The things we make have one supreme quality -- they live longer than us. We perish, they survive; we have one life, they have many lives, and in each life they can mean different things. Which means that, while we all have one biography, they have many.
Ting vi lager har én suveren kvalitet -- de eksisterer lengre enn oss. Vi forsvinner, de overlever; vi har ett liv, mens de har mange liv, og i hvert liv kan de ha forskjellig betydning. Mens vi har en biografi, har de flere.
I want this morning to talk about the story, the biography -- or rather the biographies -- of one particular object, one remarkable thing. It doesn't, I agree, look very much. It's about the size of a rugby ball. It's made of clay, and it's been fashioned into a cylinder shape, covered with close writing and then baked dry in the sun. And as you can see, it's been knocked about a bit, which is not surprising because it was made two and a half thousand years ago and was dug up in 1879. But today, this thing is, I believe, a major player in the politics of the Middle East. And it's an object with fascinating stories and stories that are by no means over yet.
I dag vil jeg snakke om historien, biografien - eller snarere biografiene, til en bestemt gjenstand, en bemerkelsesverdig ting. Vi er vel enige om at den ikke gjør så mye ut av seg. Den er på størrelse med en rugby-ball. Den er gjort av leire, og den er blitt formet til en sylinder, tettpakket med skrift, og så blitt tørket i sola. Du kan se at den fått litt hard medfart, ikke så overraskende, da den ble lagd for to tusen fem hundre år siden, og ble gravd frem i 1879. Men denne tingen er i dag en stor brikke i Midtøstens politikk. Det er en gjenstand med facinerende fortellinger, fortellinger som på ingen måte er avsluttet enda.
The story begins in the Iran-Iraq war and that series of events that culminated in the invasion of Iraq by foreign forces, the removal of a despotic ruler and instant regime change. And I want to begin with one episode from that sequence of events that most of you would be very familiar with, Belshazzar's feast -- because we're talking about the Iran-Iraq war of 539 BC. And the parallels between the events of 539 BC and 2003 and in between are startling. What you're looking at is Rembrandt's painting, now in the National Gallery in London, illustrating the text from the prophet Daniel in the Hebrew scriptures. And you all know roughly the story.
Fortellingen begynner med krigen mellom Iran og Irak, og rekken av hendelser som kuliminerte med invasjonen av Irak av utenlandske styrker, avsettelsen av en despot av en hersker, og omgående endring av regime. Jeg vil begynne med en av disse hendelsene som skjedde som de fleste av dere kjenner godt til Belsassars gjestebud -- for det er snakk om krigen mellom Iran og Irak i år 539 f.Kr. Paralellene mellom hendelsene i 539 f.Kr og frem til 2003 er oppsiktsvekkende. Vi ser her et bilde av Rembrandt, i dag utstilt i National Gallery i London, som viser teksten fra profeten Daniels bok fra det gamle testamentet. Dere har alle hørt om historien.
Belshazzar, the son of Nebuchadnezzar, Nebuchadnezzar who'd conquered Israel, sacked Jerusalem and captured the people and taken the Jews back to Babylon. Not only the Jews, he'd taken the temple vessels. He'd ransacked, desecrated the temple. And the great gold vessels of the temple in Jerusalem had been taken to Babylon. Belshazzar, his son, decides to have a feast. And in order to make it even more exciting, he added a bit of sacrilege to the rest of the fun, and he brings out the temple vessels. He's already at war with the Iranians, with the king of Persia.
Belsassar, Nabonids sønn, Nabonid, som bekjempet Israel og plyndret Jerusalem, samlet folket, og førte jødene tilbake til Babylon. Ikke bare jødene, han tok også tempelets relikvier. Han plyndret og vanhelliget tempelet. De enorme forgylte relikviene som tilhørte tempelet i Jerusalem ble ført til Babylon. Sønnen Balsassar bestemte seg for gjestebud. Og for å gjøre det enda mer spennende, la han helligbrøde til moroa, og han henter ut tempelets fartøy. Han er allerede i krig med iranerne, med kongen av Persia.
