You know, I didn't set out to be a parenting expert. In fact, I'm not very interested in parenting, per Se. It's just that there's a certain style of parenting these days that is kind of messing up kids, impeding their chances to develop into theirselves. There's a certain style of parenting these days that's getting in the way.
Vet du, jeg mente aldri å bli en ekspert på foreldrerollen. faktisk er jeg ikke særlig interessert i foreldreskap, som sådan. det er bare at det er en særlig type foreldrerolle i dag som er den typen som ødelegger unger, som minsker sjansene deres til å utvikle seg til seg selv. Det er en særlig type foreldrerolle i dag som kommer i veien.
I guess what I'm saying is, we spend a lot of time being very concerned about parents who aren't involved enough in the lives of their kids and their education or their upbringing, and rightly so. But at the other end of the spectrum, there's a lot of harm going on there as well, where parents feel a kid can't be successful unless the parent is protecting and preventing at every turn and hovering over every happening, and micromanaging every moment, and steering their kid towards some small subset of colleges and careers.
Det jeg sier er dette: Vi bruker mye tid på å være veldig bekymret for foreldre som ikke involverer seg nok i sine ungers liv og i utdannelsen og oppdragelsen deres. Og med rette. Men i den andre enden av skalaen skjer det også mye skade. der foreldre føler at et barn ikke kan være fremgangsrikt uten at forelderen beskytter og forebygger i hver sving og henger over hver hendelse og detaljstyrer hvert øyeblikk, og styrer sitt barn mot et smalt utvalg av colleger og karrierer.
When we raise kids this way, and I'll say we, because Lord knows, in raising my two teenagers, I've had these tendencies myself, our kids end up leading a kind of checklisted childhood.
Når vi oppdrar unger på denne måten, og jeg sier "vi", fordi, Herren vet, at i oppdragelsen av mine to tenåringer, har jeg hatt slike tendenser selv, ender ungene våre opp med å ha en barndom med en sjekkliste.
And here's what the checklisted childhood looks like. We keep them safe and sound and fed and watered, and then we want to be sure they go to the right schools, that they're in the right classes at the right schools, and that they get the right grades in the right classes in the right schools. But not just the grades, the scores, and not just the grades and scores, but the accolades and the awards and the sports, the activities, the leadership. We tell our kids, don't just join a club, start a club, because colleges want to see that. And check the box for community service. I mean, show the colleges you care about others.
Og slik ser en barndom med sjekkliste ut: Vi holder dem trygge og sunne og mater og vanner dem, og vi må være sikre på at de går på de rette skolene, at de er i de rette klassene på de rette skolene, at de får rette karakterer i rett klasse på rett skole. Ikke bare karakterene, også poengsummene, og ikke bare karakterer og poeng, men utmerkelser og premier og sporter, aktiviteter, lederskap. Vi sier: "Ikke bare bli med i en klubb, start en klubb, for colleger vil ha det. Og kryss av for samfunnstjeneste. Jeg mener, vis collegene at du bryr deg om andre
(Laughter)
(Latter)
And all of this is done to some hoped-for degree of perfection. We expect our kids to perform at a level of perfection we were never asked to perform at ourselves, and so because so much is required, we think, well then, of course we parents have to argue with every teacher and principal and coach and referee and act like our kid's concierge and personal handler and secretary.
Og alt dette blir gjort i håp om en høy grad av perfeksjon. Vi forventer at barna våre skal prestere perfekt på et nivå vi aldri ble bedt om å prestere på, og fordi såpass er nødvendig, tror vi, og selvsagt må vi foreldre krangle med hver eneste lærer og rektor og trener og dommer og oppføre oss som vårt barns forvalter og personlige assistent og sekretær.
And then with our kids, our precious kids, we spend so much time nudging, cajoling, hinting, helping, haggling, nagging as the case may be, to be sure they're not screwing up, not closing doors, not ruining their future, some hoped-for admission to a tiny handful of colleges that deny almost every applicant.
Og så, med våre dyrebare unger, bruker vi så mye tid på å puffe, dytte, hinte, hjelpe, prute, mase, til og med, for å være sikker på at de ikke roter det til, ikke stenger dører, ikke ødelegger framtida, et ønsket opptak hos en liten handfull colleger som avviser nesten alle søkere.
