Salaam. Namaskar. Good morning. Given my TED profile, you might be expecting that I'm going to speak to you about the latest philanthropic trends -- the one that's currently got Wall Street and the World Bank buzzing -- how to invest in women, how to empower them, how to save them.
Salaam. Namaskar. God morgen. Gitt TED-profilen min forventer dere kanskje at jeg skal snakke om det siste i filantropiske trender – den som akkurat har fått Wall Street og Verdensbanken til å summe – hvordan investere i kvinner, hvordan styrke dem, hvordan redde dem.
Not me. I am interested in how women are saving us. They're saving us by redefining and re-imagining a future that defies and blurs accepted polarities, polarities we've taken for granted for a long time, like the ones between modernity and tradition, First World and Third World, oppression and opportunity. In the midst of the daunting challenges we face as a global community, there's something about this third way raga that is making my heart sing. What intrigues me most is how women are doing this, despite a set of paradoxes that are both frustrating and fascinating.
Ikke jeg. Jeg er interessert i hvordan kvinner redder oss. De redder oss ved å redefinere og på nytt se for seg en fremtid som trosser og gjør aksepterte polariteter vagere. Polariteter vi lenge har tatt for gitt, som mellom modernitet og tradisjon, i-land og u-land, undertrykkelse og muligheter. Midt i de nedslående utfordringene vi som globalt samfunn møter, er det noe med denne tredje retningens raga som gleder mitt hjerte. Det som fascinerer meg mest, er hvordan kvinner gjør dette, til tross for et sett paradokser som både er frustrerende og fascinerende.
Why is it that women are, on the one hand, viciously oppressed by cultural practices, and yet at the same time, are the preservers of cultures in most societies? Is the hijab or the headscarf a symbol of submission or resistance? When so many women and girls are beaten, raped, maimed on a daily basis in the name of all kinds of causes -- honor, religion, nationality -- what allows women to replant trees, to rebuild societies, to lead radical, non-violent movements for social change? Is it different women who are doing the preserving and the radicalizing? Or are they one and the same? Are we guilty, as Chimamanda Adichie reminded us at the TED conference in Oxford, of assuming that there is a single story of women's struggles for their rights while there are, in fact, many? And what, if anything, do men have to do with it?
Hvorfor er det slik at kvinner på den ene siden brutalt undertrykkes av kulturelle praksiser, men samtidig er de likevel kulturbevarere i de fleste samfunn? Er hijaben eller skautet et symbol på underkastelse eller motstand? Når så mange kvinner og jenter blir slått, voldtatt, lemlestet hver dag av alle slags grunner – ære, religion, nasjonalitet – Hva er det som lar kvinner plante trær på nytt, å bygge opp igjen samfunn, å lede radikale, ikke-voldelige bevegelser for sosial endring? Er det forskjellige kvinner som utfører bevaringen og radikaliseringen? Eller er det de samme? Er vi skyldige, som Chimamanda Adichie minte oss på ved TED-konferansen i Oxford, i å anta at det fins en enkelt historie om kvinners kamp for sine rettigheter når det faktisk fins mange? Og hva, om noe, har menn med det å gjøre?
Much of my life has been a quest to get some answers to these questions. It's taken me across the globe and introduced me to some amazing people. In the process, I've gathered a few fragments that help me shed some light on this puzzle. Among those who've helped open my eyes to a third way are: a devout Muslim in Afghanistan, a group of harmonizing lesbians in Croatia and a taboo breaker in Liberia. I'm indebted to them, as I am to my parents, who for some set of misdemeanors in their last life, were blessed with three daughters in this one. And for reasons equally unclear to me, seem to be inordinately proud of the three of us.
Mye av livet mitt har vært en søken etter svar på disse spørsmålene. Den har tatt meg verden rundt og introdusert meg for fantastiske mennesker. I prosessen har jeg samlet biter som hjalp meg med å kaste lys over dette mysteriet. Blant de som hjalp meg til å åpne øynene for en tredje retning er: en troende muslim i Afghanistan, en gruppe harmoniserende lesbiske i Kroatia og en tabubryter i Liberia. Jeg står i gjeld til dem slik jeg gjør til mine foreldre, som på grunn av forseelser i sitt forrige liv ble belønnet med tre døtre i dette. Og for grunner jeg heller ikke forstår, synes å være uvanlig stolt av oss tre.
