So, I'll be speaking to you using language ... because I can. This is one these magical abilities that we humans have. We can transmit really complicated thoughts to one another. So what I'm doing right now is, I'm making sounds with my mouth as I'm exhaling. I'm making tones and hisses and puffs, and those are creating air vibrations in the air. Those air vibrations are traveling to you, they're hitting your eardrums, and then your brain takes those vibrations from your eardrums and transforms them into thoughts. I hope.
Jeg kommer til å snakke til dere ved hjelp av språk... fordi jeg kan. Dette er en av de magiske egenskapene vi mennesker har. Vi kan overføre veldig vanskelige tanker til hverandre. Så, det jeg gjør nå er at jeg lager lyder med munnen når jeg puster ut. Jeg lager toner, vislelyder og puff og disse skaper vibrasjoner i luften. De vibrasjonene beveger seg mot deg, de treffer trommehinnene dine, og så tar hjernen vibrasjonene fra trommehinnene og omformer dem til tanker. Håper jeg.
(Laughter)
(latter)
I hope that's happening. So because of this ability, we humans are able to transmit our ideas across vast reaches of space and time. We're able to transmit knowledge across minds. I can put a bizarre new idea in your mind right now. I could say, "Imagine a jellyfish waltzing in a library while thinking about quantum mechanics."
Jeg håper det skjer. På grunn av denne egenskapen, kan vi mennesker overføre ideene våre på tvers av tid og sted. Vi har muligheten til å spre kunnskap på tvers av hjerner. Jeg kan gi deg en bisarr idé akkurat nå. Jeg kunne si, "Forestill deg en manet som danser vals i et bibliotek mens den tenker på kvantemekanikk."
(Laughter)
(latter)
Now, if everything has gone relatively well in your life so far, you probably haven't had that thought before.
Hvis alt har gått noenlunde greit i livet ditt så langt, har du sannsynligvis ikke tenkt den tanken før.
(Laughter)
(latter)
But now I've just made you think it, through language.
Men nå har jeg akkurat fått deg til å tenke den gjennom språk.
Now of course, there isn't just one language in the world, there are about 7,000 languages spoken around the world. And all the languages differ from one another in all kinds of ways. Some languages have different sounds, they have different vocabularies, and they also have different structures -- very importantly, different structures. That begs the question: Does the language we speak shape the way we think? Now, this is an ancient question. People have been speculating about this question forever. Charlemagne, Holy Roman emperor, said, "To have a second language is to have a second soul" -- strong statement that language crafts reality. But on the other hand, Shakespeare has Juliet say, "What's in a name? A rose by any other name would smell as sweet." Well, that suggests that maybe language doesn't craft reality.
Det er, selvfølgelig, ikke bare ett språk i verden, det snakkes omtrent 7000 språk rundt omkring i verden. Og alle språkene er ulike fra de andre på alle mulige måter. Noen språk har ulike lyder, de har ulike vokabular, og de har ulike strukturer - veldig viktig, ulike strukturer. Dette reiser spørsmålet: Former språket vi snakker måten vi tenker på? Det er et eldgammelt spørsmål. Folk har fundert på dette spørsmålet bestandig. Karl den Store, romersk keiser, sa: "Å snakke et annet språk er å ha en annen sjel" - en sterk påstand om at språk former virkelighet. På den annen side, Shakespeare får Julie til å si: "Hva er et navn? Det vi kaller rose ville lukte like søtt med annet navn." Det foreslår at språk kanskje ikke former virkelighet.
These arguments have gone back and forth for thousands of years. But until recently, there hasn't been any data to help us decide either way. Recently, in my lab and other labs around the world, we've started doing research, and now we have actual scientific data to weigh in on this question.
Disse påstandene har gått fram og tilbake i tusener av år. Inntil nylig, har det ikke vært noe data som kan hjelpe oss å avgjøre det ene eller andre. Nylig, i min lab, og i andre laber rundt i verden har vi begynt å forske, og nå har vi ekte vitenskapelig data med betydning for dette spørsmålet.