And that night, Daniel tells us, at the height of the festivities a hand appeared and wrote on the wall, "You are weighed in the balance and found wanting, and your kingdom is handed over to the Medes and the Persians." And that very night Cyrus, king of the Persians, entered Babylon and the whole regime of Belshazzar fell. It is, of course, a great moment in the history of the Jewish people. It's a great story. It's story we all know. "The writing on the wall" is part of our everyday language. What happened next was remarkable, and it's where our cylinder enters the story.
Og Daniel forteller, at denne natta når festlighetene er på topp, dukket det opp en hånd som skrev på veggen. “Du er veid på vekten og funnet for lett, og riket ditt er gitt til Mederne og Perserne.” Og akkurat denne natta ankom Kyros, Persernes konge, Babylon, og Balsassars regime kollaspet. Dette er selvsagt et stort øyeblikk i det jødiske folks historie. Det er en stor fortelling, som vi alle kjenner til. “Skriften på veggen” er en del av vår dagligtale. Det som så skjedde var bemerkelsesverdig, og det er her sylinderen vår kommer inn i bildet.
Cyrus, king of the Persians, has entered Babylon without a fight -- the great empire of Babylon, which ran from central southern Iraq to the Mediterranean, falls to Cyrus. And Cyrus makes a declaration. And that is what this cylinder is, the declaration made by the ruler guided by God who had toppled the Iraqi despot and was going to bring freedom to the people. In ringing Babylonian -- it was written in Babylonian -- he says, "I am Cyrus, king of all the universe, the great king, the powerful king, king of Babylon, king of the four quarters of the world." They're not shy of hyperbole as you can see. This is probably the first real press release by a victorious army that we've got. And it's written, as we'll see in due course, by very skilled P.R. consultants. So the hyperbole is not actually surprising.
Kyros, Persernes konge ankom Babylon uten kamp -- det storslagne riket Babylon, som strakte seg fra sørlige Irak til Middelhavet, tilfaller Kyros. Kyros kommer med en erklæring. Det er dette denne sylinderen handler om, erklæringen som ble skrevet av herskeren, veiledet av Gud, som hadde styrtet den irakiske despoten, og som skulle bringe frihet til folket. På klingende babylonsk -- det var skrevet på babylonsk -- sier han “jeg er Kyros, universets konge, den store kongen, den mektige kongen, Babylons konge, konge av de fire verdenshjørner.” De var ikke redde for å smøre tykt på. Dette er antageligvis den første nyhetsbullletinen vi har fra en seirende hær. Og det er skrevet av veldig dyktige PR-konsulenter. Så overdrivelsen er ikke akkurat overraskende.
And what is the great king, the powerful king, the king of the four quarters of the world going to do? He goes on to say that, having conquered Babylon, he will at once let all the peoples that the Babylonians -- Nebuchadnezzar and Belshazzar -- have captured and enslaved go free. He'll let them return to their countries. And more important, he will let them all recover the gods, the statues, the temple vessels that had been confiscated. All the peoples that the Babylonians had repressed and removed will go home, and they'll take with them their gods. And they'll be able to restore their altars and to worship their gods in their own way, in their own place. This is the decree, this object is the evidence for the fact that the Jews, after the exile in Babylon, the years they'd spent sitting by the waters of Babylon, weeping when they remembered Jerusalem, those Jews were allowed to go home. They were allowed to return to Jerusalem and to rebuild the temple.
Så hva er det den store kongen, den mektige kongen, kongen av de fire verdenshjørner, pønsker på? Han forteller videre, at med seieren over Babylon, vil han frigi alle som var fanget og undertrykt av Babylonerne Nabonid og Balsassar Han vil la de returnere til hjemlandet. Og enda viktigere, de skulle få tilbake gudene, statuene og tempelets relikvier som var konfiskert. Alle de folkene som babylonerne hadde undertrykt og fjernet skulle nå få dra hjem, og de skulle få med gudene sine. De får mulighet til å gjenoppbygge altere og dyrke sine guder på sin egen måte, på deres eget område. Dette er dekretet, objektet er beviset på at jødene, etter deres eksil i Babylon, alle årene ved elvebredden i Babylon, hvor de gråt når de mintes Jerusalem, disse jødene hadde nå lov til å dra hjem. De fikk lov til å returnere til Jerusalem og bygge opp igjen tempelet.
