Amongst all the troubling deficits we struggle with today -- we think of financial and economic primarily -- the ones that concern me most is the deficit of political dialogue -- our ability to address modern conflicts as they are, to go to the source of what they're all about and to understand the key players and to deal with them. We who are diplomats, we are trained to deal with conflicts between states and issues between states. And I can tell you, our agenda is full. There is trade, there is disarmament, there is cross-border relations.
Blant alle de urovekkende manglene vi strever med i dag -- vi tenker primært på finansielle og økonomiske -- de som bekymrer meg mest er mangelen på politisk dialog -- vår evne til å adressere moderne konflikter slik de er, å finne kilden for det de egentlig handler om og å forstå nøkkelspillerne og å forholde seg til dem. Vi som er diplomater, vi er opptrent i å forholde oss til konflikter mellom stater og forhold mellom stater Og jeg kan si dere, vår agenda er full. Der er handel, der er nedrustning, der er grenseoverskridende forhold.
But the picture is changing, and we are seeing that there are new key players coming onto the scene. We loosely call them "groups." They may represent social, religious, political, economic, military realities. And we struggle with how to deal with them. The rules of engagement: how to talk, when to talk, and how to deal with them.
Men bildet forandrer seg, og vi opplever at der er nye hovedrolleinnehavere som entrer scenen. Vi kan løselig kalle dem for "grupper". De kan representere sosiale, religiøse, politiske, økonomiske eller militære enheter. Og vi strever med hvordan vi skal forholde oss til dem. Reglene for et oppdrag: hvordan snakke, når en skal snakke, og hvordan forholde seg til dem.
Let me show you a slide here which illustrates the character of conflicts since 1946 until today. You see the green is a traditional interstate conflict, the ones we used to read about. The red is modern conflict, conflicts within states. These are quite different, and they are outside the grasp of modern diplomacy. And the core of these key actors are groups who represent different interests inside countries. And the way they deal with their conflicts rapidly spreads to other countries. So in a way, it is everybody's business.
La meg vise et bilde her som illustrerer konfliktenes karakter fra 1946 og til i dag. Dere ser det grønne er en tradisjonell konflikt mellom stater, de som vi pleide å lese om. Det røde er moderne konflikter, konflikter innenfor stater. Disse er ganske forskjellige, og de ligger utenfor rekkevidden av moderne diplomati. Og kjernen av disse nye spillerne er grupper som representerer forskjellige interesser innenfor et land. Og måten de håndterer sine konflikter sprer seg raskt til andre land. Så på en måte angår det alle.
Another acknowledgment we've seen during these years, recent years, is that very few of these domestic interstate, intrastate conflicts can be solved militarily. They may have to be dealt with with military means, but they cannot be solved by military means. They need political solutions. And we, therefore, have a problem, because they escape traditional diplomacy. And we have among states a reluctance in dealing with them. Plus, during the last decade, we've been in the mode where dealing with groups was conceptually and politically dangerous. After 9/11, either you were with us or against us. It was black or white. And groups are very often immediately label terrorists. And who would talk to terrorists? The West, as I would see it, comes out of that decade weakened, because we didn't understand the group. So we've spent more time on focusing on why we should not talk to others than finding out how we talk to others.
En annen erkjennelse vi har fått gjennom disse årene, seneste årene, er at veldig få av disse innenlandske, mellomstatlige, intrastatlige konfliktene kan løses militært. De kan måtte håndteres med militære midler, men de kan ikke løses med militære midler. De trenger politiske løsninger. Og dermed har vi et problem, fordi de unnslipper tradisjonelt diplomati. Og mellom stater har vi en motvilje mot å forholde oss til dem I tillegg, gjennom det siste tiåret, har vi vært i det modus at å forholde oss til grupper var konseptuelt og politisk farlig. Etter 11. september, var du enten med oss eller mot oss. Det var svart eller hvitt. Og grupperinger har svært ofte fått merkelappen terrorister. Og hvem vil snakke med terrorister? Vesten, slik jeg vil se det, kommer svekket ut av det tiåret, fordi vi ikke forstod grupperingene. Så vi har brukt mer tid med fokus på hvorfor vi ikke skulle snakke med andre enn å finne ut hvordan vi snakker med andre.
Now I'm not naive. You cannot talk to everybody all the time. And there are times you should walk. And sometimes military intervention is necessary. I happen to believe that Libya was necessary and that military intervention in Afghanistan was also necessary. And my country relies on its security through military alliance, that's clear. But still we have a large deficit in dealing with and understanding modern conflict.
