[This talk contains mature language Viewer discretion is advised]
[Dette programmet inneholder vulgært språk. Seers diskresjon er anbefalt]
If we traveled back to the year 800 BC, in Greece, we would see that merchants whose businesses failed were forced to sit in the marketplace with a basket over their heads. In premodern Italy, failed business owners, who had outstanding debts, were taken totally naked to the public square where they had to bang their butts against a special stone while a crowd jeered at them. In the 17th century in France, failed business owners were taken to the center of the market, where the beginning of their bankruptcy was publicly announced. And in order to avoid immediate imprisonment, they had to wear a green bonnet so that everyone knew they were a failure. Of course, these are extreme examples. But it is important to remember that when we excessively punish those who fail, we stifle innovation and business creation, the engines of economic growth in any country.
Hvis vi reiste tilbake til år 800 f.Kr, Ville vi i Hellas ha sett at kjøpmenn med mislykkede bedrifter Ble tvunget til å sitte på torget, med kurver over hodene deres. I førmoderne Italia Måtte mislykkede bedriftseiere med utestående gjeld bli tatt helt nakne ut på torget hvor de måtte slå rumpene sine mot en spesiell type stein, mens et publikum hånte dem. I det 17. århundre i Frankrike, Ble mislykkede bedriftseiere tatt til senteret av markedet, Hvor begynnelsen av deres konkurs ble offentliggjort. Og for å unngå umiddelbar fengsling måtte de gå med en grønn hette slik at alle visste de var mislykkede. Selvfølgelig er dette ekstreme eksempler. Men det er viktig å huske at når vi overdrevent straffer de som feiler kveler vi innovasjon og forretningsoppprettelse, motoren i økonomisk vekst i alle land.
Time has passed, and today we don't publicly humiliate failed entrepreneurs. And they don't broadcast their failures on social media. In fact, I think that all of us can relate with the pain of failure. But we don't share the details of those experiences. And I totally get it, my friends, I have also been there.
Tid har gått, og i dag offentlig håner vi ikke mislykkede entreprenører. Og de kringkaster ikke feilene deres på sosiale medier. Jeg tror faktisk vi alle kan relatere til smerten i å feile. Men vi deler ikke detaljene av disse opplevelsene. Og jeg forstår det helt, kjære venner, jeg har også vært der.
I had a business that failed and sharing that story was incredibly hard. In fact, it required seven years, a good dose of vulnerability and the company of my friends. This is my failure story.
Jeg hadde en bedrift som mislykkes og å dele den historien var utrolig vanskelig. Det tok meg faktisk syv år, en god dose sårbarhet og selskapet av vennene mine. Dette er min mislykkede historie.
When I was in college, studying business, I met a group of indigenous women. They lived in a poor rural community in the state of Puebla, in central Mexico. They made beautiful handmade products. And when I met them and I saw their work, I decided I wanted to help.
Når jeg gikk på høyskolen og studerte virksomhet, traff jeg en gruppe kvinner som var urfolk. De bodde i et fattig, landlig samfunn i staten Puebla, sentralt i Mexico. De lagde nydelige håndlagde produkter. Og når jeg traff dem og så deres arbeid, bestemte jeg meg for at jeg ville hjelpe.
With some friends, I cofounded a social enterprise with the mission to help the women create an income stream and improve their quality of life. We did everything by the book, as we had learned in business school. We got investors, we spent a lot of time building the business and training the women. But soon we realized we were novices. The handmade products were not selling, and the financial plan we had made was totally unrealistic. In fact, we worked for years without a salary, hoping that a miracle would happen, that magically a great buyer would arrive and she would make the business profitable. But that miracle never happened.
Sammen med noen venner grunnla jeg en sosialt foretak med oppdrag om å hjelpe kvinner få en inntektsstrøm og forbedre livskvaliteten deres. Vi gjorde alt etter boka, som vi hadde lært på skolen. Vi fikk investorer, vi brukte mye tid på å bygge bedriften, og trene kvinnene. Men raskt oppdaget vi at vi var nybegynnere. De håndlagde produktene solgte ikke, og den finansielle planen vi hadde lagd var totalt urealistisk. Faktisk jobbet vi i flere år, uten lønn, mens vi håpet et mirakel skulle skje, at det på magisk vis skulle komme en stor kjøper og hun ville gjøre bedriften lønnsom. Men det mirakelet skjedde aldri.
