This is how war starts. One day you're living your ordinary life, you're planning to go to a party, you're taking your children to school, you're making a dentist appointment. The next thing, the telephones go out, the TVs go out, there's armed men on the street, there's roadblocks. Your life as you know it goes into suspended animation. It stops.
Slik startes en krig. En dag lever du ditt daglige liv, du skal på en fest, du tar barna dine på skolen, avtaler en time med tannlegen. Så plutselig blir telefonen død, Tv'en blir sort. Det er bevæpnede menn i gatene, veiblokkeringer. Livet du kjente, går i dvale. Det stopper opp.
I'm going to steal a story from a friend of mine, a Bosnian friend, about what happened to her, because I think it will illustrate for you exactly what it feels like. She was walking to work one day in April, 1992, in a miniskirt and high heels. She worked in a bank. She was a young mother. She was someone who liked to party. Great person. And suddenly she sees a tank ambling down the main road of Sarajevo knocking everything out of its path. She thinks she's dreaming, but she's not. And she runs as any of us would have done and takes cover, and she hides behind a trash bin, in her high heels and her miniskirt. And as she's hiding there, she's feeling ridiculous, but she's seeing this tank go by with soldiers and people all over the place and chaos and she thinks, "I feel like Alice in Wonderland going down the rabbit hole, down, down, down into chaos, and my life will never be the same again."
Jeg vil stjele en fortelling fra en venn av meg, en bosnisk venn, om hva som hendte henne, fordi jeg tror det forklarer akkurat hvordan det er. Hun gikk til jobben en dag i april, 1992, i et miniskjørt og høye hæler. Hun jobbet i en bank. Hun var en ung mor. En som likte å dra på fest. Et flott menneske. Og plutselig ser hun en stridsvogn, som sakte beveger seg frem hovedgaten i Sarajevo den slår alt ut av sin vei. Hun tror det er en drøm. Det er det ikke. Og hun løper, som vi alle ville gjort. for å komme i dekning, og gjemmer seg bak en søppelkasse. I høye hæler og miniskjørt. Og mens hun gjemmer seg der, føler hun seg helt latterlig. men hun ser denne stridsvognen passere med soldater og folk over alt. Kaos. Og hun tenker, "Jeg føler meg som Alice i Eventyrland" "på vei ned kaninhullet" "Ned, ned, ned i kaos." "Og livet mitt blir aldri det samme igjen."
A few weeks later, my friend was in a crowd of people pushing with her infant son in her arms to give him to a stranger on a bus, which was one of the last buses leaving Sarajevo to take children out so they could be safe. And she remembers struggling with her mother to the front, crowds and crowds of people, "Take my child! Take my child!" and passing her son to someone through a window. And she didn't see him for years. The siege went on for three and a half years, and it was a siege without water, without power, without electricity, without heat, without food, in the middle of Europe, in the middle of the 20th century.
Få uker seinere stod vennen min i en folkemengde og dyttet seg fram med guttebabyen i sine armer for å gi ham til en fremmed på en buss. Det var en av de siste bussene som dro ut av Sarajevo for å ta barn i trygghet. Og hun husker at hun kjempet seg frem i folkemengden med sin mor enorme mengder folk, "Ta barnet mitt! Ta mitt!" for så å gi fra seg sønnen til noen gjennom et vindu. Og hun så ham ikke på mange år. Landet var beleiret i tre og et halvt år, og dette var en beleiring uten mat, uten strøm, uten varme, uten mat, i midten av Europa, på det 20. århundre.
I had the honor of being one of those reporters that lived through that siege, and I say I have the honor and the privilege of being there because it's taught me everything, not just about being a reporter, but about being a human being. I learned about compassion. I learned about ordinary people who could be heroes. I learned about sharing. I learned about camaraderie. Most of all, I learned about love. Even in the midst of terrible destruction and death and chaos, I learned how ordinary people could help their neighbors, share food, raise their children, drag someone who's being sniped at from the middle of the road even though you yourself were endangering your life, helping people get into taxis who were injured to try to take them to hospitals.
