I'm very fortunate to be here. I feel so fortunate. I've been so impressed by the kindness expressed to me. I called my wife Leslie, and I said, "You know, there's so many good people trying to do so much good. It feels like I've landed in a colony of angels." It's a true feeling. But let me get to the talk -- I see the clock is running.
Jeg er veldig heldig som får lov til å være her. Jeg føler meg så heldig. Jeg er så imponert over vennligheten som er vist meg. Jeg ringte min kone Leslie, og sa, "Vet du, det er så mange gode mennesker som prøver å gjøre så mye godt. Det føles som om jeg har havnet i en koloni av engler." Det er en ekte følelse. Men la meg begynne på talen min - jeg ser at klokken er i gang.
I'm a public school teacher, and I just want to share a story of my superintendent. Her name is Pam Moran in Albemarle County, Virginia, the foothills of the Blue Ridge Mountains. And she's a very high-tech superintendent. She uses smart boards, she blogs, she Tweets, she does Facebook, she does all this sort of high-tech stuff. She's a technology leader and instructional leader. But in her office, there's this old wooden, weather-worn table, kitchen table -- peeling green paint, it's kind of rickety. And I said, "Pam, you're such a modern, cutting-edge person. Why is this old table in your office?"
Jeg er lærer på en offentlig skole, og jeg vil fortelle en historie om inspektøren på min skole. Hennes navn er Pam Moran i Albemarle County, Virginia, ved foten av Blue Ridge Mountains. Og hun er en veldig high-tech inspektør. Hun bruker smart boards, hun blogger, hun bruker Twitter, hun bruker Facebook, hun gjør alt som er high-tech. Hun er leder for teknologi og instruksjon. Men på kontoret hennes finnes det et gammelt, værbitt bord, et kjøkkenbord med gammel grønn maling som flasser, det er ganske skrøpelig. Og jeg sa, "Pam, du er en sånn moderne, "cutting-edge"-person. Hvorfor er dette gamle bordet på kontoret ditt?"
And she told me, she said, "You know, I grew up in Southwestern Virginia, in the coal mines and the farmlands of rural Virginia, and this table was in my grandfather's kitchen. And we'd come in from playing, he'd come in from plowing and working, and we'd sit around that table every night. And as I grew up, I heard so much knowledge and so many insights and so much wisdom come out around this table, I began to call it the wisdom table. And when he passed on, I took this table with me and brought it to my office, and it reminds me of him. It reminds me of what goes on around an empty space sometimes." The project I'm going to tell you about is called the World Peace Game, and essentially it is also an empty space. And I'd like to think of it as a 21st century wisdom table, really.
Og hun fortalte meg, hun sa, Du vet, jeg vokste opp i Southwestern Virginia, i kullgruvene og på bondelandet i rurale Virginia, og dette bordet sto i min bestefars kjøkken. Når vi kom inn etter å ha lekt, og han kom inn fra pløying og arbeid, satt vi rundt det bordet hver kveld. Og da jeg vokste opp, hørte jeg så mye kunnskap og så mye innsikt og så mye visdom komme ut rundt dette bordet så jeg begynte å kalle det visdommens bord. Og da han døde, tok jeg bordet med meg til kontoret mitt, og det minner meg om ham. Det minner meg om hva som foregår rundt et tomt rom noen ganger. Prosjektet jeg skal fortelle deg om heter "The World Peace Game", og i hovedsak er det er også et tomt rom. Og jeg liker a tenke på det som et 21. århundres visdommens bord, egentlig.
It all started back in 1977. I was a young man, and I had been dropping in and out of college. And my parents were very patient, but I had been doing intermittent sojourns to India on a mystical quest. And I remember the last time I came back from India -- in my long white flowing robes and my big beard and my John Lennon glasses -- and I said to my father, "Dad, I think I've just about found spiritual enlightenment." He said, "Well there's one more thing you need to find." I said, "What is that, dad?" "A job." (Laughter) And so they pleaded with me to get a degree in something. So I got a degree and it turned out to be education. It was an experimental education program. It could have been dentistry, but the word "experimental" was in it, and so that's what I had to go for.
