Many times I go around the world to speak, and people ask me questions about the challenges, my moments, some of my regrets. 1998: A single mother of four, three months after the birth of my fourth child, I went to do a job as a research assistant. I went to Northern Liberia. And as part of the work, the village would give you lodgings. And they gave me lodging with a single mother and her daughter.
Jeg reiser ofte rundt i verden for å holde foredrag, og folk spør meg om utfordringene, øyeblikkene mine, ting jeg angrer på. I 1998: Som enslig firebarnsmor, tre måneder etter at jeg fødte mitt fjerde barn, dro jeg for å gjøre en jobb som forskningsassistent. Jeg dro til nord- Liberia Og i forbindelse med jobben fikk du innkvartering i landsbyen. Og de lot meg bo hos en alenemor og datteren hennes.
This girl happened to be the only girl in the entire village who had made it to the ninth grade. She was the laughing stock of the community. Her mother was often told by other women, "You and your child will die poor." After two weeks of working in that village, it was time to go back. The mother came to me, knelt down, and said, "Leymah, take my daughter. I wish for her to be a nurse." Dirt poor, living in the home with my parents, I couldn't afford to. With tears in my eyes, I said, "No."
Denne jenta var tilfeldigvis den eneste jenta i hele landsbyen som hadde greid å komme til niende klasse. Hun var en vits i lokalsamfunnet sitt. Moren hennes fikk ofte høre av andre kvinner, "Du og barnet ditt kommer til å dø fattige." Etter å ha jobbet i den landsbyen i to uker var det på tide å dra tilbake. Moren kom til meg, falt på kne og sa, "Leymah, ta med deg datteren min. Jeg ønsker at hun skal bli sykepleier." Lut fattig og boende hjemme med foreldrene mine hadde jeg ikke råd til å hjelpe henne. Med tårer i øynene, sa jeg, "Nei."
Two months later, I go to another village on the same assignment and they asked me to live with the village chief. The women's chief of the village has this little girl, fair color like me, totally dirty. And all day she walked around only in her underwear. When I asked, "Who is that?" She said, "That's Wei. The meaning of her name is pig. Her mother died while giving birth to her, and no one had any idea who her father was." For two weeks, she became my companion, slept with me. I bought her used clothes and bought her her first doll. The night before I left, she came to the room and said, "Leymah, don't leave me here. I wish to go with you. I wish to go to school." Dirt poor, no money, living with my parents, I again said, "No." Two months later, both of those villages fell into another war. Till today, I have no idea where those two girls are.
To måneder senere, dro jeg til en annen landsby i samme ærend og der ba de meg bo med landsbyhøvdingen. "Kvinnehøvdingen i landsbyen hadde ei lita jente, lyshudet som meg, helt tilskitnet. Og hele dagen gikk hun rundt i bare undertøyet. Da jeg spurte, "Hvem er det?" Sa hun, "Det er Wei. Navnet hennes betyr gris. Moren hennes døde under fødselen, og ingen hadde noen anelse om hvem faren hennes var." I to uker ble hun min føgesvenn, hun sov hos meg. Jeg kjøpte brukte klær til henne og skaffet henne den første dukken hennes. Natten før jeg dro kom hun inn i rommet og sa, "Leyma, ikke la meg bli igjen her. Jeg vil være med deg. Jeg vil gå på skole." Lut fattig, uten penger, boende hos foreldrene mine, måtte jeg igjen si, "Nei." To måneder senere, tok en ny krig begge disse landsbyene. Til dags dato har jeg ingen anelse om hvor de to jentene er.
Fast-forward, 2004: In the peak of our activism, the minister of Gender Liberia called me and said, "Leymah, I have a nine-year-old for you. I want you to bring her home because we don't have safe homes." The story of this little girl: She had been raped by her paternal grandfather every day for six months. She came to me bloated, very pale. Every night I'd come from work and lie on the cold floor. She'd lie beside me and say, "Auntie, I wish to be well. I wish to go to school."
