I grew up to study the brain because I have a brother who has been diagnosed with a brain disorder, schizophrenia. And as a sister and later, as a scientist, I wanted to understand, why is it that I can take my dreams, I can connect them to my reality, and I can make my dreams come true? What is it about my brother's brain and his schizophrenia that he cannot connect his dreams to a common and shared reality, so they instead become delusion?
Allerede som liten var jeg bestemt på å bli hjerneforsker, fordi min bror hadde en hjerneforstyrrelse: schizofreni. Som søster, og senere som vitenskapskvinne, ville jeg forstå hvorfor det er slik at jeg kan ta drømmene mine og koble dem til virkeligheten, og gjøre drømmene til virkelighet. Hva er det med min brors hjerne og hans schizofreni som gjør at han ikke kan koble sine drømmer til vår felles virkelighet men at de i stedet blir vrangforestillinger?
So I dedicated my career to research into the severe mental illnesses. And I moved from my home state of Indiana to Boston, where I was working in the lab of Dr. Francine Benes, in the Harvard Department of Psychiatry. And in the lab, we were asking the question, "What are the biological differences between the brains of individuals who would be diagnosed as normal control, as compared with the brains of individuals diagnosed with schizophrenia, schizoaffective or bipolar disorder?"
Så jeg egnet karrieren min til forskning innen alvorlig mental sykdom. Jeg flyttet fra Indiana, som var hjemstaten min, til Boston. Der arbeidet jeg i laboratoriet til Dr. Francine Benes, i Harvards psykiatriske avdeling. I laben spurte vi oss selv: "Hva er de biologiske forskjellene på hjernen til en person som får diagnosen "normal", sammenlignet med hjernen hos de med diagnosen schizofreni, schizoaffektivt syndrom eller bipolar lidelse?
So we were essentially mapping the microcircuitry of the brain: which cells are communicating with which cells, with which chemicals, and then in what quantities of those chemicals? So there was a lot of meaning in my life because I was performing this type of research during the day, but then in the evenings and on the weekends, I traveled as an advocate for NAMI, the National Alliance on Mental Illness.
Så i hovedsak kartla vi mikronettverket i hjernen: hvilke celler kommuniserer med hverandre, med hvilke kjemiske stoffer, og med hvor store mengder av de kjemiske stoffene? Så jeg følte at livet mitt hadde mening, fordi jeg utførte denne typen forskning på dagtid, mens jeg på kveldstid og i helger reiste som talsmann for NAMI, det nasjonale forbundet for mental sykdom.
But on the morning of December 10, 1996, I woke up to discover that I had a brain disorder of my own. A blood vessel exploded in the left half of my brain. And in the course of four hours, I watched my brain completely deteriorate in its ability to process all information. On the morning of the hemorrhage, I could not walk, talk, read, write or recall any of my life. I essentially became an infant in a woman's body.
Men morgenen den 10. desember 1996 våknet jeg opp og oppdaget at jeg hadde en egen hjerneforstyrrelse. En blodåre i venstre hjernehalvdel hadde sprukket. Og i løpet av fire timer kunne jeg observere at hjernen totalt mistet evnen til å behandle all informasjon. Den morgenen jeg hadde blødningen kunne jeg verken gå, snakke, lese, skrive eller huske noe fra livet mitt. I all vesentlighet ble jeg et spedbarn i en kvinnes kropp.
If you've ever seen a human brain, it's obvious that the two hemispheres are completely separate from one another. And I have brought for you a real human brain.
Hvis dere noen gang har sett en menneskehjerne, er det åpenbart at de to halvdelene er fullstendig adskilt. Og jeg har tatt med en ekte hjerne til dere.
(Groaning, laughter)
So this is a real human brain. This is the front of the brain, the back of brain with the spinal cord hanging down, and this is how it would be positioned inside of my head. And when you look at the brain, it's obvious that the two cerebral cortices are completely separate from one another.