I was born and raised here in India, and I learned from an early age to be deeply suspicious of the aunties and uncles who would bend down, pat us on the head and then say to my parents with no problem at all, "Poor things. You only have three daughters. But you're young, you could still try again." My sense of outrage about women's rights was brought to a boil when I was about 11. My aunt, an incredibly articulate and brilliant woman, was widowed early. A flock of relatives descended on her. They took off her colorful sari. They made her wear a white one. They wiped her bindi off her forehead. They broke her bangles. Her daughter, Rani, a few years older than me, sat in her lap bewildered, not knowing what had happened to the confident woman she once knew as her mother. Late that night, I heard my mother begging my father, "Please do something Ramu. Can't you intervene?" And my father, in a low voice, muttering, "I'm just the youngest brother, there's nothing I can do. This is tradition." That's the night I learned the rules about what it means to be female in this world. Women don't make those rules, but they define us, and they define our opportunities and our chances. And men are affected by those rules too. My father, who had fought in three wars, could not save his own sister from this suffering.
Jeg er født og oppvokst her i India, og jeg lærte tidlig å være svært mistenksom overfor tanter og onkler som ville bøye seg ned, klappe oss på hodet og si til foreldrene våre, helt uten problemer: “Stakkars dere. Dere har bare tre døtre. Men dere er unge, dere kan forsøke igjen.” Følelsen av forargelse over kvinners rettigheter nådde kokepunktet da jeg var rundt 11. Tanten min, en uvanlig velartikulert og skarp kvinne, ble enke tidlig. En flokk slektninger kom til henne. De tok av den fargerike sarien hennes. De fikk henne til å ta på en hvit. De tørket bindien av pannen hennes. De knakk armringene hennes. Datteren, Rani som var noen år eldre enn meg, satt forvirret i fanget hennes, og skjønte ikke hva som hadde skjedd med den selvsikre kvinnen hun en gang kjente som sin mor. Sent den kvelden hørte jeg moren min trygle faren min: “Vær så snill, Ramu, gjør noe. Kan du ikke gripe inn?” Og faren min mumlet lavt: “Jeg er bare den yngste broren, det er ingenting jeg kan gjøre. Det er tradisjon.” Den kvelden lærte jeg reglene for hva det betyr å være kvinne i denne verden. Kvinner lager ikke de reglene, men reglene definerer oss og definerer mulighetene og sjansene vi har. Menn påvirkes også av de samme reglene. Faren min, som hadde slåss i tre kriger kunne ikke redde sin egen søster fra denne lidelsen.
By 18, under the excellent tutelage of my mother, I was therefore, as you might expect, defiantly feminist. On the streets chanting, "[Hindi] [Hindi] We are the women of India. We are not flowers, we are sparks of change." By the time I got to Beijing in 1995, it was clear to me, the only way to achieve gender equality was to overturn centuries of oppressive tradition. Soon after I returned from Beijing, I leapt at the chance to work for this wonderful organization, founded by women, to support women's rights organizations around the globe. But barely six months into my new job, I met a woman who forced me to challenge all my assumptions. Her name is Sakena Yacoobi.
Da jeg var 18, med utmerket veiledning fra moren min, hadde jeg derfor, som man kunne forvente, blitt en ihuga feminist som sang ute i gatene: “[Hindi] [Hindi] Vi er Indias kvinner. Vi er ikke blomster, vi er forandringens gnist.” Da jeg kom til Beijing i 1995, var det klart for meg at den eneste måten å oppnå likhet mellom kjønnene, var å velte århundrer med nedtrykkende tradisjoner. Snart etter at jeg returnerte fra Beijing, hoppet jeg på sjansen til å jobbe for denne utrolige organisasjonen stiftet av kvinner for å støtte kvinnerettighets- organisasjoner verden rundt. Men etter bare seks måneder i ny jobb møtte jeg en kvinne som tvang meg til å utfordre alle mine antakelser. Hun heter Sakena Yacoobi.