Vi spoler fram til 2004: Da demonstrasjonene våre var på det kraftigste ringte Liberias kjønnsminister meg og sa, "Leymah, jeg har en niåring til deg. Jeg vil at du skal ta henne med deg, for vi har ingen trygge hjem. Historien til denne lille jenta: Hun hadde blitt voldtatt av bestefaren på farssiden hver dag i seks måneder. Da hun kom til meg var hun oppsvulmet, veldig blek. Hver kveld når jeg kom fra jobb og lå på det kalde golvet. Lå hun ved siden av meg og sa, "Tante, jeg vil bli frisk. Jeg vil gå på skole."
2010: A young woman stands before President Sirleaf and gives her testimony of how she and her siblings live together, their father and mother died during the war. She's 19; her dream is to go to college to be able to support them. She's highly athletic. One of the things that happens is that she applies for a scholarship. Full scholarship. She gets it. Her dream of going to school, her wish of being educated, is finally here. She goes to school on the first day. The director of sports who's responsible for getting her into the program asks her to come out of class. And for the next three years, her fate will be having sex with him every day, as a favor for getting her in school.
2010: En ung kvinne står foran president Sirleaf og vitner om hvordan hun og søsknene bor sammen, faren og moren deres døde under krigen. Hun er 19: hennes drøm er å gå på høgskole, å kunne forsørge dem. Hun er svært god i sport. En ting som skjer er at hun søker om et stipend. Et fullt stipend. Hun får det. Drømmen hennnes om å gå på skole, ønsket hennes om å utdanne seg, er endelig her. Hun går på skolen den første dagen. Sportsdirektøren som har ansvaret for at hun har kommet med ber henne bli med ut av timen. Og i de tre neste årene blir skjebnen hennes å ha sex med ham hver dag, som en tjeneste for å ha kommet inn på skolen.
Globally, we have policies, international instruments, work leaders. Great people have made commitments -- we will protect our children from want and from fear. The U.N. has the Convention on the Rights of the Child. Countries like America, we've heard things like No Child Left Behind. Other countries come with different things. There is a Millennium Development called Three that focuses on girls. All of these great works by great people aimed at getting young people to where we want to get them globally, I think, has failed.
Globalt har vi politikk, internasjonale verktøy, foregangspersoner. Store mennesker har engasjert seg -- vi skal beskytte barna våre fra armod og frykt. FN har barnerettighetskonvensjonen. Vi har hørt at land som USA har ordninger som No Child Left Behind. Andre land kommer med andre ting. Det finnes et millenniumsprosjekt som heter Three med fokus på jenter. Alle disse viktige verkene av store mennesker der målsetningen er å få ungdom dit vi vil globalt sett, har, tror jeg, mislykkes.
In Liberia, for example, the teenage pregnancy rate is three to every 10 girls. Teen prostitution is at its peak. In one community, we're told, you wake up in the morning and see used condoms like used chewing gum paper. Girls as young as 12 being prostituted for less than a dollar a night. It's disheartening, it's sad. And then someone asked me, just before my TEDTalk, a few days ago, "So where is the hope?"
I Liberia er, for eksempel, andelen gravide tenåringsjenter 3 av 10. Tenåringsprostitusjon har nådd toppen. I et lokalsamfunn, har vi fått høre, våkner du opp om morgenen og ser brukte kondomer ligge rundt som brukt tyggegummipapir. Jenter så unge som 12 år prostitueres for mindre enn en dollar kvelden. Det er nedslående, det er trist. Og så spurte noen meg, rett før TED-foredraget mitt, for noen dager siden, "Hvor er så håpet?"
Several years ago, a few friends of mine decided we needed to bridge the disconnect between our generation and the generation of young women. It's not enough to say you have two Nobel laureates from the Republic of Liberia when your girls' kids are totally out there and no hope, or seemingly no hope. We created a space called the Young Girls Transformative Project. We go into rural communities and all we do, like has been done in this room, is create the space. When these girls sit, you unlock intelligence, you unlock passion, you unlock commitment, you unlock focus, you unlock great leaders. Today, we've worked with over 300. And some of those girls who walked in the room very shy have taken bold steps, as young mothers, to go out there and advocate for the rights of other young women.
