Two weeks ago I was in my studio in Paris, and the phone rang and I heard, "Hey, JR, you won the TED Prize 2011. You have to make a wish to save the world." I was lost. I mean, I can't save the world. Nobody can. The world is fucked up. Come on, you have dictators ruling the world, population is growing by millions, there's no more fish in the sea, the North Pole is melting and as the last TED Prize winner said, we're all becoming fat. (Laughter) Except maybe French people. Whatever. So I called back and I told her, "Look, Amy, tell the TED guys I just won't show up. I can't do anything to save the world." She said, "Hey, JR, your wish is not to save the world, but to change the world." "Oh, all right." (Laughter) "That's cool." I mean, technology, politics, business do change the world -- not always in a good way, but they do. What about art? Could art change the world?
For to uker siden var jeg i atelieret mitt i Paris, og telefonen ringte og jeg hørte: "Hey, JR, du vant TED prisen for 2011. Du må ønske deg noe for å redde verden." Jeg var helt fortapt. Jeg kan ikke redde verden, ingen kan. Verden er helt på trynet. Seriøst, du har diktatorer som styrer verden, befolkningen øker med millioner, det er ikke mer fisk i havet, Nordpolen smelter, og den forrige TED prisvinneren sa, at vi blir feite. (Latter) Kanskje unntatt franskmenn. Samma det. Så jeg ringte tilbake og sa: "Hør her Amy, si til TED gjengen at jeg ikke kommer. Jeg kan ike gjøre noe for å redde verden." Hun sa, "Hey JR, ditt ønske er ikke for å redde verden, men for å forandre verden." "Åja, da så." (Latter) "Det er kult." Jeg mener, teknologi, politikk, næringsliv, alt dette forandrer verden -- ikke nødvendigvis til det bedre, men de forandrer verden. Hva med kunst? Kunne kunst forandret verden?
I started when I was 15 years old. And at that time, I was not thinking about changing the world. I was doing graffiti -- writing my name everywhere, using the city as a canvas. I was going in the tunnels of Paris, on the rooftops with my friends. Each trip was an excursion, was an adventure. It was like leaving our mark on society, to say, "I was here," on the top of a building.
Jeg startet da jeg var 15 år. Og på den tiden tenkte jeg ikke på å forandre verden, jeg drev med grafitti -- skrev navnet mitt overalt, og brukte byen som mitt lerret. Jeg gikk i tunnellene under Paris, og på hustakene med vennene mine. Hver tur var en utflukt, et eventyr. Det var som å sette sitt merke på samfunnet, å si "Jeg var her" på toppen av en bygning.
So when I found a cheap camera on the subway, I started documenting those adventures with my friends and gave them back as photocopies -- really small photos just that size. That's how, at 17 years old, I started pasting them. And I did my first "expo de rue," which means sidewalk gallery. And I framed it with color so you would not confuse it with advertising. I mean, the city's the best gallery I could imagine. I would never have to make a book and then present it to a gallery and let them decide if my work was nice enough to show it to people. I would control it directly with the public in the streets.
Så da jeg fant et billig kamera på undergrunnsbanen startet jeg å dokumentere disse eventyrene med vennene mine og ga dem tilbake som fotokopier -- små bilder på bare denne størrelsen. Det er hvordan jeg som 17-åring begynte å lime dem opp. Og jeg gjorde min første "expo de rue", som betyr fortausgalleri. Og jeg laget en fargerik ramme så man ikke skulle forveksle det med reklame. Jeg mener, byen er det beste galleriet jeg kan forestille meg. Jeg ville aldri trenge å lage en mappe for å presentere meg til et galleri og latt dem bestemme om mine verk var vakre nok til å vises for folk. Jeg ville styre det direkte mot publikum i gatene.
So that's Paris. I would change -- depending on the places I would go -- the title of the exhibition. That's on the Champs-Elysees. I was quite proud of that one. Because I was just 18 and I was just up there on the top of the Champs-Elysees. Then when the photo left, the frame was still there.
Så det er Paris. Jeg byttet -- avhengig av hvor jeg var -- tittelen på utstillingen. Dette er fra Champs-Elysees. Jeg var ganske stolt av den. Fordi jeg bare var 18 år og jeg var på toppen av Champs-Elysees. Og når bildet var borte var rammen fortsatt igjen.