It's a central document in Jewish history. And the Book of Chronicles, the Book of Ezra in the Hebrew scriptures reported in ringing terms. This is the Jewish version of the same story. "Thus said Cyrus, king of Persia, 'All the kingdoms of the earth have the Lord God of heaven given thee, and he has charged me to build him a house in Jerusalem. Who is there among you of his people? The Lord God be with him, and let him go up.'" "Go up" -- aaleh. The central element, still, of the notion of return, a central part of the life of Judaism. As you all know, that return from exile, the second temple, reshaped Judaism. And that change, that great historic moment, was made possible by Cyrus, the king of Persia, reported for us in Hebrew in scripture and in Babylonian in clay.
Dette er et sentralt dokument i jødenes historie. Og i Esras bok i Krønikerne i Det Gamle Testamentet, er det fortalt klart og tydelig. Dette er den jødiske versjonen av den samme historien. “Derfor sa Kyros, Persernes konge, “Herren, himmelens gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden og han har befalt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem. Hvem av dere hører til hans folk? Herren Gud være med ham og la han dra opp” “Dra opp” -- Alikevel det sentrale element, av retur-begrepet, en sentral del av jødedommen. Som dere alle vet, denne tilbakekomsten fra eksil, det andre tempelet, omformet jødedommen. Og denne endrdingen, dette store historiske øyeblikket, var muliggjort av Kyros, Persernes konge, dokumentert skriftlig på hebraisk og på babylonsk i leire.
Two great texts, what about the politics? What was going on was the fundamental shift in Middle Eastern history. The empire of Iran, the Medes and the Persians, united under Cyrus, became the first great world empire. Cyrus begins in the 530s BC. And by the time of his son Darius, the whole of the eastern Mediterranean is under Persian control. This empire is, in fact, the Middle East as we now know it, and it's what shapes the Middle East as we now know it. It was the largest empire the world had known until then. Much more important, it was the first multicultural, multifaith state on a huge scale. And it had to be run in a quite new way. It had to be run in different languages. The fact that this decree is in Babylonian says one thing. And it had to recognize their different habits, different peoples, different religions, different faiths. All of those are respected by Cyrus.
To store tekster, men hva med politikken? Det som nå skjedde, var det grunnleggende skiftet i Midtøstens historie. Imperiet som bestod av Iran, Media og Persia, forent under Kyros, ble det første store verdensriket. Kyros’ epoke starter på 530-tallet f.Kr. Og på hans sønn Dareios’ tid, er området rundt det østre Middelhavet, under persisk herredømme. Dette riket tilsvarer dagens Midtøsten, og formet Midtøsten til hva det er i dag. Det var verdens største rike frem til da. Men viktigere, det var den første storskala multikulturelle og mulitreligiøse staten. Og den ble styrt på en helt ny måte. Den måtte ledes på forskjellige språk. Det faktum at dekretet er skrevet på babylonsk sier noe. De måtte anerkjenne forskjellige vaner, forskjellige folk, religioner og tro. Kyros respekterer alt dette.
Cyrus sets up a model of how you run a great multinational, multifaith, multicultural society. And the result of that was an empire that included the areas you see on the screen, and which survived for 200 years of stability until it was shattered by Alexander. It left a dream of the Middle East as a unit, and a unit where people of different faiths could live together. The Greek invasions ended that. And of course, Alexander couldn't sustain a government and it fragmented. But what Cyrus represented remained absolutely central.
Kyros lager en modell på hvordan man styrer et stort multinasjonalt og flerkulturelt-og religiøst samfunn. Dette resulterte i et rike som inkluderte områdene du ser på skjermen, og som overlevde i 200 år, frem til det ble ødelagt av Aleksander. Det ga en drøm om et forent Midtøsten, og en enhet hvor folk med forskjellig tro kunne leve sammen. De greske invasjonene endret dette. Aleksander klarte ikke å holde på en regjering, og den gikk i tusen knas. Men det som Kyros stod for forble helt klart sentralt.