Jeg hadde æren av å være en av de reporterne som levde gjennom den beleiringen, Og jeg sier at det var en ære og et privilegium å være der fordi det lærte meg alt, ikke bare om å være reporter, men om å være menneske. Jeg lærte om medfølelse. Jeg lærte at vanlige mennesker kunne bli helter. Jeg lærte om det å dele. Om kameratskap. Mest av alt lærte jeg om kjærlighet. Selv midt i forferdelig ødeleggelse, død og kaos, Så lærte jeg hvordan vanlige mennesker kunne hjelpe sine naboer, dele mat, oppdra sine barn, dra med seg noen som har blitt skutt på fra veien selv om du selv ble satt i fare. Å hjelpe de som ble skadet. Prøve å ta dem med til sykehus.
I learned so much about myself. Martha Gellhorn, who's one of my heroes, once said, "You can only love one war. The rest is responsibility." I went on to cover many, many, many wars after that, so many that I lost count, but there was nothing like Sarajevo.
Jeg lærte så mye om meg selv. Martha Gellhorn, en av mine helter, sa en gang "Du kan bare elske en krig. Resten er et ansvar." Jeg fortsatte å dekke mange, mange, mange kriger etter det, så mange at jeg har mistet tellingen, men det var ingenting som Sarajevo.
Last April, I went back to a very strange -- what I called a deranged high school reunion. What it was, was the 20th anniversary of the siege, the beginning of the siege of Sarajevo, and I don't like the word "anniversary," because it sounds like a party, and this was not a party. It was a very somber gathering of the reporters that worked there during the war, humanitarian aid workers, and of course the brave and courageous people of Sarajevo themselves. And the thing that struck me the most, that broke my heart, was walking down the main street of Sarajevo, where my friend Aida saw the tank coming 20 years ago, and in that road were more than 12,000 red chairs, empty, and every single one of them symbolized a person who had died during the siege, just in Sarajevo, not in all of Bosnia, and it stretched from one end of the city to a large part of it, and the saddest for me were the tiny little chairs for the children.
Sist april dro jeg tilbake til et veldig rart ... hva jeg har kalt en forskrudd klassegjenforening. Det var 20-årsdagen siden beleiringen, starten på beleiringen av Sarajevo. Og jeg liker ikke å si det sånn, det får det til å høres ut som en fest. Og dette var ingen fest. Det var en edruelig samling av reporterne, som jobbet der under krigen, humanitærarbeiderne, og selvfølgelig de tapre og djerve folkene av Sarajevo selv. Det som slo meg, det knuste hjertet mitt, var å gå ned hovedgaten i Sarajevo, hvor min venn Aida så stridsvognen komme for 20 år siden. Og at i den gaten var mer enn 12 000 røde stoler, tomme, en for hver som døde under beleiringen, bare i Sarajevo, ikke hele Bosnia, og det strakk seg fra en ende av byen til en stor del av den, og det mest knusende var de bittesmå stolene for barna.
I now cover Syria, and I started reporting it because I believed that it needs to be done. I believe a story there has to be told. I see, again, a template of the war in Bosnia. And when I first arrived in Damascus, I saw this strange moment where people didn't seem to believe that war was going to descend, and it was exactly the same in Bosnia and nearly every other country I've seen where war comes. People don't want to believe it's coming, so they don't leave, they don't leave before they can. They don't get their money out. They stay because you want to stay in your home. And then war and chaos descend.
Nå dekker jeg Syria, og jeg begynte å gjøre det fordi jeg tenke at det må gjøres. Jeg tror det er en fortelling der som må bli delt. Jeg ser igjen, et nytt uttrykk av krigen i Bosnia. Og når jeg først ankom Damaskus, Så så jeg noe spesielt, der folk ikke så ut til å tro at krig kom til å komme, og det var akkurat slik det var i Bosnia og nesten alle andre land jeg har sett krig komme. Folk vil ikke tro at det kommer, so de drar ikke, de drar ikke når de kan. De henter ikke ut pengene sine. De blir fordi en vil jo være hjemme. Så kommer krig og kaos.
Rwanda is a place that haunts me a lot. In 1994, I briefly left Sarajevo to go report the genocide in Rwanda. Between April and August, 1994, one million people were slaughtered. Now if those 12,000 chairs freaked me out with the sheer number, I want you just for a second to think of a million people. And to give you some example, I remember standing and looking down a road as far as I could see, at least a mile, and there were bodies piled twice my height of the dead. And that was just a small percentage of the dead. And there were mothers holding their children who had been caught in their last death throes.
