I have a question for you: Are you religious? Please raise your hand right now if you think of yourself as a religious person. Let's see, I'd say about three or four percent. I had no idea there were so many believers at a TED Conference. (Laughter) Okay, here's another question: Do you think of yourself as spiritual in any way, shape or form? Raise your hand. Okay, that's the majority.
Jeg har et spørsmål til dere: Er dere religiøse? Vennligst rekk opp hånden nå hvis du ser på deg selv som en religiøs person. La oss se, jeg tenker det er omtrent tre eller fire prosent. Jeg hadde ingen anelse om at det var så mange troende på en TED-konferanse. (Latter) Ok, her er et annet spørsmål: Ser du på deg selv som spirituell på noen som helst måte? Rekk opp hånden. Ok, det er majoriteten.
My Talk today is about the main reason, or one of the main reasons, why most people consider themselves to be spiritual in some way, shape or form. My Talk today is about self-transcendence. It's just a basic fact about being human that sometimes the self seems to just melt away. And when that happens, the feeling is ecstatic and we reach for metaphors of up and down to explain these feelings. We talk about being uplifted or elevated.
Mitt foredrag i dag handler om hovedårsaken, eller en av hovedårsakene, til at folk flest ser på seg selv som spirituelle på en eller annen måte. Mitt foredrag i dag handler om egentranscendens. Det er simpelthen en grunnleggende del av å være et menneske at noen ganger virker det som om jeg-et bare smelter bort. Og når det skjer, er følelsen ekstatisk og vi søker over alt etter metaforer for å forklare disse følelsene. Vi snakker om å løftes opp eller heves over bakken.
Now it's really hard to think about anything abstract like this without a good concrete metaphor. So here's the metaphor I'm offering today. Think about the mind as being like a house with many rooms, most of which we're very familiar with. But sometimes it's as though a doorway appears from out of nowhere and it opens onto a staircase. We climb the staircase and experience a state of altered consciousness.
Det er veldig vanskelig å tenke på noe så abstrakt som dette uten en god konkret metafor. Så her er metaforen jeg tilbyr i dag: Tenk på sinnet som om det er et hus med mange rom, flesteparten er rom vi er veldig godt kjent med. Men noen ganger er det som om en døråpning åpenbarer seg ut av ingenting og den fører til en trappeoppgang. Vi går opp trappen. og opplever en tilstand av endret bevissthet.
In 1902, the great American psychologist William James wrote about the many varieties of religious experience. He collected all kinds of case studies. He quoted the words of all kinds of people who'd had a variety of these experiences. One of the most exciting to me is this young man, Stephen Bradley, had an encounter, he thought, with Jesus in 1820. And here's what Bradley said about it.
I 1902 skrev den store amerikanske psykologen William James om de mange variantene av religiøse opplevelser. Han samlet alle slags saksstudier. Han siterte utsagnene til alle slags mennesker som hadde erfart forskjellige varianter av disse opplevelsene. En av de mest interessante for meg er denne ungen mannen, Stephen Bradley, som hadde et møte, trodde han, med Jesus i 1820. Og her er hva Bradley sa om det:
(Music)
(Musikk)
(Video) Stephen Bradley: I thought I saw the savior in human shape for about one second in the room, with arms extended, appearing to say to me, "Come." The next day I rejoiced with trembling. My happiness was so great that I said I wanted to die. This world had no place in my affections. Previous to this time, I was very selfish and self-righteous. But now I desired the welfare of all mankind and could, with a feeling heart, forgive my worst enemies.
(Video) Stephen Bradley: Jeg trodde jeg så frelseren i menneskelig form i omtrent ett sekund i rommet, med armene utstrakt, mens han tilsynelatende sa til meg, "Kom." Den neste dagen skalv jeg av glede. Jeg var så lykkelig at jeg sa jeg ville dø. Denne verden påvirket meg ikke lengre. Før denne hendelsen, var jeg veldig egoistisk og selvgod. Men nå ønsket jeg det beste for alle mennesker og kunne, med hele mitt hjerte, tilgi mine verste fiender.
JH: So note how Bradley's petty, moralistic self just dies on the way up the staircase. And on this higher level he becomes loving and forgiving. The world's many religions have found so many ways to help people climb the staircase. Some shut down the self using meditation. Others use psychedelic drugs. This is from a 16th century Aztec scroll showing a man about to eat a psilocybin mushroom and at the same moment get yanked up the staircase by a god. Others use dancing, spinning and circling to promote self-transcendence. But you don't need a religion to get you through the staircase. Lots of people find self-transcendence in nature. Others overcome their self at raves.