For mange år siden bestemte noen venner av meg seg for at vi måtte bygge bru over avgrunnen mellom vår generasjon og generasjonen av unge kvinner. Det er ikke nok å si at du har to Nobelprisvinnere fra den Liberianske Republikk når barna til jentene dine er der ute helt uten håp, eller tilsynelatende uten håp. Vi skapte et rom kalt Unge Jenters Forvandlingsprosjekt [YGTP] Vi går inn i bondesamfunn og det eneste vi gjør, som også gjøres her, er å lage rom. Når disse jentene setter seg ned frigjør du intelligens; du frigjør lidenskap, du frigjør engasjement, du frigjør fokus, du frigjør store ledere. Nå har vi jobbet med over 300. Og noen av disse jentene som var veldig sjenerte da de kom inn har tatt modige steg, som unge mødre, ved å dra ut og forfekte andre unge kvinners rettigheter.
One young woman I met, teen mother of four, never thought about finishing high school, graduated successfully; never thought about going to college, enrolled in college. One day she said to me, "My wish is to finish college and be able to support my children." She's at a place where she can't find money to go to school. She sells water, sells soft drinks and sells recharge cards for cellphones. And you would think she would take that money and put it back into her education. Juanita is her name. She takes that money and finds single mothers in her community to send back to school. Says, "Leymah, my wish is to be educated. And if I can't be educated, when I see some of my sisters being educated, my wish has been fulfilled. I wish for a better life. I wish for food for my children. I wish that sexual abuse and exploitation in schools would stop." This is the dream of the African girl.
En ung kvinne jeg møtte, mor til fire, i tenårene, hadde aldri tenkt på gjøre ferdig videregående, bestod eksamen; hadde aldri vurdert å gå på høgskole, begynte på høgskole. En dag sa hun til meg. "Jeg ønsker å bli ferdig på skole og være i stand til å forsørge barna mine." Hun har kommet dit at hun ikke greier å skaffe penger til skolen. Hun selger vann, selger brus og selger kontantkort til mobiltelefoner. Og du skulle tro hun ville ta de pengene og legge dem i utdannelsen sin. Juanita heter hun. Hun tar de pengene og finner andre alenemødre i lokalsamfunnet sitt som hun kan sende tilbake på skolebenken. Hun sier, "Leymah, ønsket mitt er å få en utdannelse. Og hvis ikke jeg kan få en utdannelse, så blir ønsket mitt oppfylt når jeg ser noen av søstrene mine få en utdannelse. Jeg ønsker meg et bedre liv. Jeg ønsker meg mat til barna mine. Jeg ønsker at sextrakassering og misbruk i skoleverket opphører." Dette er den afrikanske jentas drøm.
Several years ago, there was one African girl. This girl had a son who wished for a piece of doughnut because he was extremely hungry. Angry, frustrated, really upset about the state of her society and the state of her children, this young girl started a movement, a movement of ordinary women banding together to build peace. I will fulfill the wish. This is another African girl's wish. I failed to fulfill the wish of those two girls. I failed to do this. These were the things that were going through the head of this other young woman -- I failed, I failed, I failed. So I will do this. Women came out, protested a brutal dictator, fearlessly spoke. Not only did the wish of a piece of doughnut come true, the wish of peace came true. This young woman wished also to go to school. She went to school. This young woman wished for other things to happen, it happened for her.
For mange år siden var det en afrikansk jente som hadde en sønn, og han ønsket seg en bit smultring fordi han var veldig sulten. Sint, frustrert, virkelig opprørt over hvordan det sto til med samfunnet hennes og barna hennes, startet denne ungjenta en bevegelse, en bevegelse der vanlige kvinner gikk sammen for å skape fred. Jeg vil oppfylle dette ønsket. Dette er en annen afrikansk jentes ønske. Jeg greide ikke å oppfylle ønsket tid de to jentene jeg fortalte om. Jeg greide ikke det. Dette var det som kvernet i hodet på denne andre unge kvinnen -- Jeg mislyktes, jeg mislyktes, jeg mislyktes. Så jeg skal gjøre dette. Kvinner kom ut, protesterte mot en brutal diktator, snakket fryktløst. Ikke bare ble ønsket om en smultringbit oppfylt, ønsket om fred ble oppfylt. Denne unge kvinnen ønsket også å gå på skole. Hun gikk på skole. Denne unge kvinnen ønsket at andre ting skulle skje, de skjedde for henne.