She walked into my office at a time when no one knew where Afghanistan was in the United States. She said to me, "It is not about the burka." She was the most determined advocate for women's rights I had ever heard. She told me women were running underground schools in her communities inside Afghanistan, and that her organization, the Afghan Institute of Learning, had started a school in Pakistan. She said, "The first thing anyone who is a Muslim knows is that the Koran requires and strongly supports literacy. The prophet wanted every believer to be able to read the Koran for themselves." Had I heard right? Was a women's rights advocate invoking religion? But Sakena defies labels. She always wears a headscarf, but I've walked alongside with her on a beach with her long hair flying in the breeze. She starts every lecture with a prayer, but she's a single, feisty, financially independent woman in a country where girls are married off at the age of 12.
Hun kom inn på kontoret mitt i en tid da ingen i USA visste hvor Afghanistan var. Hun sa til meg, “Det handler ikke om burkaen.” Hun var den mest målrettede forkjemperen for kvinnesaken jeg noensinne hadde hørt. Hun fortalte at kvinner drev skoler under jorden i miljøene hennes i Afghanistan, og at organisasjonen hennes, the Afghan Institute of Learning, hadde startet opp en skole i Pakistan. Hun sa, “Det første man vet som muslim er at Koranen krever og støtter opp om lese- og skriveferdigheter. Profeten ville at alle troende skulle kunne lese Koranen selv.” Hørte jeg riktig? Påkalte en kvinnesaksforkjemper religion? Men Sakena motsetter seg stempler. Hun bærer alltid skaut, men jeg har vandret med henne på stranden med det lange håret flagrende i vinden. Hun starter alle foredrag med en bønn, men hun er en singel, tøff, økonomisk uavhengig kvinne i et land hvor jenter blir giftet bort når de er 12 år.
She is also immensely pragmatic. "This headscarf and these clothes," she says, "give me the freedom to do what I need to do to speak to those whose support and assistance are critical for this work. When I had to open the school in the refugee camp, I went to see the imam. I told him, 'I'm a believer, and women and children in these terrible conditions need their faith to survive.'" She smiles slyly. "He was flattered. He began to come twice a week to my center because women could not go to the mosque. And after he would leave, women and girls would stay behind. We began with a small literacy class to read the Koran, then a math class, then an English class, then computer classes. In a few weeks, everyone in the refugee camp was in our classes." Sakena is a teacher at a time when to educate women is a dangerous business in Afghanistan.
Hun er også utrolig pragmatisk. “Dette skautet og klærne,” sier hun, “gir meg frihet til å gjøre det jeg må gjøre for å snakke med dem som gir viktig støtte og assistanse i dette arbeidet. Da jeg måtte åpne skole i flyktningleiren dro jeg til imamen. Jeg sa til ham: `Jeg er troende, og kvinner og barn under disse forferdelige forholdene trenger troen sin for å kunne overleve.´” Hun smiler underfundig. “Han ble smigret. Han begynte å komme til senteret mitt to ganger i uken, for kvinner kunne ikke dra til moskeen. Etterpå gikk han, og kvinner og jenter ble igjen. Vi startet med en liten lese- og skrivetime for å lese Koranen, så en mattetime, så en engelsktime, så datatimer. I løpet av noen uker var alle i flyktningleiren i timene våre.” Sakena er lærer i en tid hvor det å undervise kvinner er en farlig virksomhet i Afghanistan.
She is on the Taliban's hit list. I worry about her every time she travels across that country. She shrugs when I ask her about safety. "Kavita jaan, we cannot allow ourselves to be afraid. Look at those young girls who go back to school when acid is thrown in their face." And I smile, and I nod, realizing I'm watching women and girls using their own religious traditions and practices, turning them into instruments of opposition and opportunity. Their path is their own and it looks towards an Afghanistan that will be different.
Hun er på Talibans drapsliste. Jeg bekymrer meg for henne hver gang hun reiser gjennom landet. Hun trekker på skuldrene når jeg spør henne om sikkerheten. “Kavita jaan, vi kan ikke tillate oss å være redde. Se på de unge jentene som går på skolen etter å ha fått syre slengt i ansiktet.” Og jeg smiler og nikker, mens jeg innser at jeg betrakter kvinner og jenter som tar sine egne religiøse tradisjoner og skikker og gjør dem om til redskaper for opposisjon og muligheter. Veien er deres egen, og den ser mot et Afghanistan som kommer til å være annerledes.