JH: Legg merke til hvordan Bradleys smålige, moraliserende selv bare dør ut på vei opp trappen. Og på dette høyere nivået blir han kjærlig og tilgivende. Verdens mange religioner har funnet mange måter å hjelpe folk opp trappen. Noen sperrer jeg-et ute gjennom meditasjon. Andre bruker psykedeliske rusmidler. Dette er fra en Azteker-rull fra det 16. århundre som portretterer en mann i ferd med å spise en psilocybin-sopp og i samme øyeblikk bli dyttet opp trappen av en gud. Andre bruker dans, spinning og sirkling for å fremme egentranscendens. Men du trenger ikke en religion for å få deg opp trappeoppgangen. Mange mennesker finner egentranscendens i naturen. Andre overvinner jeg-et på raveparty.
But here's the weirdest place of all: war. So many books about war say the same thing, that nothing brings people together like war. And that bringing them together opens up the possibility of extraordinary self-transcendent experiences. I'm going to play for you an excerpt from this book by Glenn Gray. Gray was a soldier in the American army in World War II. And after the war he interviewed a lot of other soldiers and wrote about the experience of men in battle. Here's a key passage where he basically describes the staircase.
Men her kommer det rareste stedet av alle: krig. Veldig mange bøker om krig sier det samme, det er ingenting som samler mennesker sammen som krig. Og det å samle mennesker åpner muligheten for ekstraordinære egentranscendentale opplevelser. Jeg skal spille et utsnitt fra denne boken av Glenn Gray. Gray var en soldat i den amerikanske hæren under 2. verdenskrig. Og etter krigen intervjuet han mange andre soldater og skrev om erfaringene til mennesker i kamp. Her er et nøkkelutsnitt hvor han praktisk talt beskriver trappeoppgangen.
(Video) Glenn Gray: Many veterans will admit that the experience of communal effort in battle has been the high point of their lives. "I" passes insensibly into a "we," "my" becomes "our" and individual faith loses its central importance. I believe that it is nothing less than the assurance of immortality that makes self-sacrifice at these moments so relatively easy. I may fall, but I do not die, for that which is real in me goes forward and lives on in the comrades for whom I gave up my life.
(Video) Glenn Gray: Mange veteraner vil erkjenne at opplevelsen av felles innsats under slag har vært høydepunktet i livet deres. "Jeg" blir ubevisst om til et "vi," "min" blir til "vår" og individuell tro mister sin sentrale rolle. Jeg tror at det er intet mindre enn forsikringen om udødelighet som gjør selvoppofrelse i disse øyeblikkene så relativt enkelt. Jeg kan falle, men jeg dør ikke, for det som er sant i meg fortsetter videre og lever videre i kameratene som jeg ofret mitt liv til.
JH: So what all of these cases have in common is that the self seems to thin out, or melt away, and it feels good, it feels really good, in a way totally unlike anything we feel in our normal lives. It feels somehow uplifting. This idea that we move up was central in the writing of the great French sociologist Emile Durkheim. Durkheim even called us Homo duplex, or two-level man. The lower level he called the level of the profane. Now profane is the opposite of sacred. It just means ordinary or common. And in our ordinary lives we exist as individuals. We want to satisfy our individual desires. We pursue our individual goals. But sometimes something happens that triggers a phase change. Individuals unite into a team, a movement or a nation, which is far more than the sum of its parts.
JH: Så det alle disse scenarioene har til felles er at jeg-et ser ut til å utvannes, eller forsvinne, og det føles godt, det føles veldig godt, på en måte helt ulikt det vi opplever i våre normale liv. Det føles på en eller annen måte opphøyende. Denne idéen om at vi løftes opp sto sentralt i skriveriene til den store franske sosiologen Emile Durkheim. Durkheim kalte oss til og med Homo duplex, eller to-trinns-menneske. Det laveste trinnet kalte han for det profane nivået. Profan betyr det motsatte av hellig. Det betyr ordinært eller normalt. Og i våre ordinære liv lever vi som individer. Vi ønsker å tilfredsstille våre individuelle begjær. Vi forfølger våre individuelle mål. Men av og til skjer det noe som trigger en faseendring. Individer forenes til et lag, en bevegelse eller en nasjon, som til sammen utgjør mye mer enn summen av dens deler.