The Greek historian Xenophon wrote his book "Cyropaedia" promoting Cyrus as the great ruler. And throughout European culture afterward, Cyrus remained the model. This is a 16th century image to show you how widespread his veneration actually was. And Xenophon's book on Cyrus on how you ran a diverse society was one of the great textbooks that inspired the Founding Fathers of the American Revolution. Jefferson was a great admirer -- the ideals of Cyrus obviously speaking to those 18th century ideals of how you create religious tolerance in a new state.
Den greske historikere Xenofon skrev boken “Kyros’ utdannelse” som introduserte Kyros som den store regenten. Og senere gjennom den europeiske kulturen forble Kyros rollemodellen. Dette er et bilde fra det 16. århundre som skal vise hvor omfattende hans ærbødighet faktisk var. Xenofons bok om Kyros, som viser hvordan man styrer et mangfoldig samfunn, var en av de store bøkene som inspirerte grunnleggerne av den amerikanske revolusjonen. Jefferson var en stor beundrer av Kyros’ idealer. Nå snakker vi om 1700-tallets idealer, om hvordan man skaper religionstoleranse i en ny stat.
Meanwhile, back in Babylon, things had not been going well. After Alexander, the other empires, Babylon declines, falls into ruins, and all the traces of the great Babylonian empire are lost -- until 1879 when the cylinder is discovered by a British Museum exhibition digging in Babylon. And it enters now another story. It enters that great debate in the middle of the 19th century: Are the scriptures reliable? Can we trust them? We only knew about the return of the Jews and the decree of Cyrus from the Hebrew scriptures. No other evidence. Suddenly, this appeared. And great excitement to a world where those who believed in the scriptures had had their faith in creation shaken by evolution, by geology, here was evidence that the scriptures were historically true. It's a great 19th century moment.
Men, tilbake i Babylon, gikk det ikke så bra. Etter Aleksander og de andre rikene, svinner Babylon og bare ruiner er tilbake. Alle spor etter det store Babylonske riket er tapt -- frem til 1879, da sylinderen ble oppdaget under British Museums utgravninger i Babylon. Og nå kommer en ny historie. Det er en stor debatt på midten av 1900-tallet: Er skriftene troverdige? Er de til å stole på? All informasjon vi hadde om jødenes tilbakekomst og Kyros’ dekret var fra Det gamle testamentet. Det fantes ikke andre bevis. Plutselig dukket denne opp. Stor spenning var knyttet til den verden hvor de som trodde på skriftene fikk satt sin tro på skapelsen på prøve med evolusjon og geologi, men her var beviset på at skriftene var historisk korrekte. Det var et stort øyeblikk på 1900-tallet.
But -- and this, of course, is where it becomes complicated -- the facts were true, hurrah for archeology, but the interpretation was rather more complicated. Because the cylinder account and the Hebrew Bible account differ in one key respect. The Babylonian cylinder is written by the priests of the great god of Bablyon, Marduk. And, not surprisingly, they tell you that all this was done by Marduk. "Marduk, we hold, called Cyrus by his name." Marduk takes Cyrus by the hand, calls him to shepherd his people and gives him the rule of Babylon. Marduk tells Cyrus that he will do these great, generous things of setting the people free. And this is why we should all be grateful to and worship Marduk.
Men -- og det er nå det blir komplisert -- fakta var sanne, hurra for arkeologien, men fortolkningen var heller mer komplisert. Fordi ordlyden på sylinderen og i det gamle testamentet er forskjellig på ett viktig område. Den babylonske sylinderen er skrevet av prestene til den store babylonske guden, Marduk. Og, ikke overraskende, forteller de at alt ar gjort av Marduk. “Marduk kalte Kyros til seg” Marduk holder hånda til Kyros, og befaler han å lede folket og herske i Babylon. Marduk sier til Kyros at han skal gjøre disse flotte tingene, og frigi folket. Og derfor burde vi alle være takknemlige, og tilbe Marduk.
