Have you ever wondered why extremism seems to have been on the rise in Muslim-majority countries over the course of the last decade? Have you ever wondered how such a situation can be turned around? Have you ever looked at the Arab uprisings and thought, "How could we have predicted that?" or "How could we have better prepared for that?" Well my personal story, my personal journey, what brings me to the TED stage here today, is a demonstration of exactly what's been happening in Muslim-majority countries over the course of the last decades, at least, and beyond. I want to share some of that story with you, but also some of my ideas around change and the role of social movements in creating change in Muslim-majority societies.
Har du noen gang lurt på hvorfor ekstremisme ser ut til å være i oppspring i land med muslim-majoritet gjennom de siste tiårene? Har du noen gang lurt på hvordan en situasjon kan snus? Har du noen gang sett på arabiske opprør og tenkt: "Hvordan kunne vi ha forutsett dette?" eller: "Hvordan kunne vi ha forberedt oss bedre mot dette?" Vel, min personlige fortelling, min personlige reise, som bringer meg til TED podiet her i dag, er en demonstrasjon på nøyaktig det som har skjedd i land med muslim-majoritet gjennom de siste tjue årene, og vel så det. Jeg har lyst til å dele noe av den fortellingen med deg, men også noen av mine ideer omkring forandring og rollen til sosiale folkebevegelser i å skape forandring i land med muslim-majoritet.
So let me begin by first of all giving a very, very brief history of time, if I may indulge. In medieval societies there were defined allegiances. An identity was defined primarily by religion. And then we moved on into an era in the 19th century with the rise of a European nation-state where identities and allegiances were defined by ethnicity. So identity was primarily defined by ethnicity, and the nation-state reflected that. In the age of globalization, we moved on. I call it the era of citizenship -- where people could be from multi-racial, multi-ethnic backgrounds, but all be equal as citizens in a state. You could be American-Italian; you could be American-Irish; you could be British-Pakistani.
Så la meg starte med først å gi en svært, svært kort historietime, om jeg får lov. I middelalderske samfunn var det definerte troskap. En identitet var definert hovedsaklig med religion. Og da vi bevegde oss i en periode på 1800-tallet med oppspringet av europeiske nasjonale stater hvor identitet og troskap ble definert utifra etnisitet. Så identitet var hovedsaklig definert av etnisitet, og den nasjonale staten reflekterte dette. under globaliseringsalderen, bevegde vi oss videre. Jeg kaller det statsborgeralderen - hvor folk kunne være multirasede, multietniske men alle være like som borgere i en stat. Du kunne være amerikansk-italiener; du kunne være amerikansk-irsk; du kunne være britisk-pakistaner.
But I believe now that we're moving into a new age, and that age The New York Times dubbed recently as "the age of behavior." How I define the age of behavior is a period of transnational allegiances, where identity is defined more so by ideas and narratives. And these ideas and narratives that bump people across borders are increasingly beginning to affect the way in which people behave. Now this is not all necessarily good news, because it's also my belief that hatred has gone global just as much as love. But actually it's my belief that the people who've been truly capitalizing on this age of behavior, up until now, up until recent times, up until the last six months, the people who have been capitalizing most on the age of behavior and the transnational allegiances, using digital activism and other sorts of borderless technologies, those who've been benefiting from this have been extremists. And that's something which I'd like to elaborate on.
Men jeg tror at nå beveger vi oss inn i en ny alder, og denne alderen kalte New York times nylig for "adferdsalderen." Hvordan jeg definerer adferdsalderen er en alder med transnasjonal troskap, hvor identitet er definert i større grad av ideer og narrativ. Og disse ideene og narrativene som treffer folk mellom grensene har i større grad begynt å påvirke måten folk oppfører seg på. Nå er ikke dette nødvendigvis gode nyheter, fordi det er også i min oppfatning at hat har spredt seg globalt så vel som kjærlighet. Men det er faktisk i min oppfatning at folk som virkelig har tjent på denne adferdsalderen, frem til nå, frem til de senere tider, frem til de siste seks månedene, de som har vært mest tjent på adferdsalderen og de transnasjonale troskap, ved å bruke digital aktivisme og andre typer teknologier som går over landegrenser de som har nytt godt av dette har vært ekstremister. Og det er noe som jeg ønsker å utdype videre.