And here's what it feels like to be a kid in this checklisted childhood. First of all, there's no time for free play. There's no room in the afternoons, because everything has to be enriching, we think. It's as if every piece of homework, every quiz, every activity is a make-or-break moment for this future we have in mind for them, and we absolve them of helping out around the house, and we even absolve them of getting enough sleep as long as they're checking off the items on their checklist. And in the checklisted childhood, we say we just want them to be happy, but when they come home from school, what we ask about all too often first is their homework and their grades. And they see in our faces that our approval, that our love, that their very worth, comes from A's. And then we walk alongside them and offer clucking praise like a trainer at the Westminster Dog Show --
Og sånn er det det føles å være et barn i en barndom med sjekkliste. Først og fremst er det ingen tid til frilek. Det er ingen rom i ettermiddagene, fordi alt må være berikende, tror vi. Det er som om hver lille lekse, hver prøve, hver aktivitet er et synk-eller-svøm-øyeblikk for framtiden vi har tenkt oss for dem og vi fritar dem for å hjelpe til i huset, og vi fritar dem til og med fra å få nok søvn så lenge de krysser av punktene på sjekklista. Og i barndommen med sjekkliste sier vi at vi bare vil at de skal være lykkelige men når de kommer hjem fra skolen, er det første vi spør om leksene og karakterene. Og i ansiktene våre ser de at vår godkjenning, vår kjærlighet at deres verdi kommer fra karakteren A. Og så går vi ved siden av dem med tilsnakk som en hundetrener--
(Laughter)
(Latter)
coaxing them to just jump a little higher and soar a little farther, day after day after day. And when they get to high school, they don't say, "Well, what might I be interested in studying or doing as an activity?" They go to counselors and they say, "What do I need to do to get into the right college?" And then, when the grades start to roll in in high school, and they're getting some B's, or God forbid some C's, they frantically text their friends and say, "Has anyone ever gotten into the right college with these grades?"
overtaler dem til å hoppe bare litt høyere og sveve litt lengre, dag etter dag etter dag. Og når de kommer til high school, sier de ikke: "Hva kan jeg være interessert i å studere eller ha som aktivitet?" De går til rådgivere og sier: "Hva må jeg gjøre for å komme inn på rett college?" Og så, når karakterene begynner å rulle inn på high school, og de får noen B´er, eller, Gud forby, noen C´er, tekster de vennene sine frenetisk og sier: "Har noen noengang kommet inn på rett college med sånne karakterer?"
And our kids, regardless of where they end up at the end of high school, they're breathless. They're brittle. They're a little burned out. They're a little old before their time, wishing the grown-ups in their lives had said, "What you've done is enough, this effort you've put forth in childhood is enough." And they're withering now under high rates of anxiety and depression and some of them are wondering, will this life ever turn out to have been worth it?
Og ungene våre, uansett hvor de ender opp etter high school mister pusten. De er skjøre. De er litt utbrent. De er litt gamle før tida: De ønsker at de voksne i deres liv hadde sagt: "Det du har gjort er nok, denne innsatsen i barndom du har vist, er nok." Og de visner hen av av angst og depresjon og noen av dem undrer: Vil dette livet noensinne vise seg å være verdt det?
Well, we parents, we parents are pretty sure it's all worth it. We seem to behave -- it's like we literally think they will have no future if they don't get into one of these tiny set of colleges or careers we have in mind for them.
Vel, vi foreldre, vi foreldre er ganske sikre på at det er verdt det. Vi oppfører oss som vi bokstavelig talt tror at de ikke vil ha en fremtid hvis de ikke kommer inn på dette smale utvalget college eller karrierer Vi har sett oss ut for dem.
Or maybe, maybe, we're just afraid they won't have a future we can brag about to our friends and with stickers on the backs of our cars. Yeah.