In the end, we had to close the business, and that broke my heart. I started everything to create a positive impact on the life of the artisans. And I felt that I have done the opposite. I felt so guilty that I decided to hide this failure from my conversations and my resume for years. I didn't know other failed entrepreneurs, and I thought I was the only loser in the world.
Til slutt måtte vi stenge bedriften, og det knuste hjertet mitt. Jeg startet alt for å lage en positiv innvirkning på håndverkerne sine liv. Og jeg følte jeg hadde gjort det motsatte. Jeg skammet meg så mye at jeg bestemte meg for å gjemme dette mislykkede forsøket, fra samtalene mine, og CV'er i flere år. Jeg visste ikke om andre mislykkede entreprenører, og jeg trodde jeg var den eneste taperen i verden.
One night, seven years later, I was out with some friends and we were talking about the life of the entrepreneur. And of course, the issue of failure came out. I decided to confess to my friends the story of my failed business. And they shared similar stories. In that moment, a thought became really clear in my mind: all of my friends were failures.
En kveld, syv år senere, var jeg ute med noen venner og vi snakket om livet til en entreprenør. Og selvfølgelig, kom temaet om å feile opp. Jeg bestemte meg for å betro meg til vennene mine, og fortalte dem historien Om min mislykkede bedrift. Og de fortalte meg liknende historier. I det øyeblikket, ble en tanke svært klar i hodet mitt; alle vennene mine var mislykkede.
(Laughter)
(Latter)
Being more serious, that night I realized that A: I wasn't the only loser in the world, and B: we all have hidden failures. Please tell me if that is not true. That night was like an exorcism for me. I realized that sharing your failures makes you stronger, not weaker. And being open to my vulnerability helped me connect with others in a deeper and more meaningful way and embrace life lessons I wouldn't have learned previously. As a consequence of this experience of sharing stories of businesses that didn't work, we decided to create a platform of events to help others share their failure stories. And we called it Fuckup Nights.
Mer alvorlig, den kvelden innså jeg at A: Jeg var ikke den eneste taperen i verden og B: Vi har alle skjulte fiaskoer. Vær snill å fortell meg om dette ikke er sant. Den kvelden var som en eksorsisme for meg. Jeg innså at ved å dele dine fiaskoer blir du sterkere, ikke svakere. Og ved å være åpen med min sårbarhet knyttet jeg dypere bånd med andre på en mer meningsfull måte og omfavnet lekser i livet jeg ellers ikke hadde lært. Som en konsekvens av denne opplevelsen av å dele historier om bedrifter som ikke fungerte, bestemte vi oss for å lage en plattform til å hjelpe andre, dele sine fiaskohistorier. Og vi kalte det Fuckup Nights.
Years later, we also created a research center devoted to the story of failure and its implications on business, people and society and as we love cool names, we called it the Failure Institute. It has been surprising to see that when an entrepreneur stands on a stage and shares a story of failure, she can actually enjoy that experience. It doesn't have to be a moment of shame and embarrassment, as it used to be in the past. It is an opportunity to share lessons learned and build empathy. We have also discovered that when the members of a team share their failures, magic happens. Bonds grow stronger and collaboration becomes easier.
År senere, lagde vi også et forskningssenter viet til historien om å feile og dens innblanding i arbeidsliv, hos mennesker og i samfunnet. Og siden vi elsker kule navn, kalte vi det Failure Institute. Det har vært overraskende å se at når en entreprenør står på en scene og deler en fiaskohistorie kan hun faktisk nyte den opplevelsen. Det trenger ikke å være et øyeblikk av skam og flause som det har vært i fortiden. Det er en mulighet til å dele lekser som er lært, og bygge empati. Vi har også oppdaget at når medlemmer av et lag deler deres fiaskoer skjer magi. Bånd gror sterkere og samarbeid blir enklere.
Through our events and research projects, we have found some interesting facts. For instance, that men and women react in a different way after the failure of a business. The most common reaction among men is to start a new business within one year of failure, but in a different sector, while women decide to look for a job and postpone the creation of a new business. Our hypothesis is that this happens because women tend to suffer more from the impostor syndrome. We feel that we need something else to be a good entrepreneur. But I have seen that in many, many cases women have everything that's needed. We just need to take the step. And in the case of men, it is more common to see that they feel they have enough knowledge and just need to put it in practice in another place with better luck.