If we look at Islamists, if we look at the phenomenon of far-right fascists, one thing they've been very good at, one thing that they've actually been exceeding in, is communicating across borders, using technologies to organize themselves, to propagate their message and to create truly global phenomena. Now I should know, because for 13 years of my life, I was involved in an extreme Islamist organization. And I was actually a potent force in spreading ideas across borders, and I witnessed the rise of Islamist extremism as distinct from Islam the faith, and the way in which it influenced my co-religionists across the world.
Hvis vi tar islamistene, hvis vi ser på fenomenet om høyrevridde fascister, en ting de har vært veldig flinke på, en ting som de faktisk har vært over forventing, er å kommunisere på tvers av landegrenser, ved å bruke teknologi til å organisere seg, for å spre sine budskap og skape et virkelig globalt fenomen. Dette burde jeg kunne, fordi i 13 år av mitt liv, var jeg involvert i en islamsk ekstremistorganisasjon. Og jeg var en innflytelsesrik kraft i å spre ideer på tvers av landegrenser. Og jeg bevitnet inntoget av islamsk ekstremisme som noe fjernt fra islamsk tro, og måten den påvirket mine medtroende. over hele verden.
And my story, my personal story, is truly evidence for the age of behavior that I'm attempting to elaborate upon here. I was, by the way -- I'm an Essex lad, born and raised in Essex in the U.K. Anyone who's from England knows the reputation we have from Essex. But having been born in Essex, at the age of 16, I joined an organization. At the age of 17, I was recruiting people from Cambridge University to this organization. At the age of 19, I was on the national leadership of this organization in the U.K. At the age of 21, I was co-founding this organization in Pakistan. At the age of 22, I was co-founding this organization in Denmark. By the age of 24, I found myself convicted in prison in Egypt, being blacklisted from three countries in the world for attempting to overthrow their governments, being subjected to torture in Egyptian jails and sentenced to five years as a prisoner of conscience.
Og min fortelling, min personlige fortelling, er et sant bevis på den adfersalderen som jeg vil prøve å utdype videre på her. Jeg var, forresten, - jeg er fra Essex, født og oppvokst i Essex i Storbritannia. Enhver som er fra England vet hvilket rykte vi fra Essex har. Men etter å ha blitt født i Essex, i en alder av 16 år, meldte jeg meg inn i en organisasjon. I en alder av 17, rekrutterte jeg folk fra Cambridge universitetet til denne organisasjonen. I en alder av 19 var jeg en av de nasjonale lederne i Storbritannia. I en alder av 21, medstiftet jeg denne organisasjonen i Pakistan. I en alder av 22, Medstiftet jeg denne organisasjonen i Danmark. I en alder av 24, ble jeg dømt til fengsel i Egypt, ble svartelistet fra tre land i verden for forsøk på å kaste deres regjering, ble utsatt for tortur i egyptiske fengsler og dømt til fem års fengsel som samvittighetsfange.
Now that journey, and what took me from Essex all the way across the world -- by the way, we were laughing at democratic activists. We felt they were from the age of yesteryear. We felt that they were out of date. I learned how to use email from the extremist organization that I used. I learned how to effectively communicate across borders without being detected. Eventually I was detected, of course, in Egypt. But the way in which I learned to use technology to my advantage was because I was within an extremist organization that was forced to think beyond the confines of the nation-state. The age of behavior: where ideas and narratives were increasingly defining behavior and identity and allegiances.