(Laughter)
(Latter)
November 2005: the streets are burning. A large wave of riots had broken into the first projects of Paris. Everyone was glued to the TV, watching disturbing, frightening images taken from the edge of the neighborhood. I mean, these kids, without control, throwing Molotov cocktails, attacking the cops and the firemen, looting everything they could in the shops. These were criminals, thugs, dangerous, destroying their own environment.
November 2005: gatene brenner. En stor bølge med opprør har brutt ut i de første forstedene til Paris. Alle var som limt foran TV'n, hvor de så urovekkende, skremmende bilder tatt fra utkanten av nabolaget. Jeg mener, disse ungene, uten kontroll, kastet Molotov cocktails, og angrep politiet og brannfolkene, og plyndret alt de kunne komme over i butikkene. Dette var kriminelle, kjeltringer, farlige folk som jaget i sine egne omgivelser.
And then I saw it -- could it be possible? -- my photo on a wall revealed by a burning car -- a pasting I'd done a year earlier -- an illegal one -- still there. I mean, these were the faces of my friends. I know those guys. All of them are not angels, but they're not monsters either. So it was kind of weird to see those images and those eyes stare back at me through a television.
Det var da jeg så det -- kunne det være mulig? -- bildet mitt på en vegg gjort synlig av en brennende bil -- en oppliming jeg hadde gjort et år tidligere -- en ulovlig en -- fortsatt der. Jeg mener, dette var ansiktene til vennene mine. Jeg kjenner disse folkene. Ikke alle er engler, men de er ikke monstre heller. Så det var litt skrudd å se disse bildene og disse øynene som så tilbake på meg gjennom TV.
So I went back there with a 28 mm lens. It was the only one I had at that time. But with that lens, you have to be as close as 10 inches from the person. So you can do it only with their trust. So I took full portraits of people from Le Bosquet. They were making scary faces to play the caricature of themselves. And then I pasted huge posters everywhere in the bourgeois area of Paris with the name, age, even building number of these guys. A year later, the exhibition was displayed in front of the city hall of Paris. And we go from thug images, who've been stolen and distorted by the media, who's now proudly taking over his own image. That's where I realized the power of paper and glue. So could art change the world?
Så jeg dro tilbake dit med en 28 mm linse. Det var den eneste jeg hadde på den tiden. Men med den linsen, må du være så nær som 25 cm til personen. Så du kan bare gjøre det med deres tillit. Så jeg tok fire portretter av folk fra Le Bosquet. De lagde skumle grimaser for å leve opp til karikaturene rundt seg. Så limte jeg opp enorme plakater overalt i finere strøkene i Paris med navn, alder og til og med husnummer til disse gutta. Et år senere, ble hele utstillingen vist foran rådhuset i Paris. Og vi gikk fra de bildene, som hadde blitt stjålet og misbrukt av media, til å stolt ta over våre egne bilder. Det var da jeg innså makten til papir og lim. Så, kan kunst endre verden?
A year later, I was listening to all the noise about the Middle East conflict. I mean, at that time, trust me, they were only referring to the Israeli and Palestinian conflict. So with my friend Marco, we decided to go there and see who are the real Palestinians and who are the real Israelis. Are they so different? When we got there, we just went in the street, started talking with people everywhere, and we realized that things were a bit different from the rhetoric we heard in the media. So we decided to take portraits of Palestinians and Israelis doing the same jobs -- taxi-driver, lawyer, cooks. Asked them to make a face as a sign of commitment. Not a smile -- that really doesn't tell about who you are and what you feel. They all accepted to be pasted next to the other. I decided to paste in eight Israeli and Palestinian cities and on both sides of the wall. We launched the biggest illegal art exhibition ever. We called the project Face 2 Face.