Today, this young woman is me, a Nobel laureate. I'm now on a journey to fulfill the wish, in my tiny capacity, of little African girls -- the wish of being educated. We set up a foundation. We're giving full four-year scholarships to girls from villages that we see with potential.
I dag er jeg denne unge kvinnen, en Nobelprisvinner. Jeg er nå på en reise for å oppfylle ønsket på mitt beskjedne vis, som alle små afrikanske jenter har -- ønsket om utdanning. Vi satte opp en stiftelse. Vi gir fireårige fulltids-stipender til landsbyjenter vi ser har potensiale.
I don't have much to ask of you. I've also been to places in this U.S., and I know that girls in this country also have wishes, a wish for a better life somewhere in the Bronx, a wish for a better life somewhere in downtown L.A., a wish for a better life somewhere in Texas, a wish for a better life somewhere in New York, a wish for a better life somewhere in New Jersey.
Det er ikke mye jeg vil be dere om. Jeg har vært på steder her i disse Forente Stater og jeg vet at jenter i dette landet også har ønsker, et ønske om et bedre liv et eller annet sted i Bronx, et ønske om et bedre liv et eller annet sted i sentrum av Los Angeles, et ønske om et bedre liv i Texas et sted, et ønske om et bedre liv i New York et sted, et ønske om et bedre liv i New Jersey et sted.
Will you journey with me to help that girl, be it an African girl or an American girl or a Japanese girl, fulfill her wish, fulfill her dream, achieve that dream? Because all of these great innovators and inventors that we've talked to and seen over the last few days are also sitting in tiny corners in different parts of the world, and all they're asking us to do is create that space to unlock the intelligence, unlock the passion, unlock all of the great things that they hold within themselves. Let's journey together. Let's journey together.
Vil dere bli meg på reisen for å hjelpe den jenta, om det så er en afrikansk jente eller en amerikansk jente eller en japansk jente, med få ønsket sitt innfridd, få drømmen sin oppfylt med å oppnå denne drømmen? For alle disse store innovatørene og oppfinnerene som vi har snakket med og sett de siste dagene også sitter på sine små tuer i forskjellige deler av verden, og alt de ber oss om å gjøre er å skape det rommet for å frigjøre intelligensen, frigjøre lidenskapen, frigjøre all storheten de har inne i seg. La oss reise sammen. La oss reise sammen.
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)
Chris Anderson: Thank you so much. Right now in Liberia, what do you see as the main issue that troubles you?
Chris Anderson: Tusen, tusen takk. Hva ser du som den store saken som uroer deg i Liberia akkurat nå?
LG: I've been asked to lead the Liberian Reconciliation Initiative. As part of my work, I'm doing these tours in different villages and towns -- 13, 15 hours on dirt roads -- and there is no community that I've gone into that I haven't seen intelligent girls. But sadly, the vision of a great future, or the dream of a great future, is just a dream, because you have all of these vices. Teen pregnancy, like I said, is epidemic.
LG: Jeg har blitt bedt om å lede det Liberianske Forsoningsarbeidet [LRI]. Som en del av arbeidet mitt, er jeg på rundreiser i forskjellige landsbyer og byer -- 13, 15 timer på jordveier -- og ikke i noe samfunn jeg har vært i har jeg unnlatt å legge merke til intelligente jenter. Men visjonen om en stor framtid eller drømmen om en stor framtid, er dessverre bare en drøm, for du har alle disse lastene. Tenåringsgraviditet er, som jeg sa, en epidemi.
