de historiske periodene når den etablerte maktordenen er på vei til å forandres og verdens nye utseende, de nye maktene som eksisterer i verden, begynner å ta form. Og disse er – og vi ser det helt klart i dag – nesten alltid tider fylt med turbulens, svært vanskelige tider, og alt for ofte blodige tider. Og forresten, det skjer omtrent hvert århundre.
You might argue that the last time it happened -- and that's what Housman felt coming and what Churchill felt too -- was that when power passed from the old nations, the old powers of Europe, across the Atlantic to the new emerging power of the United States of America -- the beginning of the American century. And of course, into the vacuum where the too-old European powers used to be were played the two bloody catastrophes of the last century -- the one in the first part and the one in the second part: the two great World Wars. Mao Zedong used to refer to them as the European civil wars, and it's probably a more accurate way of describing them.
Du kan argumentere at den siste gangen det skjedde -- og det er dét Housman så vel som Churchill følte -- var at når makten blir overført fra de gamle nasjonene, de gamle Europeiske maktene, over Atlanteren til den nyvoksende makten i USA -- begynnelsen på det amerikanske århundre. Og, selvfølgelig, inn i vakumet der de alt for gamle europeiske kreftene pleide å være spilte det ut i de to blodige katastrofene i det forrige århundret -- en i den første delen og en i den andre delen: de to store verdenskrigene. Mao Zedong pleide å referere til dem som de europeiske borgerkrigene, noe som sannsynligvis er en mer nøyaktig betegnelse.
Well, ladies and gentlemen, we live at one of those times. But for us, I want to talk about three factors today. And the first of these, the first two of these, is about a shift in power. And the second is about some new dimension which I want to refer to, which has never quite happened in the way it's happening now. But let's talk about the shifts of power that are occurring to the world. And what is happening today is, in one sense, frightening because it's never happened before. We have seen lateral shifts of power -- the power of Greece passed to Rome and the power shifts that occurred during the European civilizations -- but we are seeing something slightly different. For power is not just moving laterally from nation to nation. It's also moving vertically.
Så, mine damer og herrer, vi lever i en av de periodene. Men for oss vil jeg snakke om tre faktorer i dag. Den første av disse, de første to av disse, handler om et maktskifte. Og den andre handler om en ny dimensjon som jeg vil referere til, som aldri helt har spilt seg ut som den gjør nå. Men la oss snakke om maktskiftene som foregår i verden. Det som skjer i dag er, på en måte, skremmende fordi det aldri har skjedd før. Vi har sett laterale maktskifter -- den greske makten videreført til romerne og maktskiftene som foregikk under de europeiske sivilisasjonene -- men vi er vitner til noe litt annerledes nå. For makten beveger seg ikke bare lateralt, fra nasjon til nasjon. Den beveger seg vertikalt også.
What's happening today is that the power that was encased, held to accountability, held to the rule of law, within the institution of the nation state has now migrated in very large measure onto the global stage. The globalization of power -- we talk about the globalization of markets, but actually it's the globalization of real power. And where, at the nation state level that power is held to accountability subject to the rule of law, on the international stage it is not. The international stage and the global stage where power now resides: the power of the Internet, the power of the satellite broadcasters, the power of the money changers -- this vast money-go-round that circulates now 32 times the amount of money necessary for the trade it's supposed to be there to finance -- the money changers, if you like, the financial speculators that have brought us all to our knees quite recently, the power of the multinational corporations now developing budgets often bigger than medium-sized countries. These live in a global space which is largely unregulated, not subject to the rule of law, and in which people may act free of constraint.
Det som skjer i dag er at den makten som før var begrenset, måtte holdes til ansvar, holde seg til lovverket, innenfor nasjonalstatens institusjon, har nå migrert i stor grad til den globale arenaen. Maktens globalisering -- vi snakker om markedsglobalisering, men det er faktisk globaliseringen av den reelle makten. Hvor, på nasjonalstatens nivå, makten er holdt ansvarlig og underlagt lovverket, men ikke på det internasjonale nivået. Den internasjonale arenaen og den globale arenaen, hvor makten nå ligger: Internettets makt, satellitt kringkasternes makt, pengevekslernes makt -- denne svære pengekarusellen som sirkulerer 32 ganger den nødvendige pengesummen for handelen som den i utgangspunktet skal finansiere -- pengevekslerne, om du vil, finansspekulantene som har dratt oss alle til grunne i det siste, de multinasjonale selskapenes makt som nå utvikler budsjetter ofte større enn mellomstore land. Disse bor i et globalt rom som er høyst uregulert, ikke underlagt noen som helst lovverk. og der folk kan handle med fritt spillerom.