Et år senere hørte jeg på all støyen om konflikten i midtøsten. Jeg mener, på den tiden, tro meg mente de bare konflikten mellom Israelerne og Palestinerne. Så med min venn Marco, bestemte vi oss for å dra dit og se hvem de virkelige Palestinerne og Israelerne var. Er de så forskjellige? Da vi kom dit gikk vi rett ut på gaten, og begynte å prate med folk overalt, og vi innså at ting var litt forskjellig fra retorikken vi hadde hørt i media. Så vi bestemte oss for å ta bilder av Palestinere og Israelere som gjorde like jobber -- taxi-sjåfør, advokat, kokker. Og vi spurte dem om å lage grimaser. Ikke smile -- det forteller liksom ikke noe om deg, om hvem du er eller hva du føler. Alle aksepterte å bli hengt opp ved siden av hverandre. Jeg bestemte meg for å henge opp i åtte Israelske og Palestinske byer og på begge sider av muren. Vi lanserte den største illegale kunstutstillingen noensinne. Vi kalte prosjektet Ansikt til Ansikt.
The experts said, "No way. The people will not accept. The army will shoot you, and Hamas will kidnap you." We said, "Okay, let's try and push as far as we can." I love the way that people will ask me, "How big will my photo be?" "It will be as big as your house." When we did the wall, we did the Palestinian side. So we arrived with just our ladders and we realized that they were not high enough. And so Palestinians guys say, "Calm down. No wait. I'm going to find you a solution." So he went to the Church of Nativity and brought back an old ladder that was so old that it could have seen Jesus being born. (Laughter) We did Face 2 Face with only six friends, two ladders, two brushes, a rented car, a camera and 20,000 square feet of paper. We had all sorts of help from all walks of life.
Ekspertene sa: "Aldri i livet. Folket vil ikke akseptere det. Hæren vil skyte dere, og Hamas vil kidnappe dere." Vi sa: "OK, la oss se hvor langt vi kan dra dette." Jeg elsker måten folk spør meg, "Hvor stort blir bildet mitt?" "Det blir like stort som huset ditt." Da vi skulle gjøre muren, gjorde vi den Palestinske siden. Så vi kom dit med stigene våre, og innså at de ikke var høye nok. Så noen Palestinere sa: "Ta det med ro. Bare vent, jeg skal finne en løsning" Så han gikk til Jesu Fødekirke og kom tilbake med en gammel stige som var gammel nok til å kunne vært brukt av Jesus. (Latter) Vi gjorde Ansikt til Ansikt med bare seks venner, to stiger, to pensler, en leiebil, et kamera og nesten 2000 kvadratmeter med papir. Vi fikk all slags hjelp fra alle samfunnslag.
Okay, for example, that's Palestine. We're in Ramallah right now. We're pasting portraits -- so both portraits in the streets in a crowded market. People come around us and start asking, "What are you doing here?" "Oh, we're actually doing an art project and we are pasting an Israeli and a Palestinian doing the same job. And those ones are actually two taxi-drivers." And then there was always a silence. "You mean you're pasting an Israeli face -- doing a face -- right here?" "Well, yeah, yeah, that's part of the project." And I would always leave that moment, and we would ask them, "So can you tell me who is who?" And most of them couldn't say.
OK, for eksempel, dette er Palestina. Vi er i Ramallah akkurat nå. Vi henger opp portretter -- så begge portrettene i gaten i et overfylt marked. Folk kommer bort til oss og spør: "Hva gjør dere her?" "Åh, vi holder på med et kunst prosjekt og plasserer en Israeler og en Palestiner som har samme jobb side om side. Og disse to er faktisk taxisjåfører." Da ble det alltid stille. "Du mener at du henger opp et Israelsk ansikt -- som gjør en grimase, her?" "Vel, ja, det er liksom en del av prosjektet." Og jeg dro alltid i det øyeblikket, og vi spurte dem, "Så, kan du se hvem som er hvem?" Og de fleste hadde ingen anelse.
(Applause)
(Applaus)
We even pasted on Israeli military towers, and nothing happened. When you paste an image, it's just paper and glue. People can tear it, tag on it, or even pee on it -- some are a bit high for that, I agree -- but the people in the street, they are the curator. The rain and the wind will take them off anyway. They are not meant to stay. But exactly four years after, the photos, most of them are still there. Face 2 Face demonstrated that what we thought impossible was possible -- and, you know what, even easy. We didn't push the limit; we just showed that they were further than anyone thought.