Durkheim called this level the level of the sacred because he believed that the function of religion was to unite people into a group, into a moral community. Durkheim believed that anything that unites us takes on an air of sacredness. And once people circle around some sacred object or value, they'll then work as a team and fight to defend it. Durkheim wrote about a set of intense collective emotions that accomplish this miracle of E pluribus unum, of making a group out of individuals. Think of the collective joy in Britain on the day World War II ended. Think of the collective anger in Tahrir Square, which brought down a dictator. And think of the collective grief in the United States that we all felt, that brought us all together, after 9/11.
Durkheim kalte dette trinnet for det hellige nivået fordi han trodde at religionens funksjon var å forene folk inn i en gruppe, inn i et moralsk fellesskap. Durkheim mente at alt som forener oss rører ved en aura av hellighet. Og når folk samler seg rundt en hellig gjenstand eller verdi vil de jobbe som en gruppe og slåss for å forsvare den. Durkheim skrev om et sett med intense kollektive følelser som oppnår dette mirakelet av E pluribus unum; å lage en gruppe ut av individer. Tenk på den kollektive gleden i Storbritannia den dagen 2. verdenskrig var over. Tenk på det kollektive sinnet på Tahrir-plassen, som veltet en diktator. Og tenk på den kollektive sorgen i USA som vi alle følte, som førte oss alle sammen, etter 9/11.
So let me summarize where we are. I'm saying that the capacity for self-transcendence is just a basic part of being human. I'm offering the metaphor of a staircase in the mind. I'm saying we are Homo duplex and this staircase takes us up from the profane level to the level of the sacred. When we climb that staircase, self-interest fades away, we become just much less self-interested, and we feel as though we are better, nobler and somehow uplifted.
Så la meg oppsummere hvor vi er. Jeg sier at kapasiteten for egentranscendens bare er en grunnleggende del av å være menneske. Jeg tilbyr metaforen om en trappeoppgang i sinnet. Jeg sier at vi er Homo duplex og at denne trappen tar oss opp fra det profane nivået til det hellige nivået. Når vi klatrer opp trappen, så blekner egeninteresse, vi blir simpelthen mye mindre egoistisk, og vi føler oss som om vi er bedre, edlere og på en måte opphøyet.
So here's the million-dollar question for social scientists like me: Is the staircase a feature of our evolutionary design? Is it a product of natural selection, like our hands? Or is it a bug, a mistake in the system -- this religious stuff is just something that happens when the wires cross in the brain -- Jill has a stroke and she has this religious experience, it's just a mistake?
Så her kommer tusenkronersspørsmålet for samfunnsforskere som meg: Er trappeoppgangen en funksjon som følge av vårt evolusjonære design? Er det et produkt av naturlig seleksjon, slik som hendene våre? Eller er det en bug, en feil i systemet – disse religiøse greiene er bare noe som skjer når trådene krysses i hjernen – Jill har et slag og hun har denne religiøse opplevelsen, er det bare et feilskjær?
Well many scientists who study religion take this view. The New Atheists, for example, argue that religion is a set of memes, sort of parasitic memes, that get inside our minds and make us do all kinds of crazy religious stuff, self-destructive stuff, like suicide bombing. And after all, how could it ever be good for us to lose ourselves? How could it ever be adaptive for any organism to overcome self-interest? Well let me show you.
Vel, mange forskere som studerer religion har dette synet. De nye ateistene, for eksempel, argumenterer for at religion er et sett med idéer, en form for smittsomme idéer, som kommer inn i sinnet vårt og får oss til å gjøre masse sprø religiøse ting, selvdestruktive ting, slik som selvmordsbombing. Og tross alt, hvordan kunne det noen sinne være fordelaktig for oss å miste oss selv? Hvordan kunne det noen sinne være tilpasningsdyktig for noen organisme å overkomme egeninteresse? Vel, la meg vise dere.
In "The Descent of Man," Charles Darwin wrote a great deal about the evolution of morality -- where did it come from, why do we have it. Darwin noted that many of our virtues are of very little use to ourselves, but they're of great use to our groups. He wrote about the scenario in which two tribes of early humans would have come in contact and competition. He said, "If the one tribe included a great number of courageous, sympathetic and faithful members who are always ready to aid and defend each other, this tribe would succeed better and conquer the other." He went on to say that "Selfish and contentious people will not cohere, and without coherence nothing can be effected." In other words, Charles Darwin believed in group selection.
