I'm a garbage man. And you might find it interesting that I became a garbage man, because I absolutely hate waste. I hope, within the next 10 minutes, to change the way you think about a lot of the stuff in your life. And I'd like to start at the very beginning. Think back when you were just a kid. How did look at the stuff in your life? Perhaps it was like these toddler rules: It's my stuff if I saw it first. The entire pile is my stuff if I'm building something. The more stuff that's mine, the better. And of course, it's your stuff if it's broken.
Jeg er en søppelmann. Det er kanskje interessant at jeg ble en søppelmann for jeg absolutt hater avfall. Jeg håper at i løpet av 10 minutter så kan jeg forandre hvordan dere tenker om mange ting i livene deres. Jeg vil gjerne starte ved begynnelsen. Tenk tilbake til deres barndom. Hvordan så dere på ting i livet deres? Kanskje som disse småbarnsreglene: Det er mitt hvis jeg så det først. Hele haugen er min hvis jeg bygger noe. Jo mer ting som er mine, jo bedre er det. Og selvfølgelig: det er ditt hvis det er ødelagt.
(Laughter)
(Latter)
Well after spending about 20 years in the recycling industry, it's become pretty clear to me that we don't necessarily leave these toddler rules behind as we develop into adults. And let me tell you why I have that perspective. Because each and every day at our recycling plants around the world we handle about one million pounds of people's discarded stuff. Now a million pounds a day sounds like a lot of stuff, but it's a tiny drop of the durable goods that are disposed each and every year around the world -- well less than one percent. In fact, the United Nations estimates that there's about 85 billion pounds a year of electronics waste that gets discarded around the world each and every year -- and that's one of the most rapidly growing parts of our waste stream. And if you throw in other durable goods like automobiles and so forth, that number well more than doubles. And of course, the more developed the country, the bigger these mountains.
Etter 20 år i resirkuleringsindustrien har det blitt klart for meg at vi ikke alltid forlater småbarnsreglene når vi blir voksne. Hvorfor har jeg det perspektivet? Fordi hver eneste dag på våre resirkuleringsanlegg rundt i verden håndterer vi nesten 500 tonn av ting som folk kaster. Dette høres ut som mange ting, men det er en dråpe i havet av holdbare varer som kastes hvert eneste år verden rundt - mindre enn én prosent. FN anslår faktisk at om lag 40 millioner tonn av elektronisk avfall som kastes hvert eneste år verden rundt - dette er en av avfallsstrømmens raskest økende del. Inkludert andre holdbare varer slik som biler osv. er antallet mer enn doblet. Og selvfølgelig, jo mer utviklet landet er, jo større er disse fjellene.
Now when you see these mountains, most people think of garbage. We see above-ground mines. And the reason we see mines is because there's a lot of valuable raw materials that went into making all of this stuff in the first place. And it's becoming increasingly important that we figure out how to extract these raw materials from these extremely complicated waste streams. Because as we've heard all week at TED, the world's getting to be a smaller place with more people in it who want more and more stuff. And of course, they want the toys and the tools that many of us take for granted.
Når man ser disse fjellene tenker de fleste på avfall. Vi ser gruver over bakken. Vi ser gruver fordi det er mange verdifulle råvarer som ble brukt for å lage tingene i første omgang. Og det blir stadig viktigere å finne ut hvordan disse råvarene kan utvinnes fra disse svært kompliserte avfallsstrømmene. Hele uken på TED har vi hørt at verden blir et mindre sted med mer mennesker som vil ha mer og mer ting. De vil ha lekene og verktøyene som mange av oss tar for gitt.
And what goes into making those toys and tools that we use every single day? It's mostly many types of plastics and many types of metals. And the metals, we typically get from ore that we mine in ever widening mines and ever deepening mines around the world. And the plastics, we get from oil, which we go to more remote locations and drill ever deeper wells to extract. And these practices have significant economic and environmental implications that we're already starting to see today.
Hva brukes til å lage de lekene og verktøyene som vi bruker hver eneste dag? Stort sett er det mange typer plast og metaller. Metallene får vi vanligvis fra malm som vi utvinner i gruver som stadig blir bredere og stadig dypere, rundt i verden. Og plasten får vi fra olje som utvinnes fra mer avsidesliggende steder der vi borer stadig dypere brønner. Disse handlingene har betydelige økonomiske og miljømessige konsekvenser som vi begynner å se allerede i dag.
The good news is we are starting to recover materials from our end-of-life stuff and starting to recycle our end-of-life stuff, particularly in regions of the world like here in Europe that have recycling policies in place that require that this stuff be recycled in a responsible manner. Most of what's extracted from our end-of-life stuff, if it makes it to a recycler, are the metals. To put that in perspective -- and I'm using steel as a proxy here for metals, because it's the most common metal -- if your stuff makes it to a recycler, probably over 90 percent of the metals are going to be recovered and reused for another purpose. Plastics are a whole other story: well less than 10 percent are recovered. In fact, it's more like five percent. Most of it's incinerated or landfilled.