Slik ser den altså ut. Dette er fronten av hjernen, dette er baksiden, med ryggmargen hengende ned, og slik ville den vært plassert i hodet mitt. Når dere betrakter hjernen, er det lett å se at hjernebarken i de to halvdelene er fullstendig skilt fra hverandre.
For those of you who understand computers, our right hemisphere functions like a parallel processor, while our left hemisphere functions like a serial processor. The two hemispheres do communicate with one another through the corpus callosum, which is made up of some 300 million axonal fibers. But other than that, the two hemispheres are completely separate. Because they process information differently, each of our hemispheres think about different things, they care about different things, and, dare I say, they have very different personalities. Excuse me. Thank you. It's been a joy.
For de av dere som forstår datamaskiner, virker høyre hjernehalvdel som en parallellprosessor, mens venstre del virker som en seriell prosessor. De to halvdelene kommuniserer med hverandre gjennom corpus callosum, som består av omtrent 300 millioner aksoner (fibre). Men bortsett fra det, er de to halvdelene fullstendig adskilt. Siden de behandler informasjon på forskjellig måte tenker de to halvdelene på forskjellige ting og bryr seg om forskjellige ting. Og jeg vil påstå at de har veldig forskjellige personligheter. Unnskyld meg. Takk skal du ha, det har vårt en fornøyelse.
Assistant: It has been.
(Laughter)
Our right human hemisphere is all about this present moment. It's all about "right here, right now." Our right hemisphere, it thinks in pictures and it learns kinesthetically through the movement of our bodies. Information, in the form of energy, streams in simultaneously through all of our sensory systems and then it explodes into this enormous collage of what this present moment looks like, what this present moment smells like and tastes like, what it feels like and what it sounds like. I am an energy-being connected to the energy all around me through the consciousness of my right hemisphere. We are energy-beings connected to one another through the consciousness of our right hemispheres as one human family. And right here, right now, we are brothers and sisters on this planet, here to make the world a better place. And in this moment we are perfect, we are whole and we are beautiful.
Vår høyre hjernehalvdel handler bare om øyeblikket. Alt dreier seg om "her og nå". Den høyre halvdelen tenker i bilder og den lærer kinetisk, gjennom kroppens bevegelser. Informasjon, i form av energi, strømmer inn samtidig gjennom alle våre sansesystemer og alt eksploderer i en enorm fotomontasje av hvordan det aktuelle øyeblikket ser ut, hvordan det lukter og smaker, hvordan det kjennes ut og hvordan det høres ut. Jeg er et energivesen forbundet med all energi rundt meg, gjennom bevisstheten i den høyre hjernehalvdelen. Vi er energivesener forbundet med hverandre gjennom bevisstheten i vår høyre hjernehalvdel, som en menneskelig familie. Og her og nå, i dette øyeblikket, er vi brødre og søstre på denne planeten, samlet for å gjøre verden til et bedre sted. Og i dette øyeblikket er vi fullkomne, vi er hele og vi er vakre.
My left hemisphere, our left hemisphere, is a very different place. Our left hemisphere thinks linearly and methodically. Our left hemisphere is all about the past and it's all about the future. Our left hemisphere is designed to take that enormous collage of the present moment and start picking out details, and more details about those details. It then categorizes and organizes all that information, associates it with everything in the past we've ever learned, and projects into the future all of our possibilities. And our left hemisphere thinks in language. It's that ongoing brain chatter that connects me and my internal world to my external world. It's that little voice that says to me, "Hey, you've got to remember to pick up bananas on your way home. I need them in the morning." It's that calculating intelligence that reminds me when I have to do my laundry. But perhaps most important, it's that little voice that says to me, "I am. I am."
