The language I'm speaking right now is on its way to becoming the world's universal language, for better or for worse. Let's face it, it's the language of the internet, it's the language of finance, it's the language of air traffic control, of popular music, diplomacy -- English is everywhere.
Det språket jeg snakker akkurat nå, er på vei til å bli verdens universalspråk, på godt og ondt. Det er bare å innse det, det er internettets språk, finansverdenens språk, flytrafikkens språk, populærmusikkens, diplomatiets - engelsk er overalt.
Now, Mandarin Chinese is spoken by more people, but more Chinese people are learning English than English speakers are learning Chinese. Last I heard, there are two dozen universities in China right now teaching all in English. English is taking over.
Så... mandarin-kinesisk snakkes av flere folk, men det er flere kinesere som lærer engelsk enn engelsktalende som lærer kinesisk. Det siste jeg hørte, var at det i dag er et tjuetalls universiteter Kina hvor all undervisning foregår på engelsk. Engelsk tar over.
And in addition to that, it's been predicted that at the end of the century almost all of the languages that exist now -- there are about 6,000 -- will no longer be spoken. There will only be some hundreds left. And on top of that, it's at the point where instant translation of live speech is not only possible, but it gets better every year.
Og i tillegg til det har det blitt spådd at i slutten av dette århundret kommer nesten alle språk som eksisterer i dag - det er rundt 6000 - til å ikke lenger bli snakket. Det kommer til å være noen hundre igjen. Og attpåtil er vi der i dag at øyeblikkelig oversettelse av direkte tale ikke bare er mulig, men blir bedre for hvert år.
The reason I'm reciting those things to you is because I can tell that we're getting to the point where a question is going to start being asked, which is: Why should we learn foreign languages -- other than if English happens to be foreign to one? Why bother to learn another one when it's getting to the point where almost everybody in the world will be able to communicate in one?
Grunnen til at jeg forteller dere alt dette, er fordi jeg kan fortelle at vi er i ferd med å komme dit hvor et spørsmål snart snart vil bli stilt, og det er: Hvorfor skal vi lære fremmedspråk bortsett fra hvis engelsk er fremmed for en? Hvorfor skal man gidde å lære et annet når vi snart er der at nesten alle i verden er i stand til å kommunisere på engelsk?
I think there are a lot of reasons, but I first want to address the one that you're probably most likely to have heard of, because actually it's more dangerous than you might think. And that is the idea that a language channels your thoughts, that the vocabulary and the grammar of different languages gives everybody a different kind of acid trip, so to speak. That is a marvelously enticing idea, but it's kind of fraught.
Jeg tror det er mange grunner, men først vil jeg snakke om den du sannsynligvis har hørt om, fordi det faktisk er farligere enn du skulle tro. Og det er den tanken på at et språk styrer tankene dine, at ulike språks vokabular og grammatikk gir alle en ulik LSD-rus, for å si det sånn. Dette er en forbløffende lokkende tanke, men det er bekymringsfullt.
So it's not that it's untrue completely. So for example, in French and Spanish the word for table is, for some reason, marked as feminine. So, "la table," "la mesa," you just have to deal with it. It has been shown that if you are a speaker of one of those languages and you happen to be asked how you would imagine a table talking, then much more often than could possibly be an accident, a French or a Spanish speaker says that the table would talk with a high and feminine voice. So if you're French or Spanish, to you, a table is kind of a girl, as opposed to if you are an English speaker.
Det er ikke det at det ikke er helt sant. For eksempel, på fransk og spansk er ordet for "bord" av en eller annen grunn hunkjønn. Så "la table", "la mesa", det må du bare godta. Det har blitt vist at hvis du snakker et av de språkene, og noen spør deg hvordan du forestiller deg at et bord snakker, så, mye oftere enn at det kunne være tilfeldig, svarer fransk- eller spansktalende at bordet ville snakket med en lys kvinnestemme. Så hvis du er fransk eller spansk, så er et bord ei slags jente for deg, i motsetning til hvis du er engelsktalende.
It's hard not to love data like that, and many people will tell you that that means that there's a worldview that you have if you speak one of those languages. But you have to watch out, because imagine if somebody put us under the microscope, the us being those of us who speak English natively. What is the worldview from English?
Ikke lett å ikke like slike resultater og mange vil si deg at det betyr at du har et visst verdensbilde hvis du snakker et av de språkene. Men pass på, tenk om noen så på oss i mikroskopet, vi som snakker engelsk. Hvilket verdensbilde har engelsk?
So for example, let's take an English speaker. Up on the screen, that is Bono. He speaks English. I presume he has a worldview. Now, that is Donald Trump. In his way, he speaks English as well.
Ta for eksempel en engelsktalende. På skjermen ser dere Bono. Han snakker engelsk. Jeg antar at han har et verdensbilde. Og her er Donald Trump. På sin egen måte snakker han også engelsk.