Vi hengte til og med plakater på Israelske militærtårn, uten at noe skjedde. Når du henger opp et bilde, er det bare papir og lim. Folk kan rive det ned, tagge på det, til og med tisse på det -- selv om noen henger ganske høyt, det skal sies -- men folkene i gaten, de er kuratoren. Vær og vind vil ta dem bort uansett. De er ikke ment å vare. Men nøyaktig fire år etter, bildene, de fleste av dem er der ennå. Ansikt til Ansikt demonstrerte at det vi trodde var umulig var mulig -- og, vet du hva, til og med enkelt. Vi tøyde ikke grensen, vi bare viste at vi har kommet mye lengre enn noen trodde.
In the Middle East, I experienced my work in places without [many] museums. So the reactions in the street were kind of interesting. So I decided to go further in this direction and go in places where there were zero museums. When you go in these developing societies, women are the pillars of their community, but the men are still the ones holding the streets. So we were inspired to create a project where men will pay tribute to women by posting their photos. I called that project Women Are Heroes. When I listened to all the stories everywhere I went on the continents, I couldn't always understand the complicated circumstances of their conflict. I just observed. Sometimes there was no words, no sentence, just tears. I just took their pictures and pasted them.
I midtøsten har jeg opplevd mitt arbeid på steder uten (mange) gallerier. Så denne retningen mot gaten var ganske interessant. Så jeg bestemte meg for å gå videre i den retningen og dra til steder hvor det ikke er noen gallerier. Når du drar til disse utviklingsområdene, ser du at kvinnene er grunnpillarene i samfunnet, men det er mennene som eier gatene. Så vi ble inspirert til å lage et prosjekt hvor menn viser sin respekt for kvinner ved å henge opp portrettene deres. Jeg kalte prosjektet Kvinner er Helter. Da jeg hørte på alle historiene overalt hvor jeg dro, kunne jeg ikke alltid forstå de kompliserte omstendighetene rundt konfliktene deres, jeg bare observerte. Noen ganger var det ingen ord, ingen setninger, bare tårer. Jeg bare tok bilder av dem og hengte dem opp.
Women Are Heroes took me around the world. Most of the places I went to, I decided to go there because I've heard about it through the media. So for example, in June 2008, I was watching TV in Paris, and then I heard about this terrible thing that happened in Rio de Janeiro -- the first favela of Brazil named Providencia. Three kids -- that was three students -- were [detained] by the army because they were not carrying their papers. And the army took them, and instead of bringing them to the police station, they brought them to an enemy favela where they get chopped into pieces. I was shocked. All Brazil was shocked. I heard it was one of the most violent favelas, because the largest drug cartel controls it. So I decided to go there.
Kvinner er Helter tok meg jorda rundt. De fleste stedene jeg dro til, bestemte jeg meg for å dra til fordi jeg hadde hørt om det gjennom media. Så for eksempel, i juni 2008, så jeg på TV i Paris, og hørte om en fryktelig episode som skjedde i Rio de Janeiro. Den første favelaen i Brasil, kalt Providencia. Tre unger -- det var tre studenter -- ble anholdt av hæren fordi de ikke hadde papirene sine med seg. Og hæren tok dem istedenfor å ta dem med seg til politistasjonen, tok de dem med til en fiendtlig favela hvor de ble hakket ihjel. Jeg var sjokkert. Hele Brasil var sjokkert. Jeg hørte det var en av de mest voldelige favelaene, fordi den kontrolleres av det største narkotika-kartellet. Så jeg bestemte meg for å dra dit.
When I arrived -- I mean, I didn't have any contact with any NGO. There was none in place -- no association, no NGOs, nothing -- no eyewitnesses. So we just walked around, and we met a woman, and I showed her my book. And she said, "You know what? We're hungry for culture. We need culture out there." So I went out and I started with the kids. I just took a few photos of the kids, and the next day I came with the posters and we pasted them. The day after, I came back and they were already scratched. But that's okay. I wanted them to feel that this art belongs to them.
Da jeg ankom -- jeg mener, jeg hadde ikke kontakt med noen hjelpeorganisasjoner. Det var ingen der -- ingen turistbyrå, ingen hjelpeorganisasjoner, ingenting -- ingen øyenvitner. Så vi bare gikk omkring, og vi møtte en kvinne, og jeg viste henne boken min. Og hun sa: "Vet du hva? Vi er klare for litt kultur. Vi trenger kultur her ute." Så jeg dro ut og startet med ungene. Jeg bare tok et par bilder av ungene, og neste dag kom jeg med plakatene og hengte dem opp. Dagen etter kom jeg tilbake og de var allerede revet opp. Men det er greit. Jeg ville at de skulle føle at denne kunsten tilhørte dem.