Rwanda er et sted som forfølger meg ofte. I 1994 forlot jeg Sarajevo en kort tid for å dekke folkemordet i Rwanda. Mellom april og august 1994, ble en million slaktet. Så hvis de 12 000 stolene skremte meg rent i tall, Så vil jeg at du skal se for deg en million mennesker. Og for å gi deg et eksempel, jeg husker at jeg stod, og så bortover en vei, så langt jeg bare kunne, minst en mil, og det lå, dobbelt så høyt som meg med døde kropper. Og det var bare en veldig liten andel av de døde. Og det var mødre som holdt sine barn som hadde blitt fanget i deres siste drapsbølger.
So we learn a lot from war, and I mention Rwanda because it is one place, like South Africa, where nearly 20 years on, there is healing. Fifty-six percent of the parliamentarians are women, which is fantastic, and there's also within the national constitution now, you're actually not allowed to say Hutu or Tutsi. You're not allowed to identify anyone by ethnicity, which is, of course, what started the slaughter in the first place. And an aid worker friend of mine told me the most beautiful story, or I find it beautiful. There was a group of children, mixed Hutus and Tutsis, and a group of women who were adopting them, and they lined up and one was just given to the next. There was no kind of compensation for, you're a Tutsi, you're a Hutu, you might have killed my mother, you might have killed my father. They were just brought together in this kind of reconciliation, and I find this remarkable. So when people ask me how I continue to cover war, and why I continue to do it, this is why.
Så vi lærer mye av krig, og jeg snakker om Rwanda fordi det er et sted som Sør Afrika hvor nær 20 år etter, settes det sammen igjen. 56% av nasjonalforsamlingen er kvinner, som er fantastisk, det står nå også i deres grunnlov, at det ikke er tillat å si Hutu eller Tutsi. Det er ikke lov å klassifisere basert på entisitet, som er, selvfølgelig hva som startet massemordene til å begynne med. En venn av meg som er hjelpearbeider fortalte meg en vakker historie, eller, jeg syns den er vakker. Det var en gruppe barn, både Hutuer og Tutsier, og en gruppe kvinner som skulle adoptere dem, og de sto på rekke, og en ble bare gitt til den neste. Det var ingen kompensasjon for "du er en Tutsi", "Du er en Hutu," "du kan ha drept min mor", "Du kan ha drept min far." De ble bare bragt sammen, i en slik forsoning, for meg er det oppsiktsvekkende. Så når jeg blir spurt hvordan jeg fortsetter å dekke krig, og hvorfor jeg fortsetter å gjøre det, Det er grunnen.
When I go back to Syria, next week in fact, what I see is incredibly heroic people, some of them fighting for democracy, for things we take for granted every single day. And that's pretty much why I do it.
Når jeg drar tilbake til Syria, faktisk i neste uke, det jeg ser er utrolig modige mennesker, noen sloss for demokrati, for det vi tar for gitt hver eneste dag. Og det er i grove trekk hvorfor jeg gjør det.
In 2004, I had a little baby boy, and I call him my miracle child, because after seeing so much death and destruction and chaos and darkness in my life, this ray of hope was born. And I called him Luca, which means "The bringer of light," because he does bring light to my life. But I'm talking about him because when he was four months old, my foreign editor forced me to go back to Baghdad where I had been reporting all throughout the Saddam regime and during the fall of Baghdad and afterwards, and I remember getting on the plane in tears, crying to be separated from my son, and while I was there, a quite famous Iraqi politician who was a friend of mine said to me, "What are you doing here? Why aren't you home with Luca?" And I said, "Well, I have to see." It was 2004 which was the beginning of the incredibly bloody time in Iraq, "I have to see, I have to see what is happening here. I have to report it." And he said, "Go home, because if you miss his first tooth, if you miss his first step, you'll never forgive yourself. But there will always be another war."