Eller kanskje, kanskje, er vi bare redde for at de ikke får en framtid vi kan skryte av til venner og med klistremerker bak på bilen. Ja
(Applause)
(Applaus)
But if you look at what we've done, if you have the courage to really look at it, you'll see that not only do our kids think their worth comes from grades and scores, but that when we live right up inside their precious developing minds all the time, like our very own version of the movie "Being John Malkovich," we send our children the message: "Hey kid, I don't think you can actually achieve any of this without me." And so with our overhelp, our overprotection and overdirection and hand-holding, we deprive our kids of the chance to build self-efficacy, which is a really fundamental tenet of the human psyche, far more important than that self-esteem they get every time we applaud. Self-efficacy is built when one sees that one's own actions lead to outcomes, not -- There you go.
Men hvis du ser på hva vi har gjort, hvis du har mot til å virkelig se på det, vil du se at ikke bare tror barna våre at deres verdi kommer fra karakterer og poeng, men at når vi lever inni deres dyrebare, utviklende sinn hele tiden, som i din egen versjon av filmen "Being John Malkovich," sender vi ungene våre beskjeden: "Hei, jeg tror ikke du faktisk kan oppnå noe av dette uten meg." Og så, med vår over-hjelping, vår overbeskyttelse og overdirigering og handholding, frarøver vi ungene våre sjansen til å bygge mestringstro, som er et virkelig viktig prinsipp i den menneskelige psyke, mye viktigere enn selvtilliten de får hver gang vi applauderer. Mestringstro er bygd når noen ser at deres egen handling fører til resultater, ikke -- Akkurat
(Applause)
(Applaus)
Not one's parents' actions on one's behalf, but when one's own actions lead to outcomes. So simply put, if our children are to develop self-efficacy, and they must, then they have to do a whole lot more of the thinking, planning, deciding, doing, hoping, coping, trial and error, dreaming and experiencing of life for themselves.
Ikke foreldrenes handling på deres vegne, men når egne handlinger fører til resultater. Så, ganske enkelt forklart: Hvis ungene våre skal utvikle mestringstro, og det må de, så må de gjøre en hel del mer av tenking, planlegging, bestemming, gjøring, håping, mestring, prøving og feiling, drømming og erfaring av livet på egen hånd.
Now, am I saying every kid is hard-working and motivated and doesn't need a parent's involvement or interest in their lives, and we should just back off and let go? Hell no.
Sier jeg at hvert barn er hardtarbeidende og motivert og trenger ikke foreldrenes involvering eller interesse i sitt liv, og at vi bare skal skygge banen og la det være? Ikke helvete.
(Laughter)
(Latter)
That is not what I'm saying. What I'm saying is, when we treat grades and scores and accolades and awards as the purpose of childhood, all in furtherance of some hoped-for admission to a tiny number of colleges or entrance to a small number of careers, that that's too narrow a definition of success for our kids. And even though we might help them achieve some short-term wins by overhelping -- like they get a better grade if we help them do their homework, they might end up with a longer childhood résumé when we help -- what I'm saying is that all of this comes at a long-term cost to their sense of self. What I'm saying is, we should be less concerned with the specific set of colleges they might be able to apply to or might get into and far more concerned that they have the habits, the mindset, the skill set, the wellness, to be successful wherever they go. What I'm saying is, our kids need us to be a little less obsessed with grades and scores and a whole lot more interested in childhood providing a foundation for their success built on things like love and chores.
Det er ikke det jeg sier. Det jeg sier er at når vi behandler karakterer og poeng og utmerkelser som formålet med barndommen, for å fremme et forhåpentlig inntak på et lite utvalg colleger eller inngangsbilletten til et lite antall karrierer, at det er en for smal definisjon av suksess for våre barn. Og selv om vi tror at vi kan hjelpe dem oppnå noen kortsiktige seire ved å overhjelpe -- slik de får bedre karakterer hvis vi hjelper dem med leksene, så kan de ende opp med en lengre barndoms-cv når vi hjelper Det jeg sier er at alt dette kommer med en langtidskostnad for deres selvtillit. Det jeg sier er, vi burde være mindre bekymret av hvilket spesifikke colleger de kan ha muligheten til å søke eller komme inn på og mye mer bekymret for at de har vanene, tenkemåtene, ferdighetene, velværen til å være suksessrik hvor enn de går. Det jeg sier er, våre barn trenger at vi er litt mindre besatt av karakterer og poengsummer og mye mer interessert i at barndommen gir et fundament for suksess bygd på kjærlighet og plikter
(Laughter)
(Latter)
(Applause)
(Applaus)
Did I just say chores? Did I just say chores? I really did. But really, here's why. The longest longitudinal study of humans ever conducted is called the Harvard Grant Study. It found that professional success in life, which is what we want for our kids, that professional success in life comes from having done chores as a kid, and the earlier you started, the better, that a roll-up-your-sleeves- and-pitch-in mindset, a mindset that says, there's some unpleasant work, someone's got to do it, it might as well be me, a mindset that says, I will contribute my effort to the betterment of the whole, that that's what gets you ahead in the workplace. Now, we all know this. You know this.