Being different is something the women of Lesbor in Zagreb, Croatia know all too well. To be a lesbian, a dyke, a homosexual in most parts of the world, including right here in our country, India, is to occupy a place of immense discomfort and extreme prejudice. In post-conflict societies like Croatia, where a hyper-nationalism and religiosity have created an environment unbearable for anyone who might be considered a social outcast. So enter a group of out dykes, young women who love the old music that once spread across that region from Macedonia to Bosnia, from Serbia to Slovenia. These folk singers met at college at a gender studies program. Many are in their 20s, some are mothers. Many have struggled to come out to their communities, in families whose religious beliefs make it hard to accept that their daughters are not sick, just queer. As Leah, one of the founders of the group, says, "I like traditional music very much. I also like rock and roll. So Lesbor, we blend the two. I see traditional music like a kind of rebellion, in which people can really speak their voice, especially traditional songs from other parts of the former Yugoslav Republic. After the war, lots of these songs were lost, but they are a part of our childhood and our history, and we should not forget them."
Å være annerledes er noe kvinnene i Le Zbor fra Zagreb i Kroatia kjenner så alt for godt til. Å være lesbisk, lesbe, homoseksuell er i de fleste deler av verden, også her, i vårt land, India, å oppta en plass med et enormt ubehag og ekstreme fordommer. I etterkrigssamfunn som Kroatia, hvor hypernasjonalisme og religiøsitet har skapt et miljø som er uutholdelig for alle som kan anses som sosiale utskudd. Så ta en gruppe åpne lesber, unge kvinner som elsker den gamle musikken som en gang spredte seg over regionen fra Makedonia til Bosnia, fra Serbia til Slovenia. Disse folkesangerne møttes på høyskolen gjennom et program i kjønnsstudier. Mange er i 20-årene, noen er mødre. Mange har strevd for å komme ut til miljøene sine, til familier med en religiøs tro som gjør det vanskelig å godta at døtrene deres ikke er syke, bare skeive. Som Leah, en av gruppens grunnleggere sier: “Jeg liker tradisjonell musikk veldig godt. Jeg liker rock and roll også. I koret vårt, Le Zbor, blander vi de to. Jeg ser tradisjonsmusikk som et slags opprør der folk kan snakke fritt, spesielt i tradisjonelle sanger fra andre deler av det tidligere Jugoslavia. Etter krigen gikk mange av disse sangene tapt, men de er del av vår barndom og historie, og vi må ikke glemme dem.”
Improbably, this LGBT singing choir has demonstrated how women are investing in tradition to create change, like alchemists turning discord into harmony. Their repertoire includes the Croatian national anthem, a Bosnian love song and Serbian duets. And, Leah adds with a grin, "Kavita, we especially are proud of our Christmas music, because it shows we are open to religious practices even though Catholic Church hates us LGBT." Their concerts draw from their own communities, yes, but also from an older generation: a generation that might be suspicious of homosexuality, but is nostalgic for its own music and the past it represents. One father, who had initially balked at his daughter coming out in such a choir, now writes songs for them. In the Middle Ages, troubadours would travel across the land singing their tales and sharing their verses: Lesbor travels through the Balkans like this, singing, connecting people divided by religion, nationality and language. Bosnians, Croats and Serbs find a rare shared space of pride in their history, and Lesbor reminds them that the songs one group often claims as theirs alone really belong to them all.