So let me tell you about some of my favorite examples. I'll start with an example from an Aboriginal community in Australia that I had the chance to work with. These are the Kuuk Thaayorre people. They live in Pormpuraaw at the very west edge of Cape York. What's cool about Kuuk Thaayorre is, in Kuuk Thaayorre, they don't use words like "left" and "right," and instead, everything is in cardinal directions: north, south, east and west. And when I say everything, I really mean everything. You would say something like, "Oh, there's an ant on your southwest leg." Or, "Move your cup to the north-northeast a little bit." In fact, the way that you say "hello" in Kuuk Thaayorre is you say, "Which way are you going?" And the answer should be, "North-northeast in the far distance. How about you?"
La meg gi deg noen av mine favoritteksempler. Jeg vil starte med et eksempel fra et aboriginersamfunn i Australia som jeg fikk muligheten til å jobbe med. Dette er Kuuk Thaayorre- folket. De lever i Pormpraaw helt vest i Cape York. Det kule med Kuuk Thaayorre er, i Kuuk Thaayorre, bruker de ikke ord som "venstre" og "høyre", i stedet, er alt i kardinalretningene: nord, sør, øst og vest. Og når jeg sier alt, så mener jeg virkelig alt. Du ville ha sagt noe slikt som, "Å, det er en maur på det sørvestlige benet." Eller, "Flytt koppen din litt mot nord-nordøst." Faktisk, måten du sier "hei" på i Kuuk Thaayorre er at du sier, "Hvilken vei går du?" Og svaret ville være, "Nord-nordøst i det fjerne. Og du?"
So imagine as you're walking around your day, every person you greet, you have to report your heading direction.
Så forestill deg at du går gjennom dagen, og til hver person du hilser på må du si hvilken retning du skal.
(Laughter)
(latter)
But that would actually get you oriented pretty fast, right? Because you literally couldn't get past "hello," if you didn't know which way you were going. In fact, people who speak languages like this stay oriented really well. They stay oriented better than we used to think humans could. We used to think that humans were worse than other creatures because of some biological excuse: "Oh, we don't have magnets in our beaks or in our scales." No; if your language and your culture trains you to do it, actually, you can do it. There are humans around the world who stay oriented really well.
Det ville faktisk gjort deg orientert ganske raskt, ikke sant? Fordi du kunne ikke kommet lenger enn "hei", om du ikke visste hvilken vei du gikk. Folk som snakker slike språk blir godt orientert. De forblir bedre orientert enn vi pleide å tro at mennesker kunne. Vi pleide å tro at mennesker var verre enn andre skapninger på grunn av en biologisk unnskyldning: "Å, vi har ikke magneter i nebbet eller i skjellene." Nei, om språket og kulturen din trener deg til å gjøre det så kan du faktisk gjøre det. Det er mennesker rundt omkring i verden som er godt orienterte.
And just to get us in agreement about how different this is from the way we do it, I want you all to close your eyes for a second and point southeast.
Og bare for at vi skal være enige om hvor ulikt dette er fra hvordan vi gjør det, vil jeg at dere alle lukker øynene i et lite øyeblikk og pek mot sørøst.
(Laughter)
(latter)
Keep your eyes closed. Point. OK, so you can open your eyes. I see you guys pointing there, there, there, there, there ... I don't know which way it is myself --
Hold øynene lukket. Pek. Ok, nå kan dere åpne øynene. Jeg ser at dere peker dit, dit, dit, dit, dit... Jeg vet ikke selv hvilken vei det er selv -
(Laughter)
(latter)
You have not been a lot of help.
Dere har ikke vært til mye hjelp.
(Laughter)
(latter)
So let's just say the accuracy in this room was not very high. This is a big difference in cognitive ability across languages, right? Where one group -- very distinguished group like you guys -- doesn't know which way is which, but in another group, I could ask a five-year-old and they would know.
La oss si at nøyaktigheten i dette rommet ikke var så høy. Dette er en stor forskjell i kognitiv evne på tvers av språk, ikke sant? Hvor en gruppe - en veldig fremstående gruppe som dere - ikke vet hvilken vei som er hvilken, men i en annen gruppe, kunne jeg ha spurt en femåring og de ville ha visst det.