Sa jeg akkurat plikter? Sa jeg akkurat plikter? Jeg gjorde det. Men, virkelig, dette er hvorfor. Den lengste studien som noensinne er gjort på mennesker kalles Harvard Grant studien. Den fant at yrkesmessig suksess i livet, som er det vi ønsker for ungene våre, den suksessen i livet kommer fra å ha hatt plikter som barn, og jo tidligere man starter, dess bedre, at en brett-opp-armene-innstilling, en innstilling som sier: "Der er noe ubehagelig å gjøre, noen må gjøre det, det kan like gjerne være meg," en innstilling som sier: "Jeg vil bidra med min innsats til det felles beste." At det er det som får deg framover på arbeidsplassen. Vi vet alle dette. Du vet dette.
(Applause)
(Applaus)
We all know this, and yet, in the checklisted childhood, we absolve our kids of doing the work of chores around the house, and then they end up as young adults in the workplace still waiting for a checklist, but it doesn't exist, and more importantly, lacking the impulse, the instinct to roll up their sleeves and pitch in and look around and wonder, how can I be useful to my colleagues? How can I anticipate a few steps ahead to what my boss might need?
Alle sammen vet vi dette, og likvel, i barndommen med sjekkliste fritar vi ungene våre fra å gjøre plikter i huset, og så ender de opp som unge voksne på arbeidsplassen, som venter på en sjekkliste, men den eksisterer ikke, og enda viktigere, de mangler impulsen, instinktet til å brette opp ermene og ta et tak og se seg rundt og undre hvordan kan jeg være til nytte for mine kolleger? Hvordan kan jeg forutse hva sjefen min trenger?
A second very important finding from the Harvard Grant Study said that happiness in life comes from love, not love of work, love of humans: our spouse, our partner, our friends, our family. So childhood needs to teach our kids how to love, and they can't love others if they don't first love themselves, and they won't love themselves if we can't offer them unconditional love.
Et annet viktig funn fra Harvard Grant studien sa at lykke i livet kommer av kjærlighet, ikke kjærlighet til arbeid, kjærlighet til mennesker: ektefelle, partner, venner, familie. Så barndom må lære barna våre hvordan de skal elske, og de kan ikke elske andre hvis de ikke først elsker seg selv og de vil ikke elske seg selv hvis ikke vi kan tilby dem uforbeholden kjærlighet
(Applause)
(Applaus)
Right. And so, instead of being obsessed with grades and scores when our precious offspring come home from school, or we come home from work, we need to close our technology, put away our phones, and look them in the eye and let them see the joy that fills our faces when we see our child for the first time in a few hours. And then we have to say, "How was your day? What did you like about today?" And when your teenage daughter says, "Lunch," like mine did, and I want to hear about the math test, not lunch, you have to still take an interest in lunch. You gotta say, "What was great about lunch today?" They need to know they matter to us as humans, not because of their GPA.
Akkurat. Og så, isteden for å være besatt av karakterer og poeng når vårt dyrebare avkom kommer hjem fra skolen, eller vi kommer hjem fra arbeid, så må vi se opp fra teknologien, legge vekk telefonene, og se dem i øynene og la dem se gleden som er i våre ansikter når vi ser barnet vårt for første gang på noen timer. Og så må vi si: "Hvordan var dagen din? Hva likte du med dagen i dag?" Og når din tenåringsdatter svarer: "Lunsjen," slik min gjorde, og jeg vil høre om matteprøven, ikke om lunsj, så må du likvel interessere deg for lunsj. Du må si: "Hva var flott med lunsjen i dag?" De må vite at de betyr noe som mennesker for oss, ikke på grunn av karakterene.