Alt begynte i 1977. Jeg var en ung mann, og jeg hadde begynt og sluttet på høyskoler. Og foreldrene mine var veldig tålmodige, men jeg hadde hatt periodiske opphold i India på et mystisk søk. Og jeg husker den siste gangen jeg kom tilbake fra India - i min lange, hvite, flagrende kjortel og mitt store skjegg og mine John Lennon-briller, da sa jeg til min far, "Pappa, jeg tror nesten jeg har funnet en spirituell opplysning." "Han sa, "Vel, det er en ting til du må finne." Jeg sa: "Hva er det, pappa?" "En jobb." (Latter) Og så maste de på meg om at jeg måtte få en grad i noe. Så jeg fikk en grad, og det viste seg å være innen utdannelse. Det var et eksperimentelt utdanningsprogram. Det kunne ha blitt tannbehandling, men ordet "eksperimentelt" var i det, og det var det jeg måtte gå for.
And I went in for a job interview in the Richmond Public Schools in Virginia, the capital city, bought a three-piece suit -- my concession to convention -- kept my long beard and my afro and my platform shoes -- at the time it was the '70s -- and I walked in, and I sat down and had an interview. And I guess they were hard up for teachers because the supervisor, her name was Anna Aro, said I had the job teaching gifted children. And I was so shocked, so stunned, I got up and said, "Well, thank you, but what do I do?" (Laughter) Gifted education hadn't really taken hold too much. There weren't really many materials or things to use. And I said, "What do I do?" And her answer shocked me. It stunned me. Her answer set the template for the entire career I was to have after that. She said, "What do you want to do?" And that question cleared the space. There was no program directive, no manual to follow, no standards in gifted education in that way. And she cleared such a space that I endeavored from then on to clear a space for my students, an empty space, whereby they could create and make meaning out of their own understanding.
Jeg dro inn til et jobbintervju i Richmond Public Schools i Virginia, hovedstaden, kjøpte en dress - min konsesjon til konvensjonen, beholdt mitt lange skjegg og min afro og min plattformsko - tidspunktet var 70-tallet - og jeg gikk inn, satte meg ned og ble intervjuet. Og jeg antar det var vanskelig å finne lærere, fordi veilederen, hun het Anna Aro, sa jeg hadde fått jobben med å undervise begavede barn. Og jeg ble så sjokkert, så lamslått, jeg reiste meg opp og sa, "Vel, takk, men hva vil du jeg skal gjøre?" (Latter) Tilrettelagt undervisning for begavede barn hadde egentlig ikke blitt gjort før. Det var ikke så mye materiale eller ting å bruke. Og jeg sa, "Hva gjør jeg?" Og svaret hennes sjokkerte meg. Det sjokkerte meg. Hennes svar lagde malen for hele karrieren jeg skulle få etter det. Hun sa: "Hva har du lyst til å gjøre?" Og spørsmålet åpnet plass. Det var ingen direktiver, ingen manual å følge, ingen standarder innenfor utdanning for de begavede elevene, på den måten. Og hun åpnet således et rom, så jeg forsøkte fra den dagen å klargjøre et rom for mine elever, et tomt rom, der de kunne lage og oppleve mening, utifra sin egen forståelse.
So this happened in 1978, and I was teaching many years later, and a friend of mine introduced me to a young filmmaker. His name is Chris Farina. Chris Farina is here today at his own cost. Chris, could you stand up and let them see you -- a young, visionary filmmaker who's made a film. (Applause) This film is called "World Peace and Other 4th Grade Achievements." He proposed the film to me -- it's a great title. He proposed the film to me, and I said, "Yeah, maybe it'll be on local TV, and we can say hi to our friends." But the film has really gone places. Now it's still in debt, but Chris has managed, through his own sacrifice, to get this film out. So we made a film and it turns out to be more than a story about me, more than a story about one teacher. It's a story that's a testament to teaching and teachers. And it's a beautiful thing.
Så dette skjedde i 1978, og jeg underviste fortsatt mange år senere, da en venn av meg introduserte meg for en ung filmskaper. Hans navn er Chris Farina. Chris Farina er her i dag på egen bekostning. Chris, kan du reise deg og la dem se deg - en ung, visjonær filmskaper som har laget en film. (Applaus) Filmen heter "Verdensfred og andre 4.klasse prestasjoner." Han foreslo filmen til meg - det er en flott tittel. Han foreslo filmen til meg, og jeg sa "Ja, kanskje det vil vises på lokal-TV, og vi kan si hei til vennene våre." Men filmen har virkelig tatt av. Den er fremdeles i gjeld, men Chris har på egenhånd klart, å få denne filmen ut. Så vi laget en film, og det viser seg å være mer enn en historie om meg, mer enn en historie om en lærer. Det er en historie som er et testament til undervisning og lærere. Og det er en flott ting.