Men jeg er ikke naiv. En kan ikke snakke med alle hele tiden. Og noen ganger bør en gå. Og noen ganger er militær intervensjon nødvendig. Jeg tror faktisk at Libya var nødvendig og at militær intervensjon i Afganistan også var nødvendig. Og mitt land baserer sin trygghet på militære allianser, uten tvil. Men vi har stadig et stort underskudd på å forstå og håndtere moderne konflikter.
Let us turn to Afghanistan. 10 years after that military intervention, that country is far from secure. The situation, to be honest, is very serious. Now again, the military is necessary, but the military is no problem-solver. When I first came to Afghanistan in 2005 as a foreign minister, I met the commander of ISAF, the international troops. And he told me that, "This can be won militarily, minister. We just have to persevere." Now four COM ISAF's later, we hear a different message: "This cannot be won militarily. We need military presence, but we need to move to politics. We can only solve this through a political solution. And it is not us who will solve it; Afghans have to solve it." But then they need a different political process than the one they were given in 2001, 2002. They need an inclusive process where the real fabric of this very complicated society can deal with their issues.
La oss rette blikket mot Afghanistan. Ti år etter den militære intervensjonen, er det landet langt fra trygt. Situasjonen er, for å være ærlig, svært alvorlig. Og igjen, militæret er nødvendig, men militæret er ingen problemløser. Da jeg først kom til Afghanistan i 2005 som utenriksminister, møtte jeg kommandøren av ISAF, de internasjonale styrkene. Og han fortalte med at "Dette kan vinnes militært, minister. Vi må bare være utholdende." Nå, fire ISAF kommandoer senere, får vi et annet budskap: "Dette kan ikke vinnes militært Vi trenger militær tilstedeværelse, men vi må bevege oss over til politikk. Vi kan bare løse dette med en politisk løsning. Og det er ikke vi som vil løse det; Afghanerne må løse det." Men da trenger de en annen politisk prosess enn den de ble gitt i 2001, 2002. De trenger en inkluderende prosess hvor de virkelige bindingene i dette svært kompliserte samfunnet kan håndtere sine problemstillinger.
Everybody seems to agree with that. It was very controversial to say three, four, five years ago. Now everybody agrees. But now, as we prepare to talk, we understand how little we know. Because we didn't talk. We didn't grasp what was going on. The International Committee of the Red Cross, the ICRC, is talking to everyone, and it is doing so because it is neutral. And that's one reason why that organization probably is the best informed key player to understand modern conflict -- because they talk.
Alle synes å være enige om det. Det var svært kontroversielt å si for tre, fire fem år siden. Nå er alle enige. Men nå som vi forbereder oss til dialog, forstår vi hvor lite vi vet. Fordi vi ikke snakket. Vi fattet ikke hva som foregikk. Den Internasjonale Røde Korskomitéen, ICRC, snakker med alle, og gjør det fordi den er nøytral. Og det er én årsak til at den organisasjonen trolig er den best informerte nøkkelspilleren til å forstå moderne konflikter -- fordi de snakker.
My point is that you don't have to be neutral to talk. And you don't have to agree when you sit down with the other side. And you can always walk. But if you don't talk, you can't engage the other side. And the other side which you're going to engage is the one with whom you profoundly disagree. Prime Minister Rabin said when he engaged the Oslo process, "You don't make peace with your friends, you make peace with your enemies." It's hard, but it is necessary.
Mitt poeng er at du må ikke være nøytral for å snakke. Og du må ikke være enig når du sitter ned med den andre siden. Og du kan alltid gå fra bordet. Men hvis du ikke snakker, kan du ikke den andre siden i tale. Og den andre parten som du ønsker å engasjere er den som du er dypt uenig med. Statsminister Rabin sa da han deltok i Osloprosessen, "Du skaper ikke fred med dine venner, du skaper fred med dine fiender." Det er vanskelig, men det er nødvendig.
Let me go one step further. This is Tahrir Square. There's a revolution going on. The Arab Spring is heading into fall and is moving into winter. It will last for a long, long time. And who knows what it will be called in the end. That's not the point. The point is that we are probably seeing, for the first time in the history of the Arab world, a revolution bottom-up -- people's revolution. Social groups are taking to the streets. And we find out in the West that we know very little about what's happening. Because we never talk to the people in these countries. Most governments followed the dictate of the authoritarian leaders to stay away from these different groups, because they were terrorists. So now that they are emerging in the street and we salute the democratic revolution, we find out how little we know.
