I come from Lebanon, and I believe that running can change the world. I know what I have just said is simply not obvious.
Jeg kommer fra Libanon og jeg har troen på at løping kan forandre verden. Jeg vet at det jeg nettopp sa ikke er åpenbart.
You know, Lebanon as a country has been once destroyed by a long and bloody civil war. Honestly, I don't know why they call it civil war when there is nothing civil about it. With Syria to the north, Israel and Palestine to the south, and our government even up till this moment is still fragmented and unstable. For years, the country has been divided between politics and religion. However, for one day a year, we truly stand united, and that's when the marathon takes place.
Som dere vet har Libanon en gang blitt ødelagt av en lang og blodig borgerkrig. Jeg vet helt ærlig ikke hvorfor det kalles «borgerkrig», når ingenting med det er sivilt. Med Syria i nord, Israel og Palestina i sør, og en regjering som i dette øyeblikk fortsatt er fragmentert og ustabil. I årevis har landet vært delt av politikk og religion. Men, i en dag i året står vi virkelig samlet,
I used to be a marathon runner. Long distance running was not only good for my well-being but it helped me meditate and dream big. So the longer distances I ran, the bigger my dreams became. Until one fateful morning, and while training, I was hit by a bus. I nearly died, was in a coma, stayed at the hospital for two years, and underwent 36 surgeries to be able to walk again.
og det er under maratonet. Jeg var tidligere maratonløper. Langdistanseløping var ikke bare godt for min velvære, men det hjalp meg også å meditere og drømme stort. Så jo lengre jeg løp, jo større ble drømmene mine, helt til jeg en skjebnesvanger morgen, under en treningsøkt ble påkjørt av en buss. Jeg ble nesten drept, lå i koma, lå på sykehus i to år, og hadde 36 operasjoner for å kunne gå igjen.
As soon as I came out of my coma, I realized that I was no longer the same runner I used to be, so I decided, if I couldn't run myself, I wanted to make sure that others could. So out of my hospital bed, I asked my husband to start taking notes, and a few months later, the marathon was born.
Så fort jeg kom ut av koma, innså jeg at jeg ikke lengre var den løperen jeg hadde vært, og jeg bestemte meg for at hvis jeg ikke kunne løpe selv, ville jeg forsikre meg om at andre kunne det. Så fra sengekanten på sykehuset ba jeg mannen min om å begynne å ta notater, og noen måneder senere
Organizing a marathon as a reaction to an accident may sound strange, but at that time, even during my most vulnerable condition, I needed to dream big. I needed something to take me out of my pain, an objective to look forward to. I didn't want to pity myself, nor to be pitied, and I thought by organizing such a marathon, I'll be able to pay back to my community, build bridges with the outside world, and invite runners to come to Lebanon and run under the umbrella of peace.
var maratonet født. Det å organisere et maraton som en reaksjon på en ulykke kan høres merkelig ut, men på det tidspunktet, til og med da jeg var mest sårbar, hadde jeg behov for store drømmer. Jeg trengte noe som kunne ta meg vekk fra smerten, et mål å se frem mot. Jeg ville ikke synes synd på meg selv, eller at andre skulle synes synd på meg, og jeg tenkte at gjennom å organisere et slikt maraton ville jeg kunne gi tilbake til samfunnet, bygge broer til verden rundt og invitere løpere til Libanon for å løpe under en paraply av fred.
Organizing a marathon in Lebanon is definitely not like organizing one in New York. How do you introduce the concept of running to a nation that is constantly at the brink of war? How do you ask those who were once fighting and killing each other to come together and run next to each other? More than that, how do you convince people to run a distance of 26.2 miles at a time they were not even familiar with the word "marathon"? So we had to start from scratch.
Det å organisere et maraton i Libanon er definitivt ikke det samme som å organisere et i New York. Hvordan introduserer du konseptet med løping til en nasjon som konstant er på randen av krig? Hvordan ber du de som en gang slåss og drepte hverandre om å komme sammen og løpe side ved side? Og videre, hvordan skal man overbevise folk om å løpe en distanse på 42,2 kilometer på et tidspunkt der de ikke engang var kjent med ordet «maraton»?
For almost two years, we went all over the country and even visited remote villages. I personally met with people from all walks of life -- mayors, NGOs, schoolchildren, politicians, militiamen, people from mosques, churches, the president of the country, even housewives. I learned one thing: When you walk the talk, people believe you. Many were touched by my personal story, and they shared their stories in return. It was honesty and transparency that brought us together. We spoke one common language to each other, and that was from one human to another. Once that trust was built, everybody wanted to be part of the marathon to show the world the true colors of Lebanon and the Lebanese and their desire to live in peace and harmony.
Så, vi måtte begynne helt på begynnelsen. I nesten to år reiste jeg over hele landet og besøkte til og med fjerne landsbyer. Jeg møtte personlig folk fra alle samfunnslag – ordførere, organisasjoner, skolebarn, politikere, militære, folk fra moskeer og kirker, presidenten av landet og til og med husmødre. Jeg lærte en ting: Med handling foran ord tror folk på deg. Mange ble berørte av min personlige historie, og delte sine i gjengjeld. Det var ærlighet og åpenhet som bringte oss sammen. Vi snakket et felles språk, og det var fra ett menneske til et annet. Når tilliten var på plass ville alle være en del av maratonet for å vise verden Libanons virkelige ansikt og Libaneserne og deres ønske om å leve i fred og harmoni.
In October 2003, over 6,000 runners from 49 different nationalities came to the start line, all determined, and when the gunfire went off, this time it was a signal to run in harmony, for a change.