Now that suits the powerful up to a moment. It's always suitable for those who have the most power to operate in spaces without constraint, but the lesson of history is that, sooner or later, unregulated space -- space not subject to the rule of law -- becomes populated, not just by the things you wanted -- international trade, the Internet, etc. -- but also by the things you don't want -- international criminality, international terrorism. The revelation of 9/11 is that even if you are the most powerful nation on earth, nevertheless, those who inhabit that space can attack you even in your most iconic of cities one bright September morning. It's said that something like 60 percent of the four million dollars that was taken to fund 9/11 actually passed through the institutions of the Twin Towers which 9/11 destroyed. You see, our enemies also use this space -- the space of mass travel, the Internet, satellite broadcasters -- to be able to get around their poison, which is about destroying our systems and our ways.
Ja, det er jo beleilig for makthaverne, helt til et punkt. Det er alltid beleilig for de som har mest makt, å kunne operere uten begrensinger, men historieleksen er at, før eller siden, vil uregulert handlingsrom -- handlingsrom uten lovverk -- bli befolket, ikke bare av ting du ønsket -- internasjonal handel, internett, osv. -- men også av de tingene du ikke ville ha -- internasjonal kriminalitet, internasjonal terrorisme. Åpenbaringen etter 9. september er at selv om du er verdens mektigste nasjon, så kan uansett, de som befolker det rommet likevel angripe deg, til og med i den mest ikoniske byen din, en september morgen. Det blir sagt at noe som 60 prosent av de fire millioner dollarene som ble brukt til å støtte angrepet faktisk ble overført via pengeinstitusjoner i Tvillingtårnene, som ble ødelagt 9. september. Der ser dere, våre fiender bruker også dette rommet -- dette rommet til massereiser, internettet, satellitt kringkasting -- for å komme seg rundt giften deres, som holder på å ødelegge våre systemer og måter.
Sooner or later, sooner or later, the rule of history is that where power goes governance must follow. And if it is therefore the case, as I believe it is, that one of the phenomenon of our time is the globalization of power, then it follows that one of the challenges of our time is to bring governance to the global space. And I believe that the decades ahead of us now will be to a greater or lesser extent turbulent the more or less we are able to achieve that aim: to bring governance to the global space.
Før eller siden, før eller siden, vil den historiske regelen bevises, at der makt går kommer også styring. Det er derfor, i dette tilfellet, at jeg tror at et av vår tids fenomener er globaliseringen av makt. Da er vår tids utfordring å innføre styring i dette globale rommet. Jeg tror at tiårene foran oss nå vil vise seg å være, mer eller mindre, turbulente. i den grad vi klarer å oppnå vårt mål: å innføre styring i det globale rom.
Now notice, I'm not talking about government. I'm not talking about setting up some global democratic institution. My own view, by the way, ladies and gentlemen, is that this is unlikely to be done by spawning more U.N. institutions. If we didn't have the U.N., we'd have to invent it. The world needs an international forum. It needs a means by which you can legitimize international action. But when it comes to governance of the global space, my guess is this won't happen through the creation of more U.N. institutions. It will actually happen by the powerful coming together and making treaty-based systems, treaty-based agreements, to govern that global space.
Legg spesielt merke til at jeg ikke snakker om regjering. Jeg snakker ikke om å innføre en global demokratisk institusjon. I mine egne øyne, damer og herrer, er dette lite sannsynlig gjennomført ved å gyte flere institusjoner innenfor FN. Hvis vi ikke hadde FN hadde vi måttet finne det opp. Verden trenger et internasjonalt forum. Den trenger et organ som kan legitimisere internasjonale handlinger. Men når det kommer til styring i det globale rom, tipper jeg at dette ikke vil oppstå gjennom nyutviklede FN institusjoner. Det vil faktisk skje ved en kraftfull samling av mennesker og i dannelsen av nye traktatbaserte systemer, traktatbaserte avtaler, som kan regjere det globale rommet.