I "Menneskets avstamning," skrev Charles Darwin en god del om evolusjonen av moralen – hvor den kom fra, og hvorfor vi har det. Darwin påpekte at mange av våre dyder er til veldig liten nytte for oss selv, men de er til stor nytte for gruppen vår. Han skrev om et scenario der to stammer av tidlige mennesker ville ha kommet i kontakt og konkurranse med hverandre. Han sa, "hvis den ene stammen inneholdt et stort antall modige, sympatiske og trofaste medlemmer som alltid er beredt til å hjelpe og forsvare hverandre, ville stammen være mer suksessfull og overvinne den andre." Han fortsatte med å si at "Egoistiske og kranglevorne mennesker vil ikke samstemme, og uten samstemning kan ingenting gjennomføres." Med andre ord, så trodde Charles Darwin på gruppeseleksjon.
Now this idea has been very controversial for the last 40 years, but it's about to make a major comeback this year, especially after E.O. Wilson's book comes out in April, making a very strong case that we, and several other species, are products of group selection. But really the way to think about this is as multilevel selection.
Denne idéen har vært veldig kontroversiell de siste 40 årene, men den er i ferd med å gjøre et stort tilbakekomst dette året, spesielt etter at E.O. Wilsons bok kommer ut i April, og fremmer en veldig sterk sak for at vi, og en rekke andre arter, er produkter av gruppeseleksjon. Men den beste måten å tenke om dette på er som seleksjon på flere nivåer.
So look at it this way: You've got competition going on within groups and across groups. So here's a group of guys on a college crew team. Within this team there's competition. There are guys competing with each other. The slowest rowers, the weakest rowers, are going to get cut from the team. And only a few of these guys are going to go on in the sport. Maybe one of them will make it to the Olympics. So within the team, their interests are actually pitted against each other. And sometimes it would be advantageous for one of these guys to try to sabotage the other guys. Maybe he'll badmouth his chief rival to the coach. But while that competition is going on within the boat, this competition is going on across boats. And once you put these guys in a boat competing with another boat, now they've got no choice but to cooperate because they're all in the same boat. They can only win if they all pull together as a team. I mean, these things sound trite, but they are deep evolutionary truths.
Se på det på denne måten: Du har konkurranse pågående innad i grupper og mellom grupper. Her er en gruppe med gutter på et college-rolag. Innad i laget foregår det en konkurranse. Disse guttene konkurrerer mot hverandre. De tregeste roerne, de svakeste roerne, kommer til å bli kastet ut av laget. Og bare noen få av disse guttene kommer til å fortsette med sporten. Kanskje vil én av de komme seg til OL. Så innad i laget, er deres interesser faktisk satt opp mot hverandre. Og noen ganger vil det være fordelaktig for en av guttene å prøve å sabotere for de andre. Kanskje vil han snakke stygt om sin hovedrival til treneren. Men mens den konkurransen foregår innad i båten, foregår det også en konkurranse mellom båtene. Med en gang du putter disse guttene i en båt som konkurrerer med en annen, har de ikke noe annet valg enn å samarbeide fordi alle sitter i den samme båten. De kan bare vinne hvis alle ror sammen som et lag. Jeg mener, disse tingene høres banale ut, men de er dype evolusjonære sannheter.
The main argument against group selection has always been that, well sure, it would be nice to have a group of cooperators, but as soon as you have a group of cooperators, they're just going to get taken over by free-riders, individuals that are going to exploit the hard work of the others. Let me illustrate this for you. Suppose we've got a group of little organisms -- they can be bacteria, they can be hamsters; it doesn't matter what -- and let's suppose that this little group here, they evolved to be cooperative. Well that's great. They graze, they defend each other, they work together, they generate wealth. And as you'll see in this simulation, as they interact they gain points, as it were, they grow, and when they've doubled in size, you'll see them split, and that's how they reproduce and the population grows.