(Laughter)
(latter)
There are also really big differences in how people think about time. So here I have pictures of my grandfather at different ages. And if I ask an English speaker to organize time, they might lay it out this way, from left to right. This has to do with writing direction. If you were a speaker of Hebrew or Arabic, you might do it going in the opposite direction, from right to left.
Det er også store forskjeller på hvordan folk tenker om tid. Her har jeg bilder av bestefaren min ved ulike aldre. Dersom jeg ber en engelsktalende om å organisere tid, vil han kanskje legge det ut slik, fra venstre mot høyre. Dette har med skriveretning å gjøre. Hvis du snakker hebraisk eller arabisk, vil du kanskje gjøre det i motsatt retning, fra høyre mot venstre.
But how would the Kuuk Thaayorre, this Aboriginal group I just told you about, do it? They don't use words like "left" and "right." Let me give you hint. When we sat people facing south, they organized time from left to right. When we sat them facing north, they organized time from right to left. When we sat them facing east, time came towards the body. What's the pattern? East to west, right? So for them, time doesn't actually get locked on the body at all, it gets locked on the landscape. So for me, if I'm facing this way, then time goes this way, and if I'm facing this way, then time goes this way. I'm facing this way, time goes this way -- very egocentric of me to have the direction of time chase me around every time I turn my body. For the Kuuk Thaayorre, time is locked on the landscape. It's a dramatically different way of thinking about time.
Men hvordan ville Kuuk Thaayorre, denne aboriginergruppen jeg nettopp fortalte dere om, gjøre det? De bruker ikke ord som "venstre" og "høyre". La meg gi dere et hint. Da vi satte folk med ansiktet mot sør, organiserte de tid fra venstre mot høyre. Da vi satte dem med ansiktet mot nord, organiserte de tid fra høyre mot venstre. Da vi satte dem med ansiktet mot øst, kom tiden mot kroppen. Hva er mønsteret? Øst til vest, ikke sant? For dem, låses ikke tiden mot kroppen i det hele tatt, den bestemmes ut fra landskapet. Så for meg, hvis jeg har ansiktet vendt denne veien, så går tiden denne veien, og hvis jeg har ansiktet vendt denne veien går tiden denne veien. Jeg ser denne veien, tiden går denne veien - veldig egosentrisk av meg å la tidsretningen jage meg rundt hver gang jeg snur meg. For Kuuk Thaayorre-folket er tiden låst mot landskapet. Det er en dramatisk annerledes måte å tenke på tid på.
Here's another really smart human trick. Suppose I ask you how many penguins are there. Well, I bet I know how you'd solve that problem if you solved it. You went, "One, two, three, four, five, six, seven, eight." You counted them. You named each one with a number, and the last number you said was the number of penguins. This is a little trick that you're taught to use as kids. You learn the number list and you learn how to apply it. A little linguistic trick. Well, some languages don't do this, because some languages don't have exact number words. They're languages that don't have a word like "seven" or a word like "eight." In fact, people who speak these languages don't count, and they have trouble keeping track of exact quantities. So, for example, if I ask you to match this number of penguins to the same number of ducks, you would be able to do that by counting. But folks who don't have that linguistic trick can't do that.
Her er nok et veldig smart, menneskelig triks. Sett at jeg spør deg hvor mange pingviner det er. Jeg vedder på at jeg vet hvordan du løste det dersom du gjorde det. Du tenkte, "En, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte." Du telte dem. Du gav hver av dem et tall, og det siste tallet du sa var antall pingviner. Dette er et lite triks som du lærte å bruke som liten. Du lærer tallrekken og hvordan du skal bruke den. Et lite lingvistisk triks. Noen språk gjør ikke dette, fordi noen språk har ikke eksakte tallord. Det finnes språk som ikke har et ord som "sju" eller et ord som "åtte", folk som snakker disse språkene teller faktisk ikke, og de har problemer med å holde styr på eksakte mengder. For eksempel, om jeg ber dere om å koble antall pingviner mot samme antall ender, ville dere kunne gjøre det ved å telle. Men folk som ikke har den lingvistiske egenskapen kan ikke gjøre det.