Min venstre halvdel - vår venstre halvdel - er veldig forskjellig fra dette. Den venstre hjernehalvdelen tenker lineært og metodisk. Vår venstre halvdel dreier seg bare om fortid og framtid. Den er konstruert for å ta den enorme fotomontasjen fra hvert øyeblikk og plukke ut detaljer, detaljer og atter detaljer. Den kategoriserer og organiserer all informasjonen, assosierer den med alt vi har lært i fortida, og foreslår hvilke muligheter vi har i framtida. Venstre halvdel tenker i språk. Det er en ustoppelig hjerneskravling som forbinder meg og min indre verden med den eksterne verden. Det er den lille stemmen som sier "Hei, du må huske å kjøpe bananer på vei hjem. Jeg trenger dem til i morgen." Det er den kalkulerende intelligensen som minner meg på når jeg må vaske klær. Men det viktigste er kanskje at den lille stemmen sier til meg "Jeg er. Jeg er." Og så snart den venstre halvdelen forteller meg "Jeg er",
And as soon as my left hemisphere says to me "I am," I become separate. I become a single solid individual, separate from the energy flow around me and separate from you. And this was the portion of my brain that I lost on the morning of my stroke.
blir jeg adskilt. Jeg blir et enkeltstående individ, separert fra energistrømmen rundt meg og forskjellig fra deg. Og slik var den delen av hjernen som jeg mistet den morgenen jeg fikk slag.
On the morning of the stroke, I woke up to a pounding pain behind my left eye. And it was the kind of caustic pain that you get when you bite into ice cream. And it just gripped me -- and then it released me. And then it just gripped me -- and then it released me. And it was very unusual for me to ever experience any kind of pain, so I thought, "OK, I'll just start my normal routine."
Den morgenen jeg fikk slag, våknet jeg opp til en dunkende smerte bak det venstre øyet. Og det var den typen smerte - etsende smerte - som man får når man biter i iskrem. Smerten grep tak i meg - så slapp den igjen. Og så kom den på nytt, før den igjen slapp taket. Og det var uvanlig at jeg opplevde noen som helst smerte, så jeg tenkte, OK, jeg får bare starte den vanlige morgenrutinen.
So I got up and I jumped onto my cardio glider, which is a full-body, full-exercise machine. And I'm jamming away on this thing, and I'm realizing that my hands look like primitive claws grasping onto the bar. And I thought, "That's very peculiar." And I looked down at my body and I thought, "Whoa, I'm a weird-looking thing." And it was as though my consciousness had shifted away from my normal perception of reality, where I'm the person on the machine having the experience, to some esoteric space where I'm witnessing myself having this experience.
Jeg sto opp og satte meg på ro-maskinen, som er et treningsapparat for hele kroppen. Og jeg kjørte i vei på denne tingen, og jeg ble klar over at hendene mine liknet primitive klør som grep rundt håndtakene. Og jeg tenkte, "Det var veldig snodig." Og jeg så ned på kroppen min og tenkte, "Hei, jeg ser jammen meg rar ut." Og det var som om bevisstheten min hadde endret seg, fra den vanlige oppfattelsen av virkeligheten, at jeg er den personen som har en opplevelse på maskinen, til at jeg er på et eksotisk sted der jeg var vitne til at jeg selv hadde denne opplevelsen.
And it was all very peculiar, and my headache was just getting worse. So I get off the machine, and I'm walking across my living room floor, and I realize that everything inside of my body has slowed way down. And every step is very rigid and very deliberate. There's no fluidity to my pace, and there's this constriction in my area of perception, so I'm just focused on internal systems. And I'm standing in my bathroom getting ready to step into the shower, and I could actually hear the dialogue inside of my body. I heard a little voice saying, "OK. You muscles, you've got to contract. You muscles, you relax."
Og alt var helt spesielt, og hodepinen ble bare verre. Så jeg går av maskinen og spaserer over golvet i stua, og innser at alt i kroppen min er skrudd ned i hastighet. Hvert skritt er stivt og veloverveid. Det er ikke noen flyt i bevegelsene, og det er en slags hindring i måten jeg oppfatter ting på, så jeg er bare fokusert på de interne systemene. Og jeg står på badet og gjør meg klar til å dusje, og kan faktisk høre samtalen inne i min egen kropp. Jeg hørte en liten stemme som sa, "OK. Musklene her, trekk dere sammen. Musklene der, dere kan slappe av."