(Laughter)
(Latter)
And here is Ms. Kardashian, and she is an English speaker, too. So here are three speakers of the English language. What worldview do those three people have in common? What worldview is shaped through the English language that unites them? It's a highly fraught concept. And so gradual consensus is becoming that language can shape thought, but it tends to be in rather darling, obscure psychological flutters. It's not a matter of giving you a different pair of glasses on the world.
Og her er frøken Kardashian, som også snakker engelsk. Her er tre engelsktalende. Hvilket verdensbilde har disse tre til felles? Hvilket verdensbilde blir formet av det engelske språket som forener dem? Dette er et problematisk konsept. Det er større og større enighet om at språk kan forme tanken, men det gjelder for små, uklare, psykologiske mekanismer. Det handler ikke om å gi deg et nytt par briller å se verden med.
Now, if that's the case, then why learn languages? If it isn't going to change the way you think, what would the other reasons be? There are some. One of them is that if you want to imbibe a culture, if you want to drink it in, if you want to become part of it, then whether or not the language channels the culture -- and that seems doubtful -- if you want to imbibe the culture, you have to control to some degree the language that the culture happens to be conducted in. There's no other way.
Så, hvis det er tilfellet, hvorfor skal man lære språk? Hvis det ikke forandrer måten du tenker på, hvilke grunner er det? Det er et par stykker. En av dem er hvis du vil tilegne deg en kultur, hvis du vil helle den i deg, hvis du vil bli en del av den, så uansett om språket styrer tanken eller ikke - og det er tvilsomt - hvis du vil tilegne deg en kultur, må du til en viss grad mestre det språket kulturen uttrykker seg i. Sånn er det bare.
There's an interesting illustration of this. I have to go slightly obscure, but really you should seek it out. There's a movie by the Canadian film director Denys Arcand -- read out in English on the page, "Dennis Ar-cand," if you want to look him up. He did a film called "Jesus of Montreal." And many of the characters are vibrant, funny, passionate, interesting French-Canadian, French-speaking women. There's one scene closest to the end, where they have to take a friend to an Anglophone hospital. In the hospital, they have to speak English. Now, they speak English but it's not their native language, they'd rather not speak English. And they speak it more slowly, they have accents, they're not idiomatic. Suddenly these characters that you've fallen in love with become husks of themselves, they're shadows of themselves.
Det finnes et interessant, skildrende eksempel. Det er litt på siden, men dere burde sjekke det ut. Det er en film av den kanadiske filmregissøren Denys Arcand, eller skal jeg si Dennis Ar-cand, hvis du vil slå ham opp. Han har laget filmen "Jesus of Montreal". Mange av karakterene er livlige, morsomme, engasjerte, interessante fransk-kanadiske, fransktalende damer. Det er en scene mot slutten av filmen, hvor de må ta med en venn til et engelsktalende sykehus. På sykehuset må de snakke engelsk. De kan snakke engelsk, men det er ikke morsmålet deres, de foretrekker å ikke snakke det. De snakker mye saktere, de har aksenter, de er ikke idiomatiske. Plutselig blir karakterene som du har blitt så glad i, tomme skall av seg selv, skygger av seg selv.
To go into a culture and to only ever process people through that kind of skrim curtain is to never truly get the culture. And so to the extent that hundreds of languages will be left, one reason to learn them is because they are tickets to being able to participate in the culture of the people who speak them, just by virtue of the fact that it is their code. So that's one reason.
Når man møter en kultur, og kun opplever folk gjennom et slikt filter, så forstår du ikke helt kulturen. Hvis noen hundre språk vil være igjen, er en grunn til å lære dem at de er billetter til å kunne delta i kulturen til de som snakker språkene, bare fordi det er koden deres. Så det er en grunn.
Second reason: it's been shown that if you speak two languages, dementia is less likely to set in, and that you are probably a better multitasker. And these are factors that set in early, and so that ought to give you some sense of when to give junior or juniorette lessons in another language. Bilingualism is healthy.
Grunn nummer to: Det har blitt vist at hvis du snakker to språk ,er sannsynligheten mindre for å bli dement, og at du mest sannsynlig er flinkere til å gjøre flere ting på en gang. Og det er faktorer som begynner tidlig, det burde gi deg en idé om når du kan gi barna dine språktimer. Tospråklighet er sunt.
And then, third -- languages are just an awful lot of fun. Much more fun than we're often told. So for example, Arabic: "kataba," he wrote, "yaktubu," he writes, she writes. "Uktub," write, in the imperative. What do those things have in common? All those things have in common the consonants sitting in the middle like pillars. They stay still, and the vowels dance around the consonants. Who wouldn't want to roll that around in their mouths? You can get that from Hebrew, you can get that from Ethiopia's main language, Amharic. That's fun.
En tredje grunn: Språk er bare utrolig artig. Mye morsommere enn man ofte tror. For eksempel: Arabisk: "kataba" - "han skrev" "yaktubu" - "han skriver", "hun skriver" "Uktub" - imperativ, "skriv!" Hva har alle de ordene til felles? De har til felles at konsonantene i midten er som grunnsteiner. De står stille, og vokalene danser rundt konsonantene. Hvem kunne vel ikke tenke seg å svinge det rundt i munnen sin? Du kan få det fra hebraisk, du kan få det fra Etiopias hovedspråk, amharisk. Det er morsomt.