Hovedargumentet mot gruppeseleksjon har alltid vært at, jo sikkert, det hadde vært fint med en gruppe av samarbeidspartnere, men så snart du har en gruppe samarbeidspartnere, vil de bare bli overtatt av gratispassasjerer, individer som vil utnytte det harde arbeidet til de andre. La meg illustrere dette for dere. Anta at vi har en gruppe med små organismer – de kan være bakterier, de kan være hamstre; det spiller ingen rolle – og la oss anta at denne lille gruppen her, de utviklet seg til å bli samarbeidende. Vel, det er flott. De beiter, de forsvarer hverandre, de arbeider sammen, de genererer velstand. Og som du vil se i denne simuleringen, ettersom de samhandler blir de flere, de vokser, og når de har doblet i størrelse, vil du se at de deler seg, og det er hvordan de formerer seg og populasjonen vokser.
But suppose then that one of them mutates. There's a mutation in the gene and one of them mutates to follow a selfish strategy. It takes advantage of the others. And so when a green interacts with a blue, you'll see the green gets larger and the blue gets smaller. So here's how things play out. We start with just one green, and as it interacts it gains wealth or points or food. And in short order, the cooperators are done for. The free-riders have taken over. If a group cannot solve the free-rider problem then it cannot reap the benefits of cooperation and group selection cannot get started.
Men anta at en av dem muterer. Det er en mutasjon i genet og en av dem muterer til å følge en egoistisk strategi. Den utnytter de andre. Så når en grønn samhandler med en blå, vil du se at den grønne blir større og den blå blir mindre. Så her er hvordan ting utspiller seg. Vi starter med bare en grønn, og ettersom den samhandler får den velstand eller poeng eller mat. Og etter kort tid er samarbeiderne ferdig. Gratispassasjerene har tatt over. Hvis en gruppe ikke klarer løse gratispassasjer-problemet så kan den ikke høste fordelene av samarbeid og gruppeseleksjon kan aldri starte.
But there are solutions to the free-rider problem. It's not that hard a problem. In fact, nature has solved it many, many times. And nature's favorite solution is to put everyone in the same boat. For example, why is it that the mitochondria in every cell has its own DNA, totally separate from the DNA in the nucleus? It's because they used to be separate free-living bacteria and they came together and became a superorganism. Somehow or other -- maybe one swallowed another; we'll never know exactly why -- but once they got a membrane around them, they were all in the same membrane, now all the wealth-created division of labor, all the greatness created by cooperation, stays locked inside the membrane and we've got a superorganism.
Men det finnes løsninger til gratispassasjer-problemet. Det er ikke et spesielt vanskelig problem. Naturen har faktisk løst det mange, mange ganger. Og naturens favorittløsning er å putte alle i den samme båten. For eksempel hvorfor er det slik at mitokondriene i hver celle har sitt eget DNA, helt adskilt fra DNA-et i kjernen? Det er fordi de pleide å være adskilte frittlevende bakterier og de samlet seg og ble en superorganisme. På en eller annen måte – kanskje den ene svelget den andre; vi får aldri vite nøyaktig hvorfor – men så snart de fikk en membran rundt seg, var de alle i den samme membranen, og all velstand skapt av arbeidsfordeling, all storhet skapt av samarbeid, forblir innad i membranen og vi har en superorganisme.
And now let's rerun the simulation putting one of these superorganisms into a population of free-riders, of defectors, of cheaters and look what happens. A superorganism can basically take what it wants. It's so big and powerful and efficient that it can take resources from the greens, from the defectors, the cheaters. And pretty soon the whole population is actually composed of these new superorganisms. What I've shown you here is sometimes called a major transition in evolutionary history. Darwin's laws don't change, but now there's a new kind of player on the field and things begin to look very different.
La oss nå kjøre simuleringen på nytt med en av disse superorganismene sammen med en populasjon av gratispassasjerer, av avhoppere, av juksere og se hva som skjer. En superorganisme kan praktisk talt ta det den vil ha. Den er så stor og mektig og effektiv at den kan ta ressurser fra de grønne, fra avhopperne, fra jukserne. Og ganske snart vil hele populasjonen faktisk være bestående av disse nye superorganismene. Det jeg har vist dere her er noen ganger kalt en stor overgang i evolusjonær historie. Darwins lover endres ikke, men nå er det en ny type aktør på banen og ting begynner å se veldig annerledes ut.