I oktober 2003 stod over 6000 løpere fra 49 forskjellige nasjonaliteter på startstreken, alle bestemte, og da startskuddet gikk, var det et signal om å løpe i harmoni for forandring.
The marathon grew. So did our political problems. But for every disaster we had, the marathon found ways to bring people together. In 2005, our prime minister was assassinated, and the country came to a complete standstill, so we organized a five-kilometer United We Run campaign. Over 60,000 people came to the start line, all wearing white T-shirts with no political slogans. That was a turning point for the marathon, where people started looking at it as a platform for peace and unity.
Maratonet vokste. Det gjorde også våre politiske problemer. Men, for hver katastrofe vi opplevde, fant maratonet måter å knytte folk sammen på. I 2005 ble statsministeren vår drept, og landet stoppet fullstendig opp, så vi organisere en 5 kilometer «Sammen Løper Vi» - kampanje. Over 60 000 deltakere kom til startstreken, alle i hvite t-skjorter uten politiske slagord. Dette var et vendepunkt for maratonet; folk begynte å se på det som en plattform for fred og enhet.
Between 2006 up to 2009, our country, Lebanon, went through unstable years, invasions, and more assassinations that brought us close to a civil war. The country was divided again, so much that our parliament resigned, we had no president for a year, and no prime minister. But we did have a marathon.
Mellom 2006 og 2009 gikk Libanon, landet vårt, gjennom ustabile år, invasjoner, og flere attentater som førte oss nærme en borgerkrig. Landet var igjen delt, så dypt at regjeringen vår gikk av, og vi var uten president eller statsminister i ett år. Men vi hadde et maraton.
(Applause)
(Applaus)
So through the marathon, we learned that political problems can be overcome. When the opposition party decided to shut down part of the city center, we negotiated alternative routes. Government protesters became sideline cheerleaders. They even hosted juice stations.
Gjennom maratonet lærte vi at politiske problemer kan bekjempes. Når opposisjonspartiet bestemte seg for å stenge av deler av bykjernen, forhandlet vi frem alternative ruter. Motstandere av regjeringen ble heiagjeng på sidelinjen,
(Laughter)
og bemannet til og med drikkestasjoner.
You know, the marathon has really become one of its kind. It gained credibility from both the Lebanese and the international community. Last November 2012, over 33,000 runners from 85 different nationalities came to the start line, but this time, they challenged a very stormy and rainy weather. The streets were flooded, but people didn't want to miss out on the opportunity of being part of such a national day.
Dere skjønner, maratonet har virkelig blitt unikt. Det høstet kredibilitet fra både det libanesiske og det internasjonale samfunnet. I november 2012 stod over 33 000 løpere fra 85 forskjellige nasjoner på startstreken, og denne gangen kjempet de mot veldig stormfullt og vått vær. Gatene var oversvømte, men folk ville ikke gå glipp av muligheten til å være en del av en slik nasjonaldag.
BMA has expanded. We include everyone: the young, the elderly, the disabled, the mentally challenged, the blind, the elite, the amateur runners, even moms with their babies. Themes have included runs for the environment, breast cancer, for the love of Lebanon, for peace, or just simply to run.
BMA har utvidet seg. Vi inkluderer alle; unge, eldre, funksjonshemmede, mentalt utfordrede, blinde, eliten og amatørløpere, til og med mødre med sine babyer. Forskjellige temaer har inkludert løp for miljøet, brystkreft, kjærligheten for Libanon, for fred eller bare for å løpe.
The first annual all-women-and-girls race for empowerment, which is one of its kind in the region, has just taken place only a few weeks ago, with 4,512 women, including the first lady, and this is only the beginning.
Det første årlige kvinne- og jenteløpet for selvstendighet, som er det første i sitt slag i regionen, gikk av stabelen for bare et par uker siden med 4512 kvinner, inkludert førstedamen, og det er bare begynnelsen.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)
BMA has supported charities and volunteers who have helped reshape Lebanon, raising funds for their causes and encouraging others to give. The culture of giving and doing good has become contagious. Stereotypes have been broken. Change-makers and future leaders have been created. I believe these are the building blocks for future peace.
BMA har støttet veldedighet og frivillige som har vært med å omforme Libanon, som har samlet inn midler til sine saker og oppfordret andre til å gi. Giverkulturen og å gjøre godt har blitt smittsomt. Stereotyper har blitt brutt. Endringsskapere og fremtidige ledere har blitt skapt. Jeg har troen på at dette er byggesteinene for fremtidig fred.
BMA has become such a respected event in the region that government officials in the region, like Iraq, Egypt and Syria, have asked the organization to help them structure a similar sporting event. We are now one of the largest running events in the Middle East, but most importantly, it is a platform for hope and cooperation in an ever-fragile and unstable part of the world. From Boston to Beirut, we stand as one.
BMA har blitt et så respektert arrangement i regionen at embedsmenn i regionen som Irak, Egypt og Syria har bedt organisasjonen om hjelp til å strukturere lignende idrettsarrangementer. Nå er vi et av de største løpsarrangementene i Midtøsten, men viktigst av alt er det en plattform for håp og samarbeid i en evig skjør og ustabil del av verden. Fra Boston til Beirut står vi sammen som en.
(Applause)
(Applaus)
After 10 years in Lebanon, from national marathons or from national events to smaller regional races, we've seen that people want to run for a better future. After all, peacemaking is not a sprint. It is more of a marathon.
Etter 10 år i Libanon, fra nasjonale maraton eller fra nasjonale arrangementer til mindre regionale løp har vi sett at folk vil løpe for en bedre fremtid. Tross alt er ikke fredsskaping en sprint. Det er mer et maraton.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)