Hello, TEDWomen, what's up.
Hei, TEDWomen, hvordan går det?
(Cheering)
(Jubel)
Not good enough. Hello, TEDWomen, what is up?
Ikke bra nok. Hei, TEDWomen, hvordan går det?
(Loud cheering)
(Høy jubel)
My name is Maysoon Zayid, and I am not drunk, but the doctor who delivered me was. He cut my mom six different times in six different directions, suffocating poor little me in the process. As a result, I have cerebral palsy, which means I shake all the time. Look. It's exhausting. I'm like Shakira, Shakira meets Muhammad Ali.
Mitt navn er Maysoon Zayid, jeg er ikke beruset, men legen som bistod i fødselen min var det. Han skar mora mi seks ganger i seks forskjellige retninger, og kvelte stakkars lille meg mens han holdt på. Konsekvensen er at jeg har cerebral parese, hvilket medfører at jeg rister hele tiden. Se. Det er slitsomt. Jeg er som Shakira. Shakira i møte med Muhammad Ali.
(Laughter)
(Latter)
CP is not genetic. It's not a birth defect. You can't catch it. No one put a curse on my mother's uterus, and I didn't get it because my parents are first cousins, which they are.
Cerebral parese er ikke genetisk. Det er ikke noen fødselsskade. Du kan ikke bli smittet med det. Ingen satte en forbannelse på min mors livmor, og jeg fikk det ikke på grunn av at foreldrene mine er søskenbarn, hvilket de faktisk er.
(Laughter)
(Latter)
It only happens from accidents, like what happened to me on my birth day.
Det skjer bare ved uhell, slik som skjedde med meg på min fødselsdag.
Now, I must warn you, I'm not inspirational.
Jeg må varsle dere, jeg er ikke inspirerende.
(Laughter)
(Latter)
And I don't want anyone in this room to feel bad for me, because at some point in your life, you have dreamt of being disabled. Come on a journey with me. It's Christmas Eve, you're at the mall, you're driving around in circles looking for parking, and what do you see? Sixteen empty handicapped spaces.
Og jeg ønsker ikke at noen i dette rommet skal synes synd på meg, fordi på et visst punkt i livet ditt har du drømt om å være funksjonshemmet. Bli med meg på en reise. Det er julaften, du er på kjøpesenteret, du kjører rundt på utkikk etter en parkeringsplass, og hva ser du? Seksten tomme plasser for funksjonshemmede.
(Laughter)
(Latter)
And you're like, "God, can't I just be a little disabled?"
Og du tenker: "Gud, kan jeg ikke være litt funksjonshemmet?"
(Laughter)
(Latter)
Also, I've got to tell you, I've got 99 problems, and palsy is just one.
Jeg må også fortelle dere at jeg har 99 problemer, og parese er bare ett av dem.
(Laughter)
(Latter)
If there was an Oppression Olympics, I would win the gold medal. I'm Palestinian, Muslim, I'm female, I'm disabled, and I live in New Jersey.
Hvis det fantes Olympiske Leker i undertrykkelse, ville jeg få gullmedaljen. Jeg er palestinsk, muslim, kvinne, funksjonshemmet, og jeg bor i New Jersey.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
If you don't feel better about yourself, maybe you should.
Hvis du ikke føler deg bedre om deg selv, burde du kanskje gjøre det nå.
(Laughter)
(Latter)
Cliffside Park, New Jersey is my hometown. I have always loved the fact that my hood and my affliction share the same initials. I also love the fact that if I wanted to walk from my house to New York City, I could.
Cliffside Park, New Jersey er min hjemby. Jeg har alltid elsket det at mitt nabolag og min lidelse har de samme initialer. Jeg liker også det at hvis jeg hadde ønsket å gå fra huset mitt til New York City, kunne jeg gjøre det.
A lot of people with CP don't walk, but my parents didn't believe in "can't." My father's mantra was, "You can do it, yes you can can."
Mange mennesker med CP går ikke, men mine foreldre trodde ikke på "kan ikke". Min fars mantra var "Du kan gjøre det, ja, du kan kunne."
(Laughter) So, if my three older sisters were mopping, I was mopping. If my three older sisters went to public school, my parents would sue the school system and guarantee that I went too, and if we didn't all get A's, we all got my mother's slipper.