Then the next day, I held a meeting on the main square and some women came. They were all linked to the three kids that got killed. There was the mother, the grandmother, the best friend -- they all wanted to shout the story. After that day, everyone in the favela gave me the green light. I took more photos, and we started the project. The drug lords were kind of worried about us filming in the place, so I told them, "You know what? I'm not interested in filming the violence and the weapons. You see that enough in the media. What I want to show is the incredible life and energy. I've been seeing it around me the last few days." So that's a really symbolic pasting, because that's the first one we did that you couldn't see from the city. And that's where the three kids got arrested, and that's the grandmother of one of them. And on that stairs, that's where the traffickers always stand and there's a lot of exchange of fire. Everyone there understood the project. And then we pasted everywhere -- the whole hill.
Så neste dag holdt jeg et møte på torget og noen kvinner kom. De var alle tilknyttet de tre ungdommene som ble drept. Det var moren, bestemoren og bestevennen. De ville alle rope ut historien. Etter den dagen, ga alle i favelaen meg grønt lys. Jeg tok flere bilder, og vi startet prosjektet. Narkotikabaronene var litt bekymret for at vi filmet området, så jeg sa til dem "Vet dere hva? Jeg er ikke interessert i å filme volden og våpnene. Vi ser nok av det i media. Det jeg vil vise er det utrolige livet. Og jeg har faktisk sett det rundt meg de siste dagene." Så det er en virkelig symbolsk utstilling, fordi det er den første vi gjorde som man ikke kunne se fra byen. Der er stedet de tre ungdommene ble arrestert, og der er bestemoren til en av dem. Og på den trappen, er stedet hvor langerne alltid står og det er mye skuddveksling der. Alle der forsto prosjektet. Og så dekket vi alt -- hele åsen.
(Applause)
(Applaus)
What was interesting is that the media couldn't get in. I mean, you should see that. They would have to film us from a really long distance by helicopter and then have a really long lens, and we would see ourselves, on TV, pasting. And they would put a number: "Please call this number if you know what's going on in Providencia." We just did a project and then left so the media wouldn't know. So how can we know about the project? So they had to go and find the women and get an explanation from them. So you create a bridge between the media and the anonymous women.
Det som var interessant var at media ikke kunne komme inn. Jeg mener, dere skulle sett det. De måtte filme oss fra langt unna, i helikopter med en skikkelig lang linse, og vi kunne se oss selv på TV henge opp plakater. Og de hadde et nummer: "Vennligst ring dette nummeret om du vet hva som foregår i Providencia." Vi bare gjorde prosjektet og dro så media ikke fikk vite noe. Så hvordan kan vi så vite om prosjektet? De måtte gå inn og finne disse kvinnene og få en forklaring fra dem. Så vi skapte en bro mellom media og de anonyme kvinnene.
We kept traveling. We went to Africa, Sudan, Sierra Leone, Liberia, Kenya. In war-torn places like Monrovia, people come straight to you. I mean, they want to know what you're up to. They kept asking me, "What is the purpose of your project? Are you an NGO? Are you the media?" Art. Just doing art. Some people question, "Why is it in black and white? Don't you have color in France?" (Laughter) Or they tell you, "Are these people all dead?" Some who understood the project would explain it to others. And to a man who did not understand, I heard someone say, "You know, you've been here for a few hours trying to understand, discussing with your fellows. During that time, you haven't thought about what you're going to eat tomorrow. This is art." I think it's people's curiosity that motivates them to come into the projects. And then it becomes more. It becomes a desire, a need, an armor. On this bridge that's in Monrovia, ex-rebel soldiers helped us pasting a portrait of a woman that might have been raped during the war. Women are always the first ones targeted during conflict.