Languages also differ in how they divide up the color spectrum -- the visual world. Some languages have lots of words for colors, some have only a couple words, "light" and "dark." And languages differ in where they put boundaries between colors. So, for example, in English, there's a word for blue that covers all of the colors that you can see on the screen, but in Russian, there isn't a single word. Instead, Russian speakers have to differentiate between light blue, "goluboy," and dark blue, "siniy." So Russians have this lifetime of experience of, in language, distinguishing these two colors. When we test people's ability to perceptually discriminate these colors, what we find is that Russian speakers are faster across this linguistic boundary. They're faster to be able to tell the difference between a light and dark blue. And when you look at people's brains as they're looking at colors -- say you have colors shifting slowly from light to dark blue -- the brains of people who use different words for light and dark blue will give a surprised reaction as the colors shift from light to dark, as if, "Ooh, something has categorically changed," whereas the brains of English speakers, for example, that don't make this categorical distinction, don't give that surprise, because nothing is categorically changing.
Språk er også ulike i hvordan de deler opp fargespekeret - den visuelle verden. Noen språk har mange ord for farger, noen har bare et par ord, "lys" eller "mørk". Språk er også ulike i hvor de setter grenser mellom farger. På engelsk er det, for eksempel, et ord for blå som dekker alle fargene som dere kan se på skjermen, men på russisk, er det ikke ett ord. Russisktalende må i stedet skille mellom lyseblå, "goluboy", eller mørkeblå, "siniy". Russere har dermed en livstid av erfaring med, språklig, å skille mellom disse to fargene. Når vi tester folks evne til sanselig å skille mellom disse fargene, finner vi ut at russisktalende er raskere på denne lingvistiske grensen. De er raskere til å se forskjellen mellom en lys og en mørk blå. Når du ser på folks hjerne mens de ser på farger - si at du har farger som skifter sakte fra lyseblå til mørkeblå - vil hjernen til de som bruker ulike ord for lys og mørk blå gi en overraskende reaksjon idet fargene skifter fra lys til mørk, lik, "Åh, noe har endret seg kategorisk," mens, for eksempel, hjernen til engelsktalende, som ikke gjør denne kategoriske inndelingen, ikke gir denne overraskelsen, fordi ingenting er endret kategorisk.
Languages have all kinds of structural quirks. This is one of my favorites. Lots of languages have grammatical gender; every noun gets assigned a gender, often masculine or feminine. And these genders differ across languages. So, for example, the sun is feminine in German but masculine in Spanish, and the moon, the reverse. Could this actually have any consequence for how people think? Do German speakers think of the sun as somehow more female-like, and the moon somehow more male-like? Actually, it turns out that's the case. So if you ask German and Spanish speakers to, say, describe a bridge, like the one here -- "bridge" happens to be grammatically feminine in German, grammatically masculine in Spanish -- German speakers are more likely to say bridges are "beautiful," "elegant" and stereotypically feminine words. Whereas Spanish speakers will be more likely to say they're "strong" or "long," these masculine words.
Språk har alle typer strukturelle underligheter. Dette er en av mine favoritter. Mange språk har grammatisk skjønn; hvert substantiv har et kjønn, ofte maskulint eller feminint. Og disse kjønnene varierer på tvers av språk. Solen er, for eksempel, feminin på tysk, men maskulin på spansk. og månen er det motsatte. Kan dette faktisk ha noen konsekvens for hvordan folk tenker? Tenker tysktalende på solen som mer kvinnelig, og på månen som mer mandig? Det viser seg nemlig at det er tilfelle. Hvis du ber en tysktalende og spansktalende om å beskrive ei bru, slik som denne - "bru" er grammatisk feminin på tysk, grammatisk maskulin på spansk - er det større sannsynlighet for at tysktalende sier at bruer er "vakre", "elegante" og stereotypisk feminine ord. Spansktalende, derimot, sier helst de er "sterke" og "lange", disse maskuline ordene.