(Latter) Så da mine tre eldre søster moppet, moppet jeg også. Da mine tre eldre søster gikk på offentlig skole, saksøkte foreldrene mine skolesystemet og sørget for at jeg også kunne gå der, og hvis vi ikke fikk toppkarakterer, fikk vi smake mors tøffel alle sammen.
(Laughter)
(Latter)
My father taught me how to walk when I was five years old by placing my heels on his feet and just walking. Another tactic that he used is he would dangle a dollar bill in front of me and have me chase it.
Faren min lærte meg å gå da jeg var fem år gammel ved å plassere hælene mine på føttene sine og bare gå. En annen taktikk han brukte var å dingle en dollarseddel foran nesen min og få meg til å jage etter den.
(Laughter)
(Latter)
My inner stripper was very strong.
Min indre stripper var veldig sterk.
(Laughter)
(Latter)
Yeah. No, by the first day of kindergarten, I was walking like a champ who had been punched one too many times.
Jepp. Da jeg startet i barnehagen kunne jeg gå som en mester som hadde fått et slag for mye.
(Laughter)
(Latter)
Growing up, there were only six Arabs in my town, and they were all my family.
Da jeg vokste opp, fantes det bare seks arabere i byen min, og alle var i slekt med meg.
(Laughter)
(Latter)
Now there are 20 Arabs in town, and they are still all my family.
Nå finnes det 20 arabere i byen, og de er fortsatt alle i slekt med meg.
(Laughter)
(Latter)
I don't think anyone even noticed we weren't Italian.
Jeg tror ikke at noen la merke til at vi ikke var italienere.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
This was before 9/11 and before politicians thought it was appropriate to use "I hate Muslims" as a campaign slogan. The people that I grew up with had no problem with my faith. They did, however, seem very concerned that I would starve to death during Ramadan. I would explain to them that I have enough fat to live off of for three whole months, so fasting from sunrise to sunset is a piece of cake.
Det var før 9/11 og før politikere syntes det var greit å bruke "Jeg hater muslimer" som en kampanje-slagord. Menneskene jeg vokste opp med hadde ikke noe problem med min tro. Men de virket bekymret om at jeg ville sulte i hjel i løpet av Ramadan. Jeg forklarte dem at jeg har tilstrekkelig med fett å leve på for tre hele måneder, slik at det å faste fra soloppgang til solnedgang er barnemat.
(Laughter)
(Latter)
I have tap-danced on Broadway. Yeah, on Broadway. It's crazy.
Jeg har steppet på Broadway. Ja, på Broadway. Det er helt vilt.
(Applause)
(Applaus)
My parents couldn't afford physical therapy, so they sent me to dancing school. I learned how to dance in heels, which means I can walk in heels. And I'm from Jersey, and we are really concerned with being chic, so if my friends wore heels, so did I.
Foreldrene mine hadde ikke råd til fysioterapi, så de sendte meg til danseskolen. Jeg lærte å danse på høye hæler, hvilket betyr at jeg kan gå på høye hæler. Og jeg er fra Jersey, og vi er opptatt av å være elegant, så hvis venninnene mine gikk på høye hæler, gjorde jeg det også.
And when my friends went and spent their summer vacations on the Jersey Shore, I did not. I spent my summers in a war zone, because my parents were afraid that if we didn't go back to Palestine every single summer, we'd grow up to be Madonna.
Og da mine venner tilbrakte sommerferiene sine ved kysten i Jersey, gjorde jeg ikke det. Jeg tilbrakte mine somre i en krigssone, ettersom foreldrene mine var redde at hvis vi ikke dro tilbake til Palestina hver eneste sommer, ville vi vokse opp og bli som Madonna.
(Laughter)
(Latter)
Summer vacations often consisted of my father trying to heal me, so I drank deer's milk, I had hot cups on my back, I was dunked in the Dead Sea, and I remember the water burning my eyes and thinking, "It's working! It's working!"
Sommerferier bestod ofte av min far som prøvde å helbrede meg, så jeg drakk hjortemelk, jeg fikk varme kopper på ryggen, jeg ble dyppet i Dødehavet, og jeg husker hvordan vannet brente i øynene mine og jeg tenkte: "Det virker! Det virker!"
(Laughter)
(Latter)
But one miracle cure we did find was yoga. I have to tell you, it's very boring, but before I did yoga, I was a stand-up comedian who can't stand up. And now I can stand on my head. My parents reinforced this notion that I could do anything, that no dream was impossible, and my dream was to be on the daytime soap opera "General Hospital."