Now this transition was not a one-time freak of nature that just happened with some bacteria. It happened again about 120 or a 140 million years ago when some solitary wasps began creating little simple, primitive nests, or hives. Once several wasps were all together in the same hive, they had no choice but to cooperate, because pretty soon they were locked into competition with other hives. And the most cohesive hives won, just as Darwin said.
Denne overgangen var ikke et engangstilfelle fra naturen som bare skjedde med noen bakterier. Det skjedde igjen for omtrent 120 eller 140 millioner år siden når noen enslige veps begynte å lage små enkle, primitive reir, eller bol. Så snart flere veps var sammen i det samme bolet, hadde de ikke noe annet valg enn å samarbeide, fordi ganske snart var de i konkurranse med andre bol. Og de mest enhetlige gruppene vant, akkurat slik Darwin sa.
These early wasps gave rise to the bees and the ants that have covered the world and changed the biosphere. And it happened again, even more spectacularly, in the last half-million years when our own ancestors became cultural creatures, they came together around a hearth or a campfire, they divided labor, they began painting their bodies, they spoke their own dialects, and eventually they worshiped their own gods. Once they were all in the same tribe, they could keep the benefits of cooperation locked inside. And they unlocked the most powerful force ever known on this planet, which is human cooperation -- a force for construction and destruction.
Disse tidlige vepsene dannet opphavet til biene og maurene som har dekket jorden og endret biosfæren. Og det skjedde igjen, enda mer spektakulært, i de siste 500.000 årene da våre egne forfedre ble kulturelle skapninger, de kom sammen rundt et ildsted eller et bål, de fordelte arbeidskraft, de begynte å tegne på kroppene sine, de snakket sine egne dialekter, og til slutt tilba de sine egne guder. Når alle var samlet i den samme stammen, kunne de høste fordelene av det avgrensede samarbeidet. Og de muliggjorde den mektigste kraften noen sinne kjent på denne planeten, nemlig menneskelig samarbeid – en kilde til konstruksjon og destruksjon.
Of course, human groups are nowhere near as cohesive as beehives. Human groups may look like hives for brief moments, but they tend to then break apart. We're not locked into cooperation the way bees and ants are. In fact, often, as we've seen happen in a lot of the Arab Spring revolts, often those divisions are along religious lines. Nonetheless, when people do come together and put themselves all into the same movement, they can move mountains.
Selvfølgelig, menneskelige grupper er på langt nær så enhetlig som bikuber. Menneskelige grupper kan minne om svermer i korte øyeblikk, men de har en tendens til å bryte fra hverandre. Vi er ikke låst til samarbeid på den måten bier og maur er. Faktisk, ofte, slik vi har sett i mange av opprørene fra den arabiske våren, er ofte disse skillelinjene langs religiøse linjer. Likevel, når folk samler seg og alle blir med i den samme bevegelsen, kan de flytte fjell.
Look at the people in these photos I've been showing you. Do you think they're there pursuing their self-interest? Or are they pursuing communal interest, which requires them to lose themselves and become simply a part of a whole?
Se på menneskene i disse bildene jeg har vist dere. Tror dere at de er der for å forfølge sine egeninteresser? Eller forfølger de felles interesser, som betinger at de mister seg selv og simpelthen blir en del av en helhet?
Okay, so that was my Talk delivered in the standard TED way. And now I'm going to give the whole Talk over again in three minutes in a more full-spectrum sort of way.
Ok, så det var mitt foredrag presentert på standard TED-vis. Og nå skal jeg presentere hele foredraget på nytt igjen på tre minutter på en måte som dekker det fulle spekteret bedre.
(Music)
(Musikk)
(Video) Jonathan Haidt: We humans have many varieties of religious experience, as William James explained. One of the most common is climbing the secret staircase and losing ourselves. The staircase takes us from the experience of life as profane or ordinary upwards to the experience of life as sacred, or deeply interconnected. We are Homo duplex, as Durkheim explained. And we are Homo duplex because we evolved by multilevel selection, as Darwin explained. I can't be certain if the staircase is an adaptation rather than a bug, but if it is an adaptation, then the implications are profound. If it is an adaptation, then we evolved to be religious.