And the strange thing is, when I watch the film -- I have the eerie sensation of seeing it -- I saw myself literally disappear. What I saw was my teachers coming through me. I saw my geometry teacher in high school, Mr. Rucell's wry smile under his handlebar mustache. That's the smile I use -- that's his smile. I saw Jan Polo's flashing eyes. And they weren't flashing in anger, they were flashing in love, intense love for her students. And I have that kind of flash sometimes. And I saw Miss Ethel J. Banks who wore pearls and high-heels to elementary school every day. And you know, she had that old-school teacher stare. You know the one. (Laughter) "And I'm not even talking about you behind me, because I've got eyes in the back of my head." (Laughter) You know that teacher? I didn't use that stare very often, but I do have it in my repertoire. And Miss Banks was there as a great mentor for me.
Og det rareste er, når jeg ser filmen - jeg har den rare følelsen av å se det - jeg så meg selv bokstavelig talt forsvinne. Det jeg så var mine lærere som kom gjennom meg. Jeg så min geometrilærer fra ungdomsskolen, Mr. Rucell med et skjevt smil under snurrebarten sin. Det er det smilet jeg bruker - det er hans smil. Jeg så Jan Polos lysende øyne. Og de lyser ikke i sinne, de lyste av kjærlighet, intens kjærlighet til sine elever. Og jeg har den slags lys av og til. Og jeg så Miss Ethel J. Banks som gikk med perler og høye hæler, på barneskolen, hver dag. Og du vet, hun hadde et blikk bare gammeldagse lærere har. Dere vet hva jeg mener. (Latter) "Og jeg snakker ikke engang om deg bak meg, fordi jeg har øyne i nakken." (Latter) Du kjenner den læreren? Jeg brukte ikke det blikket veldig ofte, men jeg har det i repertoaret mitt. Og Miss Banks var en fantastiske mentor for meg.
And then I saw my own parents, my first teachers. My father, very inventive, spatial thinker. That's my brother Malcolm there on the right. And my mother, who taught me in fourth grade in segregated schools in Virginia, who was my inspiration. And really, I feel as though, when I see the film -- I have a gesture she does, like this -- I feel like I am a continuation of her gesture. I am one of her teaching gestures. And the beautiful thing was, I got to teach my daughter in elementary school, Madeline. And so that gesture of my mother's continues through many generations. It's an amazing feeling to have that lineage. And so I'm here standing on the shoulders of many people. I'm not here alone. There are many people on this stage right now.
Og da så jeg min egne foreldre, mine første lærere. Min far, veldig oppfinnsom, tenkte veldig helhetlig. Det er min bror Malcolm der til høyre. Og min mor, som underviste meg i fjerde klasse i segregerte skoler i Virginia, som var min inspirasjon. Og egentlig, føler jeg som når jeg ser filmen - jeg har en gest hun gjør, som dette - jeg føler at jeg er en videreføring av hennes gest. Jeg er en av hennes undervisningsgester. Og det fine var, at jeg fikk undervise min datter i barneskolen, Madeline. Og slik vil denne gesten fra min mor fortsette gjennom mange generasjoner. Det er en utrolig følelse å ha den avstamningen. Så her står jeg på skuldrene til mange mennesker. Jeg er ikke her alene. Det er mange mennesker på denne scenen akkurat nå.
And so this World Peace Game I'd like to tell you about. It started out like this: it's just a four-foot by five-foot plywood board in an inner-city urban school, 1978. I was creating a lesson for students on Africa. We put all the problems of the world there, and I thought, let's let them solve it. I didn't want to lecture or have just book reading. I wanted to have them be immersed and learn the feeling of learning through their bodies. So I thought, well they like to play games. I'll make something -- I didn't say interactive; we didn't have that term in 1978 -- but something interactive. And so we made the game, and it has since evolved to a four-foot by four-foot by four-foot Plexiglass structure. And it has four Plexiglass layers.
Og så dette "Verdensfred-spillet" som jeg vil fortelle dere om. Det begynte som dette: det er bare en 4x5-fots kryssfiner plate i en sentrumsskole, 1978. Jeg skulle lage en leksjon for elever om Afrika. Vi legger alle problemene i verden der, så tenkte jeg, la oss la dem løse problemene. Jeg ønsket ikke å forelese, eller bare lese fra boka. Jeg ønsket å la dem fordype seg i stoffet og oppleve følelsen av læring gjennom kroppen sin. Så jeg tenkte, de liker å spille spill. Jeg skal lage noe - jeg sa ikke interaktivt. Vi hadde ikke det ordet i 1978 - men noe interaktivt. Så vi laget et spill, og det har siden utviklet seg til en 4x4x4-fots Plexiglass struktur. Og det har fire Plexiglass lag.