And then I lost my balance, and I'm propped up against the wall. And I look down at my arm and I realize that I can no longer define the boundaries of my body. I can't define where I begin and where I end, because the atoms and the molecules of my arm blended with the atoms and molecules of the wall. And all I could detect was this energy -- energy.
Og så mistet jeg balansen, og sto plutselig støttet mot veggen. Jeg så ned på armen min, og innså at jeg ikke lenger kunne definere grensene for min egen kropp. Jeg kan ikke si hvor jeg begynner og hvor jeg slutter, fordi de atomene og molekylene som armen min består av blander seg med atomene og molekylene til veggen. Alt jeg merket var denne energien - energi.
And I'm asking myself, "What is wrong with me? What is going on?" And in that moment, my left hemisphere brain chatter went totally silent. Just like someone took a remote control and pushed the mute button. Total silence. And at first I was shocked to find myself inside of a silent mind. But then I was immediately captivated by the magnificence of the energy around me. And because I could no longer identify the boundaries of my body, I felt enormous and expansive. I felt at one with all the energy that was, and it was beautiful there.
Og jeg spurte meg selv, "Hva er galt med meg? Hva foregår?" Og i det øyeblikket ble hjerneskravlet - skravlingen til min venstre hjernehalvdel - den ble helt stille. Akkurat som om noen brukte en fjernkontroll og klikket på dempingsknappen. Total stillhet. Først ble jeg sjokkert over å befinne meg i et lydløst sinn. Men så ble jeg umiddelbart fengslet av den fantastiske energien som omga meg. Og fordi jeg ikke lenger kunne fastslå grensene for min egen kropp, følte jeg meg enorm og tøyelig. Jeg følte meg ett med all energi, og det var nydelig der.
Then all of a sudden my left hemisphere comes back online and it says to me, "Hey! We've got a problem! We've got to get some help." And I'm going, "Ahh! I've got a problem!"
Da kom plutselig venstre halvdel på lufta igjen og sier, "Hallo, vi har et problem her! Vi har et problem! Vi må få tak i hjelp." Og jeg fortsatte, "Åh, jeg har et problem.
(Laughter)
Jeg har et problem." Så det er altså slik, "OK, OK. Jeg har et problem."
So it's like, "OK, I've got a problem." But then I immediately drifted right back out into the consciousness -- and I affectionately refer to this space as La La Land. But it was beautiful there. Imagine what it would be like to be totally disconnected from your brain chatter that connects you to the external world.
Men så drev jeg umiddelbart tilbake til bevisstheten - til stedet som jeg kjærlig omtaler som La-La-Land. Men det var vakkert der. Tenk dere hvordan det ville være å bli fullstendig koblet vekk fra hjerneskravlingen som forbinder dere med den eksterne verden.
So here I am in this space, and my job, and any stress related to my job -- it was gone. And I felt lighter in my body. And imagine all of the relationships in the external world and any stressors related to any of those -- they were gone. And I felt this sense of peacefulness. And imagine what it would feel like to lose 37 years of emotional baggage! (Laughter) Oh! I felt euphoria -- euphoria. It was beautiful.
Så der var jeg altså i verdensrommet. Og jobben - og alt stress i forhold til den - var borte. Kroppen føltes lettere, og tenk dere: alle forbindelser til den eksterne verden, og alt stress relatert til den - alt var borte. Og jeg hadde denne følelsen av fred. Og tenk dere hvordan det ville føles å være kvitt 37 år av emosjonell bagasje! (Latter) Åh! Jeg hadde en ekstrem lykkefølelse. Lykke. Det var vakkert.
And again, my left hemisphere comes online and it says, "Hey! You've got to pay attention. We've got to get help." And I'm thinking, "I've got to get help. I've got to focus." So I get out of the shower and I mechanically dress and I'm walking around my apartment, and I'm thinking, "I've got to get to work. Can I drive?"