Usannsynlig nok har dette LGBT-koret vist hvordan kvinner investerer i tradisjon for å skape endring, som alkymister snur de dissonans til harmoni. Repertoaret inkluderer den kroatiske nasjonalsangen, en bosnisk kjærlighetssang og serbiske duetter. Og Leah legger smilende til: “Kavita, vi er spesielt stolte av julemusikken vår, for den viser at vi er åpne for religiøse praksiser selv om den katolske kirken hater oss LGBT.” Konsertene trekker publikum fra deres egne miljøer, ja, men også fra den eldre generasjon: en generasjon som kanskje er mistenksom til homofili, men er nostalgisk til sin musikk og fortiden den representerer. En far som innledningsvis akket seg over at datteren kom ut i et slikt kor, skriver sanger for dem nå. I middelalderen ville trubadurer reise rundt i landet og synge fortellingene og dele versene sine. Le Zbor reiser over Balkan på samme måte, synger og forbinder folk som er splittet av religion, nasjonalitet og språk. Bosniere, kroater og serbere finner et sjeldent delt rom av stolthet i historien sin, og Le Zbor minner dem om at sangene en gruppe hevder er sine alene, egentlig tilhører dem alle.
(Singing)
(Korsang)
Yesterday, Mallika Sarabhai showed us that music can create a world more accepting of difference than the one we have been given. The world Leymah Gbowee was given was a world at war. Liberia had been torn apart by civil strife for decades. Leymah was not an activist, she was a mother of three. But she was sick with worry: She worried her son would be abducted and taken off to be a child soldier, she worried her daughters would be raped, she worried for their lives. One night, she had a dream. She dreamt she and thousands of other women ended the bloodshed. The next morning at church, she asked others how they felt. They were all tired of the fighting. We need peace, and we need our leaders to know we will not rest until there is peace. Among Leymah's friends was a policewoman who was Muslim. She promised to raise the issue with her community.
I går viste Mallika Sarabhai oss at musikk kan skape en verden som lettere aksepterer forskjeller enn den vi har fått. Den verdenen Leymah Gbowee fikk var en verden i krig. Liberia var sønderrevet etter tiår med borgerkrig. Leymah var ikke aktivist, hun var trebarnsmor. Men hun var forferdelig bekymret: Hun var redd sønnen kom til å bli bortført og tatt med for å bli barnesoldat, Hun var redd døtrene kom til å bli voldtatt, hun var redd for livene deres. En natt hadde hun en drøm. Hun drømte at hun og tusener av andre kvinner endte blodbadet. I kirken neste morgen spurte hun andre om hvordan de følte seg. De var alle lei kampene. “Vi trenger fred, og vi behøver at lederne våre forstår at vi ikke vil hvile før det er fred.” Blant vennene til Leymah var det en muslimsk politikvinne. Hun lovet at hun skulle ta opp temaet i miljøet sitt.
At the next Friday sermon, the women who were sitting in the side room of the mosque began to share their distress at the state of affairs. "What does it matter?" they said, "A bullet doesn't distinguish between a Muslim and a Christian." This small group of women, determined to bring an end to the war, and they chose to use their traditions to make a point: Liberian women usually wear lots of jewelry and colorful clothing. But no, for the protest, they dressed all in white, no makeup. As Leymah said, "We wore the white saying we were out for peace." They stood on the side of the road on which Charles Taylor's motorcade passed every day. They stood for weeks -- first just 10, then 20, then 50, then hundreds of women -- wearing white, singing, dancing, saying they were out for peace.
Ved neste fredagsbønn begynte kvinnene som satt på siderommet til moskeen å dele bekymringene sine for tingenes tilstand. “Hvilken rolle spiller det?” sa de. “En kule skiller ikke mellom muslimer og kristne.” Denne lille gruppen med kvinner bestemte seg for å få slutt på krigen, og de valgte å bruke tradisjonene sine for å fremme et poeng: Liberiske kvinner bærer som regel mange smykker og fargerike klær. Men nei, for å protestere kledde de seg kun i hvitt, uten sminke. Som Leymah sa: “Vi bar hvitt for å si at vi var ute etter fred.” De stod ved siden av veien hvor Charles Taylor’s kortesje daglig passerte. De stod i flere uker - først bare 10, så 20, så 50, så hundrevis av kvinner - kledt i hvitt, som sang og danset, og sa de var ute etter fred.