Men vi begynner å gjenvinne varer fra våre gamle ting og resirkulere våre gamle ting, særlig i områder slik som Europa som har etablert resirkuleringspolitikk som krever at ting blir resirkulert på en ansvarlig måte. Mesteparten som utvinnes fra våre gamle ting, dersom det skal resirkuleres, er metall. For å sette det i perspektiv - med stål som et eksempel på metall fordi det er det vanligste metallet - hvis deres ting resirkuleres, vil antageligvis over 90 prosent av metallene gjenvinnes og gjenbrukes til et annet formål. For plast er det helt annerledes: mindre enn 10 prosent gjenvinnes. Egentlig er det mer rundt 5 prosent. Mesteparten forbrennes eller blir deponert.
Now most people think that's because plastics are a throw-away material, have very little value. But actually, plastics are several times more valuable than steel. And there's more plastics produced and consumed around the world on a volume basis every year than steel. So why is such a plentiful and valuable material not recovered at anywhere near the rate of the less valuable material? Well it's predominantly because metals are very easy to recycle from other materials and from one another. They have very different densities. They have different electrical and magnetic properties. And they even have different colors. So it's very easy for either humans or machines to separate these metals from one another and from other materials. Plastics have overlapping densities over a very narrow range. They have either identical or very similar electrical and magnetic properties. And any plastic can be any color, as you probably well know. So the traditional ways of separating materials just simply don't work for plastics.
De fleste tror dette er fordi plast er et kaste-materiale som er lite verdt. Faktisk er plast flere ganger mer verdifullt enn stål. Mer plast produseres og forbrukes verden rundt, målt i volum, enn stål, hvert år. Hvorfor er da ikke et så rikelig og verdifullt materiale gjenvunnet i samme grad som mindre verdifulle materialer? Det er hovedsakelig fordi metall resirkuleres veldig lett fra andre materialer og fra hverandre. De har forskjellige tettheter. De har forskjellige elektroniske og magnetiske egenskaper. Og de har til og med forskjellige farger. Derfor er det lett for mennesker eller maskiner å skille disse metallene fra hverandre og fra andre materialer. Plast har overlappende tettheter over et smalt område. De har enten identiske eller veldig like elektroniske og magnetiske egenskaper. All plast kan ha alle fargene, som dere kanskje allerede vet. Tradisjonelle måter å skille materialer fungerer rett og slett ikke på plast.
Another consequence of metals being so easy to recycle by humans is that a lot of our stuff from the developed world -- and sadly to say, particularly from the United States, where we don't have any recycling policies in place like here in Europe -- finds its way to developing countries for low-cost recycling. People, for as little as a dollar a day, pick through our stuff. They extract what they can, which is mostly the metals -- circuit boards and so forth -- and they leave behind mostly what they can't recover, which is, again, mostly the plastics. Or they burn the plastics to get to the metals in burn houses like you see here. And they extract the metals by hand. Now while this may be the low-economic-cost solution, this is certainly not the low-environmental or human health-and-safety solution. I call this environmental arbitrage. And it's not fair, it's not safe and it's not sustainable.
At metall resirkuleres så lett av mennesker fører også til at mange ting fra den industrielle verden - og dessverre spesielt fra USA hvor vi ikke har noe etablert resirkuleringspolitikk - ender opp i utviklingsland for rimelig resirkulering. For bare en dollar per dag plukker folk gjennom våre ting. De utvinner det de kan, nemlig metall - slik som kretskort osv. - og etterlater seg det de ikke kan gjenvinne, nemlig plast. Eller så brenner de plast for å få metallene i brennehus som dere ser her. Og de utvinner metallene for hånd. Mens dette kan være en billig løsning, er dette ikke en miljøvennlig eller en helse- og sikkerhetsmessig løsning. Jeg kaller dette miljø arbitrasje. Det er ikke rettferdig, trygt eller bærekraftig.
Now because the plastics are so plentiful -- and by the way, those other methods don't lead to the recovery of plastics, obviously -- but people do try to recover the plastics. This is just one example. This is a photo I took standing on the rooftops of one of the largest slums in the world in Mumbai, India. They store the plastics on the roofs. They bring them below those roofs into small workshops like these, and people try very hard to separate the plastics, by color, by shape, by feel, by any technique they can. And sometimes they'll resort to what's known as the "burn and sniff" technique where they'll burn the plastic and smell the fumes to try to determine the type of plastic. None of these techniques result in any amount of recycling in any significant way. And by the way, please don't try this technique at home.