And if you look, you can see them happening, already beginning to emerge. The World Trade Organization: treaty-based organization, entirely treaty-based, and yet, powerful enough to hold even the most powerful, the United States, to account if necessary. Kyoto: the beginnings of struggling to create a treaty-based organization. The G20: we know now that we have to put together an institution which is capable of bringing governance to that financial space for financial speculation. And that's what the G20 is, a treaty-based institution.
Og, hvis du ser nøye etter, kan du se at dette har begynt å skje, det begynner å vokse frem. Verdens Handels Organisasjon: traktatbasert organisasjon, totalt traktatbasert, og likevel, mektig nok til å holde de mektigste, USA, i sjakk om nødvendig. Kyoto: begynnelsen på en kamp om å lage en traktatbasert organisasjon. G20: vi vet nå at vi må samle en institusjon som kan muliggjøre styring i det finansielle rommet for finansiell spekulasjon. Og det er G20, en traktatbasert institusjon.
Now there's a problem there, and we'll come back to it in a minute, which is that if you bring the most powerful together to make the rules in treaty-based institutions, to fill that governance space, then what happens to the weak who are left out? And that's a big problem, and we'll return to it in just a second.
Det er et problem midt opp i dette og vi kommer tilbake til det om et øyeblikk, det er det at hvis du samler de mektigste sammen for å lage reglene i en traktatbasert institusjon, for å fylle det rommet med styring, hva vil da skje med de svakeste som blir holdt utenfor? Og det er et stort problem, som vi straks kommer tilbake til.
So there's my first message, that if you are to pass through these turbulent times more or less turbulently, then our success in doing that will in large measure depend on our capacity to bring sensible governance to the global space. And watch that beginning to happen. My second point is, and I know I don't have to talk to an audience like this about such a thing, but power is not just shifting vertically, it's also shifting horizontally.
Så, det var det første budskapet mitt, at hvis du skal komme gjennom disse turbulente tidene, mer eller mindre turbulent, så vil vår suksess i å få det til i stor grad, avhenge av vår kapasitet til å overføre fornuftig styring inn i det globale rom. Og se på den begynnelsen skje. Mitt andre poeng er at, og jeg vet at jeg ikke må snakke med et publikum som dere om dette, men maktskiftet foregår ikke bare loddrett, men også vannrett.
You might argue that the story, the history of civilizations, has been civilizations gathered around seas -- with the first ones around the Mediterranean, the more recent ones in the ascendents of Western power around the Atlantic. Well it seems to me that we're now seeing a fundamental shift of power, broadly speaking, away from nations gathered around the Atlantic [seaboard] to the nations gathered around the Pacific rim. Now that begins with economic power, but that's the way it always begins. You already begin to see the development of foreign policies, the augmentation of military budgets occurring in the other growing powers in the world. I think actually this is not so much a shift from the West to the East; something different is happening.
Du kan argumentere at historien, historien om sivilisasjoner, har alltid dreid seg om sivilisasjoner rundt sjø, langs kysten -- med de første rundt Middelhavet, de nyere tilfellene er etterkommerne til vestlige makter rundt atlanteren. Det virker på meg som vi nå er vitne til et fundamentalt maktskifte, stort sett, bort fra nasjoner som samlet seg rundt Atlanteren til nasjoner som omringer Stillehavet. Det begynner med økonomiske makt, men det gjør det jo alltid. Du begynner allerede å se utviklingen i utenrikspolitikk, veksten i militære budsjetter, som foregår i de voksende maktene i verden. Jeg tror faktisk ikke dette dreier seg så mye om et skifte fra Vest til Øst; men at det er noe annet som skjer.
My guess is, for what it's worth, is that the United States will remain the most powerful nation on earth for the next 10 years, 15, but the context in which she holds her power has now radically altered; it has radically changed. We are coming out of 50 years, most unusual years, of history in which we have had a totally mono-polar world, in which every compass needle for or against has to be referenced by its position to Washington -- a world bestrode by a single colossus. But that's not a usual case in history. In fact, what's now emerging is the much more normal case of history. You're beginning to see the emergence of a multi-polar world.