Eventually, opposing forces in Liberia were pushed to hold peace talks in Ghana. The peace talks dragged on and on and on. Leymah and her sisters had had enough. With their remaining funds, they took a small group of women down to the venue of the peace talks and they surrounded the building. In a now famous CNN clip, you can see them sitting on the ground, their arms linked. We know this in India. It's called a [Hindi]. Then things get tense. The police are called in to physically remove the women. As the senior officer approaches with a baton, Leymah stands up with deliberation, reaches her arms up over her head, and begins, very slowly, to untie her headdress that covers her hair. You can see the policeman's face. He looks embarrassed. He backs away. And the next thing you know, the police have disappeared. Leymah said to me later, "It's a taboo, you know, in West Africa. If an older woman undresses in front of a man because she wants to, the man's family is cursed." (Laughter) (Applause) She said, "I don't know if he did it because he believed, but he knew we were not going to leave. We were not going to leave until the peace accord was signed."
Til slutt ble motstandskreftene i Liberia presset til å holde fredssamtaler i Ghana. Fredssamtalene dro lenger og lenger ut. Leymah og søstrene hadde fått nok. Med de pengene de hadde igjen, tok de med en liten gruppe kvinner dit samtalene var, og de omringet bygningen. I et nå berømt klipp fra CNN ser man de sitter på bakken, arm i arm. Vi kjenner til dette i India, det heter en “gherab”. Så blir stemningen anspent. Politiet tilkalles for å fysisk fjerne kvinnene. Da den høyt rangerte politibetjenten kommer bort med batongen reiser Leymah seg opp med overlegg, strekker armene over hodet og begynner, veldig sakte, å knyte opp hodeplagget som dekker håret. Man kan se politimannens ansikt. Han ser flau ut. Han trekker seg tilbake. Og det neste man ser er at politiet har forsvunnet. Leymah fortalte senere: “Det er tabu, vet du, i Vest-Afrika. Hvis en eldre kvinne kler av seg foran en mann fordi hun vil det selv, er mannens familie forbannet.” (Latter) (Applaus) Hun sa: “Jeg vet ikke om han gjorde det fordi han trodde på det, men han visste at vi ikke kom til å gå. Vi kom ikke til å gå før fredsavtalen var signert.”
And the peace accord was signed. And the women of Liberia then mobilized in support of Ellen Johnson Sirleaf, a woman who broke a few taboos herself becoming the first elected woman head of state in Africa in years. When she made her presidential address, she acknowledged these brave women of Liberia who allowed her to win against a football star -- that's soccer for you Americans -- no less.
Og fredsavtalen ble signert. Og så mobiliserte kvinnene i Liberia seg til støtte for Ellen Johnson Sirleaf, en kvinne som selv brøt noen tabuer ved å bli det første kvinnelige, folkevalgte statsoverhodet i Afrika på mange år. Da hun holdt presidenttalen sin erkjente hun de tapre, liberiske kvinnene som lot henne vinne mot en fotballstjerne – soccer for dere amerikanere – intet mindre.
Women like Sakena and Leah and Leymah have humbled me and changed me and made me realize that I should not be so quick to jump to assumptions of any kind. They've also saved me from my righteous anger by offering insights into this third way. A Filipina activist once said to me, "How do you cook a rice cake? With heat from the bottom and heat from the top." The protests, the marches, the uncompromising position that women's rights are human rights, full stop. That's the heat from the bottom. That's Malcolm X and the suffragists and gay pride parades. But we also need the heat from the top. And in most parts of the world, that top is still controlled by men.
Kvinner som Sakena og Leah og Leymah har gjort meg ydmyk og har endret meg og fått meg til å innse at jeg ikke skal være så rask til å dra forhastede slutninger av noe slag. De reddet meg fra mitt rettferdige sinne ved å tilby innsikt i denne tredje metoden. En filippinsk aktivist sa en gang til meg: “Hvordan steker man en riskake? Med varme nedenfra og varme fra toppen.” Protestene, marsjene, den kompromissløse holdningen til at kvinners rettigheter er menneskerettigheter, punktum. Det er varmen fra bunnen. Det er Malcolm X og suffragistene og prideparadene. Men vi trenger også varmen fra toppen. Og i de fleste deler av verden blir den toppen fortsatt kontrollert av menn.