La meg ta et steg videre. Dette er Tahrir plassen. Der er en revolusjon på gang. Den arabiske våren går mot høst og beveger seg mot vinter. Den vil vare i lang, lang tid. Og hvem vet hva den blir kalt til slutt. Det er ikke poenget. Poenget er at vi antakelig er vitne til, for første gang i den arabiske verdens historie, en revolusjon fra grasrota -- folkets revolusjon. Samfunnsgrupper tar til gatene. Og i vesten finner vi ut at vi vet svært lite om hva som foregår. Fordi vi aldri snakker til folkene i disse landene. De fleste regjeringer fulgte diktatet fra de autoritære lederne om å holde seg unna disse forskjellige gruppene, fordi de var terrorister. Så nå når de strømmer ut på gatene og vi hilser den demokratiske revolusjonen, finner vi ut hvor lite vi vet.
Right now, the discussion goes, "Should we talk to the Muslim Brotherhood? Should we talk to Hamas? If we talk to them, we may legitimize them." I think that is wrong. If you talk in the right way, you make it very clear that talking is not agreeing. And how can we tell the Muslim Brotherhood, as we should, that they must respect minority rights, if we don't accept majority rights? Because they may turn out to be a majority. How can we escape [having] a double-standard, if we at the same time preach democracy and at the same time don't want to deal with the groups that are representative? How will we ever be interlocutors? Now my diplomats are instructed to talk to all these groups. But talking can be done in different ways. We make a distinction between talking from a diplomatic level and talking at the political level. Now talking can be accompanied with aid or not with aid. Talking can be accompanied with inclusion or not inclusion.
Akkurat nå går diskusjonen, "Skulle vi snakket med det Muslimske Brorskap? Skulle vi snakket med Hamas? Hvis vi snakker med dem, kan vi komme til å legitimere dem." Jeg tror det er feil. Hvis du snakker på den rette måten, gjør du det tydelig at å snakke ikke er å være enig. Og hvordan kan vi fortelle det Muslimske Brorskap, slik vi skulle, at de må respektere minoritetsrettigheter, hvis vi ikke aksepterer majoritetsrettigheter? Fordi de kan vise seg å være en majoritet. Hvordan kan vi unngå dobbelt bokholderi, hvis vi på en gang preker demokrati og på samme tid ikke vil forholde oss til de gruppene som er representative? Hvordan skal vi noensinne bli samtalepartnere? Mine diplomater er instruert til å snakke med alle disse gruppene. Men samtaler kan gjøres på forskjellig vis. Vi kan skille mellom å samtale på diplomatisk nivå og samtale på det politiske nivå. Samtaler kan følges av støtteordninger er uten støtte. Samtaler kan understøttes av inkludering er uten inkludering.
There's a big array of the ways of dealing with this. So if we refuse to talk to these new groups that are going to be dominating the news in years to come, we will further radicalization, I believe. We will make the road from violent activities into politics harder to travel. And if we cannot demonstrate to these groups that if you move towards democracy, if you move towards taking part in civilized and normal standards among states, there are some rewards on the other side. The paradox here is that the last decade probably was a lost decade for making progress on this.
Der er et stort utvalg av måter å forholde seg til dette. Så hvis vi avslår å snakke til disse nye gruppene som vil være dominere nyhetene i de kommende årene, vil vi framskynde radikalisering, tror jeg. Vi vil gjøre overgangen fra voldelige handlinger til politikk vaskeligere å forsere. Og hvis vi ikke kan vise til disse gruppene at hvis du beveger deg mot demokrati, hvis du beveger deg mot deltakelse i siviliserte og normale standarder mellom stater, er der noen belønninger på den andre siden. Paradokset her er at det siste tiåret trolig var et tapt tiår for å gjøre framskritt på dette feltet.
And the paradox is that the decade before the last decade was so promising -- and for one reason primarily. And the reason is what happened in South Africa: Nelson Mandela. When Mandela came out of prison after 27 years of captivity, if he had told his people, "It's time to take up the arms, it's time to fight," he would have been followed. And I think the international community would have said, "Fair enough. It's their right to fight." Now as you know, Mandela didn't do that. In his memoirs, "Long Road to Freedom," he wrote that he survived during those years of captivity because he always decided to look upon his oppressor as also being a human being, also being a human being. So he engaged a political process of dialogue, not as a strategy of the weak, but as a strategy of the strong. And he engaged talking profoundly by settling some of the most tricky issues through a truth and reconciliation process where people came and talked. Now South African friends will know that was very painful.