There's an outer space layer with black holes and satellites and research satellites and asteroid mining. There's an air and space level with clouds that are big puffs of cotton we push around and territorial air spaces and air forces, a ground and sea level with thousands of game pieces on it -- even an undersea level with submarines and undersea mining. There are four countries around the board. The kids make up the names of the countries -- some are rich; some are poor. They have different assets, commercial and military. And each country has a cabinet. There's a Prime Minister, Secretary of State, Minister of Defense and a CFO, or Comptroller. I choose the Prime Minister based on my relationship with them. I offer them the job, they can turn it down, and then they choose their own cabinet. There's a World Bank, arms dealers and a United Nations. There's also a weather goddess who controls a random stock market and random weather.
Det er et verdensrom-nivå med sorte hull og satellitter og forskning satellitter og asteroide gruvedrift. Det er et luft og rom nivå med skyer som er store klumper av bomull som vi skyver rundt og territorielle luftrom og luftstyrker, et bakke og hav nivå med tusenvis av brikker på det - selv en undersjøisk nivå med ubåter og undersjøisk gruvedrift. Det er fire land rundt om på brettet. Barna finner på navnene på landene -- noen er rike og noen er fattige. De har forskjellige aktiva, kommersielle og militære. Og hvert land har en regjering. Det er en statsminister, utenriksminister, forsvarsminister og en finansdirektør, eller revisor. Jeg velger statsministeren basert på mitt forhold til dem. Jeg tilbyr dem jobben, de kan avslå den, og så velger de sin egen regjering. Det er en Verdensbank, våpenhandlere og et Forente Nasjoner. Det er også en vær-gudinne som kontrollerer et tilfeldig aksjemarked og tilfeldig vær.
(Laughter)
(Latter)
That's not all. And then there's a 13-page crisis document with 50 interlocking problems. So that, if one thing changes, everything else changes. I throw them into this complex matrix, and they trust me because we have a deep, rich relationship together. And so with all these crises, we have -- let's see -- ethnic and minority tensions; we have chemical and nuclear spills, nuclear proliferation. There's oil spills, environmental disasters, water rights disputes, breakaway republics, famine, endangered species and global warming. If Al Gore is here, I'm going to send my fourth-graders from Agnor-Hurt and Venable schools to you because they solved global warming in a week. (Laughter) (Applause) And they've done it several times too.
Det er ikke alt. Så er det et 13-siders krisedokument med 50 sammenflettede problemer. Så, hvis en ting forandrer seg, forandrer alt annet seg også. Jeg kaster dem ut på denne komplekse matrisen, og de stoler på meg fordi vi har et dypt, rikt forhold sammen. Og så med alle disse krisene, vi har - la oss se - etniske minoriteter og spenninger, vi har kjemiske og radioaktive utslipp, spredning av atomvåpen. Det er oljesøl, miljøkatastrofer, konflikter rundt vannrettigheter, utbryterrepublikker, hungersnød, truede dyrearter og global oppvarming. Hvis Al Gore er her, kommer jeg til å sende mine fjerde-klassinger fra Agnor-Hurt og Venable skolen til deg for de løste global oppvarming på ei uke. (Latter) (Applaus) Og de har gjort det flere ganger også.
(Laughter)
(Latter)
So I also have in the game a saboteur -- some child -- it's basically a troublemaker -- and I have my troublemaker put to use because they, on the surface, are trying to save the world and their position in the game. But they're also trying to undermine everything in the game. And they do it secretly through misinformation and ambiguities and irrelevancies, trying to cause everyone to think more deeply. The saboteur is there, and we also read from Sun Tzu's "The Art of War." Fourth-graders understand it -- nine years old -- and they handle that and use that to understand how to, not follow -- at first they do -- the paths to power and destruction, the path to war. They learn to overlook short-sighted reactions and impulsive thinking, to think in a long-term, more consequential way.