Vi fortsatte å reise. Vi dro til Afrika, Sudan, Sierra Leone, Liberia, Kenya. I krigsherjede områder som Monrovia kommer folk rett opp til deg. Jeg mener, de vil vite hva du driver med. De spurte meg konstant "Hva er meningen med prosjektet? Er du en hjelpeorganisasjon? Er du media?" Kunst. Bare kunst. Noen spør: "Hvorfor er det i sort-hvitt? Har dere ikke farger i Frankrike?" (Latter) Eller de spør "Er alle disse folkene døde?" De som forstår prosjektet vil forklare det til andre. Og til en mann som ikke forsto hørte jeg noen si: "Du skjønner, du har vært her noen timer og prøvd å forstå, og diskutert med dine medmennesker. I løpet av den tiden har du ikke tenkt på hva du skal spise i morgen. Det er kunst." Jeg tror det er folks nysgjerrighet som motiverer dem til å komme til prosjektene. Så blir det mer. Det blir en lidenskap, et behov, et [utydelig]. På denne broen i Monrovia hjalp en tidligere soldat oss med å henge opp bildet av en kvinne som muligens ble voldtatt under krigen. Kvinner er alltid de første som får svi i konflikter.
This is Kibera, Kenya, one of the largest slums of Africa. You might have seen images about the post-election violence that happened there in 2008. This time we covered the roofs of the houses, but we didn't use paper, because paper doesn't prevent the rain from leaking inside the house -- vinyl does. Then art becomes useful. So the people kept it. You know what I love is, for example, when you see the biggest eye there, there are so [many] houses inside. And I went there a few months ago -- photos are still there -- and it was missing a piece of the eye. So I asked the people what happened. "Oh, that guy just moved." (Laughter) When the roofs were covered, a woman said as a joke, "Now God can see me." When you look at Kibera now, they look back.
Dette er Kibera i Kenya, en av de største slummene i Afrika. Dere har kanskje sett bilder fra voldshandlingene etter valget som skjedde i 2008. Denne gangen dekket vi hustakene, men vi brukte ikke papir for det forhindrer ikke regnet fra å lekke inn i huset -- vinyl gjør det. Slik blir kunst noe nyttig. Så folk beholdt det. Det jeg elsker er, for eksempel, når dere ser det største øyet der, det er så mange hus inni. Og jeg dro dit for noen måneder siden - bildene er fortsatt der -- og det manglet en bit av det øyet. Så jeg spurte folk hva som hadde skjedd. "Åh, han fyren flyttet." (Latter) Da hustakene var dekket, sa en kvinne på spøk: "Nå kan Gud se meg." Når du ser på Kibera nå, så ser de tilbake.
Okay, India. Before I start that, just so you know, each time we go to a place, we don't have authorization, so we set up like commandos -- we're a group of friends who arrive there, and we try to paste on the walls. But there are places where you just can't paste on a wall. In India it was just impossible to paste. I heard culturally and because of the law, they would just arrest us at the first pasting. So we decided to paste white, white on the walls. So imagine white guys pasting white papers. So people would come to us and ask us, "Hey, what are you up to?" "Oh, you know, we're just doing art." "Art?" Of course, they were confused. But you know how India has a lot of dust in the streets, and the more dust you would have going up in the air, on the white paper you can almost see, but there is this sticky part like when you reverse a sticker. So the more dust you have, the more it will reveal the photo. So we could just walk in the street during the next days and the photos would get revealed by themselves. (Applause) Thank you. So we didn't get caught this time.
OK, India. Før jeg begynner på det, bare så dere vet, hver gang vi drar til et sted, vi har ikke noe reisebyrå, så vi organiserer oss som kommandosoldater -- vi er en gruppe venner som ankommer, og vi prøver å dekke vegger. Men det er enkelte steder hvor man bare ikke kan dekke en vegg. I India var det umulig å henge opp noe. Jeg hørte det var på grunn av kulturen og loven, de ville bare arrestere oss ved første opphenging. Så vi bestemte oss for å henge opp hvitt, hvitt på veggene. Se for deg hvite gutter som henger opp hvitt papir. Folk kom opp til oss og spurte, "Hey, hva er det dere driver med?" "åh, du vet, kunst." "Kunst?" Selvfølgelig var de forvirret. Men du vet hvordan India har masse støv i gatene, og desto mer støv du har som hvirvler rundt i luften, på det hvite papiret kan du nesten se det, men det er en klistrete del som når du snur et klistremerke. Så desto mer støv du har, desto mer av bildet vil avdekkes. Så vi kunne bare gå rundt i gatene de påfølgende dagene og bildene ville avdekke seg selv. (Applaus) Takk. Så vi ble ikke tatt denne gangen.