Så, denne reisen, og det som tok meg fra Essex gjennom hele verden- forresten, vi lo av demokratiske aktivister. Vi syntes de var fra en alder fra lenge siden. Vi syntes at de var avleggs. Jeg lærte hvordan man bruker e-post fra ekstremistorganisasjonen jeg brukte. Jeg lærte hvordan å effektivt kommunisere imellom landegrenser uten å bli oppdaget. Til slutt ble jeg oppdaget, selvfølgelig var det i Egypt. Men måten jeg lærte å bruke teknologien til min fordel var fordi jeg var i en ekstremistorganisasjon som var tvunget til å tenke lengre enn grensene til en nasjonal stat. Adferdsalderen: hvor ideer og narrativer i større grad definerer adferd og identitet og troskap.
So as I said, we looked to the status quo and ridiculed it. And it's not just Islamist extremists that did this. But even if you look across the mood music in Europe of late, far-right fascism is also on the rise. A form of anti-Islam rhetoric is also on the rise and it's transnational. And the consequences that this is having is that it's affecting the political climate across Europe. What's actually happening is that what were previously localized parochialisms, individual or groupings of extremists who were isolated from one another, have become interconnected in a globalized way and have thus become, or are becoming, mainstream. Because the Internet and connection technologies are connecting them across the world.
Så, som jeg sa, så vi på dagens tilstand og latterliggjorde den. Og det var ikke bare islamske ekstremister som gjorde dette. Men selv om du ser på tvers av stemningsfylt musikk i Europa i det siste, er høyreekstremister også i oppspring. En form for anti-islamistisk retorikk er også på vei oppover og den er transnasjonal. Og konsekvensene dette har er at det påvirker det politiske klimaet i hele Europa. Det som faktisk skjer er at det som tidligere var lokalpatriotisme, individuelle eller ekstremistgrupper som var isolert fra hverandre, har nå blitt samkjørt på et globalt nivå og har derfor blitt, eller holder på bli, populært. Fordi internett og kommunikasjonsteknologi forbinder dem over hele verden.
If you look at the rise of far-right fascism across Europe of late, you will see some things that are happening that are influencing domestic politics, yet the phenomenon is transnational. In certain countries, mosque minarets are being banned. In others, headscarves are being banned. In others, kosher and halal meat are being banned, as we speak. And on the flip side, we have transnational Islamist extremists doing the same thing across their own societies. And so they are pockets of parochialism that are being connected in a way that makes them feel like they are mainstream. Now that never would have been possible before. They would have felt isolated, until these sorts of technologies came around and connected them in a way that made them feel part of a larger phenomenon.
Hvis du ser på økningen av høyreekstremister i Europa i det siste vil du se at noen ting som skjer er at de påvirker innenrikspolitikken, samtidig er fenomenet transnasjonalt. I noen land, blir moskeer og minareter forbudt. I andre, blir hodeplagg forbudt. I andre blir kosher og halalkjøtt forbudt, akkurat nå. Og på den andre siden, har vi transnasjonale islamske ekstremister som gjør det samme på tvers av deres samfunn. Så de er lommer av lokalpatriotisme som forbindes på en måte som gjør at de føler at de er populære. Nå ville dette aldri ha vært mulig før. De ville ha følt seg isolert, helt til denne typen teknologi kom og koplet de sammen på en måte som gjorde at de følte seg en del av et større fenomen.
Where does that leave democracy aspirants? Well I believe they're getting left far behind. And I'll give you an example here at this stage. If any of you remembers the Christmas Day bomb plot: there's a man called Anwar al-Awlaki. As an American citizen, ethnically a Yemeni, in hiding currently in Yemen, who inspired a Nigerian, son of the head of Nigeria's national bank. This Nigerian student studied in London, trained in Yemen, boarded a flight in Amsterdam to attack America. In the meanwhile, the Old mentality with a capital O, was represented by his father, the head of the Nigerian bank, warning the CIA that his own son was about to attack, and this warning fell on deaf ears. The Old mentality with a capital O, as represented by the nation-state, not yet fully into the age of behavior, not recognizing the power of transnational social movements, got left behind. And the Christmas Day bomber almost succeeded in attacking the United States of America. Again with the example of the far right: that we find, ironically, xenophobic nationalists are utilizing the benefits of globalization.