So to paraphrase Marx: Women make change, but not in circumstances of their own choosing. They have to negotiate. They have to subvert tradition that once silenced them in order to give voice to new aspirations. And they need allies from their communities. Allies like the imam, allies like the father who now writes songs for a lesbian group in Croatia, allies like the policeman who honored a taboo and backed away, allies like my father, who couldn't help his sister but has helped three daughters pursue their dreams. Maybe this is because feminism, unlike almost every other social movement, is not a struggle against a distinct oppressor -- it's not the ruling class or the occupiers or the colonizers -- it's against a deeply held set of beliefs and assumptions that we women, far too often, hold ourselves.
Så for å omskrive Marx; Kvinner skaper forandring, men ikke under omstendigheter som de velger selv. De må forhandle. De må bryte ned tradisjoner som en gang fikk dem til å tie for å gi nye forhåpninger en stemme. Og de trenger allierte fra miljøene rundt seg. Allierte som imamen, allierte som faren som nå skriver sanger for en lesbisk gruppe i Kroatia, allierte som politimennene som hedret et tabu og trakk seg unna, allierte som min far, som ikke kunne hjelpe søsteren sin, men har hjulpet tre døtre til å følge drømmene sine. Kanskje det er på grunn av at feminismen, ulikt nesten alle andre sosiale bevegelser ikke er en kamp mot en tydelig undertrykker – det er ikke maktoverklassen, eller okkupantene, eller koloniherrene – kampen står mot et dypfølt trossystem og antakelser om at vi kvinner, altfor ofte, tar oss sammen.
And perhaps this is the ultimate gift of feminism, that the personal is in fact the political. So that, as Eleanor Roosevelt said once of human rights, the same is true of gender equality: that it starts in small places, close to home. On the streets, yes, but also in negotiations at the kitchen table and in the marital bed and in relationships between lovers and parents and sisters and friends. And then you realize that by integrating aspects of tradition and community into their struggles, women like Sakena and Leah and Leymah -- but also women like Sonia Gandhi here in India and Michelle Bachelet in Chile and Shirin Ebadi in Iran -- are doing something else. They're challenging the very notion of Western models of development. They are saying, we don't have to be like you to make change. We can wear a sari or a hijab or pants or a boubou, and we can be party leaders and presidents and human rights lawyers. We can use our tradition to navigate change. We can demilitarize societies and pour resources, instead, into reservoirs of genuine security.
Kanskje dette er feminismens ultimate gave at det personlige faktisk er det politiske. Så, som Eleanor Roosevelt en gang uttalte om menneskerettigheter, gjelder det samme for likestilling: det begynner i det små, nær hjemmet. I gatene, ja, men også i forhandlinger rundt kjøkkenbordet og i ektesengen og i forhold mellom elskere og foreldre og søstre og venner. Og da, da forstår man at ved å integrere aspekter av tradisjon og samfunn inn i kampene sine, gjør kvinner som Sakena og Leah og Leymah – men også som Sonia Gandhi her i India, og Michelle Bachelet i Chile, og Shirin Ebadi i Iran – de gjør noe annet. De utfordrer selve forestillingen av vestlige utviklingsmodeller. De sier: Vi må ikke være som dere for å forandre noe. Vi kan bære sari eller hijab eller bukser eller boubou, og vi kan være partiledere og presidenter og menneskerettsadvokater. Vi kan bruke tradisjonen vår til å navigere forandringen. Vi kan demilitarisere samfunn og heller bruke ressurser på å skape genuin sikkerhet.
It is in these little stories, these individual stories, that I see a radical epic being written by women around the world. It is in these threads that are being woven into a resilient fabric that will sustain communities, that I find hope. And if my heart is singing, it's because in these little fragments, every now and again, you catch a glimpse of a whole, of a whole new world. And she is definitely on her way.
Det er i disse små historiene, disse individuelle historiene, at jeg ser at det skrives et radikalt epos av kvinner verden over. Det er i disse trådene som veves inn i et motstandsdyktig stoff som vil verne om miljøer, at jeg finner håp. Og hvis hjertet mitt gleder seg er det fordi man i disse små bitene av og til får et glimt av en helt, helt ny verden. Og hun er definitivt på vei.
Thank you.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)