For det det er verdt, vil jeg påstå, at USA fortsatt vil være den mektigste nasjonen på jordkloden de neste 10, 15 årene, men den konteksten hvor hun er makthavende har forandret seg radikalt. Vi kommer ut av 50 år, veldig uvanlige år, en periode der vi har hatt en totalt mono-polar verden, der hver eneste kompassnål for eller imot har blitt referert i forhold til sin posisjon til Washington -- en verden som har hatt en enkel kaptein. Men det er ikke vanlig i historien. Det som vokser frem nå er faktisk mer karakteristisk for historien. Vi begynner å se en fremvekst av en multipolar verden.
Up until now, the United States has been the dominant feature of our world. They will remain the most powerful nation, but they will be the most powerful nation in an increasingly multi-polar world. And you begin to see the alternative centers of power building up -- in China, of course, though my own guess is that China's ascent to greatness is not smooth. It's going to be quite grumpy as China begins to democratize her society after liberalizing her economy. But that's a subject of a different discussion. You see India, you see Brazil. You see increasingly that the world now looks actually, for us Europeans, much more like Europe in the 19th century.
Hittil, har USA hatt en dominerende funksjon i verden. De vil fortsette å være den mektigste nasjonen, men de vil være den mektigste nasjonen i en verden som i økende grad blir flerpolar. Og vi begynner å se alternative maktsentre vokse frem -- i Kina, selvfølgelig, selv om jeg antar at Kinas vekst til storhet ikke vil være en glatt vei. Det vil være grettent i det Kina begynner å demokratisere samfunnet etter å liberalisere økonomien. Men det er en annen diskusjon. Vi ser India, Brazil. Vi ser nå at verden ser faktisk, for oss Europeere, ut som Europa i det 19. århundre.
Europe in the 19th century: a great British foreign secretary, Lord Canning, used to describe it as the "European concert of powers." There was a balance, a five-sided balance. Britain always played to the balance. If Paris got together with Berlin, Britain got together with Vienna and Rome to provide a counterbalance. Now notice, in a period which is dominated by a mono-polar world, you have fixed alliances -- NATO, the Warsaw Pact. A fixed polarity of power means fixed alliances. But a multiple polarity of power means shifting and changing alliances. And that's the world we're coming into, in which we will increasingly see that our alliances are not fixed. Canning, the great British foreign secretary once said, "Britain has a common interest, but no common allies." And we will see increasingly that even we in the West will reach out, have to reach out, beyond the cozy circle of the Atlantic powers to make alliances with others if we want to get things done in the world.
Europa i det 19. århundre: et stort britisk utenrikssekretariat, Lord Canning, pleide å beskrive det som den “europeiske maktkonserten.” Det var en balanse, en femsidig balanse. Storbritannia spilte alltid til balansen. Hvis Paris samlet seg med Berlin, ville Storbritannia samlet seg med Wien og Roma for å gi en motbalanse. Legg merke til, i en periode dominert av en monopolar verden, der du har klare allianser -- NATO, Warsawatraktaten. En klar maktpolaritet betyr også klare allianser. Men, en flerpolar maktfordeling betyr forandrende og skiftende allianser. Og det er den verden vi holder på å bli, der vi i økende grad ser at våre allianser ikke er faste. Canning, en stor britisk utenriksminister, sa en gang, ”Storbritannia har en felles interesse, men ingen felles allierte.” Og vi vil se mer og mer av at vi i Vesten kommer til å strekke oss, må strekke oss, forbi den behagelige sirkelen av atlantermakter for å alliere oss med andre, hvis vi vil få ting gjort i verden.
Note, that when we went into Libya, it was not good enough for the West to do it alone; we had to bring others in. We had to bring, in this case, the Arab League in. My guess is Iraq and Afghanistan are the last times when the West has tried to do it themselves, and we haven't succeeded. My guess is that we're reaching the beginning of the end of 400 years -- I say 400 years because it's the end of the Ottoman Empire -- of the hegemony of Western power, Western institutions and Western values. You know, up until now, if the West got its act together, it could propose and dispose in every corner of the world. But that's no longer true. Take the last financial crisis after the Second World War. The West got together -- the Bretton Woods Institution, World Bank, International Monetary Fund -- the problem solved. Now we have to call in others. Now we have to create the G20. Now we have to reach beyond the cozy circle of our Western friends.