Hvor blir det av de demokratiske aspirantene? Vel, jeg tror de henger veldig langt etter. Og jeg skal gi dere noen eksempler på dette her nå. Hvis noen av dere husker 1. juledags bombeforsøket: Det var en mann ved navn Anwar al-Awlaki. Som en amerikansk statsborger, etnisk jemenitt, som for tiden er i skjul i Jemen, som inspirerte en Nigerianer (Trusebomberen), sønnen av direktøren for Nigerias Nasjonalbank. Denne nigerianske studenten studerte i London, trente i Jemen, gikk ombord på et fly i Amsterdam for å angripe USA. I mellomtiden, den Gamle holdningen, med stor G var representert av hans far, direktøren for nasjonalbanken i Nigeria, advarte CIA at hans sønn skulle til å angripe, og denne advarselen falt for døve ører. Den Gamle holdningen med stor G, som representert med nasjonal stat, som ennå ikke er inne i adferdsalderen, som ikke anerkjenner makten til transnasjonale sosiale folkebevegelser, henger etter. Og 1. juledagsbomberen lyktes nesten i å angripe USA. Igjen med høyreekstremister som eksempel: ser vi, ironisk nok, xenofobe nasjonalister som benytter fordelene av globalisering.
So why are they succeeding? And why are democracy aspirants falling behind? Well we need to understand the power of the social movements who understand this. And a social movement is comprised, in my view, it's comprised of four main characteristics. It's comprised of ideas and narratives and symbols and leaders. I'll talk you through one example, and that's the example that everyone here will be aware of, and that's the example of Al-Qaeda. If I asked you to think of the ideas of Al-Qaeda, that's something that comes to your mind immediately. If I ask you to think of their narratives -- the West being at war with Islam, the need to defend Islam against the West -- these narratives, they come to your mind immediately. Incidentally, the difference between ideas and narratives: the idea is the cause that one believes in; and the narrative is the way to sell that cause -- the propaganda, if you like, of the cause. So the ideas and the narratives of Al-Qaeda come to your mind immediately.
Så hvorfor lykkes de? Og hvorfor henger demokratiske aspiranter etter. Vel, vi trenger å forstå makten til sosiale folkebevegelser for å forstå dette. Og sosiale folkebevegelser består av, i mine øyne, består av fire hovedkarakteristikker. Det består av ideer og narrativer Og symboler og ledere. Jeg vil gå igjennom ett eksempel, og det er et eksempel alle er kjenner til, og det er eksemplet med Al-Qaida. Hvis jeg ber dere om å tenke på ideene bak Al-Qaida, så er det noe som du umiddelbart kommer på. Hvis jeg ber deg om deres narrativer - Vesten som er i krig mot Islam, nødvendigheten med å forsvare Islam mot Vesten - disse narrativer, kommer i tankene umiddelbart. Forøvrig, forskjellen mellom ideer og narrativer: er at ideer er formålet man tror på; og narrativet er måten man selger et formål propaganda, om du vil, om formålet. Så ideene og narrativene til Al-Qaida kommer du umiddelbart på.
If I ask you to think of their symbols and their leaders, they come to your mind immediately. One of their leaders was killed in Pakistan recently. So these symbols and these leaders come to your mind immediately. And that's the power of social movements. They're transnational, and they bond around these ideas and narratives and these symbols and these leaders. However, if I ask your minds to focus currently on Pakistan, and I ask you to think of the symbols and the leaders for democracy in Pakistan today, you'll be hard pressed to think beyond perhaps the assassination of Benazir Bhutto. Which means, by definition, that particular leader no longer exists.