I 2004 fikk jeg en gutt, og jeg kaller ham mitt mirakelbarn, fordi etter å ha sett så mye død, ødeleggelse og kaos og mørke i mitt liv, fikk jeg en stråle av håp, i form av en baby. Og jeg kaller ham Luca, som betyr "den som bringer lys," fordi han gir lys til mitt liv. Men jeg snakker om ham fordi da han var fire måneder gammel. tvang sjefen min meg tilbake til Baghdad, hvor jeg hadde rapportert gjennom Saddam regimet og gjennom Bagdad's fall og etter, og jeg husker at jeg satt på flyet i tårer, gråt for å bli skilt fra min sønn, og mens jeg var der, en ganske berømt irakisk politiker, som var en venn av meg, sa til meg, "Hva gjør du her?" "Hvorfor er du ikke hjemme med Luca?" Og jeg sa, "Jeg må se det." Det var i 2004 som var starten på den utrolige blodige tiden i Irak, "Jeg må se hva som skjer her" "Jeg må fortelle om det." Og han sa "Gå hjem," "fordi hvis du går glipp av den første tannen, hvis du går glipp av hans første skritt vil du aldri tilgi deg selv." "Men det er alltid en ny krig."
And there, sadly, will always be wars. And I am deluding myself if I think, as a journalist, as a reporter, as a writer, what I do can stop them. I can't. I'm not Kofi Annan. He can't stop a war. He tried to negotiate Syria and couldn't do it. I'm not a U.N. conflict resolution person. I'm not even a humanitarian aid doctor, and I can't tell you the times of how helpless I've felt to have people dying in front of me, and I couldn't save them. All I am is a witness. My role is to bring a voice to people who are voiceless. A colleague of mine described it as to shine a light in the darkest corners of the world. And that's what I try to do. I'm not always successful, and sometimes it's incredibly frustrating, because you feel like you're writing into a void, or you feel like no one cares. Who cares about Syria? Who cares about Bosnia? Who cares about the Congo, the Ivory Coast, Liberia, Sierra Leone, all of these strings of places that I will remember for the rest of my life? But my métier is to bear witness and that is the crux, the heart of the matter, for us reporters who do this. And all I can really do is hope, not to policymakers or politicians, because as much as I'd like to have faith that they read my words and do something, I don't delude myself.
Og, dessverre, så vil det alltid være krig. Og jeg bedrar meg selv, hvis jeg tror at som journalist, som reporter, som skribent, at hva jeg gjør kan stoppe dem. Det kan jeg ikke. Jeg er ikke Kofi Annan. Og han kan ikke stoppe krig. Han forsøkte å forhandle i Syria og klarte det ikke. Jeg er ikke en konfliktløser fra FN. Jeg er ikke engang en hjelpearbeider lege, og jeg kan ikke beskrive hvor hjelpeløs jeg har følt meg å ha mennesker dø foran meg, og jeg kunne ikke redde dem. Jeg er bare et vitne. Min rolle er å gi stemme til de som ikke har en. En kollega av meg beskrev det som å lyse et lys, på jordas mørkeste steder. Og det er hva jeg prøver å gjøre. Jeg lykkes ikke alltid, og noen ganger er det utrolig frustrerende, fordi du føler at det du skriver blir glemt, eller at ingen bryr seg. Hvem bryr seg om Syria? Hvem bryr seg om Bosnia? Hvem bryr seg om Kongo, Elfenbenskysten, Liberia, Sierra Leone, alle disse sammenknyttede stedene som jeg kommer til å huske resten av mitt liv? Men mitt håndtverk er å være vitne og det er kjernen, roten av det hele, for oss reportere som gjør dette. Og alt jeg egentlig kan gjøre er å håpe, ikke for de som skriver reglene, eller politikere, fordi så mye som jeg har lyst til å tro at de leser mine ord og gjør noe, Så bedrar jeg ikke meg selv.
But what I do hope is that if you remember anything I said or any of my stories tomorrow morning over breakfast, if you can remember the story of Sarajevo, or the story of Rwanda, then I've done my job.
Men det jeg håper er at hvis du husker noe av det jeg sa, eller noen av historiene mine i morgen over frokost, hvis du kan huske historien i Sarajevo, eller i Rwanda, da har jeg gjort min jobb.
Thank you very much.
Takk skal dere ha.
(Applause)
(Applaus)