The Hebrew writers in the Old Testament, you will not be surprised to learn, take a rather different view of this. For them, of course, it can't possibly by Marduk that made all this happen. It can only be Jehovah. And so in Isaiah, we have the wonderful texts giving all the credit of this, not to Marduk but to the Lord God of Israel -- the Lord God of Israel who also called Cyrus by name, also takes Cyrus by the hand and talks of him shepherding his people. It's a remarkable example of two different priestly appropriations of the same event, two different religious takeovers of a political fact.
De hebraiske forfatterne i det gamle testamentet, har, ikke overraskende, et annet syn på dette. De mener selvfølgelig at det ikke var Marduk som stod bak dette. Det kunne bare være Jehova. I Jesajas bok, har vi denne vidunderlige teksten som gir all ære til, ikke Marduk, men til Herren Gud av Israel -- Herren Gud av Israel, som også tilkalte Kyros, og holdt Kyros’ hånd og snakket om at han skulle lede folket. Dette er et oppsiktsvekkende eksempel på to forskjellige prestelige tilnærmelser av samme sak, to forskjellige religiøse overtakelser av et politisk fakta.
God, we know, is usually on the side of the big battalions. The question is, which god was it? And the debate unsettles everybody in the 19th century to realize that the Hebrew scriptures are part of a much wider world of religion. And it's quite clear the cylinder is older than the text of Isaiah, and yet, Jehovah is speaking in words very similar to those used by Marduk. And there's a slight sense that Isaiah knows this, because he says, this is God speaking, of course, "I have called thee by thy name though thou hast not known me." I think it's recognized that Cyrus doesn't realize that he's acting under orders from Jehovah. And equally, he'd have been surprised that he was acting under orders from Marduk. Because interestingly, of course, Cyrus is a good Iranian with a totally different set of gods who are not mentioned in any of these texts.
Vi vet at Gud vanligvis har en finger med i de store kampene. Spørsmålet er: hvilken gud var det? Og debatten skaper uro blant alle på 1900-tallet, som innser at det gamle testamentet inngår i en mye større verdensreligion. Det er helt åpenbart at sylinderen er eldre enn Jesajas bok, og allikevel, bruker Jehova nesten ordrett samme ord som Marduk. Og Jesaja vet nok dette, fordi han sier, det er Gud som taler, selvfølgelig: “Jeg har kalt deg ved ditt navn selv om du ikke kjente meg” Dette antyder at Kyros ikke er klar over at han handler etter ordre fra Jehova. Og han ville også blitt overrasket over å ha handlet på Marduks befalinger. For interessant nok, Kyros er en from Iraner med helt andre guder enn de som er nevnt i disse tekstene.
(Laughter)
(latter)
That's 1879. 40 years on and we're in 1917, and the cylinder enters a different world. This time, the real politics of the contemporary world -- the year of the Balfour Declaration, the year when the new imperial power in the Middle East, Britain, decides that it will declare a Jewish national home, it will allow the Jews to return. And the response to this by the Jewish population in Eastern Europe is rhapsodic. And across Eastern Europe, Jews display pictures of Cyrus and of George V side by side -- the two great rulers who have allowed the return to Jerusalem. And the Cyrus cylinder comes back into public view and the text of this as a demonstration of why what is going to happen after the war is over in 1918 is part of a divine plan. You all know what happened. The state of Israel is setup, and 50 years later, in the late 60s, it's clear that Britain's role as the imperial power is over. And another story of the cylinder begins.
Dette var i 1879. 40 år senere er vi i 1917, og sylinderen entrer en ny verden. Nå dreide storpolitikke seg om -- året for Balfour-erklæringen, året som den nye stormakten i Midtøsten, Storbritannia, avgjør at de vil tillate en jødisk nasjonalstat, de vil tillate jødene å returnere. Og responsen på dette blandt den jødiske befolkningen i Øst-Europa, er helt vill. I hele Øst-Europa viser jødene bilder av Kyros og kong Georg V, side ved side -- de to store herskerne som har muliggjort returen til Jerusalem. Og Kyros-sylinderen blir igjen gjenstand for offentlig oppmerksomhet og dens tekster demonstrerte at årsaken til kommende hendelser etter krigens slutt i 1918 er del av en større plan. Dere vet alle hva som skjedde. Staten Israel ble etablert, og 50 år senere, sent på 60-tallet, er det klart at Storbritannias tid som stormakt er over. Og nå får sylinderen en ny historie.