Hvis jeg ber deg om å tenke på symbolene og deres ledere, kommer du på de umiddelbart. En av deres ledere ble drept i Pakistan nå nylig. Så disse symbolene og disse lederene kommer du på umiddelbart. Og det er styrken til sosiale folkebevegelser. De er transnasjonale, og de samles rundt disse ideene og narrativer og disse symbolene og disse lederene. Men, hvis jeg spør dere om å fokusere på Pakistan, og ber dere om å komme på symbolene og lederene for demokrati i Pakistan i dag, vil det bli vanskeligere å tenke på andre en kanskje drapet på Benazir Bhutto. Som betyr, per definisjon, at den lederen ikke lengre eksisterer.
One of the problems we're facing is, in my view, that there are no globalized, youth-led, grassroots social movements advocating for democratic culture across Muslim-majority societies. There is no equivalent of the Al-Qaeda, without the terrorism, for democracy across Muslim-majority societies. There are no ideas and narratives and leaders and symbols advocating the democratic culture on the ground. So that begs the next question. Why is it that extremist organizations, whether of the far-right or of the Islamist extremism -- Islamism meaning those who wish to impose one version of Islam over the rest of society -- why is it that they are succeeding in organizing in a globalized way, whereas those who aspire to democratic culture are falling behind? And I believe that's for four reasons. I believe, number one, it's complacency. Because those who aspire to democratic culture are in power, or have societies that are leading globalized, powerful societies, powerful countries. And that level of complacency means they don't feel the need to advocate for that culture.
En av problemene som vi står ovenfor, i mine øyne, er at det ikke er en globalisert, ungdomsledet, grasrots-sosial folkebevegelse. som forsvarer for demokratisk kultur på tvers av samfunn med muslimsk majoritet. Det finnes ingenting som tilsvarer Al-Qaida, uten terrorismen, som er for demokrati på tvers av samfunn med muslimsk majoritet. Det er ingen ideer og narrativer og ledere og symboler som forsvarer den demokratiske kulturen på bakkenivå. Så da kan man spørre seg. Hvorfor har det seg at en ekstremistorganisasjoner, enten de er høyre-, eller islamske ekstremister-- islamisme i den forstand at de som ønsker å innføre en type islamisme over resten av samfunnet - hvorfor har det seg at de lykkes i å organisere på en globalisert måte, mens de som sikter mot en demokratisk kultur henger etter? Og jeg mener det er fire grunner til dette- jeg mener, for det første, så handler det om tilfredshet. Fordi de som sikter mot en demokratisk kultur står ved makten, eller har samfunn som leder globaliserte, mektige samfunn, mektige land. Og dette nivået av tilfredshet betyr at de ikke føler et behov for å forsvare denne kulturen.
The second, I believe, is political correctness. That we have a hesitation in espousing the universality of democratic culture because we are associating that -- we associate believing in the universality of our values -- with extremists. Yet actually, whenever we talk about human rights, we do say that human rights are universal. But actually going out to propagate that view is associated with either neoconservativism or with Islamist extremism. To go around saying that I believe democratic culture is the best that we've arrived at as a form of political organizing is associated with extremism.
For det andre, mener jeg det handler om politisk korrekthet. At vi vegrer oss med å omfavne allmengyldigheten av den demokratiske kulturen, fordi vi assosierer det å -- vi assosierer det å tro på allmengyldigheten av våre verdier -- med ekstremisme. Men samtidig, hver gang vi snakker om menneskerettigheter, sier vi at menneskerettigheter er grunnleggende. Men å faktisk gå ut og spre dette synet er assosiert med enten neo-konservatisme eller med islamsk ekstremisme. Å gå rundt og si at jeg tror at den demokratiske kulturen er det beste vi har oppnådd som en styreform, er assosiert med ekstremisme.
And the third, democratic choice in Muslim-majority societies has been relegated to a political choice, meaning political parties in many of these societies ask people to vote for them as the democratic party, but then the other parties ask them to vote for them as the military party -- wanting to rule by military dictatorship. And then you have a third party saying, "Vote for us; we'll establish a theocracy." So democracy has become merely one political choice among many other forms of political choices available in those societies. And what happens as a result of this is, when those parties are elected, and inevitably they fail, or inevitably they make political mistakes, democracy takes the blame for their political mistakes. And then people say, "We've tried democracy. It doesn't really work. Let's bring the military back again."