Fordi plast er så rikelig - og forresten, fører selvsagt ikke de andre metodene til gjenvinning av plast - men folk prøver jo å gjenvinne plasten. Dette er kun ett eksempel. Dette er et bilde jeg tok stående på taket til en av verdens største slummer i Mumbai, India. De lagrer plasten på takene. De tar dem med ned til små verksteder slik som disse, og folk prøver hardt å skille plasten etter farge, form, hvordan de føles - etter enhver teknikk de kjenner til. Av og til tyr de til den såkalte "brenn og snus" teknikken der de brenner plasten og lukter på røyken for å prøve og avgjøre plast typen. Ingen av disse teknikkene fører til resirkulering i noen betydelig grad. Og forresten, ikke prøv dette hjemme.
So what are we to do about this space-age material, at least what we used to call a space-aged material, these plastics? Well I certainly believe that it's far too valuable and far too abundant to keep putting back in the ground or certainly send up in smoke. So about 20 years ago, I literally started in my garage tinkering around, trying to figure out how to separate these very similar materials from each other, and eventually enlisted a lot of my friends, in the mining world actually, and in the plastics world, and we started going around to mining laboratories around the world. Because after all, we're doing above-ground mining. And we eventually broke the code. This is the last frontier of recycling. It's the last major material to be recovered in any significant amount on the Earth. And we finally figured out how to do it. And in the process, we started recreating how the plastics industry makes plastics.
Hva skal vi gjøre da med dette romalder materialet, eller det som ble kalt romalder materiale tidligere, denne plasten? Jeg mener bestemt at den er for verdifull og for rikelig til å settes tilbake til jorden eller iallefall til å gå opp i røyk. For omkring 20 år siden begynte jeg å eksperimentere, å forsøke og finne ut hvordan man kan skille disse veldig like materialene fra hverandre, Til slutt vervet jeg mange venner fra gruvedrift faktisk, og plastverden, og vi besøkte gruvedrifts laboratorier verden rundt. Tross alt driver vi med gruvedrift over bakken. Og til slutt knakk vi koden. Dette er resirkuleringens siste grenseland. Det er det siste store materialet til å gjenvinnes i en betydelig grad på jorden. Og vi fant endelig ut hvordan vi kan gjøre det. I prosessen begynte vi å gjenskape måten plastindustrien lager plast.
The traditional way to make plastics is with oil or petrochemicals. You breakdown the molecules, you recombine them in very specific ways, to make all the wonderful plastics that we enjoy each and every day. We said, there's got to be a more sustainable way to make plastics. And not just sustainable from an environmental standpoint, sustainable from an economic standpoint as well. Well a good place to start is with waste. It certainly doesn't cost as much as oil, and it's plentiful, as I hope that you've been able to see from the photographs. And because we're not breaking down the plastic into molecules and recombining them, we're using a mining approach to extract the materials.
Den tradisjonelle måten å lage plast er med olje eller petrokjemi. Man bryter ned molekylene, kombinerer dem på nytt på bestemte måter, for å lage all den vidunderlige plasten som vi bruker hver dag. Vi sa at det må være en mer bærekraftig måte å lage plast. Og ikke bare bærekraftig fra et miljø-standpunkt, men også fra et økonomisk standpunkt. Et godt utgangspunkt er avfall. Det koster ikke så mye som olje, og det er lett tilgjengelig, som jeg håper dere har sett fra bildene. Og fordi vi ikke bryter ned plasten til molekyler og kombinerer dem på nytt, bruker vi en gruve tilnærming for å utvinne materialene.
We have significantly lower capital costs in our plant equipment. We have enormous energy savings. I don't know how many other projects on the planet right now can save 80 to 90 percent of the energy compared to making something the traditional way. And instead of plopping down several hundred million dollars to build a chemical plant that will only make one type of plastic for its entire life, our plants can make any type of plastic we feed them. And we make a drop-in replacement for that plastic that's made from petrochemicals. Our customers get to enjoy huge CO2 savings. They get to close the loop with their products. And they get to make more sustainable products.
Vi har vesentlige lavere kapitalkostnader med vårt anleggsutstyr. Vi har enorme energiinnsparinger. Jeg vet ikke hvor mange andre prosjekter som nå kan spare 80 til 90 prosent energi sammenlignet med å lage noe på den tradisjonelle måten. Istedet for å bruke flere hundre millioner dollar for å bygge et kjemisk anlegg som alltid kommer til å lage kun én type plast, kan våre anlegg lage hvilken som helst type plast. Og vi erstatter plasten som er laget av petrokjemi. Våre kunder drar nytte av store CO2 besparelser. De får sluttet sirkelen med sine produkter. Og de får lage mer bærekraftige produkter.