(Laughter)
(latter)
Languages also differ in how they describe events, right? You take an event like this, an accident. In English, it's fine to say, "He broke the vase." In a language like Spanish, you might be more likely to say, "The vase broke," or, "The vase broke itself." If it's an accident, you wouldn't say that someone did it. In English, quite weirdly, we can even say things like, "I broke my arm." Now, in lots of languages, you couldn't use that construction unless you are a lunatic and you went out looking to break your arm -- (Laughter) and you succeeded. If it was an accident, you would use a different construction.
Språk er også ulike i hvordan de skildrer hendelser. Ta, for eksempel, en hendelse som denne. Et uhell. På engelsk er det greit å si "Han knuste vasen." På et språk som spansk, sier du heller kanskje, "Vasen knuste.", eller, "Vasen knuste seg selv." Om det er et uhell, sier du ikke at noen gjorde det. På engelsk, merkelig nok, kan vi si ting som dette, "Jeg brakk armen." På mange språk, kan du ikke bruke den konstruksjonen med mindre du er en galning og du prøvde å brekke armen med vilje - (latter) og klarte det. Om det var et uhell, ville du bruke en annen konstruksjon.
Now, this has consequences. So, people who speak different languages will pay attention to different things, depending on what their language usually requires them to do. So we show the same accident to English speakers and Spanish speakers, English speakers will remember who did it, because English requires you to say, "He did it; he broke the vase." Whereas Spanish speakers might be less likely to remember who did it if it's an accident, but they're more likely to remember that it was an accident. They're more likely to remember the intention. So, two people watch the same event, witness the same crime, but end up remembering different things about that event. This has implications, of course, for eyewitness testimony. It also has implications for blame and punishment. So if you take English speakers and I just show you someone breaking a vase, and I say, "He broke the vase," as opposed to "The vase broke," even though you can witness it yourself, you can watch the video, you can watch the crime against the vase, you will punish someone more, you will blame someone more if I just said, "He broke it," as opposed to, "It broke." The language guides our reasoning about events.
Dette har konsekvenser. Folk som snakker forskjellige språk vil fokusere på ulike ting, avhengig av hva som kreves av språket deres. Vi viser den samme ulykken til engelsktalende og spansktalende, de engelsktalende vil huske hvem som gjorde det, fordi på engelsk må du si, "Han gjorde det; han knuste vasen." Spansktalende, derimot, husker sannsynligvis ikke hvem som gjorde det dersom det var en ulykke, men det er mer sannsynlig at de husker at det var en ulykke. De husker lettere intensjonen. Så, to mennesker ser den samme hendelsen, er vitner til det samme lovbruddet, men ender opp med å huske ulike ting fra hendelsen. Dette har, selvfølgelig, en betydning for øyenvitners forklaringer. Det har også betydning for skyld og straff. Om du da tar engelsktalende og jeg bare viser dere at noen knuser en vase, og jeg sier, "Han knuste vasen", i motsetning til "Vasen knuste", til tross for at dere kan se det selv, dere kan se videoen, dere kan se forbrytelsen mot vasen, vil dere straffe noen mer, dere vil straffe noen mer om jeg bare sa, "Han knuste den", i motsetning til, "Den knuste.". Språket veileder vår resonnering over hendelser.
Now, I've given you a few examples of how language can profoundly shape the way we think, and it does so in a variety of ways. So language can have big effects, like we saw with space and time, where people can lay out space and time in completely different coordinate frames from each other. Language can also have really deep effects -- that's what we saw with the case of number. Having count words in your language, having number words, opens up the whole world of mathematics. Of course, if you don't count, you can't do algebra, you can't do any of the things that would be required to build a room like this or make this broadcast, right? This little trick of number words gives you a stepping stone into a whole cognitive realm.
Jeg har gitt dere noen eksempler på hvordan språk totalt kan forme måten vi tenker på, og det gjør det på en mengde ulike måter. Språk kan ha stor effekt, som vi så på tid og sted, hvor folk kan plassere tid og sted i helt ulike koordinater enn andre Språk kan også ha virkelig stor effekt - det var det vi så i saken om tall. Å ha ord for å telle i språket, å ha tallord, åpner en hel verden av matematikk. Så klart, kan du ikke telle, kan du ikke algebra, kan du ikke gjøre noen av disse tingene som ville kreves for å bygge et rom som dette eller for å lage denne sendingen. Det lille trikset med tallord er et steg inn i en hel kognitiv verden.