Vi fant faktisk én mirakelkur: yoga. Jeg må innrømme at det er kjedelige greier, men før jeg praktiserte yoga var en en stand-up komiker som ikke var i stand til å stå. Og nå kan jeg faktisk stå på hodet. Mine foreldre styrket ideen om at jeg var i stand til å gjøre alt, at ingen drøm var umulig, og det var min drøm å opptre i såpeoperaen "General Hospital" som går på dagtid.
(Laughter)
(Latter)
I went to college during affirmative action and got a sweet scholarship to ASU, Arizona State University, because I fit every single quota.
Jeg gikk på college gjennom positiv diskriminering og fikk et flott stipend for ASU, Arizona State University, fordi jeg passer inn i hver eneste målgruppe.
(Laughter)
(Latter)
I was like the pet lemur of the theater department. Everybody loved me. I did all the less-than-intelligent kids' homework, I got A's in all of my classes, A's in all of their classes.
Jeg var som kjæle-lemuren på teaterskolen. Alle elsket meg. Jeg gjorde leksene til alle barn som var mindre intelligente, jeg fikk toppkarakterer i alle fagene, toppkarakterer i alle fagene deres.
(Laughter)
(Latter)
Every time I did a scene from "The Glass Menagerie," my professors would weep. But I never got cast. Finally, my senior year, ASU decided to do a show called "They Dance Real Slow in Jackson." It's a play about a girl with CP. I was a girl with CP. So I start shouting from the rooftops, "I'm finally going to get a part! I have cerebral palsy! Free at last! Free at last! Thank God almighty, I'm free at last!" I didn't get the part.
Hver gang jeg oppførte en scene fra "The Glass Menagerie" gråt mine professorer. Men jeg fikk aldri en rolle. Til slutt, i mitt siste studieår, bestemte ASU å sette opp showet "They Dance Real Slow in Jackson". Det er et stykke om en jente med CP. Jeg var en jente med CP. Så jeg roper fra hustakene: "Endelig skal jeg få en rolle! Jeg har cerebral parese! Endelig fri! Endelig fri! Takk, allmektige Gud, endelig er jeg fri!" Jeg fikk ikke rollen.
(Laughter)
(Latter)
Sherry Brown got the part. I went racing to the head of the theater department crying hysterically, like someone shot my cat, to ask her why, and she said it was because they didn't think I could do the stunts. I said, "Excuse me, if I can't do the stunts, neither can the character."
Sherry Brown fikk rollen. Jeg spurtet til lederen av teateravdelingen og gråt hysterisk, som om noen hadde drept katta mi, og jeg spurte hvorfor. Hun sa de ikke trodde at jag var i stand til å gjøre stuntene. Jeg sa: "Unnskyld meg, hvis jeg ikke kan gjøre stuntene, kan ikke heller figuren i stykket gjøre dem."
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
This was a part that I was literally born to play they gave it to a non-palsy actress. College was imitating life. Hollywood has a sordid history of casting able-bodied actors to play disabled onscreen.
Jeg var bokstavelig talt født til å spille denne rollen og de ga den til en skuespiller som ikke hadde parese. College imiterte det virkelige livet. Hollywood har en skitten historie av å rekruttere ikke-funksjonshemmede skuespillere for å spille funksjonshemmet.
Upon graduating, I moved back home, and my first acting gig was as an extra on a daytime soap opera. My dream was coming true. And I knew that I would be promoted from "Diner Diner" to "Wacky Best Friend" in no time.
Etter eksamen flyttet jeg tilbake hjem, og mitt første skuespilleroppdrag var som statist i en såpeopera. Min drøm holdt på å gå i oppfyllelse. Og jeg visste at jeg ville bli forfremmet fra "Restaurantgjest" til "Rar Bestevenn" på et blunk.
(Laughter)
(Latter)
But instead, I remained a glorified piece of furniture that you could only recognize from the back of my head, and it became clear to me that casting directors didn't hire fluffy, ethnic, disabled actors. They only hired perfect people. But there were exceptions to the rule. I grew up watching Whoopi Goldberg, Roseanne Barr, Ellen, and all of these women had one thing in common: they were comedians. So I became a comic.