The region, the U.K. and the U.S. decide, has to be kept safe from communism, and the superpower that will be created to do this would be Iran, the Shah. And so the Shah invents an Iranian history, or a return to Iranian history, that puts him in the center of a great tradition and produces coins showing himself with the Cyrus cylinder. When he has his great celebrations in Persepolis, he summons the cylinder and the cylinder is lent by the British Museum, goes to Tehran, and is part of those great celebrations of the Pahlavi dynasty. Cyrus cylinder: guarantor of the Shah.
Regionen, Storbritannia og USA bestemmer at den må beskyttes mot kommunismen, og supermakten som skulle påse dette, var Iran, Shahen. Og Shahen finner på en Iransk historie, eller han henviser til Irans historie, som plasserer han i sentrum for en stor tradisjon, han får trykt opp mynter som viser både han og Kyros-sylinderen. Når han skal feire sitt store jubileum i Persepolis, tilkaller han sylinderen, som blir utlånt av The British Museum, og sendes til Teheran, og inngår i disse store feiringene av Pahlavi-dynastiet. Kyros-sylinderen: Shahens garantist.
10 years later, another story: Iranian Revolution, 1979. Islamic revolution, no more Cyrus; we're not interested in that history, we're interested in Islamic Iran -- until Iraq, the new superpower that we've all decided should be in the region, attacks. Then another Iran-Iraq war. And it becomes critical for the Iranians to remember their great past, their great past when they fought Iraq and won. It becomes critical to find a symbol that will pull together all Iranians -- Muslims and non-Muslims, Christians, Zoroastrians, Jews living in Iran, people who are devout, not devout. And the obvious emblem is Cyrus.
10 år senere, enda en historie: Irans revolusjon i 1979. Islams revolusjon, og nå gjelder det ikke Kyros; vi er ikke interessert i den historien, nå er vi opptatt av islamske Iran -- frem til Irak, den nye supermakten som vi alle bestemte skulle være i regionen, angriper. Nå en ny Iran-Irak-krig. Og det blir viktig for Iranerne og huske sin store fortid, da de kjempet mot Irak og vant. Det er viktig å finne et symbol som vil samle alle Iranerne -- muslimer og ikke-muslimer, kristne, zoroastrismer, og jøder som bor i Iran, troende og ikke-troende. Det åpenbare symbolet er Kyros.
So when the British Museum and Tehran National Musuem cooperate and work together, as we've been doing, the Iranians ask for one thing only as a loan. It's the only object they want. They want to borrow the Cyrus cylinder. And last year, the Cyrus cylinder went to Tehran for the second time. It's shown being presented here, put into its case by the director of the National Museum of Tehran, one of the many women in Iran in very senior positions, Mrs. Ardakani. It was a huge event. This is the other side of that same picture. It's seen in Tehran by between one and two million people in the space of a few months. This is beyond any blockbuster exhibition in the West. And it's the subject of a huge debate about what this cylinder means, what Cyrus means, but above all, Cyrus as articulated through this cylinder -- Cyrus as the defender of the homeland, the champion, of course, of Iranian identity and of the Iranian peoples, tolerant of all faiths. And in the current Iran, Zoroastrians and Christians have guaranteed places in the Iranian parliament, something to be very, very proud of.
Så når British Museum og Teheran National Museum samarbeider slik vi pleier, spør iranerne kun etter en ting, som et lån. Det er det eneste objektet de ønsker. De vil låne Kyros-sylinderen. Og i fjor ble Kyros-sylinderen sendt til Teheran for andre gang. Den har blitt utstilt der, lagt i esken sin av direktøren av Teherans Nasjonalmuseum, en av de mange kvinnene med høye stillinger i Iran, fru Ardakani. Det var en stor begivenhet. Her ser du sylinderen fra andre siden. Rundt to millioner mennesker så den i løpet av et par måneder i Teheran. Det overgår enhver stortillt utstilling i Vesten. Den er gjenstand for stor debatt, sylinderens og Kyros’ betydning, men fremfor alt, hvordan Kyros er fremstilt på sylinderen -- Kyros som forsvarer av hjemlandet, helten i iranernes identitet og for det iranske folk, som er tolerant overfor all tro. Og i det nåværene Iran, har zoroastrianere og kristne garanterte plasser i det iranske parlamentet, noe å være veldig stolt av.