Language can also have really early effects, what we saw in the case of color. These are really simple, basic, perceptual decisions. We make thousands of them all the time, and yet, language is getting in there and fussing even with these tiny little perceptual decisions that we make. Language can have really broad effects. So the case of grammatical gender may be a little silly, but at the same time, grammatical gender applies to all nouns. That means language can shape how you're thinking about anything that can be named by a noun. That's a lot of stuff.
Språk kan også ha veldig tidlig effekt, som vi så i eksempelet med farge. Dette er veldig enkle, grunnleggende, sanselige avgjørelser. Vi tar tusener av dem hele tiden, og likevel, språket kommer seg inn der og blander seg inn i disse bittesmå sanselige avgjørelsene vi tar. Språk kan ha bred påvirkning. Saken om grammatisk kjønn kan virke dumt, men på samme tid, alle substantiv har grammatisk kjønn. Det betyr at språk kan forme hvordan man tenker om alt som kan kalles et substantiv. Det er mange ting.
And finally, I gave you an example of how language can shape things that have personal weight to us -- ideas like blame and punishment or eyewitness memory. These are important things in our daily lives.
Til slutt, jeg gav dere et eksempel på hvordan språk kan forme ting som har en personlig innflytelse på oss - tanker som skyld og straff eller øyenvitnets minne. Dette er viktige ting i dagliglivet vårt.
Now, the beauty of linguistic diversity is that it reveals to us just how ingenious and how flexible the human mind is. Human minds have invented not one cognitive universe, but 7,000 -- there are 7,000 languages spoken around the world. And we can create many more -- languages, of course, are living things, things that we can hone and change to suit our needs. The tragic thing is that we're losing so much of this linguistic diversity all the time. We're losing about one language a week, and by some estimates, half of the world's languages will be gone in the next hundred years. And the even worse news is that right now, almost everything we know about the human mind and human brain is based on studies of usually American English-speaking undergraduates at universities. That excludes almost all humans. Right? So what we know about the human mind is actually incredibly narrow and biased, and our science has to do better.
Det fine med lingvistisk mangfold er at det viser oss akkurat hvor genial og fleksibel menneskehjernen er. Menneskehjerner har ikke oppfunnet bare ett kognitivt univers, men 7000 - Det snakkes 7000 språk rundt omkring i verden. Og vi kan skape mange flere - språk er, selvfølgelig, levende ting, ting vi kan finslipe og tilpasse til våre behov. Den tragiske biten er at vi mister så mye av dette språklige mangfoldet hele tiden. Vi mister omtrent ett språk hver uke, og ifølge noen beregninger, vil halvparten av jordens språk være borte i løpet av de neste hundre årene. En enda verre nyhet er at akkurat nå, er alt vi vet om menneskets sinn og hjerne vanligvis basert på studier av amerikansk-engelsktalende studenter på universiteter. Det ekskluderer nesten alle mennesker. Det vi vet om menneskesinnet er faktisk utrolig smalt og ensidig, og forskningen vår må bli bedre.
I want to leave you with this final thought. I've told you about how speakers of different languages think differently, but of course, that's not about how people elsewhere think. It's about how you think. It's how the language that you speak shapes the way that you think. And that gives you the opportunity to ask, "Why do I think the way that I do?" "How could I think differently?" And also, "What thoughts do I wish to create?"
Jeg vil ta farvel med dere med denne siste tanken. Jeg har fortalt dere om hvordan talende av ulike språk tenker ulikt, men det handler selvfølgelig ikke om hvordan folk andre steder tenker. Det handler om hvordan du tenker. Det er hvordan språket du snakker former måten du tenker på. Og det gir deg muligheten til å spørre, "Hvorfor tenker jeg slik jeg gjør?" "Hvordan kan jeg tenke annerledes?" Og også, "Hvilke tanker ønsker jeg å skape?"
Thank you very much.
Tusen takk.
(Applause)
(applaus)