In the short time period I have, I want to show you a little bit of a sense about how we do this. It starts with metal recyclers who shred our stuff into very small bits. They recover the metals and leave behind what's called shredder residue -- it's their waste -- a very complex mixture of materials, but predominantly plastics. We take out the things that aren't plastics, such as the metals they missed, carpeting, foam, rubber, wood, glass, paper, you name it. Even an occasional dead animal, unfortunately. And it goes in the first part of our process here, which is more like traditional recycling. We're sieving the material, we're using magnets, we're using air classification. It looks like the Willy Wonka factory at this point.
På den korte tiden jeg har vil jeg gi dere en idé om hvordan vi gjør dette. Det starter med metall-resirkuleringsanlegg som makulerer våre ting til små biter. De gjenvinner metallene og etterlater såkalte makuleringsrester - deres avfall - en kompleks blanding av materialer, men hovedsakelig plast. Vi tar ut tingene som ikke er plast, slik som metallene som glapp unna, tepper, skum, gummi, treverk, glass, papir - hva som helst. Av og til også et dødt dyr, dessverre. Da går det inn til den første delen av prosessen her, som er mer som vanlig resirkulering. Vi siler ut materialet, vi bruker magneter, vi bruker luftseparering. Det ser for tiden ut som Willy Wonkas fabrikk.
At the end of this process, we have a mixed plastic composite: many different types of plastics and many different grades of plastics. This goes into the more sophisticated part of our process, and the really hard work, multi-step separation process begins. We grind the plastic down to about the size of your small fingernail. We use a very highly automated process to sort those plastics, not only by type, but by grade. And out the end of that part of the process come little flakes of plastic: one type, one grade. We then use optical sorting to color sort this material. We blend it in 50,000-lb. blending silos. We push that material to extruders where we melt it, push it through small die holes, make spaghetti-like plastic strands. And we chop those strands into what are called pellets. And this becomes the currency of the plastics industry. This is the same material that you would get from oil. And today, we're producing it from your old stuff, and it's going right back into your new stuff.
Til slutt får vi et blandet plastkompositt: mange forskjellige typer plast og grader av plast. Dette går inn til den mer sofistikerte delen av prosessen, og der begynner det harde arbeidet - en separasjonsprosess i flere steg. Vi sliper plasten ned til størrelsen av en liten fingernegl. Vi bruker en svært automatisert prosess for å sortere plasten, ikke bare etter type, men også etter grad. Fra den delen av prosessen kommer små flak av plast: én type, én grad. Deretter bruker vi optisk sortering for å fargesortere materialet. Vi blander det i 20 tonns blandings-siloer. Vi presser materialet til ekstruderingsmaskiner der vi smelter det, presser det gjennom små form-hull, lager spaghetti-lignende plast tråder. Vi kutter disse trådene til det vi kaller pellets. Og dette blir valutaen i plastindustrien. Dette er det samme materialet som man får fra olje. Og i dag produserer vi det fra deres gamle ting, og det kommer tilbake inn til deres nye ting.
(Applause)
(Applaus)
So now, instead of your stuff ending up on a hillside in a developing country or literally going up in smoke, you can find your old stuff back on top of your desk in new products, in your office, or back at work in your home. And these are just a few examples of companies that are buying our plastic, replacing virgin plastic, to make their new products.
Så nå istedet for at deres ting ender opp på en haug i et utviklingsland eller bokstavelig talt går opp i røyk kan man finne sine gamle ting tilbake på skrivebordet i nye produkter, på kontoret, eller tilbake i arbeid i huset deres. Disse er bare noen eksempler på selskaper som kjøper vår plast, som erstatter sin jomfru-plast, for å lage sine egne produkter.
So I hope I've changed the way you look at at least some of the stuff in your life. We took our clues from mother nature. Mother nature wastes very little, reuses practically everything. And I hope that you stop looking at yourself as a consumer -- that's a label I've always hated my entire life -- and think of yourself as just using resources in one form, until they can be transformed to another form for another use later in time. And finally, I hope you agree with me to change that last toddler rule just a little bit to: "If it's broken, it's my stuff."
Jeg håper jeg har forandret måten dere ser på i hvert fall noen ting i livene deres. Vi fikk våre ledetråder fra moder jord. Moder jord sløser veldig lite, og gjenbruker nærmest alt. Jeg håper at dere slutter å se dere selv som forbrukere - dette stempelet har jeg hatet hele livet - og istedet tenker på dere selv som brukere av ressurser i en form, inntil de kan bli forvandlet til en annen form for å bli brukt senere. Og til slutt håper jeg at dere er enige med meg i å endre den siste småbarnsregelen litt: "Hvis det er ødelagt, er det mine ting."
Thank you for your time.
Takk for oppmerksomheten.
(Applause)
(Applaus)