To see this object in Tehran, thousands of Jews living in Iran came to Tehran to see it. It became a great emblem, a great subject of debate about what Iran is at home and abroad. Is Iran still to be the defender of the oppressed? Will Iran set free the people that the tyrants have enslaved and expropriated? This is heady national rhetoric, and it was all put together in a great pageant launching the return. Here you see this out-sized Cyrus cylinder on the stage with great figures from Iranian history gathering to take their place in the heritage of Iran. It was a narrative presented by the president himself.
For å se denne gjenstanden i Teheran, dro tusener av jøder bosatt i Iran til Teheran for å se den. Den ble et stort symbol, og årsak til debatt om hva som kjennetegner Iran hjemme og i utlandet. Skal Iran fortsatt være en forsvarer av de undertrykte? Vil Iran frigjøre folket som tyrannene hadde gjort til slaver og berøvet? Det er en berusende nasjonal retorikk, oppsummert i en stor seremoni, for å hylle tilbakekomsten. Her på scenen ser du en forstørret kopi av Kyros-sylinderen. sammen med store figurer fra den iranske historien samlet for å demonstrere sin betydning for Irans kulturarv. Det var en forestilling satt sammen av presidenten selv.
And for me, to take this object to Iran, to be allowed to take this object to Iran was to be allowed to be part of an extraordinary debate led at the highest levels about what Iran is, what different Irans there are and how the different histories of Iran might shape the world today. It's a debate that's still continuing, and it will continue to rumble, because this object is one of the great declarations of a human aspiration. It stands with the American constitution. It certainly says far more about real freedoms than Magna Carta. It is a document that can mean so many things, for Iran and for the region.
Jeg mener, ved å sende denne gjenstanden, det å få lov til å sende denne til Iran ga tillatelse til å være delaktig i en ekstraordinær debatt ført på høyeste plan om hva som er Iran, om hvilke forskjellige typer Iranere og hvordan forskjellige historier om Iran kan forme dagens verden. Det er en pågående debatt, og den vil fortsatt høres, fordi denne gjenstanden er en av de største erklæringene om menneskets ambisjoner. Den er en del av den Amerikanske grunnloven. Den sier mye mer om ekte frihet enn Magna Carta. Det er et dokument som betyr så mye for Iran og regionen.
A replica of this is at the United Nations. In New York this autumn, it will be present when the great debates about the future of the Middle East take place. And I want to finish by asking you what the next story will be in which this object figures. It will appear, certainly, in many more Middle Eastern stories. And what story of the Middle East, what story of the world, do you want to see reflecting what is said, what is expressed in this cylinder? The right of peoples to live together in the same state, worshiping differently, freely -- a Middle East, a world, in which religion is not the subject of division or of debate.
En kopi av dette er i FN. Til høsten vil den vil være til stede i New York når de store debattene om fremtidens Midtøsten finner sted. Avlsutningsvis vil jeg spørre dere hva som vil bli den neste historien denne gjenstanden vil være delaktig i. For det vil helt klart komme mange flere historier fra Midtøsten. Hvilken historie fra Midtøsten, hvilken verdenshistorie, ønsker du å se med tanke på hva som kommer til uttrykk av sylinderen? Folkets rett til å bo i samme område, tilbe ulikt og fritt -- i Midtøsten, en verden hvor religion ikke splitter eller fører til debatt.
In the world of the Middle East at the moment, the debates are, as you know, shrill. But I think it's possible that the most powerful and the wisest voice of all of them may well be the voice of this mute thing, the Cyrus cylinder.
I Midtøstens verden i dag er det som vi alle vet fyrige debatter. Jeg tror nok at den mektigste og klokeste stemmen av de alle fra denne tause tingen, Kyros-sylinderen.
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)