Legg merke til at da vi dro til Libya, var det ikke bra nok for Vesten å gjøre det alene, vi måtte ta med oss andre. Vi måtte, i dette tilfelle, få med oss den Arabiske Liga. Jeg tipper at Iraq og Afghanistan blir de siste tilfellene der Vesten prøver å gjøre det selv, og vi har ikke fått det til. Jeg tipper at vi nærrmer oss begynnelsen på slutten av 400 år -- jeg sier 400 år fordi det er slutten på det Ottomanske Imperiet -- slutten på den hegemoniske Vestlige makten, Vestlige institusjoner og Vestlige verdier. Vet du, helt til nå, hvis Vesten hadde skjerpet seg, kunne det ha foreslått og forkastet i hvert bidige hjørne i verden. Men det er ikke lenger sant. Ta den siste finanskrisen etter andre verdenskrig. Vesten kom -- Bretton Woods institusjonen, Verdensbanken, det Internasjonale Pengeforbundet -- problemet løst. Nå må vi dra nytte av andre. Nå må vi etablere G20. Nå må vi strekke oss ut og forbi den behagelige sirkelen av Vestlige venner.
Let me make a prediction for you, which is probably even more startling. I suspect we are now reaching the end of 400 years when Western power was enough. People say to me, "The Chinese, of course, they'll never get themselves involved in peace-making, multilateral peace-making around the world." Oh yes? Why not? How many Chinese troops are serving under the blue beret, serving under the blue flag, serving under the U.N. command in the world today? 3,700. How many Americans? 11. What is the largest naval contingent tackling the issue of Somali pirates? The Chinese naval contingent. Of course they are, they are a mercantilist nation. They want to keep the sea lanes open. Increasingly, we are going to have to do business with people with whom we do not share values, but with whom, for the moment, we share common interests. It's a whole new different way of looking at the world that is now emerging.
La meg gi deg en spådom som er sannsynligvis enda mer rystende. Jeg mistenker at vi nærmer oss slutten på 400 år der Vestlig makt var nok. Folk sier til meg, ”Kineserne kommer selvfølgelig, aldri til å involvere seg i fredsmekling, multilateral fredsmekling verden rundt.” Ikke det? Hvorfor ikke? Hvor mange kinesiske tropper i den blå hatten, med det blå flagget, tjener under FNs kommando i verden i dag? 3,700. Hvor mange amerikanere? 11. Hvilken er den største marine utsendelsen som bekjemper somaliske pirater? Den kinesiske marinen. Selvfølgelig er de det, de er en merkantil nasjon. De vil holde sjøveiene åpne. Vi vil i økende grad måtte gjøre forretninger med folk som vi ikke deler verdiene til, men som vi, for tiden, har felles interesser med. Det vokser frem en helt ny måte♪ å se verden på.
And here's the third factor, which is totally different. Today in our modern world, because of the Internet, because of the kinds of things people have been talking about here, everything is connected to everything. We are now interdependent. We are now interlocked, as nations, as individuals, in a way which has never been the case before, never been the case before. The interrelationship of nations, well it's always existed. Diplomacy is about managing the interrelationship of nations. But now we are intimately locked together. You get swine flu in Mexico, it's a problem for Charles de Gaulle Airport 24 hours later. Lehman Brothers goes down, the whole lot collapses. There are fires in the steppes of Russia, food riots in Africa.
Og her er den tredje faktoren, som er helt annerledes. I vår moderne verden i dag, pga internett, pga den type ting folk her har snakket om, er alt koblet til alt. Vi er gjensidig avhengige nå. Vi er gjensidig låst sammen, som nasjoner, som individer, på en måte som vi aldri har sett før. som vi aldri har sett før. Dette tverrforholdet av nasjoner, har jo alltids eksistert. Diplomati handler om å administrere forholdene på tvers av nasjoner. Men nå er vi låst sammen mer intimt. Du får svineinfluensa i Mexico, og det er et problem på Charles de Gaulle flyplassen 24 timer senere. Lehman Brothers går nedenom, resten kollapser. Det er branner i Russland og matopptøyer i Afrika.