Jeg har også en sabotør i spillet - et barn - det er egentlig en bråkmaker - og jeg benytter meg av bråkmakeren for på overflaten, prøver de å redde verden, og deres posisjon i spillet. Men de prøver også å undergrave alt i spillet. Og de gjør det i hemmelighet gjennom feilinformasjon og tvetydigheter og ubetydeligheter, som fører til at alle må tenke grundigere. Sabotøren er der, og vi leser også fra Sun Tzu's "The Art of War." Fjerde-klassingene forstår det - ni år gamle - og de klarer det og bruker det til å forstå hvordan, de ikke må følge - først gjør de det - veiene til makt og ødeleggelse, veien til krig. De lærer å overse kortsynte reaksjoner og impulsiv tenking, til å tenke på en langsiktig, mer betydelig måte.
Stewart Brand is here, and one of the ideas for this game came from him with a CoEvolution Quarterly article on a peace force. And in the game, sometimes students actually form a peace force. I'm just a clock watcher. I'm just a clarifier. I'm just a facilitator. The students run the game. I have no chance to make any policy whatsoever once they start playing. So I'll just share with you ...
Stewart Brand er her, og en av ideene til dette spillet kom fra ham med en Coevolution Quarterly artikkel om en fredsstyrke. Og i spillet, en gang i blant, danner faktisk elevene en fredsstyrke. Jeg er bare den som holder øye med klokken. Jeg er bare en som avklarer uvissheter. Jeg er bare en tilrettelegger. Elevene styrer spillet. Jeg har ingen sjanse til å lage noen regler når de har begynt å spille. Så jeg vil bare dele med deg ...
(Video) Boy: The World Peace Game is serious. You're actually getting taught something like how to take care of the world. See, Mr. Hunter is doing that because he says his time has messed up a lot, and he's trying to tell us how to fix that problem.
(Video) Gutt: "Verdensfred -spillet" er alvorlig. Du blir faktisk lært noe om hvordan man kan ta vare på verden. Du skjønner, Mr. Hunter gjør det fordi han sier at hans generasjon har ødelagt mye, og han prøver å fortelle oss hvordan vi skal reparere problemet.
John Hunter: I offered them a -- (Applause) Actually, I can't tell them anything because I don't know the answer. And I admit the truth to them right up front: I don't know. And because I don't know, they've got to dig up the answer. And so I apologize to them as well. I say, "I'm so sorry, boys and girls, but the truth is we have left this world to you in such a sad and terrible shape, and we hope you can fix it for us, and maybe this game will help you learn how to do it." It's a sincere apology, and they take it very seriously.
John Hunter: Jeg tilbød dem en - (Applaus) Jeg kan egentlig ikke fortelle dem noe, fordi jeg ikke vet svaret. Og jeg innrømmer sannheten til dem helt i starten: Jeg vet ikke. Og fordi jeg ikke vet, må de grave opp svaret. Og jeg beklager til dem også. Jeg sier, "jeg er så lei for det, gutter og jenter, men sannheten er at vi har overlatt denne verden til dere i en slik trist og elendig forfatning, og vi håper dere kan rette opp det for oss, og kanskje dette spillet vil hjelpe dere lære hvordan dere kan gjøre det. Det er en oppriktig unnskyldning, og de tar det meget alvorlig.
Now you may be wondering what all this complexity looks like. Well when we have the game start, here's what you see.
Kanskje dere lurer på hvordan all kompleksiteten ser ut. Vel når spillet begynner, er dette hva du ser.
(Video) JH: All right, we're going into negotiations as of now. Go. (Chatter)
(Video) JH: Ja vel, vi starter forhandlinger nå. Begynn. (skravling)
JH: My question to you is, who's in charge of that classroom? It's a serious question: who is really in charge? I've learned to cede control of the classroom over to the students over time. There's a trust and an understanding and a dedication to an ideal that I simply don't have to do what I thought I had to do as a beginning teacher: control every conversation and response in the classroom. It's impossible. Their collective wisdom is much greater than mine, and I admit it to them openly. So I'll just share with you some stories very quickly of some magical things that have happened.
JH: Mitt spørsmål til dere er, hvem har ledelsen i dette klasserommet? Det er et alvorlig spørsmål: hvem er egentlig leder? Jeg har lært å overlate kontroll over klasserommet til elevene etterhvert. Der er en tillit og en forståelse og en dedikasjon til et ideal at jeg rett og slett ikke trenger å gjøre det jeg trodde jeg måtte gjøre som en ung lærer: kontrollere hver samtale og respons i klasserommet. Det er umulig. Deres kollektive visdom er mye større enn min, og jeg innrømmer det til dem åpent. Så jeg vil bare fortelle dere noen raske historier av noen magiske ting som har skjedd.