Each project -- that's a film from Women Are Heroes. (Music) Okay. For each project we do a film. And most of what you see -- that's a trailer from "Women Are Heroes" -- its images, photography, taken one after the other. And the photos kept traveling even without us. (Laughter) (Applause) Hopefully, you'll see the film, and you'll understand the scope of the project and what the people felt when they saw those photos. Because that's a big part of it. There's layers behind each photo. Behind each image is a story.
Hvert prosjekt, det er en film fra Kvinner er Helter. (Musikk) Ok. For hvert prosjekt vi gjør lages en film. Og det meste av det dere ser, det er en trailer fra "Kvinner er Helter" -- bildene, fotografiene, tatt en etter en. Og bildet fortsatte å reise, selv uten oss. (Latter) (Applaus) Forhåpentligvis vil dere se filmen, og dere vil forstå omfanget av prosjektet og hva folk følte da de så disse bildene. For det er en stor del av det. Det er flere lag bak hvert bilde. Bak hvert bilde er det en historie.
Women Are Heroes created a new dynamic in each of the communities, and the women kept that dynamic after we left. For example, we did books -- not for sale -- that all the community would get. But to get it, they would have to [get] it signed by one of the women. We did that in most of the places. We go back regularly. And so in Providencia, for example, in the favela, we have a cultural center running there. In Kibera, each year we cover more roofs. Because of course, when we left, the people who were just at the edge of the project said, "Hey, what about my roof?" So we decided to come the year after and keep doing the project.
Kvinner er Helter skapte en ny dynamikk i hvert av samfunnene, og kvinnene beholdt den dynamikken etter at vi dro. For eksempel så lagde vi bøker -- ikke for salg -- som alle i området kunne få. Men for å få en, måtte de få den signert av en av kvinnene. Vi gjorde det de fleste stedene. Vi drar tilbake jevnlig. Så i Providencia for eksempel, i favelaen, har vi et kontrollert senter som opererer. I Kibera dekker vi flere hus hvert år. For da vi dro sa selvfølgelig folkene i utkanten av prosjektet "Hei, hva med vårt tak?" Så vi bestemte oss for å komme tilbake året etter og fortsette med prosjektet.
A really important point for me is that I don't use any brand or corporate sponsors. So I have no responsibility to anyone but myself and the subjects. (Applause) And that is for me one of the more important things in the work. I think, today, as important as the result is the way you do things. And that has always been a central part of the work. And what's interesting is that fine line that I have with images and advertising. We just did some pasting in Los Angeles on another project in the last weeks. And I was even invited to cover the MOCA museum. But yesterday the city called them and said, "Look, you're going to have to tear it down. Because this can be taken for advertising, and because of the law, it has to be taken down." But tell me, advertising for what?
Et viktig poeng for meg er at jeg ikke bruker noen merkenavn eller industrielle sponsorer. Så jeg har ikke noe ansvar overfor noen andre enn meg selv og de involverte. (Applaus) Og det er for meg en av de viktigere tingene i arbeidet. Jeg tror at i dag, er det like viktig hvordan du gjør ting, som resultatet av det du gjør. Og det har alltid vært en spesiell del av arbeidet. Og det som er interessant er den fine balansegangen jeg har med bilder og reklame. Vi gjorde en utstilling i Los Angelse på et annet prosjekt de siste ukene. Og jeg ble til og med invitert til å dekke MOCA muséet. Men i går ringte byen dem og sa; "Hør her, vi blir nødt til å ta det ned. For det kan oppfattes som reklame, og siden det er lovstridig, må det fjernes." Men forklar meg, reklame for hva?
The people I photograph were proud to participate in the project and to have their photo in the community. But they asked me for a promise basically. They asked me, "Please, make our story travel with you." So I did. That's Paris. That's Rio. In each place, we built exhibitions with a story, and the story traveled. You understand the full scope of the project. That's London. New York. And today, they are with you in Long Beach.
Folkene jeg fotograferte var stolte av å delta i prosjektet og å få sitt bilde i nærområdet. Men de ba meg love dem noe. De spurte meg "Vær så snill, la vår historie få reise med deg." Så det har jeg gjort. Dette er Paris. Det er Rio. Hvert sted har vi bygget utstillinger med en historie, og historien har reist. Dere ser omfanget av prosjektet. Det er London. New York. Og i dag er de med dere i Long Beach.