So what troubles me is that I was at that place and somehow I'm at this place, and I just don't want to be the only one at this place. I'm looking for ways for other girls to be with me. I want to look back 20 years from now and see that there's another Liberian girl, Ghanaian girl, Nigerian girl, Ethiopian girl standing on this TED stage. And maybe, just maybe, saying, "Because of that Nobel laureate I'm here today." So I'm troubled when I see them like there's no hope. But I'm also not pessimistic, because I know it doesn't take a lot to get them charged up.
Så det som uroer meg er at jeg var der, men på et vis har jeg kommet hit, og jeg vil bare ikke være den eneste som har kommet hit. Jeg leter etter måter å få med meg andre jenter på. Jeg vil se tilbake om tjue år og se at det er en annen Liberiansk jente, Ghanesisk jente, Nigeriansk jente, Etiopisk jente som står på denne TED-scenen. Og kanskje, bare kanskje, sier: "På grunn av den Nobelprisvinneren står jeg her i dag." Så jeg blir urolig når jeg ser dem som om det er håpløst. Men jeg er heller ikke pessimistisk, for jeg vet at det skal ikke mye til for å tenne dem.
CA: And in the last year, tell us one hopeful thing that you've seen happening.
CA: Og fortell oss en ting som gir håp fra det siste året som du har sett skje.
LG: I can tell you many hopeful things that I've seen happening. But in the last year, where President Sirleaf comes from, her village, we went there to work with these girls. And we could not find 25 girls in high school. All of these girls went to the gold mine, and they were predominantly prostitutes doing other things. We took 50 of those girls and we worked with them. And this was at the beginning of elections. This is one place where women were never -- even the older ones barely sat in the circle with the men. These girls banded together and formed a group and launched a campaign for voter registration. This is a real rural village. And the theme they used was: "Even pretty girls vote." They were able to mobilize young women.
LG: Jeg kan fortelle dere om mange ting jeg har sett som gir håp. Men fra det siste året, der president Sirleaf kommer fra, landsbyen hennes, vi dro dit for å jobbe med de jentene. Og vi kunne ikke finne 25 jenter på videregående skole. Alle de jentene dro til gullgruvene, og de var for det meste prostituerte som gjorde andre ting. Vi tok 50 av de jentene og vi jobbet med dem. Og dette var i begynnelsen av valgkampen. Dette var ett sted der kvinner aldri -- ikke de eldre heller knapt satt i sirkelen med mennene. Disse jentene slo seg sammen og dannet en gruppe og lanserte en kampanje for å få folk til å stemme. Dette er en skikkelig bondelandsby. Og temaet de valgte var: "Til og med pene jenter stemmer." De greide å mobilisere unge kvinner.
But not only did they do that, they went to those who were running for seats to ask them, "What is it that you will give the girls of this community when you win?" And one of the guys who already had a seat was very -- because Liberia has one of the strongest rape laws, and he was one of those really fighting in parliament to overturn that law because he called it barbaric. Rape is not barbaric, but the law, he said, was barbaric. And when the girls started engaging him, he was very hostile towards them. These little girls turned to him and said, "We will vote you out of office." He's out of office today.
Men ikke bare det, de dro til de som var på valg for å spørre dem, "Hva har du tenkt å gi jentene i ditt lokalsamfunn når du vinner?" Og en av fyrene som allerede hadde en plass var veldig -- fordi Liberia har en av de sterkeste voldtektslovene, oh han var en av de som virkelig slåss i parlamentet for å fjerne loven fordi han kalte den barbarisk. Voldtekt var ikke barbarisk, men loven, sa han, var barbarisk. Og når jentene tok kontakt var han veldig fiendtlig mot dem. Disse småjentene snudde seg mot ham og sa, "Vi skal stemme deg ut." Han er ute nå.
(Applause)
(Applause)
CA: Leymah, thank you. Thank you so much for coming to TED.
CA: Leymah, takk. Tusen takk for at du kom til TED.
LG: You're welcome. (CA: Thank you.)
LG: Vel bekomme. (CA: Takk skal du ha.)
(Applause)
(Applaus)