Og paradokset er at tiåret før det siste tiåret var så lovende -- og hovedsaklig av én årsak. Og årsaken er det som skjedde i Sør-Afrika: Nelson Mandela. Da Mandela slapp ut av fengsel etter 27 års fangenskap, hvis han hadde sagt til sine, "Tiden er inne til å løfte våpnene, det er tid for å slåss," så ville han fått tilhengere. Og jeg tror det internasjonale samfunnet ville sagt, "Greit nok. Det er deres rett å slåss." Men som dere vet, Mandela gjorde ikke det. I sine memoarer, "Veien til frihet", skrev han at han overlevde gjennom årene i fangenskap fordi han alltid valgte å se på sin undertrykker også som et medmenneske, også som et medmenneske. Så han engasjerte seg i en politisk dialog, ikke som en svakhets-strategi, men som den sterkes strategi. Og han gikk i en dyptgående dialog ved å gjøre opp noen av de vanskeligste sakene gjennom en sannhets- og forsoningsprosess hvor folk kom og snakket. Venner av Sør-Afrika vil vite at det var svært smertefullt.
So what can we learn from all of this? Dialogue is not easy -- not between individuals, not between groups, not between governments -- but it is very necessary. If we're going to deal with political conflict-solving of conflicts, if we're going to understand these new groups which are coming from bottom-up, supported by technology, which is available to all, we diplomats cannot be sitting back in the banquets believing that we are doing interstate relations. We have to connect with these profound changes.
Så hva kan vi lære av alt dette? Dialog er ikke enkelt -- ikke mellom individer, ikke mellom grupper, ikke mellom regjeringer -- men det er nødvendig. Hvis vi skal håndtere politisk problemløsing av konflikter, hvis vi skal forstå disse nye grupperingene som kommer fra grasrota, støtte av teknologi som er tilgjengelig for alle, kan ikke vi diplomater bli sittende i våre banketter og tro at vi holder på med mellomstatlige forhold. Vi må komme i inngrep med disse dyptgripende endringene.
And what is dialogue really about? When I enter into dialogue, I really hope that the other side would pick up my points of view, that I would impress upon them my opinions and my values. I cannot do that unless I send the signals that I will be open to listen to the other side's signals. We need a lot more training on how to do that and a lot more practice on how that can take problem-solving forward. We know from our personal experiences that it's easy sometimes just to walk, and sometimes you may need to fight. And I wouldn't say that is the wrong thing in all circumstances. Sometimes you have to. But that strategy seldom takes you very far. The alternative is a strategy of engagement and principled dialogue. And I believe we need to strengthen this approach in modern diplomacy, not only between states, but also within states.
Og hva handler dialog egentlig om? Når jeg går inn i en dialog, håper jeg virkelig den andre siden får med seg mine synspunkter, som jeg ville overbevise dem om, mine meninger og mine verdier. Jeg kan ikke gjøre det uten at jeg sender signaler om at jeg er åpen for å lytte til den andre sidens signaler. Vi trenger mye mer trening i hvordan vi gjør det og mye mer øvelse i hvordan vi kan løfte problemløsing framover. Vi vet av egne erfaringer at det noen ganger er enkelt å bare gå, og av og til kan du trenge å slåss. Og jeg vil ikke si at det er galt i alle situasjoner. Noen ganger må du. Men den strategien tar deg sjelden langt avgårde. Alternativet er en strategi for engasjement og prinsipiell dialog. Og jeg tror vi trenger å styrke denne tilnærmingen i moderne diplomati, ikke bare mellom stater, men også innenfor stater.
We are seeing some new signs. We could never have done the convention against anti-personnel landmines and the convention that is banning cluster munitions unless we had done diplomacy differently, by engaging with civil society. All of a sudden, NGOs were not only standing in the streets, crying their slogans, but they were taking [them] into the negotiations, partly because they represented the victims of these weapons. And they brought their knowledge. And there was an interaction between diplomacy and the power coming bottom-up. This is perhaps a first element of a change. In the future, I believe, we should draw examples from these different illustrations, not to have diplomacy which is disconnected from people and civil society.
Vi ser noen nye tegn. Vi hadde aldri fått til konvensjonen mot anti-personell landminer og konvensjonen som forbyr klaseammunisjon uten at vi gjorde andre diplomatiske grep, ved å engasjere det sivile samfunnet. Helt plutselig stod ikke de frivillige organsisasjonene bare i gatene og ropte sine slagord, men de tok dem inn i forhandlingene, delvis fordi de representerte ofrene av disse våpnene. Og de bragte sin kunnskap. Og der var en samhandling mellom diplomatiet og makten fra grasrota. Dette er kanskje et første del av en endring. I framtiden tror jeg vi skulle trekke veksler på disse forskjellige eksemplene, ikke å ha et diplomati som er avsondret fra folket og sivilsamfunnet.