Men så kom venstre halvdel på lufta igjen, og den sa, "Hei! Du må høre etter. Vi må få tak i hjelp." Og jeg tenkte, "Jeg må få hjelp. Jeg må fokusere." Så jeg gikk ut av dusjen, kledde på meg mekanisk og gikk rundt i leiligheten, mens jeg tenkte, "Jeg må komme meg på jobb, må på jobb.
And in that moment, my right arm went totally paralyzed by my side. Then I realized, "Oh my gosh! I'm having a stroke!" And the next thing my brain says to me is, Wow! This is so cool!
Kan jeg kjøre, tro? Kan jeg kjøre?" Og akkurat da ble den høyre armen fullstendig lammet. Da forsto jeg, "Herregud, jeg har fått slag! Jeg har fått slag!" Og det neste hjernen min sa til meg var, "Jøss!
(Laughter)
Dette er så kult." (Latter) "Det er så kult!
This is so cool! How many brain scientists have the opportunity to study their own brain from the inside out?"
Hvor mange hjerneforskere har anledning til å studere hjernen sin fra innsiden?
(Laughter)
(Latter)
And then it crosses my mind, "But I'm a very busy woman!"
Men så slo det meg: "Men jeg er en veldig opptatt kvinne!"
(Laughter)
(Latter) "Jeg har ikke tid til slag!"
"I don't have time for a stroke!" So I'm like, "OK, I can't stop the stroke from happening, so I'll do this for a week or two, and then I'll get back to my routine. OK. So I've got to call help. I've got to call work." I couldn't remember the number at work, so I remembered, in my office I had a business card with my number. So I go into my business room, I pull out a three-inch stack of business cards. And I'm looking at the card on top and even though I could see clearly in my mind's eye what my business card looked like, I couldn't tell if this was my card or not, because all I could see were pixels. And the pixels of the words blended with the pixels of the background and the pixels of the symbols, and I just couldn't tell. And then I would wait for what I call a wave of clarity. And in that moment, I would be able to reattach to normal reality and I could tell that's not the card... that's not the card. It took me 45 minutes to get one inch down inside of that stack of cards. In the meantime, for 45 minutes, the hemorrhage is getting bigger in my left hemisphere. I do not understand numbers, I do not understand the telephone, but it's the only plan I have.
Så jeg liksom: "OK, jeg kan ikke få dette slaget til å slutte, men jeg kan ha det en uke eller to, før jeg gjenopptar vanlig rutine. OK. Men jeg må få tak i hjelp. Må tilkalle hjelp." Jeg kunne ikke huske telefonnummeret til jobben, men jeg husket at jeg hadde et visittkort på kontoret, med nummeret mitt på. Jeg gikk inn på hjemmekontoret, fant en stabel med visittkort, tre tommer tykk. Jeg så på kortet som lå øverst, og selv om jeg helt klart så for meg hvordan kortet mitt så ut, kunne jeg ikke si om dette var mitt kort eller ikke, fordi alt jeg kunne se var piksler. Og pikslene i ordene blandet seg med pikslene i bakgrunnen og pikslene i symbolene, og jeg kunne ikke skille dem. Så jeg ventet på det jeg vil kalle en bølge av klarhet. I det øyeblikket kunne jeg få kontakt med normal virkelighet og kunne si at det er ikke det kortet.., ikke det.., ikke det. Det tok meg 45 minutter å komme en tomme nedover i den kortbunken. I mellomtiden, i løpet av 45 minutter, var blødningen i venstre halvdel blitt verre. Jeg forsto ikke tall. Jeg forsto ikke telefonen, men det var den eneste planen jeg hadde.
So I take the phone pad and I put it right here. I take the business card, I put it right here, and I'm matching the shape of the squiggles on the card to the shape of the squiggles on the phone pad. But then I would drift back out into La La Land, and not remember when I came back if I'd already dialed those numbers. So I had to wield my paralyzed arm like a stump and cover the numbers as I went along and pushed them, so that as I would come back to normal reality, I'd be able to tell, "Yes, I've already dialed that number."