Og for det tredje, har det å velge demokrati i samfunn med muslimsk majoritet blitt henvist til et politisk valg, det vil si politiske parti. I mange av disse samfunnene ber folk om å stemme på dem som det demokratiske partiet, men så er det andre parti som ber om å stemme på dem som det millitære partiet - som ønsker et militært diktatur som styringsform. Og så har du et tredje parti som sier, "Stem på oss så vil vi innføre teokrati." Så demokrati har blitt kun ett politisk valg blant mange andre typer politiske muligheter tilgjengelig i disse samfunn. Og det som skjer som følger av dette er, at når disse partiene velges, og uunngåelig mislykkes, eller uunngåelig gjør politiske feil, er det demokratiet som får skylden for deres politiske feiltrinn. og da sier folk: "Vi har prøvd demokrati. Det fungerer egentlig ikke. La oss få militæret tilbake igjen."
And the fourth reason, I believe, is what I've labeled here on the slide as the ideology of resistance. What I mean by that is, if the world superpower today was a communist, it would be much easier for democracy activists to use democracy activism as a form of resistance against colonialism, than it is today with the world superpower being America, occupying certain lands and also espousing democratic ideals. So roughly these four reasons make it a lot more difficult for democratic culture to spread as a civilizational choice, not merely as a political choice.
Og for det fjerde, mener jeg, at det jeg har merket her på lysarket som ideologien om motstandsbevegelse. Hva jeg mener med det er at, om verdens supermakt i dag var kommunististk, ville det ha vært mye lettere for demokratiske aktivister å bruke demokratisk aktivisme som en motstandsbevegelse mot kolonialisme, enn det er i dag med supermakten som er amerika, som okkuperer enkelte land og også innfører demokratiske idealer. Så stort sett disse fire grunnene gjør det mye vanskeligere for den demokratiske kulturen å kunne spre seg som mulighet for sivilisasjoner. og ikke bare et politisk valg.
When talking about those reasons, let's break down certain preconceptions. Is it just about grievances? Is it just about a lack of education? Well statistically, the majority of those who join extremist organizations are highly educated. Statistically, they are educated, on average, above the education levels of Western society. Anecdotally, we can demonstrate that if poverty was the only factor, well Bin Laden is from one of the richest families in Saudi Arabia. His deputy, Ayman al-Zawahiri, was a pediatrician -- not an ill-educated man. International aid and development has been going on for years, but extremism in those societies, in many of those societies, has been on the rise. And what I believe is missing is genuine grassroots activism on the ground, in addition to international aid, in addition to education, in addition to health. Not exclusive to these things, but in addition to them, is propagating a genuine demand for democracy on the ground.
Når man snakker om disse grunnene, la oss dele det opp i visse forestillinger. handler det bare om frustrasjon? handler det bare om mangel på utdannelse? Vel, statistisk sett, er hoveddelen av de som melder seg inn i en ekstremistisk organisasjon høyt utdannet. Statistisk sett, har de i gjennomsnitt en utdannelse som ligger over utdannelsesnivået til det vestlige samfunnet. Anekdotisk, kan vi demonstrere at om fattigdom var den eneste faktoren, vel, Bin Laden er fra en av de rikeste familiene i Saudi Arabia. hans nestkommanderende, Ayman al-Zawahiri, var en barnespesialist - ikke en dårlig utdannet mann. Internasjonal hjelp og utvikling har pågått i årevis, men ekstremisme i disse samfunnene, i mange av disse samfunnene, har vært i oppspring. Og det jeg tror mangler er en genuin grasrotsaktivisme på bakkenivå, i tillegg til internasjonal hjelp, i tillegg til utdannelse, i tillegg til helsevesen. Ikke bare eksklusivt til disse tingene, men i tillegg til dem, å spre en ekte etterspørsel for demokrati på bakkenivå
And this is where I believe neoconservatism had it upside-down. Neoconservatism had the philosophy that you go in with a supply-led approach to impose democratic values from the top down. Whereas Islamists and far-right organizations, for decades, have been building demand for their ideology on the grassroots. They've been building civilizational demand for their values on the grassroots, and we've been seeing those societies slowly transition to societies that are increasingly asking for a form of Islamism. Mass movements in Pakistan have been represented after the Arab uprisings mainly by organizations claiming for some form of theocracy, rather than for a democratic uprising. Because since pre-partition, they've been building demand for their ideology on the ground. And what's needed is a genuine transnational youth-led movement that works to actively advocate for the democratic culture -- which is necessarily more than just elections. But without freedom of speech, you can't have free and fair elections. Without human rights, you don't have the protection granted to you to campaign. Without freedom of belief, you don't have the right to join organizations.