Men i stedet forble jeg et lovpriset møbel som du bare kunne kjenne igjen fra baksiden av hodet mitt, og det gikk opp for meg at casting directors ikke ansatte lurvete, etniske, funksjonshemmede skuespillere. De ansatte bare perfekte mennesker. Men det fantes unntak til regelen. Da jeg vokste opp så jeg på Whoopi Goldberg, Roseanne Barr, Ellen, og alle disse kvinnene hadde én ting felles: de var komikere. Så jeg ble komiker.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
My first gig was driving famous comics from New York City to shows in New Jersey, and I'll never forget the face of the first comic I ever drove when he realized that he was speeding down the New Jersey Turnpike with a chick with CP driving him.
Mitt første oppdrag var å kjøre berømte komikere fra New York City til shows i New Jersey, og jeg glemmer aldri ansiktet til den første komikeren jeg kjørte da det gikk opp for ham at han kjørte ned motorveien i New Jersey med en jente med CP bak rattet.
(Laughter)
(Latter)
I've performed in clubs all over America, and I've also performed in Arabic in the Middle East, uncensored and uncovered.
Jeg har hatt opptreden i klubber over hele USA, og jeg har hatt opptreden på arabisk i Midtøsten, usensurert og ikke tildekket.
(Laughter)
(Latter)
Some people say I'm the first stand-up comic in the Arab world. I never like to claim first, but I do know that they never heard that nasty little rumor that women aren't funny, and they find us hysterical.
Noen sier at jeg er den første stand-up komikeren i den arabiske verden. Jeg liker ikke å hevde at jeg er først, men jeg vet at de aldri hørte det ekle lille ryktet om at kvinner ikke er morsomme, og de synes vi er fantastisk morsomme.
(Laughter)
(Latter)
In 2003, my brother from another mother and father Dean Obeidallah and I started the New York Arab-American Comedy Festival, now in its 10th year. Our goal was to change the negative image of Arab-Americans in media, while also reminding casting directors that South Asian and Arab are not synonymous.
I 2003 startet broren min fra en annen mor og far, Dean Obeidallah, og jeg New York Arab-American Comedy Festival, som nå går inn i sitt tiende år. Vårt mål var å endre det negative bildet av arabisk-amerikanere i mediene, mens vi også minnet casting directors om at sør-asiatisk og arabisk ikke er synonymer.
(Laughter)
(Latter)
Mainstreaming Arabs was much, much easier than conquering the challenge against the stigma against disability.
Det var mye enklere å gjøre arabere mer vanlig i mediebildet enn å overvinne utfordringen av stigma mot funksjonshemming.
My big break came in 2010. I was invited to be a guest on the cable news show "Countdown with Keith Olbermann." I walked in looking like I was going to the prom, and they shuffle me into a studio and seat me on a spinning, rolling chair.
Mitt store gjennombrudd kom i 2010. Jeg var invitert som gjest på kabel-tv-nyheter "Countdown with Keith Olbermann". Jeg spaserte inn som om jeg skulle på skoleball, og de skjøv meg inn i et studio og satte meg på en roterende stol på hjul.
(Laughter)
(Latter)
So I looked at the stage manager and I'm like, "Excuse me, can I have another chair?" And she looked at me and she went, "Five, four, three, two ..." And we were live, right? So I had to grip onto the anchor's desk so that I wouldn't roll off the screen during the segment, and when the interview was over, I was livid. I had finally gotten my chance and I blew it, and I knew I would never get invited back. But not only did Mr. Olbermann invite me back, he made me a full-time contributor, and he taped down my chair.
Så jeg så på scene-sjefen og jeg sa: "Unnskyld, kan jeg få en annen stol?" Hun så på meg og sa: "Fem, fire, tre, to ..." Og vi var på direktesending. Så jeg klamret meg fast til nyhetsankerens pult slik at jeg ikke skulle rulle ut av bildet under sekvensen, og da intervjuet var over, var jeg rasende. Endelig hadde jeg fått en sjanse og jeg hadde rotet det til, og jeg visste at jeg aldri igjen ville bli invitert. Men Mr. Olbermann inviterte meg ikke bare igjen. han ansatte meg som heltids bidragsyter, og han klistret fast stolen min.
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
One fun fact I learned while on the air with Keith Olbermann was that humans on the Internet are scumbags.
En morsom ting jeg lærte mens jeg jobbet sammen med Keith Olbermann var at mennesker på Internett er drittsekker.
(Laughter) People say children are cruel, but I was never made fun of as a child or an adult. Suddenly, my disability on the world wide web is fair game. I would look at clips online and see comments like, "Yo, why's she tweakin'?" "Yo, is she retarded?" And my favorite, "Poor Gumby-mouth terrorist. What does she suffer from? We should really pray for her." One commenter even suggested that I add my disability to my credits: screenwriter, comedian, palsy.