Så jeg tar telefonen og plasserer den her. Tar visittkortet legger det her, og jeg sammenligner formen av kråketærne på kortet med formen av kråketærne på telefontastaturet. Men så driver jeg tilbake til La-La-Land, og husker ikke, når jeg kommer tilbake, om jeg allerede har slått de sifrene. Så jeg måtte bruke den lamme hånda som en anviser og dekke til tallene etter hvert som jeg slo dem, slik at jeg, når jeg kom tilbake til normal virkelighet, kunne si, "Ja, jeg har alt slått det sifferet."
Eventually, the whole number gets dialed and I'm listening to the phone, and my colleague picks up the phone and he says to me, "Woo woo woo woo." (Laughter)
Omsider var hele nummeret slått inn og jeg holdt opp røret og hørte at min kollega tok av røret og sa: "Voo voo vovv." (Latter) Og jeg tenkte,
(Laughter)
And I think to myself, "Oh my gosh, he sounds like a Golden Retriever!"
"Jøss, han høres ut som en golden retriever!"
(Laughter)
And so I say to him -- clear in my mind, I say to him: "This is Jill! I need help!" And what comes out of my voice is, "Woo woo woo woo woo." I'm thinking, "Oh my gosh, I sound like a Golden Retriever." So I couldn't know -- I didn't know that I couldn't speak or understand language until I tried. So he recognizes that I need help and he gets me help.
Så jeg sa til ham - helt klart i hodet mitt, sa jeg: "Dette er Jill! Jeg trenger hjelp!" Og det som kommer ut via stemmen er, "Voo voo, vovv." Jeg tenkte igjen, "Jøss, nå hører jeg ut som en golden retriever." Jeg kunne altså ikke vite - jeg visste ikke at jeg ikke kunne snakke eller forstå språk før jeg prøvde. Men han forstår at jeg trenger hjelp og skaffer meg hjelp.
And a little while later, I am riding in an ambulance from one hospital across Boston to [Massachusetts] General Hospital. And I curl up into a little fetal ball. And just like a balloon with the last bit of air, just right out of the balloon, I just felt my energy lift and just I felt my spirit surrender.
Litt senere kjører jeg i en ambulanse fra et sykehus, gjennom Boston til Massachusetts alminnelige sykehus. Jeg krøllet meg sammen som en lite fosterball. Og akkurat som en ballong når den siste lufta går ut av den, pfft.., ut av ballongen, slik følte jeg at energien forlot meg og at sjelen bare ga seg over.
And in that moment, I knew that I was no longer the choreographer of my life. And either the doctors rescue my body and give me a second chance at life, or this was perhaps my moment of transition.
I det øyeblikket visste jeg at jeg ikke lenger var koreograf i mitt eget liv. Enten ville legene redde meg og gi meg en ny sjanse i livet, eller så var det kanskje nå jeg skulle dø.
When I woke later that afternoon, I was shocked to discover that I was still alive. When I felt my spirit surrender, I said goodbye to my life. And my mind was now suspended between two very opposite planes of reality. Stimulation coming in through my sensory systems felt like pure pain. Light burned my brain like wildfire, and sounds were so loud and chaotic that I could not pick a voice out from the background noise, and I just wanted to escape. Because I could not identify the position of my body in space, I felt enormous and expansive, like a genie just liberated from her bottle. And my spirit soared free, like a great whale gliding through the sea of silent euphoria. Nirvana. I found Nirvana. And I remember thinking, there's no way I would ever be able to squeeze the enormousness of myself back inside this tiny little body.
Da jeg våknet senere den ettermiddagen ble jeg sjokkert over å oppdage at jeg fremdeles var i live. Da jeg følte at sjelen ga seg over, sa jeg farvel til livet mitt. Jeg svevde nå mellom to veldig forskjellige virkelighetsnivå. Stimulanser som kom gjennom sanseapparatet føltes som ren smerte. Lys brente hjernen som en løpeild, og lydene var så sterke og kaotiske at jeg ikke kunne skjelne stemmer fra bakgrunnsstøyen, og jeg ville bare slippe unna. Siden jeg ikke kunne fastslå kroppens stilling i rommet, følte jeg meg enorm og utvidet, som en ånd i flaske som nettopp har sluppet fri. Sjelen svevde fritt, som en stor hval som gled gjennom sjøen, i stille lykke. Nirvana. Jeg hadde funnet Nirvana. Og jeg husker at jeg tenkte, at jeg på ingen måte vil kunne presse dette enorme meg tilbake i den lille kroppen.