In this game we had a little girl, and she was the Defense Minister of the poorest nation. And the Defense Minister -- she had the tank corps and Air Force and so forth. And she was next door to a very wealthy, oil-rich neighbor. Without provocation, suddenly she attacked, against her Prime Minister's orders, the next-door neighbor's oil fields. She marched into the oil field reserves, surrounded it, without firing a shot, and secured it and held it. And that neighbor was unable to conduct any military operations because their fuel supply was locked up.
I dette spillet hadde vi en liten pike, og hun var forsvarsminister i den fattigste nasjonen. Og forsvarsministeren - hun kontrollerte hæren og luftforsvaret og så videre. Og hun var ved siden av en veldig rik, oljerik nabo. Uten provokasjon, angrep hun plutselig, mot sin statsministers ordre, den nærmeste naboens oljefelter. Hun marsjerte inn i oljefeltene, omringet det, uten å avfyre et skudd, og sikret det og holdt det. Og naboen var ute av stand til å gjennomføre eventuelle militære operasjoner fordi drivstofftilførselen deres var helt låst.
We were all upset with her, "Why are you doing this? This is the World Peace Game. What is wrong with you?" (Laughter) This was a little girl and, at nine years old, she held her pieces and said, "I know what I'm doing." To her girlfriends she said that. That's a breach there. And we learned in this, you don't really ever want to cross a nine year-old girl with tanks. (Laughter) They are the toughest opponents. And we were very upset. I thought I was failing as a teacher. Why would she do this?
Vi var alle opprørt med henne: "Hvorfor gjør du dette? Dette er Verdensfred-spillet. Hva er galt med deg?" (Latter) Dette var en liten jente, ni år gammel, hun holdt på sine brikker og sa: "Jeg vet hva jeg gjør." Til venninnene sine sa hun det. Det er et brudd der. Og vi lærte, at du vil ikke bli uvenner med en ni år gammel jente med stridsvogner. (Latter) De er de vanskeligste opponenter. Og vi var veldig opprørt. Jeg trodde jeg hadde sviktet som lærer. Hvorfor gjorde hun dette?
But come to find out, a few game days later -- and there are turns where we take negotiation from a team -- actually there's a negotiation period with all teams, and each team takes a turn, then we go back in negotiation, around and around, so each turn around is one game day. So a few game days later it came to light that we found out this major country was planning a military offensive to dominate the entire world. Had they had their fuel supplies, they would have done it. She was able to see the vectors and trend lines and intentions long before any of us and understand what was going to happen and made a philosophical decision to attack in a peace game.
Men jeg fant ut, noen spilldager senere - og det er runder når vi tar forhandlinger fra et lag - det finnes faktisk en forhandlingsperiode med alle lag, og hvert lag får en runde, så går vi tilbake i forhandlinger, rundt og rundt, så hver omgang er en spilldag. Så et par spilldager senere kom det til kjenne - at det store landet planla en militæroffensiv for å dominere hele verden. Hadde de hatt sine drivstoffforsyninger, ville de ha gjort det. Hun var i stand til å se vektorer og trendlinjer og intensjoner lenge før noen av oss og forsto hva som skulle skje og kom til en filosofisk beslutning om å angripe i et fredsspill.
Now she used a small war to avert a larger war, so we stopped and had a very good philosophical discussion about whether that was right, conditional good, or not right. That's the kind of thinking that we put them in, the situations. I could not have designed that in teaching it. It came about spontaneously through their collective wisdom.
Nå brukte hun en liten krig til å avverge en større krig, så vi stanset og hadde en veldig god filosofisk diskusjon om det var riktig, betinget bra, eller ikke riktig. Det er den type tenking vi setter dem i, situasjoner. Jeg kunne ikke ha laget det i undervisningen. Det kom spontant gjennom deres kollektive visdom.
(Applause)
(Applaus)
Another example, a beautiful thing happened. We have a letter in the game. If you're a military commander and you wage troops -- the little plastic toys on the board -- and you lose them, I put in a letter. You have to write a letter to their parents -- the fictional parents of your fictional troops -- explaining what happened and offering your condolences. So you have a little bit more thought before you commit to combat. And so we had this situation come up -- last summer actually, at Agnor-Hurt School in Albemarle County -- and one of our military commanders got up to read that letter and one of the other kids said, "Mr. Hunter, let's ask -- there's a parent over there." There was a parent visiting that day, just sitting in the back of the room. "Let's ask that mom to read the letter. It'll be more realer if she reads it." So we did, we asked her, and she gamely picked up the letter. "Sure." She started reading. She read one sentence. She read two sentences. By the third sentence, she was in tears. I was in tears. Everybody understood that when we lose somebody, the winners are not gloating. We all lose. And it was an amazing occurrence and an amazing understanding.