Gjennom våre arrangementer og forskningsprosjekter, har vi funnet noen interessante fakta. For eksempel, at menn og kvinner reagerer ulikt etter å ha mislykket med en bedrift. Den vanligste reaksjonen blant menn er å starte en ny bedrift, innen et år av å mislykkes, men i en annen sektor. Mens kvinner velger å se etter en jobb å utsette starten av en ny bedrift. Vår hypotese er at dette skjer fordi kvinner har en tendens til å lide mer fra impostor syndromet. Vi føler at vi trenger noe annet for å være en god entreprenør. Men jeg har sett at i mange, mange tilfeller har kvinner alt som trengs. Vi trenger bare å ta steget. Og i mens tilfelle, er det mer vanlig å se at de føler de har nok kunnskap og bare trenger å utøve det et annet sted, med mer flaks.
Another interesting finding has been that there are regional differences on how entrepreneurs cope with failure. For instance, the most common reaction after the failure of a business in the American continent is to go back to school. While in Europe, the most common reaction is to look for a therapist.
Et annet interessant funn har vært at det er regionale forskjeller på hvordan entreprenører takler motstand. For eksempel, den vanligste reaksjonen etter å ha mislykkes med en bedrift på det amerikanske kontinentet er å gå tilbake til skolebenken. Mens i Europa, er den vanligste reaksjonen å oppsøke en terapaut.
(Laughter)
(Latter)
We're not sure which is a better reaction after the failure of a business, but this is something we will study in the future. Another interesting finding has been the profound impact that public policy has on failed entrepreneurs. For instance, in my country, in Mexico, the regulatory environment is so hard, that closing a business can take you a lot of time and a lot of money.
Vi er ikke sikre på hva som er den beste reaksjonen etter å mislykkes med en bedrift men dette er noe vi vil forske på i fremtiden. Enda et interessant funn har vært hvilken påvirkning det offentlige syn har på mislykkede entreprenører. For eksempel, i mitt land, i Mexico er lovgivningsmiljøet så vanskelig at å stenge en bedrift, kan koste deg mye tid og mye penger.
Let's begin with the money. In the best possible scenario, meaning you don't have problems with partners, providers, clients, employees, in the best possible scenario, officially closing a business will cost you 2,000 dollars. Which is a lot of money in Mexico. Someone who earns the minimum wage would have to work for 15 months to save this amount. Now, let's talk about the time. As you may know, in most of the developing world, the average life expectancy of a business is two years. In Mexico, the process of officially closing a business takes two years. What happens when the average life expectancy of a business is so similar to the time it will take you to close it if it doesn't work? Of course, this discourages business creation and promotes informal economy.
La oss begynne med pengene. I det best mulige scenarioet, som vil si at du ikke har problemer med partnere, leverandører, klienter, ansatte, i det best mulige scenarioet, vil det å offisielt stenge en bedrift koste deg 2,000 dollar. Det er mye penger i Mexico. Noen som tjener minstelønn Ville måttet jobbe 15 måneder for å spare opp dette beløpet. Nå, la oss snakke om tiden. Som du kanskje vet, i mesteparten av den utviklende verdenen er den gjennomsnittlige levetiden til en bedrift, to år. I Mexico, tar den offisielle prosessen ved å stenge en bedrift, to år. Hva skjer når den gjennomsnittlige levetiden til en bedrift er så lik tiden det vil ta deg å stenge den om det ikke fungerer? Selvfølgelig, demotiverer dette entreprenørskap og promoterer uformell økonomi.
In fact, econometric research has proved that if the process of declaring bankruptcy takes less time and less money, more new firms will enter the market. For this reason, in 2017, we proposed a series of public policy recommendations for the procedure of officially closing businesses in Mexico. For a whole year, we worked with entrepreneurs from all over the country and with Congress. And the good news is that we managed to help change the law. Yay!
Faktisk har økonometrisk forskning vist at hvis prosessen av å erklære seg konkurs tar mindre tid og mindre penger vil nye firmaer entre markedet. Av denne grunn, i 2017 foreslo vi en rekke av offentlig politiske forslag for prosedyren av å offisielt stenge bedrifter i Mexico. I et helt år, jobbet vi med entreprenører fra hele landet og med kongressen. Og de gode nyhetene er at vi klarte å hjelpe til med å endre loven. Yay!
(Applause)
(Applaus)
The idea is that when the new regulation comes into force, entrepreneurs will be able to close their businesses in an online procedure that is faster and inexpensive.