Og det er her jeg mener at neo-konservatismen gjør ting i omvendt rekkefølge. Neo-konservatisme hadde en filosofi om at du går inn med et tilbudsbasert tilnærming ved å pålegge demokratiske verdier fra ovenfra og ned. Mens islamister og høyreekstremister, i tiår, har bygd en etterspørsel på deres ideologi på grasrotnivå. De har bygd en sivilisasjonell etterspørsel etter sine verdier på grasrotnivå, og vi har sett disse samfunnene gradvis forandres til samfunn som i større grad spør etter en type islamisme. enorme folkemengder i Pakistan har vært representert etter opprøret i den arabiske verden hovedsaklig av organisasjoner som står for en eller annen form for teokrati, og ikke for et demokratisk opprør. Fordi helt siden før oppdelingen av India, har de skapt en etterspørsel for deres ideologi på bakkenivå. Og det som trengs er en ekte transnasjonal ungdomsledet folkebevegelse som fungerer til å aktivt forsvare den demokratiske kulturen - som er nødvendigvis mer enn bare valg. Men uten ytringsfrihet, kan du ikke du ha frie og rettferdige valg. Uten menneskerettigheter, kan du ikke være beskyttet mens du driver valgkamp. Uten tankefrihet, har du ikke retten til å slutte deg til organisasjoner.
So what's needed is those organizations on the ground advocating for the democratic culture itself to create the demand on the ground for this culture. What that will do is avoid the problem I was talking about earlier, where currently we have political parties presenting democracy as merely a political choice in those societies alongside other choices such as military rule and theocracy. Whereas if we start building this demand on the ground on a civilizational level, rather than merely on a political level, a level above politics -- movements that are not political parties, but are rather creating this civilizational demand for this democratic culture. What we'll have in the end is this ideal that you see on the slide here -- the ideal that people should vote in an existing democracy, not for a democracy. But to get to that stage, where democracy builds the fabric of society and the political choices within that fabric, but are certainly not theocratic and military dictatorship -- i.e. you're voting in a democracy, in an existing democracy, and that democracy is not merely one of the choices at the ballot box. To get to that stage, we genuinely need to start building demand in those societies on the ground.
Så det som trengs er disse organisasjonene på bakkenivå som forsvarer for den demokratiske kulturen i seg selv og skaper en etterspørsel på bakkenivå for denne kulturen. Hva det vil gjøre er å unngå problemet jeg snakket om tidligere, hvor vi for øyeblikket har politiske partier som representerer demokrati som kun et politisk valg i disse samunnene ved siden av andre valg sånn som militærdiktatur og teokrati. Hvis vi skulle begynne å skape en etterspørsel på bakkenivå på et sivilisasjonistisk nivå enn kun på et politisk nivå, et nivå ovenfor politikk - folkebevegelser som ikke er politiske partier, men heller skape en sivilisajonell etterspørsel på denne demokratiske kulturen. Det vi vil ende opp med er det idealet som dere ser på dette lysbildet - idealet om at folk skal kunne velge i et eksisterende demokrati, ikke for et demokrati. Men for å komme seg dit, hvor demokrati bygger samfunnets strukturer og politiske valg innenfor disse strukturene, er høyre eller venstrevridd, men som definitivt ikke er et teokratisk eller militærdiktatur- Det vil si at du stemmer i et demokrati, i et eksisterende demokrati, og at demokrati ikke bare er ett av valgene man har ved valgurnene. For å komme på dette nivået trenger vi oppriktig å begynne å skape en etterspørsel til disse samfunnene på bakkenivå.