And we have to go also beyond traditional diplomacy to the survival issue of our times, climate change. How are we going to solve climate change through negotiations, unless we are able to make civil society and people, not part of the problem, but part of the solution? It is going to demand an inclusive process of diplomacy very different from the one we are practicing today as we are heading to new rounds of difficult climate negotiations, but when we move toward something which has to be much more along a broad mobilization. It's crucial to understand, I believe, because of technology and because of globalization, societies from bottom-up.
Og vi må også gå bakenfor tradisjonelt diplomati til temaene om overlevelse i vår tid, klimaendringene. Hvordan skal vi løse klimaendringene gjennom forhandlinger, hvis ikke vi evner å gjøre det sivile samfunnet og folk, ikke til en del av problemet, men til den del av løsningen? Det kommer til å kreve en inkluderende diplomatisk prosess svært forskjellig fra den vi praktiserer i dag mens vi går inn i nye runder med vanskelige klimaforhandlinger, men når vi beveger oss mot noe som må bli mye mer av en bred mobilisering. Jeg tror det er avgjørende å forstå, på grunn av teknologien og på grunn av globaliseringen, samfunnene fra grasrota.
We as diplomats need to know the social capital of communities. What is it that makes people trust each other, not only between states, but also within states? What is the legitimacy of diplomacy, of the the solution we devise as diplomats if they cannot be reflected and understood by also these broader forces of societies that we now very loosely call groups?
Som diplomater trenger vi å kjenne den sosiale kapitalen i grupperinger. Hva er det som får folk til å stole på hverandre, ikke bare mellom stater, men også innenfor stater? Hva er diplomatiets legitimitet, av løsningene vi anviser som diplomater hvis de ikke kan speiles og bli forstått av også disse bredere samfunnskreftene som vi nå svært løst kaller for "grupper"?
The good thing is that we are not powerless. We have never had as many means of communication, means of being connected, means of reaching out, means of including. The diplomatic toolbox is actually full of different tools we can use to strengthen our communication. But the problem is that we are coming out of a decade where we had a fear of touching it. Now, I hope, in the coming years, that we are able to demonstrate through some concrete examples that fear is receding and that we can take courage from that alliance with civil society in different countries to support their problem-solving, among the Afghans, inside the Palestinian population, between the peoples of Palestine and Israel.
Den gode nyheten er at vi ikke er maktesløse. Vi har aldri hatt så mange måter å kommunisere på, måter å være tilknytttet, måter å nå ut på, muligheter for inkludering. Den diplomatiske verktøykassen er faktisk full av forskjellige verktøy vi kan bruke for å styrke vår kommunikasjon. Men problemet er at vi er på vei ut av et tiår hvor vi hadde angst for å røre dem. I de kommende årene håper jeg at vi er i stand til å vise gjennom noen konkrete eksempler at frykten er avtagende og at vi kan ta mot til oss fra alliansen med sivile grupper i forskjellige land for å støtte opp om deres problemløsing, mellom Afghanere, innen den palestinske befolkningen, mellom folkene i Palestina og Israel.
And as we try to understand this broad movement across the Arab world, we are not powerless. We need to improve the necessary skills, and we need the courage to use them. In my country, I have seen how the council of Islamist groups and Christian groups came together, not as a government initiative, but they came together on their own initiative to establish contact and dialogue in times where things were pretty low-key tension. And when tension increased, they already had that dialogue, and that was a strength to deal with different issues.
Og mens vi forsøker å forstå den brede bevegelsen over den arabiske verden, er vi ikke maktesløse. Vi må forbedre de nødvendige ferdighetene, og vi trenger mot til å bruke dem. I mitt land, har jeg sett hvordan rådet for islamske grupper og kristne grupper kom sammen, ikke som et regjeringsinitiativ, men de kom sammen på eget initiativ for å etablere kontakt og dialog i tider med ganske lavt spenningsnivå. Og da spenningen økte, hadde de allerede den dialogen, og det ble en styrke til å håndtere forskjellige problemstillinger.
Our modern Western societies are more complex than before, in this time of migration. How are we going to settle and build a bigger "We" to deal with our issues if we don't improve our skills of communication? So there are many reasons, and for all of these reasons, this is time and this is why we must talk.
Våre moderne vestlige samfunn er mer komplekse enn før, i disse migrasjonstider. Hvordan skal vi etablere og bygge et større "vi" til å håndtere våre problemer hvis vi ikke forbedrer våre kommunikasjonsevner? Så det er mange gode grunner, og av alle disse årsakene, er dette tiden og årsaken til at vi må snakke.
Thank you for your attention.
Takk for oppmerksomheten.
(Applause)
(Applaus)