We are all now deeply, deeply, deeply interconnected. And what that means is the idea of a nation state acting alone, not connected with others, not working with others, is no longer a viable proposition. Because the actions of a nation state are neither confined to itself, nor is it sufficient for the nation state itself to control its own territory, because the effects outside the nation state are now beginning to affect what happens inside them.
Nå er vi alle dypt, dypt, dypt koblet sammen på tvers av hverandre. Og det betyr at ideen om at en nasjonalstat som handler på egenhånd, ikke koblet til andre, som ikke samarbeider med andre, er ikke lenger et levedyktig alternativ. Fordi handlingene til en stat er ikke lenger begrenset til seg selv, og det er heller ikke nok for en nasjonalstat å kontrollere sine egne territorier, fordi effektene på utsiden av nasjonalstaten vil nå påvirke hva som skjer på innsiden av dem.
I was a young soldier in the last of the small empire wars of Britain. At that time, the defense of my country was about one thing and one thing only: how strong was our army, how strong was our air force, how strong was our navy and how strong were our allies. That was when the enemy was outside the walls. Now the enemy is inside the walls. Now if I want to talk about the defense of my country, I have to speak to the Minister of Health because pandemic disease is a threat to my security, I have to speak to the Minister of Agriculture because food security is a threat to my security, I have to speak to the Minister of Industry because the fragility of our hi-tech infrastructure is now a point of attack for our enemies -- as we see from cyber warfare -- I have to speak to the Minister of Home Affairs because who has entered my country, who lives in that terraced house in that inner city has a direct effect on what happens in my country -- as we in London saw in the 7/7 bombings. It's no longer the case that the security of a country is simply a matter for its soldiers and its ministry of defense. It's its capacity to lock together its institutions.
Jeg var en ung soldat i den siste av det britiske imperiets små kriger. På den tiden handlet forsvaret til landet mitt om en ting, og kun den ene tingen: hvor sterk hæren vår var, hvor sterkt luftforsvaret var, hvor sterk marinen var og hvor sterke var våre allierte. Det var når fienden var på utsiden av grensene. Nå er fienden på innsiden. Nå, hvis jeg vil snakke om å forsvare landet mitt må jeg snakke med Helseministeren, fordi pandemiske sykdommer er en trussel til min sikkerhet, jeg må snakke med Landbruksministeren fordi matsikkerhet er en trussel til min sikkerhet, jeg må snakke med Industriministeren fordi sårbarheten til vår høyteknologiske infrastruktur er nå et mål for angrep fra fiendene våre -- som vi ser gjennom cyberkrigføring -- jeg må snakke med Innenriksministeren fordi den som har kommet inn i landet og den som bor i terrasseblokken i indre sentrum har en direkte effekt på hva som skjer i landet mitt -- som vi så i London under 7. juli bombingene. Det er ikke lenger snakk om at sikkerheten i et land angår soldater og Forsvarsdepartementet. Det er kapasiteten til å samarbeide på tvers av institusjonene.
And this tells you something very important. It tells you that, in fact, our governments, vertically constructed, constructed on the economic model of the Industrial Revolution -- vertical hierarchy, specialization of tasks, command structures -- have got the wrong structures completely. You in business know that the paradigm structure of our time, ladies and gentlemen, is the network. It's your capacity to network that matters, both within your governments and externally.
Dette forteller oss noe veldig viktig. Det forteller oss faktisk at, regjeringene våre, konstruert loddrett, basert på den økonomiske modellen etter den Industrielle Revolusjonen -- loddrett hierarki, spesialiserte arbeidsoppgaver, kommandostrukturer -- har fått helt feil struktur. Dere i business vet at paradigmestrukturen i vår tid, mine damer og herrer, er nettverk. Det er din kapasitet til å danne nettverk som teller, både innenfor regjeringen din og eksternt.
So here is Ashdown's third law. By the way, don't ask me about Ashdown's first law and second law because I haven't invented those yet; it always sounds better if there's a third law, doesn't it? Ashdown's third law is that in the modern age, where everything is connected to everything, the most important thing about what you can do is what you can do with others. The most important bit about your structure -- whether you're a government, whether you're an army regiment, whether you're a business -- is your docking points, your interconnectors, your capacity to network with others. You understand that in industry; governments don't.
