Back in New York, I am the head of development for a non-profit called Robin Hood. When I'm not fighting poverty, I'm fighting fires as the assistant captain of a volunteer fire company. Now in our town, where the volunteers supplement a highly skilled career staff, you have to get to the fire scene pretty early to get in on any action.
I New York er jeg sjef for utvikling i en veldedig organisasjon som heter Robin Hood. Når jeg ikke bekjemper fattigdom, bekjemper jeg branner som assisterende kaptein i et frivillig brannmannlag. I vår by, hvor de frivillige støtter et høyt kvalifisert og profesjonelt brannvesen, så må du komme til brannen ganske tidlig for å få noe å gjøre.
I remember my first fire. I was the second volunteer on the scene, so there was a pretty good chance I was going to get in. But still it was a real footrace against the other volunteers to get to the captain in charge to find out what our assignments would be. When I found the captain, he was having a very engaging conversation with the homeowner, who was surely having one of the worst days of her life. Here it was, the middle of the night, she was standing outside in the pouring rain, under an umbrella, in her pajamas, barefoot, while her house was in flames.
Jeg husker min første brann. Jeg var den andre frivillige på stedet, så det var en ganske god sjanse for at jeg fikk gå inn. Men fortsatt var det et skikkelig race mote de andre frivillige å komme seg til den ansvarlige kapteinen for å bli tildelt oppgaver. Da jeg fant kapteinen, var han i en meget engasjert samtale med huseieren, som helt sikkert hadde en av sine verste dager i sitt liv. Det var midt på natten, hun sto ute i pøsende regn, under en paraply, i pysjamasen, barfot, mens huset hennes sto i flammer.
The other volunteer who had arrived just before me -- let's call him Lex Luther -- (Laughter) got to the captain first and was asked to go inside and save the homeowner's dog. The dog! I was stunned with jealousy. Here was some lawyer or money manager who, for the rest of his life, gets to tell people that he went into a burning building to save a living creature, just because he beat me by five seconds. Well, I was next. The captain waved me over. He said, "Bezos, I need you to go into the house. I need you to go upstairs, past the fire, and I need you to get this woman a pair of shoes." (Laughter) I swear. So, not exactly what I was hoping for, but off I went -- up the stairs, down the hall, past the 'real' firefighters, who were pretty much done putting out the fire at this point, into the master bedroom to get a pair of shoes.
Den andre frivillige som hadde ankommet rett før meg -- la oss kalle ham Lex Luthor -- (Latter) kom til kapteinen først og ble bedt om å gå inn og redde huseierens hund. Hunden! Jeg var full av sjalusi. Her var en advokat eller finansforvalter som for resten av livet kunne fortelle folk at han gikk inn i en brennende bygning for å redde et levende vesen, bare fordi han slo meg med fem sekunder. Vel, jeg var nestemann. Kapteinen vinket meg over. Han sa, "Bezos, jeg vil at du skal gå inn i det huset. Gå opp i andre etasje, forbi flammene, og hent et par sko til denne kvinnen." (Latter) Jeg sverger. Så, ikke helt det jeg hadde håpet på, men jeg satte i gang -- opp trappene, ned gangen, forbi de 'virkelige' brannmennene, som praktisk talt hadde slukket brannen på dette tidspunktet, inn i hovedsoverommet for å hente et par sko.
Now I know what you're thinking, but I'm no hero. (Laughter) I carried my payload back downstairs where I met my nemesis and the precious dog by the front door. We took our treasures outside to the homeowner, where, not surprisingly, his received much more attention than did mine. A few weeks later, the department received a letter from the homeowner thanking us for the valiant effort displayed in saving her home. The act of kindness she noted above all others: someone had even gotten her a pair of shoes.
Jeg vet hva dere tenker, men jeg er ingen helt. (Latter) Jeg bar min last tilbake ned trappene hvor jeg møtte min nemesis og den dyrebare hunden ved døren. Vi tok våre skatter med ut til huseieren, hvor, ikke overraskende, hans mottok mye mer oppmerksomhet enn min. Noen uker senere, mottok avdelingen et brev fra huseieren hvor hun takket oss for den flotte innsatsen vi hadde utvist i å redde huset hennes. Den ene handlingen hun bemerket over alle andre: noen hadde til og med hentet henne et par sko.
(Laughter)
(Latter)
In both my vocation at Robin Hood and my avocation as a volunteer firefighter, I am witness to acts of generosity and kindness on a monumental scale, but I'm also witness to acts of grace and courage on an individual basis. And you know what I've learned? They all matter. So as I look around this room at people who either have achieved, or are on their way to achieving, remarkable levels of success, I would offer this reminder: don't wait. Don't wait until you make your first million to make a difference in somebody's life. If you have something to give, give it now. Serve food at a soup kitchen. Clean up a neighborhood park. Be a mentor.
I både min beskjeftigelse i Robin Hood og min bibeskjeftigelse som en frivillig brannmann, så er jeg vitne til generøse og omtenksomme handlinger på en monumental skala, men jeg er også vitne til handlinger om nåde og styrke på en individuell basis. Og vet du hva jeg har lært? Alle betyr noe. Så når jeg ser meg omkring i dette rommet på folk som enten har oppnådd, eller er på vei til å oppnå suksess på høyt nivå, så vil jeg gjerne tilby følgende påminnelse: ikke vent. Ikke vent til du har tjent din første million med å gjøre en forskjell i noens liv. Om du har noe å gi, gi det nå. Server mat på et suppekjøkken, rydd opp en park i nabolaget, vær en mentor.
Not every day is going to offer us a chance to save somebody's life, but every day offers us an opportunity to affect one. So get in the game. Save the shoes.
Ikke hver dag vil gi oss muligheten til å redde noens liv, men hver dag gir oss muligheten til å påvirke et. Så sett i gang, redd skoene.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)
Bruno Giussani: Mark, Mark, come back.
Bruno Giussani: Mark, Mark, kom tilbake.
(Applause)
(Applaus)
Mark Bezos: Thank you.
Mark Bezos: Takk.