Et annet eksempel, en fantastisk ting skjedde. Vi har et brev i spillet. Hvis du er en militær kommandant og du sender soldater i strid -- de lille plastikklekene på bordet -- og du mister dem, legger jeg inn et brev. Du må skrive et brev til foreldrene -- til de fiktive foreldrene for dine fiktive soldater -- forklare hva som skjedde og tilby dine kondolanser. Så du tenker litt nøyere gjennom før du forplikter deg til å kjempe. Denne situasjon kom opp -- i fjor sommer faktisk, på Agnor-Hurt School i Albemarle County -- og en av våre militære sjefer sto opp å lese brevet og en av de andre barna sa, "Mr. Hunter, la oss spørre -- det er en forelder der borte". Det var en forelder på besøk den dagen, som bare satt bak i rommet. "La oss be den moren om å lese brevet. Det vil være mer ekte om hun leser det." Så vi gjorde det, vi spurte henne, og hun plukket opp brevet. "OK". Hun begynte å lese. Hun leste én setning. Hun leste to setninger. Ved den tredje setningen, var hun i tårer. Jeg var i tårer. Alle forsto at når vi mister noen, er ikke vinnerne stolte. Vi er alle tapere. Og det var en fantastisk hendelse og en fantastisk forståelse.
I'll show you what my friend David says about this. He's been in many battles.
Jeg skal vise dere hva min venn David sier om dette. Han har vært i mange kamper.
(Video) David: We've really had enough of people attacking. I mean, we've been lucky [most of] the time. But now I'm feeling really weird because I'm living what Sun Tzu said one week. One week he said, "Those who go into battle and win will want to go back, and those who lose in battle will want to go back and win." And so I've been winning battles, so I'm going into battles, more battles. And I think it's sort of weird to be living what Sun Tzu said.
(Video) David: Vi har virkelig hatt nok av folk som angriper. Jeg mener, vi har vært heldige [meste av] tiden. Men nå føler jeg meg veldig rar, fordi jeg lever det Sun Tzu sa en uke. En uke sa han, "De som går inn i kampen og vinner vil ønske å gå tilbake, og de som taper kampen vil ønske til å gå tilbake og vinne." Jeg har vært i kamper som jeg har vunnet, så jeg går inn i kamper, flere kamper. Og jeg tror det er litt rart å leve etter det som Sun Tzu sa.
JH: I get chills every time I see that. That's the kind of engagement you want to have happen. And I can't design that, I can't plan that, and I can't even test that. But it's self-evident assessment. We know that's an authentic assessment of learning. We have a lot of data, but I think sometimes we go beyond data with the real truth of what's going on.
JH: Jeg får frysninger hver gang jeg ser det. Det er den type engasjement du vil ha skje. Og jeg kan ikke designe noe slikt, jeg kan ikke planlegge det, og jeg kan ikke engang prøve det. Men det er selvinnlysende vurdering. Vi vet det er en autentisk vurdering av læring Vi har mye data, men jeg tror en gang iblant går vi utover data med den virkelige sannheten av hva som skjer.
So I'll just share a third story. This is about my friend Brennan. We had played the game one session after school for many weeks, about seven weeks, and we had essentially solved all 50 of the interlocking crises. The way the game is won is all 50 problems have to be solved and every country's asset value has to be increased above its starting point. Some are poor, some are wealthy. There are billions. The World Bank president was a third-grader one time. He says, "How many zeros in a trillion? I've got to calculate that right away." But he was setting fiscal policy in that game for high school players who were playing with him.
Så jeg vil bare fortelle en tredje historie. Dette er om min venn Brennan. Vi hadde spilt spillet en sesjon etter skolen i mange uker, omtrent syv uker, og vi hadde egentlig løst alle de 50 sammenflettede krisene. Måten spillet er vunnet på, er at alle 50 problemer må løses og alle lands formue verdi må økes utover sitt utgangspunkt. Noen er fattige, noen er rike. Det finnes milliarder. Sjefen for Verdensbanken var en tredje-klassing en gang. Han sier, "Hvor mange nuller er det i en trillion? Jeg må beregne det med en gang." Men han satte finanspolitikken i det spillet for ungdomsskole spillere som lekte med ham.
