Joseph Keller used to jog around the Stanford campus, and he was struck by all the women jogging there as well. Why did their ponytails swing from side to side like that? Being a mathematician, he set out to understand why.
Joseph Keller pleide å jogge rundt Stanford campus, og han ble gal av alle damene som også jogget der. Hvorfor svingte hestehalene deres fra side til side på den måten? Som matematiker gikk han inn for å forstå hvorfor.
(Laughter)
(Latter)
Professor Keller was curious about many things: why teapots dribble or how earthworms wriggle. Until a few months ago, I hadn't heard of Joseph Keller. I read about him in the New York Times, in the obituaries. The Times had half a page of editorial dedicated to him, which you can imagine is premium space for a newspaper of their stature.
Professor Keller var nysgjerrig på mange ting: hvorfor tekanner drypper eller hvordan meitemarker vrir seg. Frem til noen måneder siden hadde jeg ikke hørt om Joseph Keller. Jeg leste om ham i New York Times, i en nekrolog. The Times hadde en halv sides lederartikkel dedikert til ham, som du kan tenke deg er beste plassering for en avis av deres betydning.
I read the obituaries almost every day. My wife understandably thinks I'm rather morbid to begin my day with scrambled eggs and a "Let's see who died today."
Jeg leser nekrologer nesten hver dag. Konen min, forståelig nok, synes jeg er ganske morbid som begynner dagen min med eggerøre og en "La oss se hvem som har dødd i dag."
(Laughter)
(Latter)
But if you think about it, the front page of the newspaper is usually bad news, and cues man's failures. An instance where bad news cues accomplishment is at the end of the paper, in the obituaries.
Men hvis du tenker på det, så er fremsiden av avisen ofte dårlige nyheter, og viser til menneskers feil. En forekomst hvor dårlige nyheter viser til prestasjoner finnes på slutten av avisen, i nekrologene.
In my day job, I run a company that focuses on future insights that marketers can derive from past data -- a kind of rearview-mirror analysis. And we began to think: What if we held a rearview mirror to obituaries from the New York Times? Were there lessons on how you could get your obituary featured -- even if you aren't around to enjoy it?
I min hverdagsjobb leder jeg et firma som fokuserer på fremtidig innsikt som markedsførere kan utlede fra tidligere data -- en ny form for bakspeilsanalyse. Og vi begynte å tenke: Hva om vi holdt et bakspeil opp mot nekrologene fra New York Times? Var det leksjoner om hvordan du kunne få nekrologen din fremhevet -- selv om du ikke er her for å nyte den?
(Laughter)
(Latter)
Would this go better with scrambled eggs?
Passer dette bedre til eggerøre?
(Laughter)
(Latter)
And so, we looked at the data. 2,000 editorial, non-paid obituaries over a 20-month period between 2015 and 2016. What did these 2,000 deaths -- rather, lives -- teach us?
Og så kikket vi på dataene. 2000 redaksjonelle, ubetalte nekrologer over en 20 måneders periode mellom 2015 og 2016. Hva kunne disse 2000 dødsfallene - eller livene - lære oss?
Well, first we looked at words. This here is an obituary headline. This one is of the amazing Lee Kuan Yew. If you remove the beginning and the end, you're left with a beautifully worded descriptor that tries to, in just a few words, capture an achievement or a lifetime. Just looking at these is fascinating. Here are a few famous ones, people who died in the last two years. Try and guess who they are.
Vel, først så vi på ordene. Dette er en overskrift på en nekrolog. Den er om den fantastiske Lee Kuan Yew. Hvis du fjerner begynnelsen og slutten, sitter du igjen med en nydelig formulert beskrivelse som forsøker, med kun få ord, å fange en prestasjon eller en livstid. Bare å se på disse er fascinerende. Her er et par kjente, personer som døde de siste to årene. Prøv å gjett hvem de er.
[An Artist who Defied Genre] That's Prince.
[En artist som trosset sjanger] Det er Prince.
[Titan of Boxing and the 20th Century] Oh, yes.
[Boksegiganten og det 20. århundre] Å, ja.
[Muhammad Ali]
[Muhammad Ali]
[Groundbreaking Architect] Zaha Hadid.
[Banebrytende arkitekt] Zaha Hadid.
So we took these descriptors and did what's called natural language processing, where you feed these into a program, it throws out the superfluous words -- "the," "and," -- the kind of words you can mime easily in "Charades," -- and leaves you with the most significant words. And we did it not just for these four, but for all 2,000 descriptors. And this is what it looks like. Film, theatre, music, dance and of course, art, are huge. Over 40 percent. You have to wonder why in so many societies we insist that our kids pursue engineering or medicine or business or law to be construed as successful. And while we're talking profession, let's look at age -- the average age at which they achieved things. That number is 37. What that means is, you've got to wait 37 years ... before your first significant achievement that you're remembered for -- on average -- 44 years later, when you die at the age of 81 -- on average.