Or languages have different word orders. Learning how to speak with different word order is like driving on the different side of a street if you go to certain country, or the feeling that you get when you put Witch Hazel around your eyes and you feel the tingle. A language can do that to you.
Eller - ord har ulik rekkefølge på forskjellige språk. Å lære å plassere ordene i en annen rekkefølge er som å kjøre på den andre siden av veien når du drar til noen land, eller følelsen du får når du putter trollhassel rundt øynene og det kiler. Et språk kan gjøre det med deg.
So for example, "The Cat in the Hat Comes Back," a book that I'm sure we all often return to, like "Moby Dick." One phrase in it is, "Do you know where I found him? Do you know where he was? He was eating cake in the tub, Yes he was!" Fine. Now, if you learn that in Mandarin Chinese, then you have to master, "You can know, I did where him find? He was tub inside gorging cake, No mistake gorging chewing!" That just feels good. Imagine being able to do that for years and years at a time.
For eksempel, "The Cat in the Hat Comes Back", ei bok jeg er sikker vi alle ofte søker tilbake til, eller "Moby Dick". En setning der er: "Vet du hvor jeg fant ham? Vet du hvor han var? Han spiste kake i badekaret, ja, det gjorde han!" Ok. Hvis du lærer mandarin, så må du beherske "Du kan vite, jeg hvor ham fant? Han var badekar inni sluke kake, ingen feil sluke tygge!" Det føles bra! Forestill deg å kunne gjøre det, år etter år.
Or, have you ever learned any Cambodian? Me either, but if I did, I would get to roll around in my mouth not some baker's dozen of vowels like English has, but a good 30 different vowels scooching and oozing around in the Cambodian mouth like bees in a hive. That is what a language can get you.
Har du noen gang lært litt kambodsjansk? Ikke jeg heller, men hvis jeg lærte det, kunne jeg spinne ikke bare tolv vokaler rundt i munnen, som engelsk har, men hele 30 ulike vokaler som flyttes og renner fram og tilbake i den kambodsjanske munn som bier i en bikube. Dette er det språk kan gi deg.
And more to the point, we live in an era when it's never been easier to teach yourself another language. It used to be that you had to go to a classroom, and there would be some diligent teacher -- some genius teacher in there -- but that person was only in there at certain times and you had to go then, and then was not most times. You had to go to class. If you didn't have that, you had something called a record. I cut my teeth on those. There was only so much data on a record, or a cassette, or even that antique object known as a CD. Other than that you had books that didn't work, that's just the way it was.
For å komme til poenget - vi lever i en tid hvor det aldri har vært lettere å lære et språk på egen hånd. Før måtte du oppsøke en skole, hvor det befant seg en iherdig lærer - en særdeles dyktig lærer - men han var der bare noen ganger, og du kunne bare komme da, og den tiden var begrenset. Du måtte komme til timen. Hvis du ikke dro på en skole, hadde du LP-plater. Jeg lærte meg språk med det. Det var så mye innhold på en sånn plate, eller en kassett, eller den antikke greia som heter CD. Ellers hadde du bøker som ikke fungerte, sånn var det bare.
Today you can lay down -- lie on your living room floor, sipping bourbon, and teach yourself any language that you want to with wonderful sets such as Rosetta Stone. I highly recommend the lesser known Glossika as well. You can do it any time, therefore you can do it more and better. You can give yourself your morning pleasures in various languages. I take some "Dilbert" in various languages every single morning; it can increase your skills. Couldn't have done it 20 years ago when the idea of having any language you wanted in your pocket, coming from your phone, would have sounded like science fiction to very sophisticated people.
I dag kan du legge deg ned, legge deg på stuegulvet, drikke bourbon, og lære deg selv det språket du selv ønsker å lære, med metoder som Rosetta Stone. Jeg anbefaler på det sterkeste Glossika, som er mindre kjent. Du kan gjøre det når du vil, derfor kan du gjøre det oftere og bedre. Du kan kose deg om morgenen på flere språk. Jeg leser Dilbert på forskjellige språk hver morgen. Det kan øke ferdighetene dine. Kunne ikke gjort det for 20 år siden da bare tanken på å ha hvilket språk som helst i lomma di, tilgjengelig på telefonen din, ville hørt ut som noe science fiction- aktig for sofistikerte mennesker.
So I highly recommend that you teach yourself languages other than the one that I'm speaking, because there's never been a better time to do it. It's an awful lot of fun. It won't change your mind, but it will most certainly blow your mind.
Så jeg anbefaler på det sterkeste at du lærer andre språk på egen hånd enn det jeg er i ferd med å snakke, fordi det har aldri vært et bedre tidspunkt å lære det på. Det er vanvittig morsomt. Det vil ikke forandre tankesettet ditt men det vil gi deg bakoversveis.
Thank you very much.
Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)