(Latter) Det sies at barn er grusomme, Ingen barn gjorde noen gang narr av meg som barn eller voksen. Plutselig er min funksjonshemming på nettet fritt vilt. Jeg så på klipp på nettet og leste kommentarer som: "Jøss, hvorfor rister hun?" "Jøss, er hun tilbakestående?" Og favoritten min: "Stakkars Gumby-munnet terrorist. Hva er det hun lider av? Vi burde be for henne." En kommentar foreslo at jeg skulle tilføye min funksjonshemming til mine titler: manusforfatter, komiker, parese.
Disability is as visual as race. If a wheelchair user can't play Beyoncé, then Beyoncé can't play a wheelchair user. The disabled are the largest — Yeah, clap for that, man. Come on.
Funksjonshemming er like synlig som rase. Hvis en rullestolbruker ikke kan få spille Beyoncé, kan Beyoncé ikke spille en rullestolbruker. Funksjonshemmede er den største - jaja, bare klapp for den. Kom igjen!
(Applause)
(Applaus)
People with disabilities are the largest minority in the world, and we are the most underrepresented in entertainment.
Funksjonshemmede er den største minoritetsgruppen i verden, og vi er den mest underrepresenterte i underholdningsbransjen.
The doctors said that I wouldn't walk, but I am here in front of you. However, if I grew up with social media, I don't think I would be. I hope that together, we can create more positive images of disability in the media and in everyday life. Perhaps if there were more positive images, it would foster less hate on the Internet. Or maybe not. Maybe it still takes a village to teach our children well.
Legene sa at jeg ikke ville kunne gå, men her er jeg foran dere. Men hvis jeg hadde vokst opp med sosiale media, tror jeg ikke jeg ville være det. Jeg håper at vi tilsammen kan lage flere positive bilder av funksjonshemming i medier og i dagliglivet. Hvis det fantes flere positive bilder ville det kanskje føre til mindre hat på Internett. Eller kanskje ikke. Kanskje vi fremdeles trenger en hel landsby til å oppdra barna våre godt.
My crooked journey has taken me to some very spectacular places. I got to walk the red carpet flanked by soap diva Susan Lucci and the iconic Loreen Arbus. I got to act in a movie with Adam Sandler and work with my idol, the amazing Dave Matthews. I toured the world as a headliner on Arabs Gone Wild. I was a delegate representing the great state of New Jersey at the 2008 DNC. And I founded Maysoon's Kids, a charity that hopes to give Palestinian refugee children a sliver of the chance my parents gave me. But the one moment that stands out the most was when I got -- before this moment --
Min kronglete reise har tatt meg til spektakulære steder. Jeg fikk gå på den røde løperen ved siden av såpedivaen Susan Lucci og den ikoniske Loreen Arbus. Jeg fikk spille i en film sammen med Adam Sandler og jeg har fått jobbe sammen med mitt idol, den fantastiske Dave Matthews. Jeg har reist verden rundt som stjernen i Arabs Gone Wild. Jeg representerte den flotte staten New Jersey på Democratic National Convention i 2008. Og jeg grunnla Maysoon's Kids, en veldedighetsorganisasjon som ønsker å gi palestinske flyktningebarn et snev av sjansen mine foreldre ga meg. Men det øyeblikket som skiller seg ut mest var da jeg - før dette øyeblikket her -
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
But the one moment that stands out the most was when I got to perform for the man who floats like a butterfly and stings like a bee, has Parkinson's and shakes just like me, Muhammad Ali.
Men det øyeblikket som skiller seg ut mest var da jeg fikk lov til å opptre for mannen som flyter som en sommerfugl og stikker som en bie, lider av Parkinson's og rister akkurat som meg, Muhammad Ali.
(Applause)
(Applaus)
(Applause ends)
(Applaus slutter)
It was the only time that my father ever saw me perform live, and I dedicate this talk to his memory.
Det var den eneste gangen faren min så meg opptre live, og jeg vier dette foredraget til hans minne.
(Arabic) Allah yerhamak yaba.
(Arabisk) Måtte Allah velsigne din sjel, far.
(English) My name is Maysoon Zayid, and if I can can, you can can.
Mitt navn er Maysoon Zayid, og hvis jeg kan kunne, kan dere kunne.
(Cheering)
(Jubel)
(Applause)
(Applaus)