Så vi tok disse beskrivelsene og gjorde det vi kaller naturlig språkbehandling, hvor du mater disse inn i et program, det kaster ut alle overflødige ord - "det", "og" - den typen ord du kan lett mime i mimelek, og etterlater de mest betydningsfulle ordene. Men vi gjorde ikke bare disse fire, men alle 2000 beskrivelsene. Og slik ser det ut. Film, teater, musikk, dans og selvfølgelig kunst, er svære. Over 40 prosent. Man må lure, hvorfor i så mange samfunn insisterer vi at barna våre forfølger ingeniør, medisin, business eller juss for å bli sett som suksessrik. Og mens vi snakker om yrke, la oss se på alder -- gjennomsnittsalderen når de oppnådde ting. Det tallet er 37. Hva det betyr er, at du må vente 37 år ... før din første betydelige prestasjon som du blir husket for - i gjennomsnitt - 44 år senere, når du dør i en alder av 81 - i gjennomsnitt.
(Laughter)
(Latter)
Talk about having to be patient.
Snakk om å måtte være tålmodig.
(Laughter)
(Latter)
Of course, it varies by profession. If you're a sports star, you'll probably hit your stride in your 20s. And if you're in your 40s like me, you can join the fun world of politics.
Selvfølgelig varierer det etter yrke. Om du er idrettsstjerne, treffer du nok toppen i 20-årene. Og hvis du er i 40-årene som meg, kan du delta i den gøye politiske verden.
(Laughter)
(Latter)
Politicians do their first and sometimes only commendable act in their mid-40s.
De gjør sin første og noen ganger eneste verdige handling midt i 40-årene.
(Laughter)
(Latter)
If you're wondering what "others" are, here are some examples. Isn't it fascinating, the things people do and the things they're remembered for?
Om du lurer hva "de andre" er, her er noen eksempler. Er det ikke fasinerende, ting folk gjør og hva de blir husket for?
(Laughter)
(Latter)
Our curiosity was in overdrive, and we desired to analyze more than just a descriptor. So, we ingested the entire first paragraph of all 2,000 obituaries, but we did this separately for two groups of people: people that are famous and people that are not famous. Famous people -- Prince, Ali, Zaha Hadid -- people who are not famous are people like Jocelyn Cooper, Reverend Curry or Lorna Kelly. I'm willing to bet you haven't heard of most of their names. Amazing people, fantastic achievements, but they're not famous. So what if we analyze these two groups separately -- the famous and the non-famous? What might that tell us?
Nysgjerrigheten vår var i høygir, og vi lengtet etter å analysere mer enn bare en beskrivelse. Så vi tok inn hele første paragraf av alle 2000 nekrologene, men vi gjorde dette separat for to grupper mennesker: personer som er berømte, og personer som ikke er berømte. Berømte personer - Prince, Ali, Zaha Hadid - personer som ikke er berømte er personer som Jocelyn Cooper, Pastor Curry eller Lorna Kelly. Jeg er villig til å vedde på at du ikke har hørt de fleste navnene. Utrolige folk, fantastiske prestasjoner, men de er ikke berømte. Så hva om vi analyseree disse gruppene separat -- de berømte og de ikke-berømte. Hva kan det si oss?
Take a look. Two things leap out at me. First: "John."
Ta en titt. To ting slår meg. Først: "John."
(Laughter)
(Latter)
Anyone here named John should thank your parents --
Alle her kalt John burde takke sine foreldre -
(Laughter)
(Latter)
and remind your kids to cut out your obituary when you're gone. And second: "help."
og minne barna på å klippe ut nekrologen din når du er borte. Og neste: "Hjelp."
We uncovered, many lessons from lives well-led, and what those people immortalized in print could teach us. The exercise was a fascinating testament to the kaleidoscope that is life, and even more fascinating was the fact that the overwhelming majority of obituaries featured people famous and non-famous, who did seemingly extraordinary things. They made a positive dent in the fabric of life. They helped.
Vi lærte mye, fra de som har hatt et godt liv, Og hva de som har blitt foreviget på trykk kunne lære oss. Øvelsen var et fasinerende testament for det kaleidoskopet livet er, og enda mer fasinerende var det at en overveldende majoritet av nekrologene fremhevet berømte og ikke berømte folk som gjorde tilsynelatende ekstraordinære ting. De lagde en positiv bulk i livets stoff. De hjalp.
So ask yourselves as you go back to your daily lives: How am I using my talents to help society? Because the most powerful lesson here is, if more people lived their lives trying to be famous in death, the world would be a much better place.
Så spør deg selv når du går tilbake til dagliglivet: Hvordan bruker jeg mine talenter for å hjelpe samfunnet? Fordi den mektigste leksen her er, om flere personer levde livet i forsøk på å bli berømt i døden, ville verden vært et mye bedre sted.
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)