(Video) Jonathan Haidt: Vi mennesker har mange varianter av religiøse opplevelser, slik William James beskrev. En av de mest vanlige er å klatre opp den hemmelige trappeoppgangen og miste oss selv. Trappen tar oss fra opplevelsen av livet som noe profant eller ordinært opp mot opplevelsen av livet som hellig, eller dypt sammenvevd Vi er Homo duplex, slik Durkheim forklarte. Og vi er Homo duplex fordi vi har utviklet oss gjennom seleksjon på flere nivåer, slik Darwin forklarte. Jeg kan ikke være sikker på om trappen er en adapsjon snarere enn et feilskjær, men hvis det er en adapsjon, er implikasjonene dyptgripende. Hvis det er en adapsjon, så utviklet vi oss til å bli religiøse.
I don't mean that we evolved to join gigantic organized religions. Those things came along too recently. I mean that we evolved to see sacredness all around us and to join with others into teams and circle around sacred objects, people and ideas. This is why politics is so tribal. Politics is partly profane, it's partly about self-interest, but politics is also about sacredness. It's about joining with others to pursue moral ideas. It's about the eternal struggle between good and evil, and we all believe we're on the good team.
Jeg mener ikke at vi utviklet oss til å bli med i gigantiske organiserte religioner. De greiene har oppstått altfor nylig. Jeg mener at vi har utviklet oss til å se hellighet overalt rundt oss og til å bli med i grupper og sirkle rundt hellige objekter, mennesker og idéer. Det er derfor politikk har en slik stammementalitet. Politikk er delvis profant, det er delvis om egeninteresse, men politikk handler også om hellighet. Det handler om å forenes med andre for å søke etter moralske idéer. Det handler om den evige kampen mellom godt og ondt, og vi mener alle at vi er på de godes side.
And most importantly, if the staircase is real, it explains the persistent undercurrent of dissatisfaction in modern life. Because human beings are, to some extent, hivish creatures like bees. We're bees. We busted out of the hive during the Enlightenment. We broke down the old institutions and brought liberty to the oppressed. We unleashed Earth-changing creativity and generated vast wealth and comfort.
Og viktigst av alt, hvis trappeoppgangen er virkelig, gir den en forklaring på den vedvarende undertonen av misnøye i det moderne liv. Fordi mennesker er, til en viss grad, flokkdyr som bier. Vi er bier. Vi brøt ut av flokken under opplysningstiden. Vi brøt ned de gamle institusjonene og brakte frihet til de undertrykte. Vi slapp løs kreativitet som forandret verden og genererte store mengder velferd og komfort.
Nowadays we fly around like individual bees exulting in our freedom. But sometimes we wonder: Is this all there is? What should I do with my life? What's missing? What's missing is that we are Homo duplex, but modern, secular society was built to satisfy our lower, profane selves. It's really comfortable down here on the lower level. Come, have a seat in my home entertainment center.
I dag flyr vi rundt som individuelle bier, triumferende i vår frihet. Men noen ganger undrer vi: Er dette alt som er? Hva bør jeg gjøre med livet mitt? Hva mangler? Det som mangler er at vi er Homo duplex, men det moderne, sekulære samfunnet ble bygd for å tilfredsstille våre lavere, profane selv. Det er veldig komfortabelt her nede på det lavere trinnet. Kom, slå deg ned foran mitt hjemmekinoanlegg.
One great challenge of modern life is to find the staircase amid all the clutter and then to do something good and noble once you climb to the top. I see this desire in my students at the University of Virginia. They all want to find a cause or calling that they can throw themselves into. They're all searching for their staircase. And that gives me hope because people are not purely selfish.
Et stor utfordring ved det moderne livet er å finne trappen midt i alt rotet og deretter gjøre noe godt og edelt når du klatrer til toppen. Jeg ser dette begjæret blant mine studenter ved University of Virginia. De ønsker alle å finne en sak eller et kall de kan kaste seg selv inn i. De leter alle etter sin trappeoppgang. Og det gir meg håp fordi mennesker er ikke utelukkende egoistiske.
Most people long to overcome pettiness and become part of something larger. And this explains the extraordinary resonance of this simple metaphor conjured up nearly 400 years ago. "No man is an island entire of itself. Every man is a piece of the continent, a part of the main."
De fleste lengter etter å overvinne smålighet og bli en del av noe større. Dette forklarer den ekstraordinære gjenklangen bak denne enkle metaforen manet frem for nesten 400 år siden: "Intet menneske er en øy helt for seg selv. ethvert menneske er en del av kontinentet, et stykke fastland."
JH: Thank you.
JH: Takk.
(Applause)
(Applaus)