All right, recently I started a public art project where I don't use my artwork anymore. I use Man Ray, Helen Levitt, Giacomelli, other people's artwork. It doesn't matter today if it's your photo or not. The importance is what you do with the images, the statement it makes where it's pasted. So for example, I pasted the photo of the minaret in Switzerland a few weeks after they voted the law forbidding minarets in the country. (Applause) This image of three men wearing gas masks was taken in Chernobyl originally, and I pasted it in Southern Italy, where the mafia sometimes bury the garbage under the ground.
Så i det siste har jeg startet et offentlig kunstprosjekt hvor jeg ikke bruker min egen kunst lenger. Jeg bruker Man Ray, Helen Levitt, Giacomelli, andre folks kunstverk. Det spiller ingen rolle om det er ditt bilde eller ikke. Det viktige er hva du gjør med bildene, budskapet det gir der det henges opp. Så for eksempel, hengte jeg opp bildet av en minaret i Sveits et par uker etter at de stemte for en lov som forbød minareter i landet. (Applaus) Dette bildet av tre menn iført gassmasker ble tatt i Tsjernobyl opprinnelig, og jeg hengte det opp i sør-Italia, hvor mafiaen noen ganger begraver søpla.
In some ways, art can change the world. Art is not supposed to change the world, to change practical things, but to change perceptions. Art can change the way we see the world. Art can create an analogy. Actually the fact that art cannot change things makes it a neutral place for exchanges and discussions, and then enables you to change the world. When I do my work, I have two kinds of reactions. People say, "Oh, why don't you go in Iraq or Afghanistan. They would be really useful." Or, "How can we help?" I presume that you belong to the second category, and that's good, because for that project, I'm going to ask you to take the photos and paste them.
På noen måter kan kunst forandre verden. Kunst er ikke ment å forandre verden, å forandre praktiske ting, men å forandre oppfatninger. Kunst kan forandre måten vi ser verden. Kunst kan skape en analogi. Det faktum at kunst ikke kan endre noen ting gjør det til en nøytral plass for utvekslinger og diskusjoner, som siden gjør deg i stand til å endre verden. Når jeg jobber, får jeg to typer reaksjoner. Folk sier; "Hvorfor drar du ikke til Irak eller Afghanistan. De ville vært nyttige." Eller "Hvordan kan vi hjelpe." Jeg antar dere tilhører den siste gruppen, og det er bra, fordi på det prosjektet, vil jeg be dere om å ta bildene og henge dem opp.
So now my wish is: (mock drum roll) (Laughter) I wish for you to stand up for what you care about by participating in a global art project, and together we'll turn the world inside out. And this starts right now. Yes, everyone in the room. Everyone watching. I wanted that wish to actually start now. So a subject you're passionate about, a person who you want to tell their story or even your own photos -- tell me what you stand for. Take the photos, the portraits, upload it -- I'll give you all the details -- and I'll send you back your poster. Join by groups and reveal things to the world. The full data is on the website -- insideoutproject.net -- that is launching today.
Så mitt prisønske er: (tøyse-trommehvirvel) (Latter) Jeg ønsker at dere reiser dere for det dere bryr dere om ved å delta i et globalt kunst prosjekt, og sammen skal vi snu verden på hodet. Og det starter nå. Ja, alle i dette rommet. Alle som ser på. Jeg vil at dette ønsket skal starte akkurat nå. Så et tema du er lidenskapelig opptatt av, en person du vil fortelle historien til, eller til og med dine egne bilder -- fortell meg hva du står for. Ta bildene, portrettene, last de opp -- jeg skal gi dere alle detaljene -- og jeg skal sende deg tilbake en plakat. Delta i grupper og vis ting til verden. Mer informasjon er tilgjengelig på nettsiden: insideoutproject.net som starter i dag.
What we see changes who we are. When we act together, the whole thing is much more than the sum of the parts. So I hope that, together, we'll create something that the world will remember. And this starts right now and depends on you.
Det vi ser forandrer hvem vi er. Når vi jobber sammen, er alt mer enn bare summen av hver del. Så jeg håper at vi sammen kan skape noe som verden kan huske. Og dette starter akkurat nå, og er avhengig av deg.
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)
Thank you.
Takk.
(Applause)
(Applaus)