Så, her kommer Ashdowns tredje lov. Og forresten, ikke spør meg om Ashdowns først og andre lov, for de har jeg ikke funnet opp enda; det høres alltid bedre ut når det er en tredje lov, eller hva? Ashdowns tredje lov er at i den moderne tidsalder, der alt er koblet til alt, er det viktigste du kan gjøre hva du kan gjøre med andre. Den viktigste delen av strukturen din -- om du er en regjering, et regime i hæren, eller i business -- er dine samlingspunkter, punkter som du kan kobles til, din kapasitet til å danne nettverk med andre. Næringslivet har forstått det; regjeringene har ikke.
But now one final thing. If it is the case, ladies and gentlemen -- and it is -- that we are now locked together in a way that has never been quite the same before, then it's also the case that we share a destiny with each other. Suddenly and for the very first time, collective defense, the thing that has dominated us as the concept of securing our nations, is no longer enough. It used to be the case that if my tribe was more powerful than their tribe, I was safe; if my country was more powerful than their country, I was safe; my alliance, like NATO, was more powerful than their alliance, I was safe. It is no longer the case. The advent of the interconnectedness and of the weapons of mass destruction means that, increasingly, I share a destiny with my enemy.
Men nå, en siste ting. Hvis dette er tilfelle, mine damer og herrer -- og det er det -- at vi nå er låst sammen på en måte som vi aldri før har vært, så er det også tilfelle at vi deler en felles skjebne. Plutselig og for første gang, har kollektivt forsvar, den tingen som har dominert vårt konsept av hva det vil si å sikre våre nasjoner, kommet til kort. Før var det tilfellet at hvis min stamme var sterkere enn deres stamme så var jeg trygg; hvis mitt land var sterkere enn deres land så var jeg trygg; hvis min allianse som for eksempel NATO var mektigere enn deres allianse, var jeg trygg. Dette er ikke lenger tilfellet. Åpenbaringene av vår tilknytning på tvers og av masseødeleggelsesvåpen betyr at jeg deler, i økende grad, skjebne med min fiende.
When I was a diplomat negotiating the disarmament treaties with the Soviet Union in Geneva in the 1970s, we succeeded because we understood we shared a destiny with them. Collective security is not enough. Peace has come to Northern Ireland because both sides realized that the zero-sum game couldn't work. They shared a destiny with their enemies. One of the great barriers to peace in the Middle East is that both sides, both Israel and, I think, the Palestinians, do not understand that they share a collective destiny. And so suddenly, ladies and gentlemen, what has been the proposition of visionaries and poets down the ages becomes something we have to take seriously as a matter of public policy.
Da jeg var diplomat og forhandlet nedrustningsavtaler med Sovjetunionen i Geneve på 70 tallet, klarte vi å få gjennomslag fordi vi forstod at vi delte skjebne med dem. Kollektiv sikkerhet er ikke nok. Nord-Irland har fått fred fordi begge sidene innså at null-sum spillet ikke fungerte. De delte skjebne med fiendene sine. En av de største barrierene til Midtøsten er at begge sider, både Israel og Palestinerne, mener jeg, forstår ikke at de deler en kollektiv skjebne. Og så plutselig, mine damer og herrer, det som har vært forsynet til visjonærer og diktere gjennom tidene blir til noe vi må se på som en alvorlig sak innenfor offentlig forvaltning og lovgivning.
I started with a poem, I'll end with one. The great poem of John Donne's. "Send not for whom the bell tolls." The poem is called "No Man is an Island." And it goes: "Every man's death affected me, for I am involved in mankind, send not to ask for whom the bell tolls, it tolls for thee." For John Donne, a recommendation of morality. For us, I think, part of the equation for our survival.
Jeg begynte med et dikt, så jeg avslutter med et. Det flotte diktet til John Donne. ”Hent ikke den som bjellen ringer etter.” Diktet heter "Ingen Mann er en Øy." og går som dette: ”Et hvert menneskes død påvirket meg, for jeg er en del av menneskeheten, hent ikke den som bjellen ringer etter, den ringer etter Dem. For John Donne var dette en oppskrift på moralitet. For oss, tror jeg, det er en del av ligningen til vår overlevelse.
Thank you very much.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)