So the team that was the poorest had gotten even poorer. There was no way they could win. And we were approaching four o'clock, our cut-off time -- there was about a minute left -- and despair just settled over the room. I thought, I'm failing as a teacher. I should have gotten it so they could have won. They shouldn't be failing like this. I've failed them. And I was just feeling so sad and dejected. And suddenly, Brennan walked over to my chair and he grabbed the bell, the bell I ring to signal a change or a reconvening of cabinets, and he ran back to his seat, rang the bell. Everybody ran to his chair: there was screaming; there was yelling, waving of their dossiers. They get these dossiers full of secret documents. They were gesticulating; they were running around. I didn't know what they were doing. I'd lost control of my classroom. Principal walks in, I'm out of a job. The parents were looking in the window.
Så laget som var de fattigste hadde blitt enda fattigere. Det var ingen måte de kunne vinne på. Og vi nærmet oss klokken fire, vår slutte-tid -- det var omtrent ett minutt igjen og fortvilelse la seg over rommet. Jeg tenkte, jeg har sviktet som lærer. Jeg burde ha fått det til slik at de kunne ha vunnet. De burde ikke mislykkes som dette. Jeg har sviktet dem. Og jeg følte meg så trist og nedslått. Og plutselig, spaserte Brennan bort til stolen min og han tok klokken, den klokken jeg ringer til å signalisere en endring eller en samling av ministrene, og han løp tilbake til plassen sin, ringte på klokken. Alle løp til stolen hans, det var skriking, det var roping, det var hyling, de viftet med dokumenter. De får saksmapper fulle av hemmelige dokumenter. De gestikulerte, de løp rundt. Jeg visste ikke hva de gjorde. Jeg hadde mistet kontroll over klasserommet mitt. Rektor spaserer inn, og jeg er uten jobb. Foreldrene så på gjennom vinduet.
And Brennan runs back to his seat. Everybody runs back to their seat. He rings the bell again. He says, "We have" -- and there's 12 seconds left on the clock -- "we have, all nations, pooled all our funds together. And we've got 600 billion dollars. We're going to offer it as a donation to this poor country. And if they accept it, it'll raise their asset value and we can win the game. Will you accept it?" And there are three seconds left on the clock. Everybody looks at this prime minister of that country, and he says, "Yes." And the game is won. Spontaneous compassion that could not be planned for, that was unexpected and unpredictable.
Og Brennan løper tilbake til stolen sitt. Alle går tilbake til plassene sine. Han ringer bjella på nytt. Han sier, "Vi har" -- og det er 12 sekunder igjen på klokka -- "vi har alle nasjoner samlet alle våre penger sammen. Og vi har 600 billioner dollar. Vi kommer til å tilby det som en donasjon til det fattige landet. Og hvis de tar imot det, vil det øke deres andelsverdi og vi kan vinne spillet. Aksepterer du det? Og det er tre sekunder igjen på klokken. Alle ser på det landets statsminister, og han sier: "Ja." Og spillet er vunnet. Spontan medfølelse som ikke kunne blitt planlagt, det var uventet og uberegnelige.
Every game we play is different. Some games are more about social issues, some are more about economic issues. Some games are more about warfare. But I don't try to deny them that reality of being human. I allow them to go there and, through their own experience, learn, in a bloodless way, how not to do what they consider to be the wrong thing. And they find out what is right their own way, their own selves. And so in this game, I've learned so much from it, but I would say that if only they could pick up a critical thinking tool or creative thinking tool from this game and leverage something good for the world, they may save us all. If only.
Hvert spill vi spiller er forskjellig. Noen spill er mer om sosiale forhold, noen er mer om økonomiske spørsmål. Noen spill er mer om krigføring. Men jeg prøver ikke til å nekte dem det aspektet av å være menneskelig. Jeg lar dem prøve det, og gjennom egen opplevelse, lære på en fredelig måte hvordan å ikke gjøre det som de synes er i feil. Og de finner ut hva er riktig på sin egen måte, for seg selv. Så i dette spillet, jeg har lært så mye fra det, men jeg vil si hvis bare de kunne plukke opp et verktøy for kritisk tenking eller verktøy for kreativ tenking fra dette spillet og bruke det til noe godt for verden, kan de redde oss alle. Om bare.
And on behalf of all of my teachers on whose shoulders I'm standing, thank you. Thank you. Thank you.
Og på vegne av alle mine lærere på sine skuldre jeg står, tusen takk. Tusen takk. Tusen takk.
(Applause)
(Applaus)