Now to conclude, how does that happen? Well, Egypt is a good starting point. The Arab uprisings have demonstrated that this is already beginning. But what happened in the Arab uprisings and what happened in Egypt was particularly cathartic for me. What happened there was a political coalition gathered together for a political goal, and that was to remove the leader. We need to move one step beyond that now. We need to see how we can help those societies move from political coalitions, loosely based political coalitions, to civilizational coalitions that are working for the ideals and narratives of the democratic culture on the ground. Because it's not enough to remove a leader or ruler or dictator. That doesn't guarantee that what comes next will be a society built on democratic values.
Så for å avrunde, hvordan vil dette skje? Vel, Egypt er et godt utgangspunkt. Opprørene i de arabiske landene har vist at dette allerede holder på. Men det som skjedde i de arabiske opprørene og det som skjedde i Egypt var veldig rensende for meg. Det som skjedde var en politisk koalisjon som samlet seg for å nå et politisk mål, og det var å fjerne lederen. Vi må bevege oss et steg videre nå Vi trenger å se på hvordan vi kan hjelpe disse samfunnene til å bevege seg fra politiske koalisjoner, løst baserte politiske koalisjoner, til sivile koalisjoner. som står for idealene og narrativene til den demokratiske kulturen på bakkenivå. Fordi det er ikke nok å bare fjerne en leder eller en hersker eller diktator. Det er ingen garanti på at det som skjer etterpå er et samfunn bygd på demokratiske verdier.
But generally, the trends that start in Egypt have historically spread across the MENA region, the Middle East and North Africa region. So when Arab socialism started in Egypt, it spread across the region. In the '80s and '90s when Islamism started in the region, it spread across the MENA region as a whole.
Men generelt, så har trender som begynner i Egypt har historisk sett spredt seg over MENA regionen, midtøsten og nord-Afrika regionen. Så da arabisk sosialisme begynte i Egypt, spredte det seg over hele regionen. På 80- og 90-tallet da Islamisme begynte i regionen, spredte det seg over MENA-regionen som helhet.
And the aspiration that we have at the moment -- as young Arabs are proving today and instantly rebranding themselves as being prepared to die for more than just terrorism -- is that there is a chance that democratic culture can start in the region and spread across to the rest of the countries that are surrounding that. But that will require helping these societies transition from having merely political coalitions to building genuinely grassroots-based social movements that advocate for the democratic culture. And we've made a start for that in Pakistan with a movement called Khudi, where we are working on the ground to encourage the youth to create genuine buy-in for the democratic culture. And it's with that thought that I'll end.
Og de ønskene som vi har for øyeblikket - som unge arabere beviser i dag og umiddelbart omprofilerer seg selv som å være forberedt på å dø for mer enn kun terrorisme - så er det en mulighet at den demokratiske kulturen kan begynne i regionen og spre igjennom resten av landende som omgir det. Men det vil kreve at vi hjelper disse samfunnene i å forandre seg fra å ha kun politiske koalisjoner til å bygge en ekte grasrot-baserte sosiale folkebevegelser. som forsvarer den demokratiske kulturen. Og vi har begynte med dette i Pakistan med en folkebevegelse kalt [khoudi ?] der vi jobber på bakkenivå for å oppmuntre ungdommen til å lage ekte deltagelse for den demokratiske kulturen. Og det med den tanken jeg vil avslutte.
And my time is up, and thank you for your time.
Min tid er ute, så takk for deres tid.
(Applause)
(Applaus)