All right, so you're thinking, chores and love, that sounds all well and good, but give me a break. The colleges want to see top scores and grades and accolades and awards, and I'm going to tell you, sort of. The very biggest brand-name schools are asking that of our young adults, but here's the good news. Contrary to what the college rankings racket would have us believe --
Ok, så nå tenker du plikter og kjærlighet, høres greit ut, men virkelig. Collegene vil se toppkarakterer og poenger og utmerkelser og priser, og jeg skal fortelle deg, på en måte, at de mest kjente skolene vil ha det fra våre unge voksne, men her er de gode nyhetene: I motsetning til hva collegenes ranking-støy vil ha oss til å tro --
(Applause)
(Applaus)
you don't have to go to one of the biggest brand name schools to be happy and successful in life. Happy and successful people went to state school, went to a small college no one has heard of, went to community college, went to a college over here and flunked out.
så må du ikke gå på en av de største eller mest kjente skolene for å bli lykkelig eller fremgangsrik i livet Lykkelige og suksessrike folk gikk på statlige skoler, gikk på et lite college som ingen har hørt om, gikk på offentlige colleger, gikk på et college her borte og strøyk.
(Applause)
(Applaus)
The evidence is in this room, is in our communities, that this is the truth. And if we could widen our blinders and be willing to look at a few more colleges, maybe remove our own egos from the equation, we could accept and embrace this truth and then realize, it is hardly the end of the world if our kids don't go to one of those big brand-name schools. And more importantly, if their childhood has not been lived according to a tyrannical checklist then when they get to college, whichever one it is, well, they'll have gone there on their own volition, fueled by their own desire, capable and ready to thrive there.
Beviset er i dette rommet, er i nærmiljøene våre, det er sannheten. Og hvis vi kunne ta av skylappene og være villige til å se på noen flere colleger, kanskje ta ut eget ego fra ligningen, kanskje vi kunne akseptere og omfavne denne sannheten og forstå at det neppe er verdens ende om våre unger ikke går på en av de store velkjente skolene. Og enda viktigere, hvis barndommen ikke har levd etter en tyrannisk sjekkliste, så når de drar til college, uansett hvilket, så har de dratt dit etter egen fri vilje, drevet av egne ønsker, i stand og klar til å blomstre der.
I have to admit something to you. I've got two kids I mentioned, Sawyer and Avery. They're teenagers. And once upon a time, I think I was treating my Sawyer and Avery like little bonsai trees --
Jeg må innrømme noe til dere. Jeg nevnte at jeg har to barn, Sawyer og Avery. De er tenåringer. Og en gang i tiden, behandlet jeg Sawyer og Avery som små bonsaitrær --
(Laughter)
(Latter)
that I was going to carefully clip and prune and shape into some perfect form of a human that might just be perfect enough to warrant them admission to one of the most highly selective colleges. But I've come to realize, after working with thousands of other people's kids --
som jeg skulle forsiktig klippe og trimme og forme til en perfekt menneskeform som kanskje kunne bli perfekt nok til å fortjene adgang til en av de mest selektive colleger. Men jeg har skjønt, etter å ha jobbet med tusenvis av andre folks barn --
(Laughter)
(Latter)
and raising two kids of my own, my kids aren't bonsai trees. They're wildflowers of an unknown genus and species --
og å ha oppdratt to egne barn, at barna mine ikke er bonsaitrær. De er villblomster av ukjent opprinnelse --
(Laughter)
(Latter)
and it's my job to provide a nourishing environment, to strengthen them through chores and to love them so they can love others and receive love and the college, the major, the career, that's up to them. My job is not to make them become what I would have them become, but to support them in becoming their glorious selves.
og det er min jobb å sørge for et nærende miljø, å styrke dem med plikter og elske dem så de kan elske andre og motta kjærlighet og collegene, graden, karrieren, er opp til dem. Min jobb er ikke å få dem til å bli det jeg vil ha dem til å bli, men å støtte dem i å bli sitt strålende selv.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)