Tanken er at når den nye reguleringen inntrer skal entreprenører ha mulighet til å stenge bedriftene deres via internett. Dette er raskere, og billig.
(Sighs)
(Sukker)
On the night we invented Fuckup Nights, we never imagined that the movement would grow this big. We are in 80 countries now. In that moment, our only intention was to put the topic of failure on the table. To help our friends see that failure is something we must talk about. It is not a cause of humiliation, as it used to be in the past, or a cause of celebration, as some people say. In fact, I want to confess something. Every time I listen to Silicon Valley types or students bragging about failing fast and often like it's no big deal, I cringe. Because I think that there is a dark side on the mantra "fail fast."
Den kvelden vi fant opp Fuckup Nights, Hadde vi aldri trodd bevegelsen ville vokse seg så stor. Vi er i 80 land nå. I det øyeblikket, var vår eneste intensjon å putte temaet å feile, på bordet. Å hjelpe vennene våre å se at å fiaskoer er noe som må snakkes om. Det er ikke grunn til ydmykelse, som det har vært i fortiden, eller grunn til hyllest, som noen sier. Jeg vil faktisk tilstå noe. Hver gang jeg hører på Silicon Valley typer eller studenter som skryter over at de feiler titt og ofte som om det ikke er noe problem, synes jeg det er kleint. Fordi jeg tror det er en mørk side til mantraet "feil fort."
Of course, failing fast is a great way to accelerate learning and avoid wasting time. But I fear that when we present rapid failure to entrepreneurs as their one and only option, we might be promoting laziness. We might be promoting that entrepreneurs give up too easily. I also fear that the culture of rapid failure could be minimizing the devastating consequences of the failure of a business. For instance, when my social enterprise died, the worst part was that I had to go back to the indigenous community and tell the women that the business had failed and it was my fault. For some people this could be seen like a great learning opportunity for me, but the truth is that the closure of this business represented much more than that. It meant that the women would stop receiving an income that they really needed.
Selvfølgelig, å falle fort er en flott måte å akselerere læring og å unngå å kaste bort tid. Men jeg frykter at dersom vi presenterer hyppig feiling til entreprenører som deres ene og eneste valg, promoterer vi kanskje latskap. Vi fremmer kanskje at entreprenører gir opp for lett. Jeg frykter også at kulturen som omhandler rask feiling kan minimere de knusende konsekvensene av en mislykkende bedrift. For eksempel, når mitt foretak døde var den værste delen at jeg måtte gå tilbake til urfolksamfunnet og fortelle disse kvinnene at bedriften var mislykket og at det var min feil. For noen ville dette se ut som en stor mulighet til å lære, for meg men sannheten er at det å stenge denne bedriften representerte mye mer enn det. Det betydde at disse kvinnene ville slutte å få en inntekt som de sårt trengte.
For this reason, I want to propose something. I want to propose that just as we put aside the idea of publicly humiliating failed entrepreneurs, we must put aside the idea that failing fast is always the best. And I want to propose a new mantra: fail mindfully. We must remember that businesses are made of people, businesses are not entities that appear and disappear magically without consequences. When a firm dies, some people will lose their jobs. And others will lose their money. And in the case of social and green enterprises, the death of this business can have a negative impact on the ecosystems or communities they were trying to serve.
Av denne grunn, vil jeg foreslå noe Jeg vil foreslå at på samme måte som vi la til siden ideen om å offentlig ydmyke mislykkede entreprenører, må vi legge til siden ideen om at å feile raskt, alltid er det beste. Og jeg vil foreslå et nytt mantra: feil tankefullt. Vi må huske at bedrifter består av mennesker. Bedrifter er ikke enheter som oppstår og forsvinner på magisk vis, uten konsekvenser. Når et firma dør, vil noen mennesker miste jobben sin. Andre vil miste pengene sine. Og i tilfellet av sosiale og grønne bedrifter, kan døden av bedriften ha en negativ innvirkning på økosystemene og samfunnene de prøvde å tjene.
But what does it mean to fail mindfully? It means being aware of the impact, of the consequences of the failure of that business. Being aware of the lessons learned. And being aware of the responsibility to share those learnings with the world.
Men hva betyr det egentlig å feile tankefullt? Det betyr å være klar over innflytelsen av konsekvensene til å mislykkes med denne bedriften. Å være klar over lekser lært. Og å være klar over ansvaret over å dele disse leksene med verden.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)