But then I realized, "But I'm still alive! I'm still alive, and I have found Nirvana. And if I have found Nirvana and I'm still alive, then everyone who is alive can find Nirvana." And I pictured a world filled with beautiful, peaceful, compassionate, loving people who knew that they could come to this space at any time. And that they could purposely choose to step to the right of their left hemispheres -- and find this peace. And then I realized what a tremendous gift this experience could be, what a stroke of insight this could be to how we live our lives. And it motivated me to recover.
Men jeg innså, "Jeg er fremdeles levende! Jeg er levende, og jeg har funnet Nirvana. Og hvis jeg har funnet Nirvana og fremdeles er i live, da kan enhver som er levende finne Nirvana." Og jeg så for meg en verden fylt med skjønne, fredelige, medfølende kjærlige mennesker som visste at de kunne komme til dette stedet når de ville. Og at de med hensikt kunne velge å gå til høyre i den venstre hjernehalvdelen og finne denne freden. Og så innså jeg hvilken enorm gave denne erfaringen kunne være, hvilket glimt av innsikt den kunne gi, i hvordan vi lever livene våre. Det motiverte meg til å bli frisk.
Two and a half weeks after the hemorrhage, the surgeons went in, and they removed a blood clot the size of a golf ball that was pushing on my language centers. Here I am with my mama, who is a true angel in my life. It took me eight years to completely recover.
To og en halv uke etter blødningen gikk legene inn og fjernet en blodklump på størrelse med en golfball, som presset på språksenteret. Her er jeg sammen med mamma, som er en sann engel i livet mitt. Det tok meg åtte år å bli fullstendig frisk.
So who are we? We are the life-force power of the universe, with manual dexterity and two cognitive minds. And we have the power to choose, moment by moment, who and how we want to be in the world. Right here, right now, I can step into the consciousness of my right hemisphere, where we are. I am the life-force power of the universe. I am the life-force power of the 50 trillion beautiful molecular geniuses that make up my form, at one with all that is. Or, I can choose to step into the consciousness of my left hemisphere, where I become a single individual, a solid. Separate from the flow, separate from you. I am Dr. Jill Bolte Taylor: intellectual, neuroanatomist. These are the "we" inside of me. Which would you choose? Which do you choose? And when? I believe that the more time we spend choosing to run the deep inner-peace circuitry of our right hemispheres, the more peace we will project into the world, and the more peaceful our planet will be. And I thought that was an idea worth spreading.
Så hvem er vi? Vi er livskraften i universet, med manuell behendighet og to kognitive sjeler. Og vi har styrke til å velge, fra et øyeblikk til neste, hvem og hva vi vil være i verden. Her og nå kan jeg gå inn i bevisstheten til høyre hjernehalvdel, der vi er. Jeg er livskraften i universet. Jeg er livskraften til 50 billioner vakre molekylære genier som utgjør meg, i ett med alt som fins. Eller, jeg kan velge å gå inn i bevisstheten til min venstre halvdel, der jeg blir et enkeltindivid, en gjenstand. Adskilt fra strømmen, adskilt fra deg. Jeg er dr. Jill Bolte Taylor: intellektuell, neuroanatomiker. Dette er "vi" som er inni meg. Hvilken ville du valgt? Hvilken velger du? Og når? Jeg tror at dess mer tid vi tilbringer med å reise i den dype, indre freds krets i den høyre hjernehalvdel, dess mer fred kan vi projisere ut i verden, og dess fredeligere vil planeten vår bli. Og det var en idé jeg syntes det var verdt å spre.
Thank you.
(Applause)